Kjærleik

Jeg vet ingen ting om disse menneskene annet enn at Liotard malte dem i 1760, og at det er et innmari intimt portrettpar. Han i hjemmeklærne sine, hun i ferd med å kle av seg. Blikkene som møtes. Delvis trygge, delvis skjelmske og forventningsfulle smil. Begge har smykker med bilde av ektefellen slik den andre så ut mange år tidligere. Som for å vise verden at dette ikke er bryllupsnatt-takter, og at de ikke gikk lei av hverandre med det første.

Du finner dem tidvis hver for seg internett, selv om de ikke funker alene. Som om de etter skilsmissen har tatt med seg hvert sitt bilde og hengt dem på hver sin vegg. Da lener han seg mot ryggen på en tom stol, og hun kler av seg for den nakne veggen.

En flicka som är stark

Her om dagen fikk jeg en ny skrivemaskin i gave,* og der maskina fra i fjor først og fremst gleder med sin estetikk og sitt potensiale, tilfredsstiller lille frøken Gabrielle meg ved å være akkurat det hun er. Funksjonell og nydelig og vakker.

Og i helga har jeg sitti ved stuebordet og blitt venn med henne og lært meg funksjonene hennes og tasta med de store tastene mot det tørre fargebåndet så lenge at det nå kjennes underlig usubstansielt med dette flate, hvite laptoptastaturet.** Jeg skriver vanligvis relativt målbevisst, som de kaller det, men nå kjennes lyden av fingrene mot tastaturet på samme tid skjør og uvirkelig, og jeg tenker på hvor underlig overgangen fra skrivemaskin til datamaskin må ha vært for de som ikke var med hele veien, men venta med data til win-fem-og-nitti kom eller kanskje enda senere.

Lille frøken Gabrielle har tilhørt en arkitekt, akkurat som den forrige. Hun er også en Adler, også dét lik den forrige, selv om hun er oppkalt etter dattera til Grundig. (Der er noen fusjoner mellom Grundig og Triumph og Adler som jeg merker en total disinteresse for å sette meg inn i, og jeg stopper altså der.).

Jeg har slett ikke starta noen bærbare-Adler-skrivemaskiner-fra-arkitekthjem-samling.*** Det er tilfeldigheter. Hun var jo aldri noen planlagt anskaffelse, og det kom i grunnen litt plutselig på meg at hun sto på spisestuebordet mitt. En litt overraskende forelskelse, fulgt av en langt mer forventa forundring over hvilken betydning materielle forhold har for følelsen av arbeidet man gjør, for livsrytmen og rutinene. Jeg stopper her også før vannet når mølla. Jeg har en tendens til å bedrive ord når hjula først kommer i gang.

Forrige eier må være mer av et ordensmenneske enn noe ordensmenneske jeg har truffet på tidligere, for her ligger både bruksanvisning og brune børster, en pakke silicagel og skriveprøva fra da maskina ble testa på fabrikken en gang i 1968 pent på rekke og rad. Det kjennes ikke på riktig at alt er så pent og pyntelig plassert i originalforpakninga si. Det fascinerer meg litt, for det er bare når ting faktisk er ordentlig gammalt eller kjennes verdeligt på noe vis at jeg klarer å ta meg bryet med å ta vare på dem på den måten. Nye bruksanvisninger er så veldig… bruksgjenstander for meg. Selv instruksboka til symaskina mi er allerede krøllete og velbrukt, selv om det bare er gått et år.

~*~***~*~

Om dere vil høre noe underlig besnærende, kan dere forresten se på denne hviskevideoen, hvor en kar hvisker om butikken til mannen som skriver den fine skrivemaskinbloggen. Jeg trodde ikke jeg skulle ende med å lytte gjennom hele, men det gjorde jeg, og det kilte litt på ryggraden et sted. Det er så rart når noen hvisker, for det kjennes litt som om det er natt og noen sover, og noen deler noe som hviskekontrakten tilsier at skal forbli mellom sender og mottaker. Kontrasten mellom mine forestillinger om hvisking som kommunikasjonsform, og det å være kringkasta på nett lager en behagelig følelse av skurr i meg.

---

* Fra Morten, som er bassisten i flere av Aksels band.
** Jeg liker ikke ordet laptop, men laptoptastatur har så mye sprett i seg at det får forrang for alternativene.
*** Jeg har alltid skrevet flerledda sammensatte ord sånn her: “bærbare Adler-skrivemaskiner fra arkitekthjem”-samling, men etter å ha lest at det ikke anbefales koser jeg meg stort med alle disse nye bindestrekene.

