Arbeid pågår

Masteroppgava mi tar stadig mer av både tida og konsentrasjonen min om dagen, som seg hør og bør. Derfor blir det stadig lengre mellom blogginnlegga, og en post i uka-målsetninga blir ikke møtt. Kanskje gjør det at leserne slutter å stoppe innom? Kanskje betyr det at jeg forsvinner fra sonitusovervåksningslister og folks lenkelister? Men det betyr ikke at jeg slutter å skrive. Jeg har både skrivelyst og skrivetrang, men en del av temaene jeg vil skrive om ender likevel med å bli satt på vent, ender som halvskrevne kladder eller håndskrevne notater på pulten min. Kom fortsatt innom, og jeg lover at jeg skal ha noe å by på, men kanskje annenhver eller hver tredje uke i stedet for hver eneste.

Bildet over viser skredderlinja på Elvebakken videregående i Oslo i 1921, og jeg syntes alle barna var så flotte der de satt i skredderstilling på bordene. Bildet er fra Oslo byarkiv, det er lett beskåret, og her er en permalenke til originalen.

Forbanna vemod

Jeg er julevemodig og full av merkelig nostalgi.

Jeg pløyer meg ivrig gjennom bøker jeg gikk lei av da jeg var femten, og er usikker på om jeg leser dem fordi de er spennende, eller fordi sinnsstemninga mi en stakket stund blir tilbakestilt til tolvårsalderen. Jeg finner fram varmere klær fra skapet, og i lommene finner jeg mitt aller første sporveiskort med mitt 18-årige selv forventingsfullt smilende til meg fra svarthvittbildet. I jakkelommene finner jeg banekort fra ferieturer som jeg gleda meg til i et halvt år, men som ikke ble som jeg hadde håpt på, og slitte rosa fergebilletter fra Fredrikstad, – fra da jeg var sytten og hadde en kjæreste på den andre siden av elva.

Når jeg skal kjøpe julegaver ser jeg for meg ansiktuttrykkene til de som pakker opp. Om stemmene i hodet mitt takker høflig i stedet for å glise av gledelig overraskelse setter jeg de påtenkte gavene tilbake på hylla. Jeg har ikke kjøpt så mange gaver enda.

Kaffen er kald, arbeidet går tregt og lesesalen er nesten tom for jula.

Kaffe fra 1737

I 1737 ble en av Susanna Egerins tyske kokebøker oversatt til svensk under tittelen En nödig och nyttig hus-hålds- och kok-bok. Boka er digitalisert av Umeå universitetsbliotek, hvor den finnes både i en særs upraktisk bla-visning, og som pdf. Det er litt komplisert å finne fram matrettene, fordi inndelingen ikke er veldig intuitiv for de av oss som er vant til moderne kokebøker, hvor mat enten er delt inn som søtt og salt, eller etter ingredienser. En slik inndeling preger ikke tilfellet med Egerins kokebok, snarere er maten delt inn etter konsistens. Under overskriften “Allahanda slags Mos at tilreda” finner du oppskrifter på både syltetøy, eggekrem, sennep, kaffe og farse til medisterpølser. Snarere enn sennep og medisterpølser har jeg valgt å lage kaffe etter oppskrifta på side 131. Når jeg har utelatt beskrivelsen av hvordan kaffebønnene best bør brennes, ser kaffeoppskrifta slik ut:

At koka Coffe
Tag så mycket Coffe som du wilt hafwa, lägg det uti en fortent panna, och slå litet watn der på, och låt det koka lyckt at alt watnet blifwer innkokat, sedan slå søt miölck der på, så mycket dig behagar ock låt det et par gangar koka op der med, tillika med litet socker, så är det färdigt. (…) NB: Socker och caneel skal och wara här uti.

Oppskrifta lar det som dere ser være opp til den enkelte hvor sterk kaffen skal være. Jeg har her valgt en ganske svak variant, som smaksmessig minner om en mindre kvalmende kakao. Jeg har skjønt at folk forbinder begrepene “kaffeoppskrift fra 1700-tallet” og “sterkt og beskt” med hverandre. Jeg var i ferd med å tilby en kopp til moren min da hun utbrøt at det ville hun i hvert fall ikke ha.

Kaffe etter Egerin
Per kopp:
1 ss kaffe. Helst kokmalt, men jeg brukte trakterkaffe, og det gikk fint.
1 shot vann
1 kopp helmelk
1 ss sukker
1 cm lettstøtt kanelstang.

