Sløvede fluktinnstinkter

Jag har en vän som vet att han har hittat hem
Fast han aldrig sett sig om
Jag har en till och hon kan aldrig sitta still
Hon har alltid nåt på gång

Ibland så vill jag följa med
Ibland så står jag helst bredvid
Ibland så vet jag inte vad jag vill
Eller vad jag vill se

Men jag avundas er för ni ser nåt som jag inte ser
Ibland så känns det som ni lever så mycket mer

Mimikry

Gjennom brorparten av det relativt korte livet mitt, har hovedbeskjeftigelsen min vært å lete etter noe annet enn det jeg har hatt, holdt på med eller vært påtvunget. Mat jeg ikke har spist, steder jeg ikke har vært og retninger livet mitt virkelig ikke har vært på vei.

Jeg har alltid forberedt fluktruter.

Det kan nok ha gitt meg en litt aparte oppførsel. Da jeg var elleve begynte jeg for eksempel å gå med fiskeutstyr, kniv og hyssing i ranselen, sånn at jeg skulle overleve den dagen jeg rømte hjemmefra. Jeg lånte “overlev i villmarken”-bøker på biblioteket og planla et liv langt borte fra en menneskehet jeg ikke hadde særlig gode erfaringer med. Noen ganger ville jeg bo langt kysten, andre ganger i landets mest øde skogstrekk, - og jeg kokte tangsuppe og fisket og bygde gapahuker mens jeg øvde meg på å overleve.

Derfor kjennes det iltt rart å plutselig være tilfreds med det jeg holder på med. Å ha eksamen uten å febrilsk lete etter noe annet å drive med. Å like studiefeltet sitt. Å komme hjem og egentlig synes det er godt å være hjemme. Og å ikke synes at enveisbilletter til langtvekkistan er det spor fristende. Det er rart.

Jeg tviler stadig på om det betyr at jeg har funnet meg til rette, eller om det snarere er slik at folks instinkter sløves i fangenskap. Men det føles faktisk godt.