Angående individualisering av lukter

Den saken her lukter ganske vondt. Naturligvis lukter den adskillig verre noen dager enn andre, men det avhenger gjerne av hvor lenge det er siden sist den ble tømt, og om ratioen mellom de forskjellige substansene som ligger og fermenterer. Høy tiss-til-bæsj ratio fører til mye lukt. Lite væske og mye strøssel fører til mindre lukt.

Lukter det ekstra vondt, kan det bli et samtaletema. Man kan si: “Nei, nå må vi jammen få tømt den doen” eller “Stålsett deg! Idag lukter det ille der inne”, og så kan man le litt.

… Og akkurat som man det virker samlende å synes at vitsen i smellbongbongen er usigelig dårlig, kan den felles opplevelsen, og det felles ubehaget ved at doen lukter vondt, skape en mild samholdsfølelse. Med en utedo har vi sammen skapt lukta, og vi har alle vært gjennom den samme prøvelsen ved å bruke doen. Vår felles lukt er mindre stigmatiserende enn en odør som kan spores tilbake til en enkeltperson.

~*~***~*~

Den saken her, derimot, har ingen egenlukt. Om det lukter vondt på doen, er det alltid noen som har skylda. Ikke sånn å forstå at man bør la seg fortære av dårlig samvittighet om man har spist mye kjøtt eller drukket rikelig med øl, men konsekvensene vil kunne spores gjennom dine kammeraters neser. Er man selv opphavet til odøren kan det altså medføre et visst ubehag.

Visuelle spor kan du naturligvis fikse opp i med dokosten, men selv med såpe (som mange arbeidsplass- eller skole-doer ikke er utstyrt med) får du aldri helt fjerna lukta av din egen avføring, i alle fall ikke om den er av den hissige sorten. Kommer man inn på en do som lukter riktig ille, kan man fundere litt over hvem som var der før en, eller eventuelt bli stiv av skrekk ved tanken på din neste tror at det er du som er opphavet til odøren. Kanskje man kutter besøket ekstra kort, for å hindre enhver mistanke om at en selv er dunstenes opphavsperson.

Sier man “stålsett deg! Idag lukter det ille der inne” om en innedo, i alle fall om det ikke er noe galt med avløpet, er det som regel enten for å humorisere over egen stank, eller å prøve å fraskrive seg skyld. Begge deler er demonstrasjoner av ubehaget ved at lukta kan spores tilbake til en enkeltperson.

~*~***~*~

Ergo vil jeg hevde at det sosiale ubehaget ved en do som alltid stinker totalt sett er mindre enn ved en som har potensiale til luktfrihet, selv om den i seg selv er mer behagelig for brukerne.

Hva denne brave dotømmer fra Stockholm har å si om saken har jeg unnlatt å finne ut.

Muligens er også  mor lille en sten. Jeg er ikke helt sikker.

Efit 2012

Innvollene ligger panisk stille med vissheten om at jeg har mista et år. At jeg ikke kjenner tida gå lengre. At jeg har mista grepet om hva som skjedde i fjor, og hva som skjedde i forfjor. Sånt jeg alltid har visst tidligere. Tidstapet har mange utslag. At jeg har begynt å snakke om “ganske nye” bøker eller filmer uten helt å forstå at de allerede har flere år på baken.

For dere er det nok mer relevant at jeg godt visste at efit for februar 2012 aldri ble lagd. Jeg lager efiter for å se hvordan livet mitt har utvikla seg, for å bli bevisst på små forandringer i levemønsteret, og da jeg satt meg ned for  å fylle tomrommet med en høstlig fotorunde, innså jeg at februar 2011 aldri hadde funnet sted. Forrige efit er allerede halvannet år gammal, fra da jeg fremdeles bodde på Marienlyst. Da jeg studerte. Februar 2011 var ingen god måned, men i retrospekt hadde det ikke skada å få den registrert.

Tidligere efiter
2012 - (2011) – 2010 - 2009 - 2008 – 2007 – 2006 -

08:30 
Det er fredag, sen morra. Guri har romstert på kjøkkenet, jeg er blitt liggende i senga. Omsider dro jeg meg opp, vekka på Aksel, rista brød mens jeg dro på buksene, spiste ristabød med taffelost mens jeg tok på meg skjerf og Hanna båndet. Hadde fremdeles ikke kommet på denne efit-planen. I stedet for en hektisk morgen gir jeg dere derfor “verden sett fra senga, i bilder som bare er tatt for å teste ut morsomme effekter på min mors smarttelefon”:

09:30
Pcen er på. Koppen er full av brun væske. Det er senhøst på Solli plass. (Fabelaktig kontorutsikt, ikke sant?)

