JoJo

Når fikk du din første, andre eller tredje jojo? Hvordan så den ut? Hvem fikk du den av? Hvordan lekte du og de andre barna med jojo? Når følte du deg for gammel for jojolek? Og mer generelt: Hva er dine minner om lek med jojo?

Ida Tolgensbakk og jeg er i gang med et lite lokalhistoriewiki-sommerprosjekt. I artikkelen “jojo” på lokalhistoriewiki vil vi samle folks minner om jojobruk.

Det som finnes av jojo-historie, både i forskjellige bøker om historiske spill og leker, i leksikon og wikipedia forteller om jojoens internasjonale historie, men det er ingen informasjon om jojoens første tid i Norge. Vi vil samle informasjon om jojoens plass i barn, unge og voksnes lek fra jojoen ble begynt masseprodusert på tredvetallet, og fram til idag. Derfor vil vi at så mange som mulig skal skrive ned sine egne jojominner.

Jojominner kan skrives rett inn i jojo-artikkelen på lokalhistoriewiki.no. Er du ikke bruker på lokalhistoriewiki, må du gjerne poste ditt jojominne som kommentar her på bloggen eller sende det som e-post til marthe.glad(alfakrøll)lokalhistorie.no.

Sommerferie

Jeg tar en måneds bloggeferie. Sees i slutten av juli

Hør på Drivhus

Dette er en “Marthe reklamerer for kjæresten sin”-post. Klikk på lenka og hør på

Bildet er hotlinka fra Myspace. Får se hvor lenge det varer.

Jeg liker at han røker snadde

Neste sensommer kommer det en laiv i regi av meg og min kjære. Sammen er vi én og én heter den, og finner sted på i et bridgelag for voksne og eldre enslige, på en velstående dames sommerhus i året 1938. Før alle roller og kompendier er skrevet våger vi ikke å lansere laiven, men siden jeg, riktignok svært sporadisk, befinner meg med en fot på tredvetallet: finner strikkeoppskrifter, lærer bridge, internaliserer en forlengst død estetikk og ivrig fordyper meg i “alle kvinners blad”, er det på tide å involvere dere her på bloggen i prosessen med å lage laiv.

Denne første posten blir en slags kombinasjon av reklame for mamman min, og litt om hvordan tredvetallets tobakksreklamer framstiller mannsrollen. Mens jeg og min kjære lette etter farmors “frisksporter”-album, et fotoalbum fullspekket med sykkelturer i fjellet, lille farmor som soler seg i bar overkropp og hennes mandige kamerater som gjør imponerende gymnastiske øvelser, kom vi over onkel Carlos’ dagbok fra tysklandsreisen sin i 1937. I månedene som har gått siden dette, har mamma gjort den kjempejobben det har vært å transkribere, scanne og digitalisere hele tysklandsdagboka, – og det har vist seg å være veldig god lesning.

Etter siste oppdatering nevnte en kommentator at Carlos så så voksen ut, der han sto med spaserstokken og snadden sin. Dette satt igang tankemaskineriet mitt. Hva ville man signalisere med tobakksbruken sin på slutten av 30-tallet? La oss ta en ørliten titt på tobakk og maskulinitet i Arbeiderbladets tobakksreklamer.

Tidemanns tobakk maler et bilde av en barsk og voksen mann. Hadde han ikke bodd langt borte i Hollywood, ville selveste Gary Cooper, ha røkt Tiedemans. Hver gang jeg har hørt på puttin’ on the ritz, har jeg lurt på hvorfor i all verden de har giddet å ha med setningen “trying hard to look like Gary Cooper”. Hvorfor tidfeste en sang så sterkt ved å nevne en eller annen kjendis? Lite visste jeg da at absolutt alle likte å snakke om Gary Cooper, Hollywoods “100% mannfolk”. Ikke nok med at Gary Cooper var en Tiedemanns-mann, – Tiedemann er tobakken for familiemannen. Han som tjener penger og har ei heit kone som synes snadden hans er selve symbolet på et lunt og koselig hjem. Som hun sier selv: Hun har tross alt ikke giftet seg med et mannfolk for at han skal “lukte parfyme og lavendel”.

Men hva om det ikke er dette livet du ønsker deg? Hva om du er en sportslig mann, som liker idrett og å gjøre ting med kameratene dine i stedet for å være familieforsørger, husholdets overhode og å sitte hjemme og lese bøker med kona di på fritida? Er du en selvstendig ung mann med livet foran deg? Da bør du nok velge noe annet. En sigarett, kanskje? Eller en riktig god sigar.

