Anmeldelse av Blinderndoene 1

Dette startet egentlig for mange år siden, når jeg og noen venner etter altfor mye vin bestemte oss for å lage en gigantisk anmeldelse av alle blinderndoene og legge det på internett. Dette var før bloggmediet egentlig hadde fått formen sin. Vi brukte livejournal til å legge ut om privatlivene våre, og hadde aldri kommet på ideen om å bruke den til de viktige tingene i livet, – slik som doer. Og gradvis døde den strålende ideen ut.

Men så, en skjebnesvanger dag midt i november begynte Lars begynte å anmelde doer. “Kan lars kan jeg” tenkte jeg, plukket opp kameraet mitt og dro ut på nye eventyr.

Hvordan vil vi ha doene våre?
1) Rene omgivelser og nok dopapir.
2) Informasjon. Vi må finne doen.
3) Lesemateriale og godt leselys.
Etter Lars fremragende eksempel vil jeg bruke terningkast.

1. Sophus Bugges hus
Som historiestudent var dette den første Blinderndoen jeg noen gang benyttet meg av. Det kan hende jeg preges av min humanistiske fortid, men det er en vakker do. Den er halvren, og over døra er “damer” skiltet endra til å si “Gadamer”, et ordspill som enhver exfacstudine trykker til sitt bryst. På et vis er taggen over døra et overgangsrituale. Første gang du trekker på smilebåndet vet du at du har havna på riktig hylle i livet. Lesematerialet er fantastisk, og bærer preg av at generasjoner av halvstuderte røvere har stått for dekorasjonen. Dessværre har doen et enormt tilbakeskritt: det er så mørkt der inne at det er umulig å lese. Sørgelige saker! Doen er plassert en frisk tresekunders gåtur fra nærmeste pøbb. Det er godt å kunne fylle blæra så snart den er tom.

Hygiene: 5. Dopapir og såpe, – dessværre også på gulvet.
Informasjon og sted: 6. Lett å finne og like ved pøbben.
Lesestoff: 4. Godt lesestoff, men for mørkt til å lese det.
Bonuspoeng: Gadamer

2. Vilhelm Bjerknes hus
Vb er hjemstavnen til alle matematikerne. Selv om dette får en til å forvente festlige xkcd-aktige tegninger på veggene, og kanskje til og med noen fine ligninger, har matematikerens mangende fantasi gjort dem ute av stand til å dekorere en do utover det helt grunnleggende. Doen er ikke dum, den har et eget hvilerom og er enda nærmere pøbben enn på Sophus Bugge, men som nevnt er veggene sørgelig tomme. I tillegg gir denne doen nytt liv til ideen om at nerder lukter vondt, – for denne doen lukter alt annet enn roser. Informasjonsmessig har den likevel skutt gullfuglen. Lappen som gir beskjed om at “låsen kan være vanskelig” gjør meg glad og lysten på å komme tilbake.

Hygiene: 3. Hvorfor er alt dopapiret vått og på gulvet?
Informasion og sted: 6. Lett å finne, like ved pøbben.
Lesestoff: 0. Gjør ikke noe at det er mørkt når det ikke fins lesestoff.
Bonuspoeng: Den vanskelige låsen.

3. Niels Henrik Abels hus første etasje
Som student drikker man mye kaffe. Når en drikker mye kaffe, må en ofte tisse, logisk nok. Denne doen kunne vært det perfekte toalett. Det er like ved siden av kantina; det er slående to meter unna masterstudentenes pauserom. Det er like ved masterlesesalen og enda nærmere masterdatarommet. Det er rent, romslig og dessværre en av to doer reservert for kantinas eneste arbeider.

Hygiene: 6. Skinnende rent.
Informasjon og sted: 6. Lett å finne, like ved alt av verdi.
Lesestoff: 6 Godt lys og alltid en avis på gulvet.
Bonuspoeng: Fjerner alle poengene siden vi ikke har lov til å bruke det.