10:30
Jeg jobber mens Hanna, som er med på jobb for at Aksel skal slippe å ta turpauser i masteroppgaveskrivinga, følger med på det ikke veldig aktive folkelivet ute på gata.

11:30
Lønsjtid. Jeg prøver å spise opp alle pakkene med nuddelbuljong som jeg fant i buljongskuffen hjemme. Klibrød smaker som høy, jeg prøver å ikke tenke for mye på hestebæsj mens jeg spiser den. På bokhylla over pulten på jobben har jeg tre termometer som måler forskjellige temperaturer: 21, 22 og 24 grader. Ved siden av stirrer maska av Kjartan Slettemark på meg med sine tomme øyenhuler. Jeg er ikke helt sikker på hvordan Slettemark havna på bokhylla mi.

12:30
Det er grenser for hvor spennende efit-posten “Scener fra en kontorists hverdag” kan bli, og derfor har vi nok en gang to bilder av dataskjermen min. Det første er at jeg sitter og monterer det siste blogginnlegget på historiebloggen som jeg driver via jobben. Det andre er at innlegget er blitt montert.

13:30
Med ett var klokka 14, og jeg har ikke tatt noe bilde, fordi jeg har sittet og reklamert litt for blogginnlegget jeg posta tidligere, og gjort rutinemessige kontoristgreier som jeg ikke klarte å komme på noe vettugt bilde av. Derfor får dere den underlige, lange planta jeg har ved pulten min, og et bilde av lønsjbordet slik det ser ut når alle kollegaene har forlatt det og jeg derfor føler at jeg kan ta bilde uten at noen blir støtt. Merker dette “laste opp fra mobil”-greiene gjør at jeg ikke får linjene i bildene til å stå pent til hverandre. Forbaska.

14:30
Nå er det kveld, og jeg fyller i hullet fra 14:30 med fotografier som er tatt av Henrik Ørsted. Jeg vet ingen ting om Henrik Ørsted, men der om dagen ble jeg sittende og se gjennom enorme mengder med fotografier som putta meg inn i en helt bestemt sinnsstemning, og kanskje dere kommer i den samme stemninga om dere får se noen av de samme bildene, av fine ensomme, stille Oslo? Det var så vanskelig å velge, så her kommer en hel remse.
 

15:30
På dette tidspunktet går jeg tom. Fler dataskjermbilder for å bevise at jeg jobber på jobb kjennes overdrevent. Dere får se bilder av de fire mest fotogene  av de uhorvelig kule boksene jeg har fått. Og et bilde av bokhylla mi med en åttendels hund under.

16:30
Mens hanna tisser slår jeg av en liten prat med ei venninne.

17:30
Etter å ha gjort en liten siste krampejobbing, springer jeg og Hanna til trikken for å dra til Jeanita på Torshov, for å spille rollespill. Jeg skrudde på den gøyale effektgreia for at kameraet ikke skulle lage lyder, sånn at ingen skulle føle seg spionert på.

18:30
Jeanita hadde lagd linsegryte, her er linsegryta. Fargene er altfor kalde, og maten ser derfor mye mindre god ut enn den smakte.

19:30
Forrige uke fikk Ellen Cathrine en rød terning av meg. I går fikk hun en blå terning av Jeanita. Nå har hun hele regnbågen i terninger. Jeg har nytt karakterark, og det har dermed nesten ingen tegninger på seg. Til gjengjelt har jeg en veldig veldig tjukk bunke med skriblerier og inspirasjoner og notater fra de siste to og et halvt åra.

20:30
Go stemning. Prøvde å speilvende Trine for at det skulle se mer kommunikativt ut, men ser ikke ut til at googlebildegreia har den funksjonen.

21:30
Med ett innså vi at det var Fredagskveld, og Jeanita vippa fram alkoholen. Jeg fikk konjakk. Konjakk er noe av det beste jeg vet i hele verden. (Som representant for gæmlisungdommen er jeg også entusiastisk over Eggelikør, Sherry og Portvin. Eller. Jeg er blitt så gammal at det ikke framstår som underlig lengre.)

22:30
Mye rart pleier å skje i rollespillkampanjer, – at karakterene gifter seg og alle blir litt rørt er vanligvis ikke en av dem. Det grønne arket er oversikt over min rolles fotografier.