---

Alle reklamefotos er henta fra Arbeiderbladet fra 1-7 september 1938.

Bank i butikk

Jeg har alltid syntes det virka fint med bank i butikk. Jeg har jo selv stått i timeslange bankkøer mens jeg har venta på et spedt lite råd, eller en ørliten overføring. Nå for tida bruker jeg bare banken når jeg ikke finner bankkortet mitt, når det har blitt stjålet, eller når kortet har slutta å funke og jeg venter på et nytt, – og når jeg er og handler og vil kjøpe noe fint som jeg ikke har penger til å forbrukskontoen min. Tre av eksemplene over har vært tilfelle på en gang denne uka, så da jeg våkna torsdag morgen og oppdaga at jeg ikke hadde annet sommertøy enn et hullete skjørt, ei hjemmesydd bukse, hullete joggesko og en singlet, gikk jeg innom banken for å ta ut penger til nye klær. Siden klokka var ti på formiddagen, var banken fri for kø, og jeg gikk i butikken og nøt den underlige kombinasjonen av frihet og pliktfølelse det er å skulle kjøpe klær for tusen kroner. Pliktfølelse fordi det må disiplin til for å dytte en kles-handle-skeptiker som meg inn i en butikk i lengre tid av gangen, frihet fordi min sedvanlige blakkhet pleier å begrense alle innkjøp.  

Når handlinga var overstått fant jeg, som misliker skohandling enda mer enn kleshanding, de ultimate supersandalene. Sandaler som er fine og passer meg er noe jeg pleier lengte etter hele sommeren, og nå, mot alle ods dukka de opp i mai. Jeg måtte tilbake til banken for å hente penger til sko, og etter en kvarters køing, kom en bankmann og informerte meg om at om jeg bare skulle ta ut penger, kunne jeg like gjerne gå innom bank i butikk, som selve banken.

Jeg ba ham forsikre meg om at det var like enkelt og praktisk å bruke bank i butikk som bank i bank, og mannen forsikret meg om det. Jeg bad ham forsikre meg om at jeg ville få gjort uttakene mine like bra i bank i butikk som i bank i bank, og han sverget, litt irritert på at bank i butikk var veien framover. I uslåelig godt humør sykla jeg til nærmeste kiwi. Tenk så mye enklere verden blir, om man kan bruke bank i butikk til disse “kjøpe noe utenom det vanlige”-uttakene.

Da jeg kom fram til kassa, viste det seg at bank i butikk ikke stoler nok på de butikkansatte til å la de få tilgang til kontoene deres. Egentlig er det forståelig. Jeg vil helst at fagfolk skal være de som tar hånd om pengene mine. Men dette gjør jo bank i butikk litt komplisert å bruke. Uten tilgang til kontoen min, kan jo ikke bank i butikk utføre oppdrag av typen “jeg vil ha en tusenlapp fra sparekontoen min”. Nei. I bank i butikk må du selv huske kontonummeret til en konto du vanligvis aldri bruker. 

Det var jo litt dumt, DnB.

Men via miksing og triksing fikk jeg i alle fall supersandalene.

De ensommes blogg

a.k.a dr. Marthe svarer på spørsmål.

Jeg leser bloggstatistikken min med stor iver. Jeg har nemlig ikke så mange lesere, og da er det viktig å få bekreftelse på at de rundt tredve som kommer innom hver dag får det de vil ha. De som kommer hit etter å ha googla doublefuck, girls in latex og sexy ligninger blir nok skuffa, – men jeg kan slå meg til ro med at de fleste av søkeorda gir folk det de ba google om i utgangspunktet.

