Stekt iskrem

Da jeg var seks begynte jeg å lese bobseybarna. Den første boka jeg la igang med var bobseybarna i storbyen, hvor på mest dramatiske vis kjørte seg fast i et hull i bakken, spiste pannekaker og stekt iskrem. Stekt iskrem. Jeg hadde veldig lyst på stekt iskrem. Bobseybarna beskrev iskremen som varm og sprø utenpå, og myk og kald inni. Det hørtes godt ut, og ideen om hvordan denne iskremen måtte smake hausa seg opp, og ble større og større i hodet mitt. 

I går gikk jeg og Mikael og spiste sushi på et sted jeg aldri hadde vært før. Det var i annen etasje i torggata, og hadde en diger peis. Ganske fancy. Ikke bare kom sushien i en båt, men de hadde sushismaker jeg aldri hadde sett, langt mindre smakt før. Etter middag skumma jeg over dessertkartet it et sekunds blaff av eksttravaganse, og der var den. Den stekte iskremen. 

Noen ganger, når du har villet noe sterkt i mange år, sytten i mitt tilfelle, og du endelig får ønsket oppfyllt… er det akkurat så fantastisk som du tror det skal være. Iskremen var varm og sprø utenpå, og myk og kald inni. Akkurat som bobseybarna sa den skulle være.