4. Niels Henrik Abels hus. Kjellerdoen
Når do nummer 3 er stengt, må vi enten tyvlåne historikerdoene i tredje og fjerde etasje, eller klatre ned i katakombene og bruke kjellerdoen. Doene der nede er rene, det er så, sannsynligvis fordi ingen bruker dem. Om du vil ned dit om kvelden må du ha et spesielt adgangskort for å komme inn, noe som er litt upraktisk om du bare skal tisse. Noen ekstrapoeng tilstås på grunn av den surrealistiske graffittien, – det eneste lesematerialet på veggen er en påskrift om at doen er “låst, – bruk andre toaletter på andre siden”. Det rare er at det er skrevet på innsiden av døra. Utenfor står det ingen ting.

Hygiene: 5. Rent, lyst.
Info og sted: 3. Vanskelig å finne, langt fra severdighetene, låst om kvelden.
Lesestoff: 2. bra lys men lite å lese.
Ekstrapoeng: Surrealistisk graffitti

En dag i bilder (3)

Jeg pleier å kjøre min årlige “ett foto i timen” på dager som er aktive, men vanlige. Dette året har jeg valgt å putte den i løpet av eksamenstida mi i stedet.

08.00

Står opp.

09.00

Knekkebrød med peanøttsmør og Habermas til frokost..

10.00

Årets første snø. Leser fremdeles.

11.00

Vandrer til skolen. Snø!

12.00

I vikeligheten var jeg utendørs og så på Ernst Bjerke stå og røke, men jeg tok ikke noe bilde. Da jeg kom inn på lesesalen kunne jeg se Marie og Maria som satt og leste på planssene ved siden av min.

13.00

Blindernveien 11. Databasekurs med Kåre Andersen.

15.00

Dro hjem for å vente på Dells techsupport som skulle ringe meg. Middagen min var pasta, tomat, avocado, peanøtter og blåost. Og veldig godt.

16.00

To episoder med goodness gracious me til maten.

17.00

Klokka fire dro jeg tilbake til Habermas vidunderlige verden.

18.00

Techsupport skulle ha ringt nå. Og mer habermas.

19.00

Begynner å bli ufokusert og tegnet derfor “the eater of books” et nytt supermonster.

20.00

Et helikopter flydde lavt mellom husa.

21.00

Kakao og habermas?

22.00

Dette er meg som ringer techsupport og techsupport som sier at det ikke er noe galt med dataen min.

23.00

nesten ferdig med gode gamle Jurgen, – og tegningen ved siden av lagde jeg i senga i går.

24.00

Tannpuss. Hurra.

Stipend

For en måneds tid siden søkte jeg på dette lokalhistoriestipendet. Jeg fik akkurat en telefon om at jeg fikk det.

Nå er jeg jammen skikkelig glad.

Downshifting og ikkekjøping

Idag er den kjøpefrie dagen, eller buy nothing day, som det heter på klingende norsk. Dagen irriterer meg, særlig miljøvernerdelen av meg. For produktivt som det er å sette fokus på konsumpsjonsdelen av miljøproblemene, kjennes “ikke kjøp noe-dagen” som feilslått retorikk. Det er som å si at “jeg er fet fordi jeg spiser for mye på julaften”. Klart dagen er lagd for å sette fokus på forbruk, men å ikke kjøpe noe på den kjøpefrie dagen står for meg som mer av en symbolhandling, enn som noe produktivt. Det kjennes unødvendig å nevne at jeg ikke liker symbolhandlinger.

Siden dette er den kjøpefrie dagen, er det naturligvis også på tide å fokusere på dem som gjør ikkeforbruk til en ekstremsport. Jeg leste Marta Breens dagbladartikkel et år uten shopping idag, og velger å bruke den som eksempel. Kort sammendratt handler artikkelen om Judith Levine, dama bak boka “not buying it”, og Ann Christin Gramming, en svensk bibliotekar som inspirert av Levine lagde et slikt kjøpefritt år for seg og familien sin.

