Bæsj

Jeg har de siste 24 åra hatt litt for mange samtaler om bæsj, og gradvis forstått at dette ikke er et samtaletema som ansees for å være passende i sosiale sammenhenger. Derfor har jeg gradvis trappa ned antallet bæsjesamtaler, og tilsvarende redusert mengden språklig bildebruk hver samtale kan inneholde. Har jeg hatt en rar bæsj motstår jeg fristelsen til å fortelle det som finnes av venner og kjente om nevnte ekskrement. Nå er det bare virkelig unike bæsjeeksempler som videreformidles, – bæsj som er rød og hvitprikkete av for mye salami, og i tillegg den unike “grønn og sortprikkete av for mye kiwi”-bæsjen.

Derfor kan gleden over å finne the bristol stool chart ikke beskrives i ord. Ikke bare er det en vitenskapelig oversikt over syv forskjellige og lett gjenkjennelige bæsjetyper, satt opp etter hardhets- og sunnhetsgrad. Type 1 og 2 er forskjellige grader av forstoppelse, mens de tre nederste er forskjellige grader av diaré. Men viktigere, – kartet er illustrert med detaljerte bæsjebilder. Jeg mener.. virkelig… det finnes et kart!

Dette åpner jo for en rekke nye aktiviteter i hverdagen: Det føste jeg kommer på, må være å skrive en bæsjedagbok, – sannsynligvis etterfulgt av en blogg som topper gransa for hva selv jeg synes er vemmelig. Om du vil gjøre det enklere, kan du naturligvis gå inn på the poop reportss avstemming og se hvor mange som har nettop din type bæsj. Eller, enda bedre. Kjøp en kopp med kartet på, ta den med på jobben og se hvordan folka rundt deg reagerer.

Brygget for nederlag

Idag har Aksel gjesteblogga for meg. Og fordi jeg ikke hadde kameraet med bildet på, er bildet grovt og brutalt hotlinka et annet sted fra.

Hvis man liker øl av den litt dyre typen, utvikler man fort en viss bullshit-radar. Det er med øl som med leger som ikke dekkes av folketrygda – mange pene ord, men til syvende og sist mest vann og god tro. Ikke for det; jeg betaler gladelig dyre penger for god øl, og prøver det jeg finner av rare og spennende brygg. I den anledning plukket jeg og fruen opp en liten samling flaskeøl for prøvesmaking. Første kandidat var en øl fra St. Peters Brewery, en ”Honey Porter”. Bryggeriet skilter med den sedvanlige remsa; lang tradisjon, urørt kildevann fra hemmelig kilde, bygg håndplukket korn for korn av venstrehendte munker, tappet på en reprodusert 1770-talls ølflaske. Vi prøvde tidligere en lite imponerende bitter fra samme bryggeri, og tenkte å gi opplegget en sjanse til. Flaska var jo tross alt veldig fin.

Når det er sagt, er det siste gang vi lar den jævla flaska lure oss.

Når flaska just var åpnet lukta det veldig sterkt av honning, men det varte ikke lenge. Når innholdet kom over i glass slo lukta over til en slags blanding av pencillin og den ekle blå-og-gule typen multivitamin. Godt lukta det ikke.

Smaken er vanskelig å beskrive. Jeg har mye fordommer mot folk som tar i bruk spenstige metaforer for å beskrive drikkevarer; hvis vina smaker blyant og våt jord blir jeg mer skeptisk enn begeistret. Jeg blir nå nødt til å bite alt dette i meg. For dette smaker ikke øl. Ikke honning heller, for den saks skyld. Nærmere ettersyn viser at ølen ikke inneholder honning i det hele tatt, men ”honey flavouring”, som kan forklare de lumre kjemiske undertonene. Smaken ligger et sted mellom hostesaft, cherry coke og vaskemiddel; det eneste som i det hele tatt minner om øl er ettersmaken, men selv den leder tankene mer mot rødsprit enn humle. Alt i alt er denne ølen en så fantastisk clusterfuck at det tok flere forsøk før jeg i det hele tatt klarte å finne noe som helst å sammenligne med. På en måte er ølen ganske imponerende, men på samme måte som en fallskjerm heklet av navlelo; sikkert vanskelig å lage, men til syvede og sist absurd og ubrukelig

Om ølen er udrikkelig, har de i hvert fall tradisjonen i boks. Da John Murphy starta st. Peters hadde han aldri vært brygger. Likevel ville han ha en engelsk merkevare basert på ”kvalitet, innovasjon og tradisjon”. Det var litt vanskelig å starte en hundreårig tradisjon i 1996, men som professjonell merkevarebygger kjente han oppskrifta:
1) Kjøp et gods fra 1200-tallet.
2) Kjøp en (riktignok amerikansk) ølflaske fra 1700-tallet for emballasje.
3) Skaff noen påstår seg å kunne brygge, og lag øl som er så rar at folk blir nysgjerrige (Grapefruktøl, for eksempel).
4) Kjøp to pøbber og puss dem opp, og sørg for å få en premie for din upåklagelige innsats for lokalsamfunnet.