Visp vann og kaffe sammen og la det fosskoke til det har kokt tørt, men ikke så det svir seg. Hell en spiseskje sukker, litt kanel og en kopp helmelk oppi, og la det koke opp, fremdeles med kaffegruten i. Smaken blir dypere om du lar melka koke opp tre ganger. Sil fra gruten og drikk.

Om du vil lese mer om kaffe på 1700-tallet, har Ragnhild Hutchison en artikkel om kaffe i siste Fortid (bla til s10 i .pdfen).
Om du vil vite mer om sukker, kan du dra på museum of londons utstilling om sukker og slaveri.

Kvinnekultur er ikke ordentlig kultur

Da jeg var seksten år, utvikla jeg en plutselig interesse for håndarbeid. Foreldrene mine hjalp til: mamma forklarte strikkesaker og pappa demonstrerte symaskiner, lærte meg brikkevev og tilpassa de vanskelige baksømmene på kjoleliva mine. Da jeg skulle sy snørehuller på mitt andre korsett, grubla jeg hardt og lenge på hvordan jeg skulle lage snørehullene. Mitt første korsett hadde lært meg at å stanse hull i stoffet som skal snøres sammen, bare får snørehullene til å gnage seg ut av stoffet, noe de fleste nok har opplevd på både kjøpekorsetter og conversesko. Pappa visste råd. Han kom med noen prener som han forklarte at egentlig var var ment for engelsk broderi, men sikkert fungerte fint til å blokke ut snørehullene med også.

Her om dagen da jeg surfa rundt på digitalt museum, kom jeg over en duppeditt som angivelig skulle være en neglerenser; en litt usannsynlig neglerenser i ben. Bevares, – det er neglerensere på museet som utvilsomt er toalettartikler. Denne sammenfoldbare saken med neglerenser og øreskje kan kanskje Bjørnson selv ha pilla seg i øra med, og denne trepinnen her likner fælt på moderne orangepinner. Men så har vi duppeditten over, som selv om den sikkert ville vært en utmerket neglerenser, likner voldsomt på en pren. Den likner voldsomt på mine egne prener, til og med. Neglerenseren er innlevert til museet fra Bogstad gård. Fra Bogstad kommer også en annen neglerenser som til forveksling likner på en skyttel.

Etter at den umiddelbare feministirritasjonen hadde lagt seg; når jeg hadde slutta frese, slutta å hytte med neven mot alle historiens mannlige etnologer som ikke har sett på  kvinnekultur som ordentlig nok kultur til å lære seg, begynte jeg å gruble på hvordan disse tinga er blitt kategorisert som de er blitt. Her er en liten tre-punkt liste over alternativer:

1. Min egen magefølelse gjetter på at en mannlig etnolog har skullet registrere gjenstander på Bogstad. I en kommodeskuff på et damerom har han funnet to rare duppeditter. Når det er damer man snakker om, fyller “toalettartikkel”  det samme kategoriseringsbehovet som “religiøst foremål” gjør i arkeologien, det er en kategori man putter på alt man ikke vet hva er. Neglerenser virker logisk.
2. Alternativ to er at de tre søstrene som var siste generasjon Bogstad-boere ikke selv drev med håndarbeid. Driver man ikke selv med håndarbeid, men har irriterende neglebånd som trekker seg oppover neglene, kan sysakene lett ha fått en ny funksjon som neglerensere og neglebåndsdyttere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg selv har rensa neglene med synåler: til opplysning fyller underneglgrumset nåløyet, og gjør at nåla må renses før man kan sy videre.
3. Et tredje og mer usannsynlig alternativ er at de to duppedittene alltid har vært neglerensere. Veldig veldig rare neglerensere. Om noen jeg ser på som autoriteter forteller meg at jeg tar feil, lytter jeg ofte til dem. Men om alle de som jobber på museene er like lydige ovenfor autoriteter som jeg hevder å være, er det jammen ikke rart at ting blir kategorisert feil i generasjon etter generasjon.

Museum uten formidling

Anmeldelse av Digitalt museum
KulturIT og en rekke norske museer.

Nettstedet Digitalt museum ble lansert 19. mai i år, og inneholder bilder og gjenstandsbeskrivelser fra storaktører som Norsk Folkemuseum og Maihaugen, sammen med en voksende rekke museer av varierende størrelse. Siden er utformet av KulturIT, et selskap som drifter og utvikler IKT-løsninger for museumssektoren. Den svenske søstersiden ved samme navn ble lansert en måned etter den norske, og har samme utforming. Begge sidene viser fram samlinger som museene ikke prioriterer å vise fram, eller som er for skjøre til å bli stilt ut.