23:30
Aksel er en engasjert GM. Har mange bilder hvor han har armene i forskjellige retninger. Skulle lagd en gif av detta? Fins det en enkel måte å lage giffer om dagen også? Jeg elsker å kunne laste bilder opp på nett med telefonen og redigere dem uten å noen gang bruke et eneste program på pcen min. Kan man giffe på nett og?

00:30
Vi vandrer hjem. Kameraet er ikke veldig glad i mørke, så derfor får dere noen flekker med lys i store svarte felt.

01:30
Leser gårsdagens avis, irriterer meg over at overskrifta “Langt mer enn mammaen til Jens” gjør at alle tenker på henne som mammaen til Jens. Finn på noe bedre, teite journalist. Hva med å fokusere på kule ting hun har gjort i stedet? Meh. Spiser kebab, – san remo har en av byens beste shish kebaber. Den fine bokhylla fant vi i en kontainer i våres.

02:30
I senga. For en gangs skyld sovner Hanna inntil meg i stedet for i skittentøyskurven under senga. Det er kosselig. Ligger og leser litt i kostymebøker fordi jeg skal på laiv i november og snart må begynne å sy noe.

---

Når jeg tenker over det var den hvite ramma rundt bildene en dårlig idé, men det var nå det morrokameraet mitt ville den dagen.

Sånt som gjør vondt

Det er fredagskveld, og vi er vakre som som rakkern, så pene at vi kan ta over verden ved vårt blotte åsyn. Jeg har høye sko; litt litt for trange høye sko fordi jeg fulgte kommandoen til mannen i skobutikken. Bød han meg på usannheter fordi de ikke hadde størrelse 40 i butikken? Trodde han ikke jeg ville merke at skoa var for trange? I en pose i veska har jeg et ekstra par, for uten dem vil jeg ikke klare å forsere den to og en halv kilometer lange oppoverbakken hjem.

Jeg gjemmer posen under bordet, nevner den ikke for noen av de andre. For det er vel mine rett-over-normal-brede føtter som er problemet, – at føttene nekter å bli klemt sammen sidelengs? Mer skambetont ville det vært om smerten skyldes overvekta mi, kanskje mine tredeputer ikke tåler 85 kilos vekt? Men det sier jeg ikke til noen. Jeg smiler i stedet påtatt selvsikkert og jobber inn et så jevnt ganglag som mulig, benytter alle anledninger til å sitte, lene meg mot bord og vegger, slik at kveldens slutt ikke skal bli for tung. For å jage skammen over føttenes fasong og hoftenes bredde, jage bort ideen om at brannen der føttene møter gulvet egentlig er min egen skyld, tenker jeg på kk-artikkelen hvor det står at man bør bruke høye sko noen timer hver dag, at litt trening jager vekk vondten. Dét er nemlig en skyld jeg er villig til å innrømme. Aldri i livet om jeg underkaster meg dette til daglig.

Vi hopper noen dager fram i tid
Skammen lar seg aldri jage. Men fordi det er få ting som provoserer meg så grenseløst som min egen skam over naturlige kroppslige ting, begynte jeg å intervjue mine venner, jeg tok dem for meg en etter en…

- Fan så vakker du er idag, sa jeg bardust til ei venninne som er én-noen-og-femti høy, usedvanlig slank og med en skostørrelse langt nede på 30-tallet. For meg gjør det liksom vondt med sånne pene sko.
- Det gjør alltid vondt svarer hun. Jeg har bare lært meg å ikke vise det.

Jaha

Blir du overraska om jeg forteller deg at jo tynnere damene er, jo villigere er de til å innrømme at høye sko gjør vondt. De lubne og tykke damene penser samtalen over på noe annet, eller forklarer at “disse skoa her er ikke så ille”, eller at “de er bare ikke gått ordentlig inn ennå”. Og jeg ser mine egne tanker bli reflektert i et lite blaff og et bortvendt blikk mens vi begynner å snakke om noe annet.

Tilbake til denne kvelden.
Historia slutter med noe som ikke burde vært en overraskelse. Den slutter i kveldsmørket utafor utestedet. Det er pause, og jeg står og kjenner på følelsen av å ha føtter, kjenner på følelsen av at hver eneste bevegelse isoleres i bena, mens jeg tenker på det såre ganglaget til de middelaldrende damene jeg satt og så på da jeg var på italiatur noen år tidligere. All min oppmerksomhet er retta mot bakkenivå.