Likevel hender det jeg får vondt i magen over noen av søkeorda. Felles er at de er på engelsk, og vitner om enten ensomhet eller en viss engstelse for hvordan man skal takle livene sine. Her har jeg valgt tre spørsmål jeg har fått noen ganger, og prøver å svare som best jeg kan:

1. Christmas food for cats.
Jeg liker også jul, i alle fall som oftest. I likhet med deg, kjære googler, hender det jeg også leter etter litt flere riter i en hverdag som ellers er enten platt eller spekket med religioner jeg hverken tror på, eller liker noe særlig. Ja, uavhengig av hvor lyst jeg har på ei bikkje, er jeg veldig glad i katter, og naturligvis synes jeg det er hyggelig å gi kattene en godbit. Uavhengig av årstid, liker katter godt rå karbonadedeig og nydrept høne, uavhengig av om de har drept dyret selv. Dersom jeg antar av det korte spørsmålet ditt at du søker assistanse til å faktisk kokkelere noe til katta di, vil rådet lyde litt annerledes: Jula er ei litt hektisk tid. I stedet for å stå over ei gryte vil jeg foreslå at du gir katta di ribbefett og slintrer fra svinesteka. Dersom dere har sosisser på julaften kan du gi ham det også, for ingen mennesker liker egentlig sosisser. På kvelden er det ikke dumt å kaste katta ut i snøen, i tilfelle han ikke er vant til den sterke kosten. Får han diaré burde du nok ha starta med å gi ham brød med leverpostei tidligere på året. Gjenta gjerne prosedyre på andre og tredje juledag.

2. Music to eat dinner to
Søker du råd til bakgrunnsmusikk under middagsselskaper, er det viktig å huske at de fleste menn, pønkere, musikere og metallhuer kommer til å bli tause om du setter på bakgrunnsmusikk. Det samme gjelder barneskolelærere og folk i andre støyintensive yrker. Dette er ikke fordi de ikke trives med maten og samtalen, men fordi bakgrunnsmusikken du setter på gjør det helt umulig for de lett dauhørte å forstå hva folk sier. Synes du det blir for stille, er det bedre å invitere en ekstra gjest rundt bordet enn å sette på lettfordøyelig bakgrunnsmusikk. Funksjonen til bakgrunnsmusikk i middagsselskap, er stort sett at de som liker musikken sitter og lytter til den i stedet for å være med på samtalen, og at de som misliker den stenger den ute, så de ikke legger merke til den. Unntak gjelder naturligvis for alle gruppene jeg nevnte over, samt de som blir irritable over musikk de ikke klarer å overhøre. Om du stilte spørsmålet fordi du er alene hjemme og tenker litt musikk vil dempe tomheten i huset, foreslår jeg at du bytter ut musikken med enten bok eller tvserier.

3. I’m good for nothing. Will girls like me?
Kjære venn. Klart de vil det! Slutt å tenk så stygt om deg selv, – du er nemlig helt sikkert like fantastisk som alle andre.

Menskopp, igjen

For en tid tilbake intervjua NRKpuls meg om menskopper. Jeg tilhører jo en av disse skjeldne skruene som synes det er litt herlig å få mensen, siden det er et evig bevis på at kroppen min fungerer og klarer jobben sin. Men så skulle jeg plutselig snakke om det på nett-tv, og det kjentes veldig annerledes enn å komme med mine sedvanlige upassende triviakunnskaper om damekroppen. Plutselig måtte jeg tenke før jeg snakka, noe som var litt uvant…

SE VIDEOEN PÅ NETT-TV 

Det er veldig merkelig å se seg selv på film. Da jeg var liten likte jeg godt å bli filma, men syntes det var så forferdelig å høre stemmen min på video. Jeg syntes nemlig det hørtes ut som en klovnestemme. Denne gangen var annerledes. Denne videoøvelsen her har fått meg til å gruble fælt på om jeg ser livredd ut til daglig, eller om det bare er filmtrynet mitt.

Studentliv

Det hender ganske ofte at jeg er effektiv. Ja. Jeg mistenker faktisk at jeg oftere er effektiv enn ikke, men idag er ikke en av de dagene. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. – Jeg hadde en plan, ser dere. Jeg skulle opp tidlig, komme meg på skolen, rydde opp i mitt femten sider lange kapittel om legitimering av opprør, og jeg skulle lede det siste fortidmøtet i år. Piece of cake. Ja. Og så skulle jeg trene og bli sterk som en bjørn. 

I stedet har jeg:

• stressa på vei til skolen og blitt mishandla til blods av Aksels sykkel
• skrevet en fislete side om hvorfor legitimering er viktig og interessant.
• skrevet en horde one-liners om tyveri.
• redisponert kapittelet mitt for tredje gang denne uka, med fråde rundt munnen
• gjenlest en hel bok på jakt etter et bestemt sitat om tyveri -uten å finne det.
• tatt en spontan timeslang ispause i sola med min kjære
• spist en hel boks makrell i tomat med knekkebrød, og forstått at jeg var altfor mett til å trene
• leda fortidmøte (som planlagt!)
• lett fruktesløst etter fine ting om tyveri i flere bøker og artikler som jeg vet inneholder det jeg lette etter.
• lest hele darcomics 
• forstått at det er på tide å dra hjem, men siden jeg ikke har utretta nok venter jeg på at produktiviteten skal komme til en folketom lesesal.