Målsetningen for Digitalt museum er ifølge KulturIT å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte”. Nettsiden omfatter et enormt materiale, fra portrettfotografier og middelalderklær til leketøy fra 80-tallet. Selve søkefunksjonen fungerer greit; den interesserte kommer langt ved å kombinere fritekstsøk med avgrensinger i tid og sted.

Digitalmuseets sterkeste side er det enorme stoffet de har tilgjengeliggjort og fortsetter å legge opp. En felles database for de norske museumssamlingene er en strålende idé. Digitalt museum gjør det mulig for store og små samlinger å inngå i en felles helhet hvor de utfyller hverandre, og gjør at små og store museer kan vise fram samlingene sine på lik linje. Museet fokuserer på å digitalisere så mye materiale som mulig, noe som gjør at den interesserte kan studere mange gjenstander av samme type, i stedet for å måtte stole på museenes utvalg av hva som kan sees på som representativt. Der for eksempel Norsk Folkemuseum har en tendens til å velge ut det spesielle for å representere det generelle, kan brukeren på Digitalt museum selv gjøre utvalget, og selv gjøre seg opp mening om stoffet.

Selv om intensjonen er god, og rammeverket til dels fungerer, går de store bredden utover kvaliteten. Hver gjenstand er avspist med svært lite informasjon. I ekstreme tilfeller er bare gjenstandsnavnet oppgitt, oftere er det kontekst, bruksområde og tid som mangler. Beskrivelsene er i stor grad en gjengivelse av museenes egne arkivkort, og informasjonen som er gjengitt er ofte svært mangelfull. Det som er tilstrekkelig informasjon for en museumsansatt som kan sin stilhistorie holder ikke mål som endelig produkt. Her har ikke mottakerbevisstheten vært høy nok.

Noe av poenget med et digitalt museum er at brukeren kan avgrense søkene sine i tid og rom. På Digitalt museum mangler de fleste gjenstandene tidsangivelse, og dukker derfor ikke opp i tidsavgrenset søk. Dette gjør at en side som kunne vært et uvurdelig redskap for forskere i all hovedsak kan brukes til kuriosasurfing. I tillegg er søkefunksjonen basert på fritekstsøk, noe som gjør at en hette fra middelalderen som var i privat eie i 1945 også dukker opp i et søk som tidsmessig avgrenser seg til 1940-tallet. Dette er lite hensiktsmessig. I tilfeller hvor gjenstandene er mulig å datere omtrentlig, hadde det vært en fordel om museene hadde gjort en kvalifisert gjetting i stedet for å la tidsfeltet stå åpent.

Det samme gjelder forsåvidt hele søkefunksjonen. Søking med gjenstandsnavn vil også gi treff i kategorier, og et søk på sko, resulterer i en rekke gjenstander som er sortert under kategorien “vedlikehold av klær og sko”, uten at de av den grunn har noe med sko å gjøre.

I tillegg er det underlig at en nettside som sikter mot å bli en gjenstandsportal for hele landet ikke bestreber seg på å gjøre det mulig å søke med flere målformer. Søk på nynorsk gir sjelden noen treff, og selv om nettsiden inneholder store mengder samisk materiale, er det bare deler av dette stoffet som er beskrevet på samisk.

Digitalt museum er et flott tiltak med stort potensial. Siden museets målsetning er å gjøre samlingene tilgjengelige, ikke nødvendigvis å formidle dem, kan vi ikke forvente at tekstmassen skal bestå av store mengder nyskrevet materiale. Likevel er det et problem at stoffet er så dårlig kontekstualisert som det er. Digitalmuseet kunne vært så mye mer enn det er i sin nåværende form. For de mange som er interessert i historie uten å på forhånd ha stilhistorien i boks, vil Digitalt museum først og fremst bestå av en samling løsrevne ting uten kontekst. Økonomi, kjønn, klasse og tid er variabler vi trenger om vi skal kunne forstå og fortolke gjenstander, men som Digitalt museum ikke hjelper oss til å forstå.

Digitalt museum framstår i dag mer som et digitalt kuriosakabinett enn et digitalt museum. Heldigvis er siden under kontinuerlig utvikling; det blir fremdeles lasta opp nytt stoff og museene har mulighet til å gi gjenstandsbeskrivelsene litt sårt tiltrengt oppmerksomhet. Museet er morsomt som det er, men om de vil nå målsetningen om å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte,” har de et godt stykke igjen.