Inspirasjon eller avmaktsfremming?
Levine og Gramming fremstilles i Breens artikkel som fremragende eksempler. Kanskje er de også det, for de har gått et år uten å kjøpe nye klær, nye kjøkkenapparater og nye CDer. Og da jeg leste artikkelen velta det opp en følelse at at jeg burde bli inspirert opp i maven min. Jeg satt og grubla litt på om jeg skulle gjøre det samme som dem, sånn at jeg også kunne være en kilde til inspirasjon. Deretter granska jeg følelsen litt til, og begynte å gruble på hvorfor jeg faktisk ikke ble inspirert. Jeg kom fram til en rekke grunner

1. Noe handler om min egen selvfølelse. Jeg har bare det jeg trenger av klær. Om jeg ikke skal kjøpe en ny bukse i løpet av året, eller nye sko i løpet av året, vil jeg bli sabla kald, og så ville jeg føle meg dum, siden det var frivillig. Jeg lurer på hvor mye klær kjøpefrifolket hadde i utgangspunktet. 
2. Du er ikke inspirerende om du forteller en som er på slankern at han ikke slanker seg, – og legger til at “du tror du slanker deg? Se på meg. Jeg spiser ikke!”. 
3. Det ser ut til å ligge en rekke forskjellige motivasjoner bak: Økonomi, Moral og Økologi. Disse elementene er svært vanskelige å kombinere.

Krasjende motivasjoner
Jeg har lite penger, og bryr meg såklart om økonomi. Jeg er miljøverner, og bryr meg såklart om økologi. Moralen gir jeg faen i. Jeg har lest meg gjennom en rekke argumenter for kjøpefrie år, og plukka ut det som for meg fremstår som hovedargumentene for kjøpefrihet:

1. Økonomi: “Vi kjøper masse ting vi ikke trenger. Det er dumt for økonomien vår. Om vi øver på å ikke kjøpe noe, vil økonomien vår bli bedre. Da vil vi også få mer tid til kos og familiene våre”. Argumentet funker flott i seg selv. Å kjøpe færre ting gir deg flere penger. Da kan du jobbe mindre og kose deg mer. Kjempeflott. Problemet er at billige ting skjelden er miljøvennlige, (bortsett fra bruktklær.)
2. Økologi: “Vi kjøper masse ting, og det er dårlig for miljøet. Vi må kjøpe færre ting, og heller fokusere på at det vi kjøper i stedet er av varig kvalitet.” Dette argumentet er også strålende. Kjøp færre ting, ting som er bra laga, ikke blir ødelangt helt uten videre og som i tillegg er lagd av mennesker som ikke går på slavekontrakter, – og du gjør noe bra for miljø og menneskebiten av produksjonen. Problemet er at dette ikke vil gjøre lommeboka di tjukkere.
3. Moral: Overraskende mange av kjøpefrigjengen setter opp alkohol og snop på lista over ting de ikke vil kjøpe som del av deres kjøpefrihet. Dette er tingen jeg stusser mest over. For med disse prioriteringene får kjøpefriheten et asketisk moral-skjær over seg. Om kjøpefriheten er der for å gjøre det bedre for din egen økonomi og tid, eller for verdensøkonomien og miljøet, er den produktiv. Men om den er der fordi du innerst inne føler at luksus er ondt, at pene piker ikke drikker, og for å hindre deg selv i å føle at du bedriver dødssynder som frotseri og vellevnet. Da tror jeg jeg holder meg unna.

Nå skal jeg ned og kjøpe ei bukse. Jeg gjorde dette for et halvt års tid sida også. Og vet dere hva? Jeg tror ikke jeg blir noen konsumerjunki av den grunn.

Siden bloggen min er norskifisert, har jeg oversatt innlegget. Om dere som kommenterte brått ikke kan stå inne for det lengre, er det bare å si fra, og jeg skal slette kommentarene deres.

Stress

Av alle egenskapene jeg har utvikla over årene, er evnen til å ikke bli stressa på grunn av eksamner den viktigste. Jeg lever i en verden hvor jeg, som student, menneske og arbeidstaker forventes å være i konstant utvikling, vurdering og evaluering. Man kan få panikk av tanken, men når jeg klarer å svelge panikken og vite at jeg alltid vil være på vei, – da blir eksamnene lite annet enn små meldeposter som forteller hvor jeg er, og hvor langt jeg har igjen.