I forrige uke skulle jeg faktisk ta over verden. 

I løpet av de siste ti minuttene har jeg spist en hel agurk, mens jeg har fortalt meg (kanskje fem ganger) at kapittelet mitt egentlig er en perle av fantastiske resonnementer, men at form, språk og famlete vendinger hindrer leseren i å se det. Fremdeles tyggende på agurken har jeg svart meg selv at det slettes ikke hjelper, det, når resultatet uansett er så rotete at ingen forstår noen ting.

Nå har jeg gitt opp, og fokuserer heller på agurken enn på kapittelet. Jeg tror jeg tar over verden i morra i stedet

ETA: Og plutselig løsna det. Alene på lesesalen klokka halv elleve er en fislete side blitt til fire. Jeg har skrevet og skrevet ord etter ord, og mens jeg skrev har jeg forstått nye ting. Plutselig så jeg at problemet mitt var at disposisjonen min var for stram, sånn at delene av kapittelet ikke snakka med hverandre. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal løse min fjerde redisponering av det samme kapittelet i løpet av den samme uka. Åh. Dette var deilig. 

Indianerben – og å skape en historisk sannhet

Sommeren 2007 ble det gjort et morsomt funn på Østfoldmuseet. Arkeologen Mona Beate Buckholm skulle flytte en rosebusk som sto inntil ruinene av st. Nicolaskirken på museets område. Under rosebusken fant hun til sin store overraskelse tre menneske-skjeletter. Funnet var morsomt fordi skjelettene så ut til å være begravd på en kirkegård som kan ha tilhørt en kirke museumsfolka ikke visste om fra før. I tillegg hadde et av skjelettene en merkelig variasjon med delt nakkeben. Dette er ikke tidligere funnet i norsk skjelettmateriale, og kalles inkaben, fordi den folkegruppa hvor varianten oftest opptrer er inkaene i Peru, hvor ca 10% av befolkninga har denne genetiske varianten.

Funnet er morsomt i seg selv, javisst, men hvordan det har vandra over internett er langt morsommere enn hvordan den hypotetiske indianeren reiste over havet. Jeg har sortert en del av googletreffa på søkeordet “Mona Beate Buckholm”, og dermed lagd en sammenhengende historie om nyhetens vandring. Tilgi meg om jeg dikter, men jeg nyter dette kremeksemplet på hvordan historier tidvis sprer seg som ild i tørr agurktid, og hvordan det vi satt igjen med når saken hadde mista nyhetens interesse var en vag idé om at vikingene hadde dratt til syd-Amerika og henta med seg indianere hjem.

Såvidt google kunne huske, begynte det hele med at Østfoldmuseet 11. juni skrev litt om det spennende funnet på sine egne nettsider. Fortellinga deres er nøktern, og fokuserer på funnkonteksten og hvor morsomt det var å finne noe så uvanlig som et inkaben mens de stelte med museets blomster.

For å sprite litt opp i en kjedelig sommertørke, dekket NRK historien den 25.juni, og la til den spenstige overskriften ‘”Indianerskjelett’ funnet i Østfold.” Som kjent er det fristende å bare lese overskriftene i avisene, og da The Norway post hadde skummet nyheten, konkluderte de med at “an Inca Indian died and was buried in the Oestfold city of Sarpsborg 1000 years ago.” Hos the Norway post hadde forøvrig det delte nakkebenet utvikla seg fra en skjelden variant til “a genetic flaw”.

Det er lett å le av norsk-amerikanere. Ferme lefsebakende damer med bunad og en uforklarlig lutefiskfetish er liksom opplest og vedtatt å være litt morsomme. Derfor er det godt å vite at også en Aftenpostenjournalist satt på desperat nyhetsjakt, leste NRKs festlige overskrift og tolket det hele like bokstavelig som amerikanerne. 25. juni slo Aftenpostens engelske nettutgave fast at “Archeologists in Sarpsborg have found one thousand year old skeletal remains that appear to be Incan.” Hos Aftenposten hadde Buckholms utsagn om at rare nakkevirvler var vanligst i Peru blitt mystisk oversatt til at “There is a bone in the neck that hasn’t grown and this is an inherited characteristic only found among Inca Indians in Peru. This is sensational”.