Marthe Glad Munch-Møller,
masterstudent i historie, UiO

Forresten: I går hadde vi korreksturrunde på siste nummer av Fortid, altså nr 4/09 – Sykdom!
Denne anmeldelsen kommer til å stå på trykk der

Kildereferanser på do

På Sophus Bugge har de kildereferanser på do. Jeg bare nevner det.

Økoblokk av seier

En av mine store skyldbetyngelser er at jeg bruker så mye papir, – at det ikke er alltid jeg leser ut avisa om morran, at jeg sprer gule lapper utover som om de var konfetti og helst vil lese ting på papir. Ja, en av tingene jeg har mest lyst på i hele verden er en ebokleser. Nei, jeg kommer ikke til å kjøpe en før jeg kan understreke og notere i margen og se at det blir lagra på pdf-en min. Det kjennes så teit å kjøpe ting som jeg fra dag en vet at ikke kommer til å vare.

I dag oppdaga jeg denne økoblokka. I tillegg til å fylle opp min store forkjærlighet for dimper, er den det fineste jeg har sett på lenge. I motsetning til magnetbretta jeg pleide å tegne på da jeg var liten, har den hvit bakgrunn så notatene ikke blir tåkete og irriterende. Det fineste er jo at notatene faktisk er små nok til å få plass på den her, og så lenge jeg noterer ting på papir og deretter skriver det matnyttige jeg trekker ut av dem inn på data, hadde superblokka gitt meg litt bedre samvittighet. Om den ikke hadde drukna i papirjungelen hjemme, hadde jeg kanskje til og med brukt den nok til å veie opp for all papirproduksjonen.

Men forutsatt at samboerne mine ikke har lest den, ligger dagsavisen fortsatt på dørmatta hjemme.

Hårpudder

Da jeg var liten var det et velkjent faktum at alle gamle damer gikk til frisøren en gang i uka for å legge håret. Ikke halvgamle damer, som min egen mormor, men de riktig gamle, – de som var unge før krigen og hvis ektemenn brukte stokk. De som uten å gjøre seg til kunne bruke ord som sne, værelse og spasersko. En av de riktig gamle damene, – jeg kan i farta ikke huske hvem, betrodde meg hvordan hun klarte å se så velstelt ut på tross av at det var en hel uke siden sist frisørbesøk: hun tok  litt talkum på fingertuppene og masserte det inn i hårrøttene, og vips hade talkumen trukket til seg fettet og gjort at hun så riktig fin ut. Jeg syntes selv det hørtes pussig ut, helt til jeg kom på at jeg selv brukte hårspray på akkurat samme måten. Jeg hadde lest i Vi og gutta at litt hårspray alltid gjorde susen mot visuelt skittent hår, og syntes det var en fantastisk måte å slippe å vaske håret oftere enn strengt tatt nødvendig.

Jeg trodde skikken døde ut med de riktig gamle damene, at de døde ut med hofteholdere og hudfargede nylons. Rundt meg insisterer folk på at de dusjer hver dag, – og jeg har alltid trodd på dem. De har tross alt vokst opp med dusj og badekar, og er i tillegg med på å spre mytene om “gamle dagers” manglende hygiene: Om 1700-tallsmenneskene som parfymerte og pudret i stedet for å vaske. Alle stadfester hvor glade vi idag er fordi vi moderne mennesker er blitt så renslige.

Likevel er altså hårpudder på moten. De nye merkene lover å gjøre det umulig å se at man har skippa en hårvask, og sverger i tillegg at de gjør håret fullt av volum uten å tilsette masse kjemikalier. Det selges på spraybokser som er tilpassa enhver hårfarge; de kommer i nostalgiske forpakninger og hendige små drysseflasker som gjør at du kan skjule et spontant utbrudd av fett hår i hverdagen. Ikke minst er det i aller høyeste grad markedsført mot den moderne kvinne, hun som vil feste hele natta og fremdeles se nydusja ut neste morra, eller som trenger å se profesjonell ut i jobbsammenheng, men som tidvis forsover seg og ikke rekker å dusje.

Det morsomme er jo at damebloggerne omfavner disse nye produktene med all kjærligheten de fortjener. Alle de små effektive kvinnene i tiden er så lykkelige fordi de endelig slipper å vaske håret hver eneste dag. Vi andre kan bare sitte på sidelinja og kose oss, vel vitende om at de samme folka noen år tidligere, i fjortisstida oppgitt ristet på hodet over de stakkars damene i gamle dager, som ikke kunne dusje hver dag og måtte ty til litt ekle nødløsninger som talkum og babypudder.