- Plutselig kipper venninne nr. 1 av seg skoa sine, setter nylonstrømpene på den kuldslåtte asfalten og puster letta ut.
- Venninne nr 2 gjør det samme, mens hun lavmælt legger til at “jeg trodde at det skulle hjelpe å gå opp en skostørrelse”.
- Venninne nr. 3 låner nr. 1 sine sko et øyeblikk, – for asfalten er fremdeles isnende vårkald.
- Nr 2. synes den kalde asfalten lindrer. Og den gjør det, en liten stund.

Før vi trekker på oss smila og selvsikkerheten og går inn igjen, mens jeg sender en takknemlig tanke til de hemmelige reserveskoa som ligger skjult i posen under bordet.

Skrivemaskinmani

For mitt indre blikk er det sånn jeg ser ut når jeg jobber. Selv om tredvetallet gikk over mens besteforeldrene mine fremdeles var ørsmå, og selv om jeg ikke har brukt ei skrivemaskin siden barndommen. Naturligvis kan ikke slike mentale bilder jages vekk av virkeligheta: De som har sett meg jobbe riktig riktig intenst vet at jeg er ei plump dame i skitten yogabukse og busserull, som sitter på knærne i sofaen, intenst framoverbøyd over ei altfor lita datamaskin som aldri aldri aldri fungerer som den skal. Foran meg ligger det stort sett en hund og gnager på en bamse, og pulverkaffen jeg drikker av koppen med hemulen på er stort sett svak og kald. Så mye for selviscenesettelsen.

Dette handler ikke om pulverkaffen eller om at knestående skriving er ubehagelig i lengden. Det handler om skrivemaskina.

Avsnitt 2. Hvor Marthe er gretten på datamaskina si
En gang før jul fikk jeg for meg at jeg skulle kjøpe ei skrivemaskin. Dere skjønner, i likhet med de aller fleste andre kontorister bruker jeg mange timer hver eneste dag på å skrive på data. Jeg har latt meg fortelle at tekstbehandlingsprogrammenes store fordel er at man kan endre det man har skrivi, men om man er en pirkefaen, sånn som meg, betyr det alltid at hver eneste setning blir skrivi. Sletta. Skrivi. Sletta. Skrivi. Endra. Droppa. Det sier seg selv at det blir dårlig med tekst ut av det. Det er blitt masteroppgave og artikler og ikke minst facebookoppdateringer av det hele, men det. tar. så. lang. tid.

Jeg begynte å lengte etter tekst jeg ikke kunne endre så snart den var festa på papiret. Jeg begynte å skrive for hånd, produserte hundrevis av dagboksider, notater, skriblerier og det begynte gradvis å løsne. Men jeg klarte bare improvisere fram tekst om jeg visste at ingen andre kom til å lese det. For selv med kulepenn stryker jeg ut ord og setninger. Desuten må jeg ta pauser hvor jeg febrilsk rister på venstrehanda som klamrer seg så altfor altfor hardt til penna.

Jeg skrev et brev i går. Det måtte skrives tre hele og to halve ganger før jeg klarte å legge det i konvolutten og lime igjen.

Avsnitt 3. Hvor Marthe nekter å innse at skrivemaskiner er håpløse
Oslo har ingen skrivemaskinreparatører lengre. I fjor leste jeg ett eller annet sted på internett at den siste skrivemaskinfabrikanten hadde lagt ned produksjonen.  I min naivitet trodde jeg ikke reparatørmangelen skulle være noe hinder for mitt maskininnkjøp. Jeg er jo et overmenneske i mitt eget hode, og har derfor for meg at jeg vil få til alt om jeg bare prøver mange nok ganger.

“Det finnes opptil flere kontrarie forfattere som insistererer på analog teknologi,” sa jeg til meg selv. “Derfor må det jo være en enkel sak når vi egenrådige ikkeforfattere skal hengi oss til mekanikken!”  Internetten fortalte meg dessuten at man kan blekke opp utslitte farvebånd. Man kan til og med kjøpe gamle bånd på ebay. Man kan mekke sjæl. Dette skulle gå lett.

Avsnitt 4. Hvor Marthe kjøper en reiseskrivemaskin
Inkjøpet var i grunnen en selsom opplevelse. Jeg hadde ingen avtale, for mannen som hadde lagt ut en gammel reiseskrivemaskin for salg ville ikke avtale tidspunkt nøyaktig, han ville jeg skulle ringe når jeg tilfeldigvis var i området. Området var indre Frogner, et godt stykke fra bussen. Bare ringinga var en utfordring, for telefonen min var ødelagt, og jeg hadde trenert å kjøpe en ny. Men jeg lånte en telefon og løy på meg å være i området. Kasta meg på tyvebussen og labba innover i et strøk jeg aldri hadde vært før, hvor husa ble større og større helt til de ligna avfolka leiegårder.