Det blir bedre. Av en eller annen grunn blir det alltid bedre! Aller morsomst var diskusjonen på forumet abovetopsecret. Tonen er svakt antiautoritær, samtidig som det slås fast at det hadde vært mulig for Inkaene å reise til Østfold. Joda, klart det er mulig, – hvordan skulle indianerbena ellers ha havna i Sarpsborg?

I Amerika satt en sjakkspillende wiccaner-feminist og leste the Norway post mens hun tenkte på gamlelandet. Hun fikk visst aldri svar på hvorfor selv Inkaindianere lengtet til Norge.

Nazisme og historisk identitet

Nytt Fortid ute nå, – foredrag med Bernt Roughtvedt 29. mai. 
Historiefagets identitet // Norge og Nazismen

Hvorfor er historiefaget så viktig for en journalist? Er sagaene historieskrivning, eller er de rent oppspinn? Har nasjonalstatens historie noen framtid i en global tidsalder? Hvordan forholder akademiske historikere seg til populærhistorie? Hvorfor dro Heinrich Himmler på ”rasesafari” i Gudbrandsdalen? Hvilke visjoner hadde SS for de norske politiaspirantene på Kongsvinger?

Det nyeste nummeret av Fortid er et dobbelt temanummer med to forsider, slik at halve bladet leses ”opp-ned”. På den ene siden tematiserer vi historiefagets identitet, og reflekterer over historiefagets problemer og muligheter. Hva er egentlig historiefagets funksjon? I hvilken retning beveger faget seg, og i hvilken retning burde vi forsøke å styre det? Vi kommer ikke med endelige svar, men ønsker å gi vårt bidrag til debatten rundt historiefagets posisjon i samfunnet.

Bladet handler samtidig om krigen – om Norge og nazismen. Dette temaet er og har vært et sentralt element i mange nordmenns historiebevissthet. Geirr Olav Grams undersøkelse av debatten som fulgte i kjølvannet av Erling Fossens utfall om ”glorifisering av motstandskampen”, binder de to temaene i denne Fortid-utgaven sammen. Ifølge Gram har nemlig debatten om krigshistorien bidratt til økt oppmerksomhet om hva som er grunnlaget for historieforståelsen vår. 

Vi presenterer flere splitter nye forskningsresultater: Spesielt oppsiktsvekkende er Matthew Kott og Bernt Rougthvedts artikkel, som hevder at den norske politiopplæringen på Kongsvinger var å betrakte som ”en førskole til utryddelseskrig”. Ikke mindre interessant er Terje Emberlands og Nicola Karchers forskning om nordmannens plass i den nasjonalsosialistiske ideologien, de nære båndene mellom norske og tyske raseforskere og Himmlers fascinasjon for den norske bonde.

Fortid 2/09 inneholder blant annet artiklene:

• Kongsvinger: Politiutdannelse eller opplæring i folkemord? - Matthew Kott og Bernt Roughtvedt
• Erling Fossen i krigen - Geirr Olav Gram
• Å stjele godt bondeblod - Terje Emberland
• Nasjonalstat og historieforståelse - Eldrid Mageli
• Kvinnehistorie i Norge 1975-2007: Debatt og utfordring - Caroline Hals
• Historie som våpen, historie som meining - Ola Svein Stugu
   
• Bladet inneholder i tillegg tekster av blant andre Gudleiv Forr, Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre.
  
• Nettutgaven kan leses på nett i to deler: Norge og nazismen, og Historiefagets identitet.  

 

Slippfest 29. mai
I samarbeid med akademisk vorspiel arrangerer Fortid foredrag med Bernt Roughtvedt 29. mai klokken 19.00. Festen skjer på Chateau Neuf, og alle er hjertelig velkomne. 

Kontakt redaksjonen:
e-post: redaksjonen@fortid.no
tlf.: redaktør Marthe Glad Munch-Møller: 98826362 

www.fortid.no

Tematikken i delen “Norge og Nazismen” er ny forskning som har blitt viet medieoppmerksomhet, både på p2s kulturnytt, i Dagbladets magasin både på nett og i papirutgaven.