En kosmetisk jus

The toilet of flora fra 1779 er en utrolig morsom oppskriftbok. Den inneholder oppskrifter på all kosmetikk man noen gang kan behøve, fra såpe, via parfymerte hansker og gult hårpudder til velduftende og rødfarget snus.

Dessverre krever endel av oppskriftene litt forberedelse, for mange av ingrediensene er vanskelig å få tak i. Gallepler er ikke noe jeg har liggende i skuffen, benmel tar tid å lage, og spermasett er ikke så lett å finne så med mindre noen trapper opp spermhvaljakta. Endel av oppskriftene inneholder dessuten syrer jeg ikke er kjent med, og som jeg kjenner et visst behov for å lese meg opp på før jeg gnir i ansiktet. Jeg valgte derfor å starte enkelt, med noe jeg visste at folk allerede bruker til hudpleie, og som kunne kjøpes i nærmeste dagligvareforretning.

146. A Cosmetic Juice
Make a hole in a Lemon, fill it with Sugar Candy, and close it nicely with leaf Gold applied over the Rind that was cut out; then roast the Lemon in hot ashes. When desirous of using the Juice, squeeze out a little through the hole, and wash the face with a napkin wetted with it. This Juice’ greatly cleanfes the skin, and brightens the complexion.

Sitron blir brukt ganske mye i moderne “naturlig” hudpleie, som først og fremst kjennetegnes ved at du lager hudpleieprodukter av ting du finner på kjøkkenet. Selv har jeg i perioden blanda ansiktsvann av vann, epleeddik og rosenvann, men jeg vet at andre sverger til sitron, både til ansiktsvask, hudormdreping og fjerning av røde flekker. Noen av oppskriftene blander også sitronen med sukker, akkurat som denne oppskriften her.

Jeg tok altså en sitron, kutta tuppen av den og pressa inn så mye kandissukker som jeg fikk plass til. Deretter pakka jeg den inn i sølvfolie og satt den i en bolle med hullet opp. Jeg satt ovnen på 200 grader, og lot den stå der en times tid. Jeg forventa at sitrona skulle oppføre seg som en potet når den ble bakt, og at skallet skulle bli hardt og forkulla. I stedet ble hele sitrona myk og full av saft. Siden det rant søtt sitronvann i alle retninger, pressa jeg ut all safta og tok den på en flaske. Det lukta og smakte omtrent som appelsinmarmelade, og var ganske gelé-aktig i formen. Ikke overraskende, siden det eneste som mangla for å gjøre dette til en marmeladeoppskrift var litt vann. For å være helt ærlig, hadde det funka like godt å lage dette i en kjele, og det hadde sannsynligvis blitt bedre.

Konklusjon, – og her må jeg nok skuffe alle potensielle lesere. Det gjorde ingen skade, og til gelé å være la den overraskende lite film igjen på huden. Eddikvann er fremdeles overlegent, men sitron lukter bedre. Litt vann hadde nok gjort marmeladen litt mer behagelig gni i fjeset.

Natt på museet

Tirsdag kveld hadde Teknisk Museum åpen senkveld, med attenårsgrense, ølservering inne i utstillingene, konsert og både boble- og kjemi-show. Siden voksne folk uansett bare bruker barna sine som et alibi til å dra og leke på teknisk museum, var det en bra idé å lage voksenkveld. Likevel var det nok mest studenter der, ikke minst fordi studentprisen bare var 40 kroner.

Det hele starta klokka syv med et heidundrandes såpebobleshow. Da jeg gikk på videregående var jeg litt av en såpebobleentusiast, og brukte alle anledninger jeg kunne finne til å blande opp ei bøtte med bobleguffe og lage digre bobler om morgenen, mindre bobler om dagen og røkbobler på fest om kvelden. Dette er første gang jeg har sett en skikkelig profesjonell såpeboblemann, og det var utrolig morsomt – han stabla boblene oppå og utapå hverandre i fine mønstre, lagde bobler som kunne brenne og hadde en fiffig maskin som blåste enorme røkbobler. Ikke minst blåste han kjempebobler med bare nevene som boblering.

Selv brukte jeg nok mest tid på legorommet. Det var så deilig å ha utrolige mengder med lego som vi kunne bygge uten å bli uglesett av foreldre som sloss for at barna deres skulle få de beste bitene. Og ikke minst hadde legorommet på teknisk museum alle de legobitene som alltid forsvant i legosekken hjemme. Det var enere og toere og små lys og papegøyer og nok hoder til at man kunne bygge søyler av dem.

Sist jeg var på teknisk museum var jeg ti år gammel, og husker egentlig mest fly- og telefonutstillingene. Og tenke seg til, – de var der fremdeles.