Og skrivemaskinas eier tok meg med opp alle trappene til det tomme loftet sitt. Og blikket hans flakka på den måten blikk flakker når man tenker “Herregud. Hva er det jeg holder på med?” Han forklarte meg at han var glad i den lille skrivemaskina. At han selv hadde lært seg å skrive på den. At den ikke fungerte helt som den skulle, men at den hadde tilhørt bestemora hans. Jeg trykka litt rundt på det dysfunksjonelle tastaturet, bemerka at knappene var pene. Trakk litt i dem så armene kom tilbake til utgangsposisjonen sin. Koste litt med spakene og kjente at jeg og den nok ville komme til å bli venner.

På spørsmålet om hva jeg skulle bruke maskina til, klarte jeg ikke svare. For ideen om at jeg ville skrive noe jeg ikke kunne slette kjentes plutselig så tåpelig, og jeg fikk lyst til å beholde motivasjonen for meg selv. Derfor stamma jeg fram noe om at jeg drev med laiv. At jeg ville ha en skrivemaskin til laiv. Jeg visste jo at det var minst femtiprosent løgn, men det var ikke en helt absurd påstand. Han hadde trodd jeg ville ha den som møbel, for den er ganske pen, og jeg stoppa tunga mi fra å uttrykke min skepsis til folk som har bruksgjenstander som møbel. Trekkspill på veggen, pianoer som lysestaker, symaskiner på hyller langs veggene. Grammofoner for den pittoreske retro-effekten. Nei. I stedet tok jeg skrivemaskina i armene og gikk min vei.

Avsnitt 5: Det er bare litt skam å snu
Skal jeg ha et virke knytta til skrivemaskiner, må det være som mislykka reparatør. Jeg har demontert maskina tre ganger. Jeg har vaska den med eddik for å få vekk støvet, har olja kriker og kroker med symaskinolje. Jeg har stramma noen av fjæra, og hver eneste gang har jeg trodde at det skulle fungere. Hver gang jeg har skrudd den sammen har det vært med den samme sitrende forventninga om at jeg endelig skulle få både fungerende maskin og mestringsfølelse det øyeblikket den siste skrua var på plass.

Den er ren, nå, men om jeg trykker på tastene nekter de oftest brukte bokstavene å trø tilbake på geledd. Som om det at de allerede er brukt gjør at de må fortsette å være klar til slag, – og hindre sine kamerater i å få være med. Båndet er fremdeles ikke blekka opp, for man trenger silikonspray til sånt, og hvor kjøper man egentlig silikonspray? Bærehanken må repareres neste gang jeg er hos en skomaker. Jeg har gjemt den lille Adleren mellom bøkene i den dypeste bokhylla.

Men det gjør ingen ting. Om den ikke er så god til å skrive, vet jeg at mesteparten av mekanikken fungerer som den skal. Dessuten har den artig proviniens, og gjenstander med litt historie kan være underholdende selv om de ikke vil spille på lag.  Maskina har tilhørt Maja Melandsø, en av Norges ledende funkisarkitekter på 30-tallet og en av Norges første kvinnelige arkitekter. Kanskje var den med da hun introduserte funkis-stilen til Trondhjem? Kanskje var den med da hun skrev boka “Sort og hvitt i ekteskapet” i løpet av 30-tallet? Om min lille reiseskrivemaskin fra 1929 allerede har vært med på å skrive ei hel bok fortjener hun sikkert å få hvile i sitt åttitredje år.

I alle fall til jeg blir en dyktigere reparatør.

***
Maskina på bildet er ikke min, men en som er klin lik. Fant den på flickr, og det er flere bilder der den kommer fra. Bildene øverst er forøvrig Brecht i -35 og to bilder fra Jason Lutes berlintegneserie bind 2. – Bildebehandlingsprogrammet mitt har skylda for at bilden er blitt så rare.

Forresten – denne skrivemaskinreparatørbloggen gjør meg glad.

Adæptæisjen

Vanligvis leser jeg ikke bøker om jeg har sett filmatiseringa først.

Rasjonelt vet jeg at filmen og boka er to forskjellige greier. Jeg vet jeg ikke skal forvente at de sier det samme, og at det ofte er best om de ikke gjør det. Jeg vet at mitt øye er mer trent til å skjønne meg på bøker enn på film. Rasjonelt vet jeg at det kan lages en vidunderlig film av en dårlig bok og vise versa.