Jeg husker veldig godt hvor stressa jeg var de første par årene med studier. Jeg var på grensa til paralysert bare ved tankene på at en kommende evaluering var på vei.

Spesielt godt husker jeg en natt like før eldre europeisk historie- eksamnen min i 2004. Jeg våkna, dyvåt av svette fordi jeg hadde drømt at vi fikk utdelt oppgavene våre dagen før eksamen, og at alle de andre hadde fått det med seg, bortsett fra meg. Å være så uforberedt ville vært et grusomt mareritt, men heldigvis var et mareritt alt det noengang utvikla seg til. Da jeg, skjelvende av angst og trøtthet vandra inn på kjøkkenet den morgenen, var jeg fremdeles prega av drømmen. Martine, som jeg bodde sammen med viste seg å være like skjelvende som meg. Hun hadde drømt at Valgerd Svarstad Haugland, som var kulturminister, hadde gitt eksamnene en kulturreform, og at alle eldre europeisk historie-eksamner skulle skrives på balladeform, med karakterer som reflekterte hvor godt studenten mestra sjangeren.

De siste par dagene har jeg kjent kroppen varsle meg. Den forteller meg at den er i ferd med å bli stressa likevel, – uansett hvor hardt jeg jobber for å motvirke det. Den gir meg tilbake matallergier jeg ikke har hatt på lenge, så jeg sitter med mavekramper og søvnløshet og venter på å slappe av. Det er litt dårlig gjort av den.

Julebord

This is going to be a post about a really nice weekend, but after fruitlessly searching the internet for an English way of saying “Julebord”, i realise that it migt be a scandinavian tradition, thus I need to start this entry with a little explanation:

A julebord is typically the first way of knowing that christmas is approaching. Wait. That’s a lie. After the “how to decorate your house for christmas” magazines pops up in shops in late september, and after the christmas marzipan appears in early october, the series of Julebord in november-december are the third pre-advent warning that christmas is approaching. The julebord is a party that takes place within a group of collegues, club- or organisation members, where christmas food is eaten and where people usually reach their maximum drunkenness limit.

I guess fortid‘s julebord didn’t quite fit the stereotype. Firstly, it was a bit early in the month. Secondly, noone threw up on the floor. Thirdly, and most importantly: The food wasn’t christmas food at all, but rather the most impressive range of different dishes I’ve seen in a long time. We hardly had room for our plates at the table, because of the sheer amount of different dishes. It made me wish I had two stomachs, so that I could eat it all. It was also twice as much as anyone could ever hope to be able to eat. If the party had continued for another night, chances are there would still be leftovers.

After the party started to cool down around three o’clock, I ended up joining a few others for a nachspiel. Usually, I’m not too fond of nachspiels. I use to say that even saying the word makes me fall asleep. Friday night was a brilliant exception to that rule.

Kristian had brought his guitar, and we drank whisky and sang our way through several Beatles albums, and before I managed to even think about sleep, it was six o’clock.

I said I’d wake up when I got to the party, and it certainly looks like i was right about that. Needless to say, I had a rather quiet saturday night. I had a friend over for whisky, icecream and backgammon. Life is like it should be.

Gulere og spede miljøtiltak

Jeg bruker omtrent tre gulere i måneden. En gul, en oransj og en rosa. Om jeg legger sammen, blir dette 36 gulere i året. Det er ganske mye plastikk og produksjonskostnader, – og alt går til sist i søpla.  

Siden det gnagde litt på samvittigheten min, gikk jeg til Akademika for å kjøpe en sånn fiffig tusjpåfyller som jeg hadde i min bokhandlerarbeidende ungdom. Den er veldig kjekk, for når tusjen din er tom, dypper du tuppen i tusjpåfyllern, og etter noen øyeblikk er tusjen nok en gang full av rosa tusjherlighet.

Da jeg kom til bokhandleren så ekspeditøren på meg som om jeg var litt rar. Kanskje var det fordi jeg sto ved siden av en tønne full av gulere til en femmer for stykket. Kanskje var det fordi hun veldig godt visste at store deler av butikkens omsetning kommer nettopp fra tusjene, eller kanskje, kanskje hun bare ikke hadde sett en påfyller før.  

