Snusmumriken

I don’t wish I lived in the 18th century

februar 23, 2008 · 3 Comments

There once was a man called Elling Pedersen, a sailor who was happily married to a girl called Marthe Thorsdatter. His father, who was called Peder had died a few years before, - thus his firstborn son, born in 1750 was called Peder Ellingsen (nr1). Unfortunately he died before he was christened. Three years later, the couple got a new son, named him Peder Ellingsen (nr2) and he dies before he’s christened. In 1756 they got a third son, called him Peder Ellingsen (nr3), and christened him in the local church in Lyngør. Three years later, they got a new son, named him Nils Ellingsen, and having two living kids they must have been happy for some time, - until something happened and both the wife and both sons died.

Elling waited twelwe years before remarrying in 1773, and in 1774 he got a son and christened him Peder Ellingsen (nr4), but unfortunately he died the year after. Only one year later he got a new son. He was called Peder Ellingsen (nr5) and lived to get married and have kids. He also got a daughter, and named her Marthe, after his fist wife. She got to be twenty nine, but never married.

I’m writing about a food riot in 1801, where both Peder and Elling receivs a barrel of wheat. Fortunately. If the only surviving of six sons, or rather the only surviving of sive sons named Peder Ellingsen had died of starvation at an age of 24, it wouldn’t have been too nice.

I’m not sure if it’s a victorious story about the guy who never gave up, or if it’s a story about the guy who didn’t realise that the name of Peder Ellingsen really was cursed.

Categories: history

3 responses so far ↓

  • livetleker // februar 23, 2008 at 5:11 pm

    Men nå tror jo ikke du på forbannelser, Marthe, så da er det bare den første muligheten tilbake. Han ga aldri opp.

    Og det var jo vanlig å fortsette med navnet selv om en unge døde. Jeg tror kanskje vi knytter navnet sterkere til personen, som et identitetsmerke, enn de kan ha gjort.

    Jeg husker at jeg for 104 år siden leste en tilsvarende historie her fra Fredrikstad, fra Gamle Glemmen menighet.

    Fortelle mer da, - det er så spennende.

  • martheglad // februar 24, 2008 at 3:45 pm

    Jeg tenker at det er tvert om, når man oppkaller barna etter sine fedre er det et dobbelt identitetsmerke, - at du ikke bare er deg selv, men også uløselig knytta til resten av slekta.

  • livetleker // februar 24, 2008 at 6:32 pm

    Kanskje det.

Leave a Comment