Jeg pleier å se filmatiseringer av bøker jeg liker: Jeg pleier å glede meg som udyr til å se dem, og jeg pleier å kjenne meg ulykkelig, svikta og ganske trist etterpå (og jeg pleier å vite at den følelsen er irrasjonell, men likevel ikke klare å jage den bort).

Det var naturligvis verre før, da jeg i min grenseløse dumhet ofte leste boka om igjen før filmen kom, som om det var noe poeng i det, annet enn å bli altfor knytta til en annen framstilling enn det jeg fikk se på skjermen. Å lese boka mindre enn to måneder før filmen gjør at jeg etablerer en eller annen form for fasit. Man kan ikke se film om man måler den opp mot en fasit, og når den fasiten først er på plass klarer jeg ikke å la vær å forholde meg til den. På ett tidspunkt skjønte jeg at den maniske boklesinga i forkant av kinobesøka bare var ødeleggende for filmopplevelsene mine, og så slutta jeg med det.

Jeg later som om jeg fortsetter med begynnelsen
Da jeg var ni leste jeg Den uendelige historie. Jeg har ikke lest den siden det, så alt jeg sier kan potensielt være forstyrra av at det har gått atten år. Boka var kanskje den tjukkeste jeg hadde lest i ett strekk og det tok tre dager, og det var sommer og jeg var ni og jeg tror knapt jeg gjorde annet enn å sitte med den fine grå boka med de røde og grønne bokstavene i fanget.

Inspirert av boklesinga mi nynna foreldrene mine (som er bra folk) på sangen og ettersom jeg ikke skjønte hvorfor de nynna sangtittelen med melodi til leide de filmen og jeg gleda meg som jeg aldri hadde gleda meg til noe, gleda meg så det skalv i brystet og jeg ikke kunne sitte stille…

…og da jeg satt i den beige futurumsofaen på hytta og spiste honnykorn og så  filmen (la oss kalle den Neverending story, for at jeg skal slippe å skrive ordet filmen en gang til) kjentes det som om verden raste sammen. Kanskje ble opplevelsen ødelagt av at fantasyfilmatiseringer var tricky før CG-alderen, eller kanskje problemet var min enorme tilknytning til (tilsynelatende overfladiske) småtterier som at Atreju skulle være olivengrønn, at min mentale Bastian Baltazar Bux var en chubby og litt uskjønn unge (i motsetning til han på teve-n som var uforskamma søt), og at jeg hadde gleda meg til den derre greia som bare var en haug med øyne som svevde i lufta. Ikke likte jeg hundedragen heller. Filmens framstilling av det store intet gjorde fysisk vondt.

Sense of wonder er vanskelig å formidle til et kritisk barnesinn, og Neverending story kjentes som en destruktiv kraft. Som om de tre dagene jeg hadde sittet med den grå boka med de røde og grønne bokstavene var bortkasta. Plutselig smakte leseopplevelsen min vondt.

Tilbake til nuet
Og nå, som jeg er voksen og mindre kritisk og i mye mindre grad lar ei bok definere livet og selvfølelsen min, har jeg jo sett masse bra filmer som er basert på masse bra bøker. Men den avstanden hadde jeg ikke som barn. Omtrent tre ganger i året leste Barnemarthe bøker som var så bra, og traff så nært at jeg i løpet av det døgnet det tok å komme seg gjennom dem kjente livet forandre seg, forståelseshorisontene mine vred på seg, kameraet snudde.

Da jeg var barn kunne store deler av min selvforståelse endre seg i løpet av 300 sider og et døgn.

Et sånt nesten sjukelig forhold til enkeltbøker gjør det umulig å takle filmatiseringer.

Over til film-før-bok igjen
Men altså. Rasjonelt vet jeg jo at bok og film ikke er det samme. Rasjonelt vet jeg også at det lages en haug middelmådige filmer basert på vidunderlige bøker. Jeg forteller meg selv at jeg kan lese ei bok selv om jeg ikke liker en film som tilfeldigvis bærer samme tittel. Derfor ser jeg nå for tida ofte filmer uten å ha noe forhold til det litterære forelegget. (Men, jeg vet jo at jeg aldri hadde lest den uendelige historie om jeg hadde sett Neverending story først)

Det begynte med Ghostworld-filmen. Til min enorme overraskelse var den strålende. Til min enda større overraskelse ligna den ikke på tegneserien. Til min enorme forundring så jeg den uten å kjenne tegneserie og film sloss om oppmerksomheten. Og etterpå ble jeg sittende og gruble i en halv natt alene på kjøkkenet på Sogn studentby. Jeg likte  filmen på helt andre premisser enn tegneserien, og det kjentes nesten som utroskap.