Jeg er skuffa. Så mange gode forsetter går liksom opp i røk.

Bra kveld

Når jeg er ferdig med dagens dont, prøver jeg å unngå å belønne meg med mer studier. Å gjøre noe hyggelig er jo langt hyggeligere enn å jobbe, sist jeg sjekka. Igår var jeg overraskende nok ferdig med dagens lesemengte klokka to, og vandra i retning blitz for å spise middag med den rødkledte jenta i istanbulposten.

På hennes soffa, så vi Mio min Mio, som vi begge trodde vi hadde sett før, og som ingen av oss egentlig hadde sett. Selv om boka gjorde et kjempeinntrykk på meg da jeg var liten, var intrykket jeg satt igjen med denne gangen mindre enn imponerende. Filmen var for fort for historien og en variant som var døbba fra engelsk til svensk var den eneste tilgjengelige på plata. Likevel tok den med seg barndomsminner i bøtter og spann.

Etter å ha hørt en av Dan Fägerquist‘s vysotskijtolkninger på internet, vandra vi tilbake til blitz for å gå på konsert. Han kløna litt først, og det tok liksom tre sanger før han var ordentlig igang, men når han først hadde starta var det så mye pasjon og følelser at jeg nesten ramla av stolen. 

Mer overraskende er det vel at han forble sittende på sin stol.

Istanbul

The first thing we noticed when coming to Istanbul, was the omnipresent Turkish flags and party posters that decorated the streets for the day of the republic. According to a taxi driver, there were even more flags than earlier years because the Turkish army had suffered rather big losses the week before. I understand why a country with angry minorities and which is at war gathers around naitonal symbols, like the flag and the worshipped Mustafa Khemal. But for those of us who have more Kurdish friends and sympathies than Turkish, and who really doesn’t support Turkey’s foreign politics, it felt uncomfortable. A foreign element to us was the strong element of party politics in the celebration. The party posters were everywhere. Look at Erkan Mumcu in a Jesuslike pose. If you vote for the motherland party you’re bound to get a hug.

The city is full of street cats which are surprisingly clean and friendly, and stray dogs which are neutered and vaccinated by the government before they are released into the streets again. According to the hotel manager, most people don’t have pets, but rather take care of the cats and dogs in their neighbourhood. Being myself, I ended up picking up almost every cat i saw. I didn’t catch hepatitis, and I didn’t bring any of them home.

In the neighbourhood, all the streets had their own theme. There was a shoe street, with shoe makers, sole shops, and one shop that only contained loose stilettoe heels. There was an army-themed street and one tailor street. It fitted my idea of a medieval town to perfection. My favourite was the shop that only carried taps. Taps. No other plumbing equipment, just taps. How can one survive, when one only sells taps, or soles, or bootlaces? The whole town would die the moment a “bademiljø” shop settled there.

Perhaps the most interesting night, was the first one spent in Taksim, a rather trendy part of town. As we were a group of thirty people, we split up and ate at several restaurants, and then went out to several different pubs in the same area. The group I was with first ate at a place called “Fermentasion”, and ended up following the waiter at the restaurant to doRock, a metal club in the same area. We watched a Russian metal/industrial band who were touring in Turkey and who were singing “Satan lives” in Norwegian. How surreal is that? They were amazingly fun to watch, with skinny girls in latex banging on big barrels and lots of fire.

The last day was perhaps the most cosy one. We started by taking a guided boat trip up the river. Seeing something from the seaside is always different from seeing it close up. Then we took another boat over to the asian side of town, which was a wholly different experience than the old town and taksim. The asian side felt more modern and alot less touristified. We found a nice restaurant, ate lovely food, and then settled on a cafe, where some man was playing that turkish lute, and some men were dancing while we played backgammon and smoked a shisha.

My predictions were correct. I’m more than averagely in love with istanbul by now, and I really just want to go back as soon as possible. I think this is a town that you have to experience several times before you can get the full experience, and now we are over and done with the virgin-tour. Hagiasophia and the blue mosque and the topkape palace are all seen, and I've been to the grand bazaar and had a turkish bath at a local place where noone spoke english.