The toilet of flora fra 1779 er en utrolig morsom oppskriftbok. Den inneholder oppskrifter på all kosmetikk man noen gang kan behøve, fra såpe, via parfymerte hansker og gult hårpudder til velduftende og rødfarget snus.
Dessverre krever endel av oppskriftene litt forberedelse, for mange av ingrediensene er vanskelig å få tak i. Gallepler er ikke noe jeg har liggende i skuffen, benmel tar tid å lage, og spermasett er ikke så lett å finne så med mindre noen trapper opp spermhvaljakta. Endel av oppskriftene inneholder dessuten syrer jeg ikke er kjent med, og som jeg kjenner et visst behov for å lese meg opp på før jeg gnir i ansiktet. Jeg valgte derfor å starte enkelt, med noe jeg visste at folk allerede bruker til hudpleie, og som kunne kjøpes i nærmeste dagligvareforretning.
146. A Cosmetic Juice
Make a hole in a Lemon, fill it with Sugar Candy, and close it nicely with leaf Gold applied over the Rind that was cut out; then roast the Lemon in hot ashes. When desirous of using the Juice, squeeze out a little through the hole, and wash the face with a napkin wetted with it. This Juice’ greatly cleanfes the skin, and
brightens the complexion.
Sitron blir brukt ganske mye i moderne “naturlig” hudpleie, som først og fremst kjennetegnes ved at du lager hudpleieprodukter av ting du finner på kjøkkenet. Selv har jeg i perioden blanda ansiktsvann av vann, epleeddik og rosenvann, men jeg vet at andre sverger til sitron, både til ansiktsvask, hudormdreping og fjerning av røde flekker. Noen av oppskriftene blander også sitronen med sukker, akkurat som denne oppskriften her.
Jeg tok altså en sitron, kutta tuppen av den og pressa inn så mye kandissukker som jeg fikk plass til. Deretter pakka jeg den inn i sølvfolie og satt den i en bolle med hullet opp. Jeg satt ovnen på 200 grader, og lot den stå der en times tid. Jeg forventa at sitrona skulle oppføre seg som en potet når den ble bakt, og at skallet skulle bli hardt og forkulla. I stedet ble hele sitrona myk og full av saft. Siden det rant søtt sitronvann i alle retninger, pressa jeg ut all safta og tok den på en flaske. Det lukta og smakte omtrent som appelsinmarmelade, og var ganske gelé-aktig i formen. Ikke overraskende, siden det eneste som mangla for å gjøre dette til en marmeladeoppskrift var litt vann. For å være helt ærlig, hadde det funka like godt å lage dette i en kjele, og det hadde sannsynligvis blitt bedre.
Konklusjon, – og her må jeg nok skuffe alle potensielle lesere. Det gjorde ingen skade, og til gelé å være la den overraskende lite film igjen på huden. Eddikvann er fremdeles overlegent, men sitron lukter bedre. Litt vann hadde nok gjort marmeladen litt mer behagelig gni i fjeset.
. 
Jeg skal presentere oppgava mi for klassen, og siden jeg har hatt en haug med andre ting å gjøre, skrev jeg presentasjonen på svært kort tid. ”Jeg kjenner dette stoffet som min egen bukselomme” resonnerte jeg ovenfor meg selv. ”Jeg klarer å skrive dette foredraget på en dag.” Skriveøkta foregikk fra ni torsdag morgen, til seks fredag morgen, – og det gikk som en (litt uartikulert engelsk) drøm. Derfor er Ufficigalleriet bytta ut med det jeg liker aller best å gjøre i hverdagslivet: å drikke sterk kaffe mens jeg utfører min sedvanlige magi på teksten. Det er alltid deilig å oppleve at en uformelig og ikke veldig vakker klump med ord blir forvandla til noe som både gir mening, og som jeg synes er interessant.
Denne oppskrifta har jeg henta fra Henry Notakers nettside, Notaker igjen har henta den fra en 
Små kanelkrumkaker:
Da jeg var liten ble jeg fortalt at fiskere i ”gamle dager” trodde at gulløreringer ga dem skarpere syn. De som fortalte pleide å legge til med litt unnvikende stemme at ”når man ser hvor bra det er med akupunktur, kan det jo ha fungert”.
En for meg underlig praksis var at det var vanlig å bære blyringer til såret var grodd, før man bytta til gullringer om man hadde råd til det. Om problemet øreringene skulle hjelpe mot var virkelig kraftig, ble det brukt 