Plutselig forsto jeg (litt for sent, kanskje) at jeg kan se en film uten å ha lest boka, og at jeg faktisk kan lese en gammel favorittbok etter å ha sett en dårlig filmatisering. Det høres sikkert åpenlyst ut for alle andre, men den kjipe filmen ødelegger ikke boka. (Herregud, jeg var 20 før jeg skjønte dette, det er nesten pinlig:) Selv om filmen er basert på boka trenger den ikke være et mindreverdig derivat. (Thefucknow?)

Lever som jeg preker? Ikke jeg nei.
Og selv om jeg innså dette den natta på kjøkkenet på Sogn studentby, kjenner jeg meg om og om og om igjen ulykkelig av dårlige filmatiseringer. Min nye praksis med å se filmene før jeg leser bøkene gjør helt sikkert at jeg går glipp av masse supre leseopplevelser. Hadde jeg sett maskeblomstfamilien først hadde jeg for eksempel aldri giddi å lese boka, og å ikke lese den boka hadde vært et skikkelig tap. (For ikke å snakke om Janne, min vän, men der ble jo filmen lagd i Amerika, så den teller ikke).

Anyway:
Jeg er litt skremt over at Simon og eketrærne blir film, og vet nesten ikke om jeg tør se den. Jeg gruer meg til den spådde tv-serien basert på American gods. Dessuten er jeg skikkelig tvilrådig til til Hobbiten. (Men så sier jeg til meg selv fem ganger at jeg liker Ringenes herre-filmene bedre enn jeg liker bøkene, og at det derfor helst må gå godt.) Jeg vet jeg kommer til å legge av gårde til kinoen.

Dette handler forresten ikke om Kjærstad, selv om jeg så på den første episoden, og selv om jeg egentlig ikke hadde noe i mot den. (Men så hadde jeg bare lest to kapitler midt inni den boka på et usedvanlig langt dobesøk i et hjem hvor Erobreren lå delvis ulest på gulvet) Det som satt i gang denne tankerekka var at jeg kjøpte a single man for en tier på antikvariatet borte i gata. Takk og pris for sagene bokstue og tikronerskurven. Den forbedrer hverdagen.

---

(P.S. Åsaken til at det kom to innlegg på to dager, er at jeg to dager på rad har kommet inn for å skrive at bloggen er avslutta, at jeg ikke egentlig liker å blogge, at jeg ikke gidder mer, at bloggen bare gir meg dårlig samvittighet for å ikke skrive på den, at jeg lurer meg selv til å tro at det å blogge interessant er det samme som å være et interessant menneske, og at det er feil og litt teit, og at jeg derfor skal legge ned hele saken, og klare meg med papirdagbøker. Men, altså, nå kom det noe møl igjen i stedet for stillhetserklæringen jeg planla.)

(P.S.2: Årsaken til at dette og gårsdagens innlegg er helt annerledes i formen enn alle de andre er at de er skrevet i ett strekk og skikkelig kjapt og egentlig bare har vært en måte å få ut noe av tanketrykket hodet mitt byr meg på i perioder. Jeg pleier jo egentlig ikke skrive ting på internett i disse periodene, for jeg vet godt at indre trykk dytter ut både tanker som er allrighte å formidle, men også sånne som  burde vært unntatt offentligheten. Litt som å blåse opp en søppelpose og dælje til den med handa: fett nok at du fikk tilbake ringen du mista i søpla, men plutselig hadde du kjøkkengulvet fullt av matrester som egentlig hadde hatt det best i søppelsjakta. Dessuten kommer skrive-og-prate-trykket sammen med en vill optimisme som fratar meg all kritisk sans og interesse for rettskriving. )

(P.S.3: Forrige gang jeg skulle blogge i dette humøret degenererte det hele til en lang usammenhengende irritasjon over at jeg ikke liker stavelsen -ing, og at jeg som barn hata å skrive bokstaven liten b, fordi den kjentes pessimistisk, og at bokstaven b. gjør seg bedre i stavskrift på grunn av de oppadgående pennestrøka. I ettertid skjønte jeg ingen ting av det. Oh well. Me får sjå om de får no ut av det.)