En nerds spøkefulle bekjennelser

Peter Burke, jeg har noe jeg må si deg. Du vet nok at du har vært drømmemannen min i mange år. Helt siden jeg fikk mitt første spede innsyn i historieteorien gjennom “history and social theory” på his1010, har det ikke vært plass til noen andre i hjertet mitt. Jeg har drømt om å få komme til Cambridge, for å kunne sitte utenfor døra di og sikle mens jeg prøver å artikuler  et hallo. Jeg ville byttet ut øynene mine med glitrende stjernere og bare sitte der, glødende utenfor konetoret ditt. Men det var før jeg møtte E. P. Thompson. I flere år har jeg trodd herr Thompson var ei dame. Jeg antok at han het noe erkeengelsk noe, slik som Emma Pauline, og at jeg kunne takle å ha ei dame og en mann i livet mitt på en gang var jeg bombesikker på. Rolig slo jeg meg til ro med å ha et hjerte som var delt i to. Dessverre vet jeg at to menn er vanskeligere å takle. Peter Burke. Etter en lang debatt med meg selv er jeg nødt til å innrømme for deg at herr Thompson vant.

Han er død. Nå lever jeg i nekrofiliens drømmeland.