Så får lokalsamfunnet tåle at pøbbene deres bare serverer øl fra st. Peters. Ikke er jeg religiøs, men hvis det skulle finnes et sted hvor synderne skulle sperres inne til dommens dag, høres det ut som et bra sted.

---

+ Wild honey?
+ Hostesaft

Som twin peaks er blokka mi

På fredag morra da jeg var på vei til jobb, møtte jeg en støvete gammel mann med frakk og stokk i heisen. Jeg var lett groggy. Jeg hadde nemlig vært på julebord på jobben dagen før, og tenkte et aldri så lite øyeblikk at det var huet mitt det var noe galt med, og at mannen nok ikke var så underlig som jeg ved første blikk hadde tenkt at han var. Det var før han åpna munnen.

- “Endelig kom tåka” sa mannen, og stemmen hans var sånn passe innhul.

- “Joa,” sa jeg, ” jeg så ikke naboblokka idag jeg, for bare tåke.”

- “Nå kommer snøen” svarte mannen, fremdeles med den samme faretruenheta i stemmen. “Om noen sier noe annet, må du ikke høre på dem. De bare ljuger”

Selv om mannen var sånn passe støvete, hørte jeg ikke voldsomt nøye på hva han sa der og da, for selv om det var tåke, var det bart, og jeg låste opp sykkelen og forta meg på jobb. Da jeg sykla fra jobb, var det fremdeles ingen snø. På vei til kino senere på kvelden var det litt is på veien, og jeg fikk for meg at jeg var i ferd med å velte og dø. På vei til fest var jeg sikker på at jeg var uovervinnelig, men det var like glatt som tidligere. På veien hjem fra fest fikk mannen likevel rett. (det hadde nå gjort historien bedre om det hadde vært en dverg. Forestill dere en støvete dverg i stedet) Snøen lava ned, og jeg og Aksel sykla hjem i klattete snøvær. Det var i grunnen både rent og vakkert, – og slett ikke glatt.

En time senere var snøen rent borte. Alt var vått, og han hadde rett. Om noen hadde sagt at det hadde vært snø der en time tidligere, hadde jeg slettes ikke trodd det. Men jeg ville jo ikke hørt på dem, for mannen sa de ljugde.

Det er en laiv på vei

For en neve thyllium, heter den, og er vår lille baby som er i ferd med å vokse seg stor. Laiven arrangeres etter en tilpasset versjon av den kollektive laivarrangeringsmetoden, noe jeg selv synes er veldig spennende. For av oss som lager arrangementet er det mange som ikke kjenner hverandre. Likevel har vi det siste halve året diskutert hvor vi vil og hva vi vil gjøre med laiven, og gradvis har alle de små ideene våre smeltet sammen til en større felles plan. Vi har ingen samla ideer om hvordan det visuelle skal være, annet enn at vi alle har sett en sci-fi-film. Også her kommer vi til å nå en enighet mens laiven planlegges. Sannsynligvis blir verdenen deilig skitsofren, fordi noen prøver å skape Dune, og andre star-trek. Vi er en haug fremmede som det siste halvåret har skapt en helhetlig verden.

I forbindelse med thyllium har jeg begynt å finne på oppskrifter. Jeg har kjøpt rar vingummi og blått potetgull. I tillegg har jeg kjøpt flere underlige orientalske drinker enn jeg kan telle, og deretter prøvd å utvikle oppskrifter som ikke likner på noe jeg har smakt tidligere. En av disse er tamarinddrikken: Tamarind er en bønne, men smaker mer som maurpiss. Den kommer i tykke murstensliknende klumper med tørka, sammenpressa bønnekjøtt, og er på grensa til uspiselig. Det svir på tunga og brukes til å gi gryteretter en syrlig smak. Da jeg kom over tamarinddrikken var jeg mer enn gjennomsnittlig skeptisk, men innholdet i boksen var på grensa til drikkelig. Aksel drakk den opp, men konkluderte med at den var vond. Jeg tok en slurk, klarte ikke drikke den opp, men kom til den svært overraskende konklusjonen at den var god. Tamarinddrikk lages svært enkelt av tørka tamarind, sukker og vann, og kokes til den likner på tjukk urin. Det er ganske godt.

Av samme grunn har Aksel begynt å lage kopper (han smiler skjevt og kaller dem postakopper) av gamle blikkbokser. Vi har samla hanker og strimler med patentbånd som deretter loddes fast til blikkboksene. Jeg synes de er fine, – det går overraskende godt å drikke varm kaffe av dem, for eksempel. I løpet av januar vil vi ha postakopper med alle mulige forskjellige motiver, – jeg vil for eksempel gjerne ha en firkanta corned beef-boks-kopp.

Noe med jul

Første gang jeg skulle pynte til jul i et hjem som jeg kalte mitt eget, var en akrobatisk øvelse i trang økonomi. Vi lagde jul for alle penga, ikke at det var så mange av dem, og tok makta til å definere en julekos som lå mange skritt til venstre for det vi var vokst opp med. Ikke bare bakte vi kaker ingen av oss hadde smakt, ikke bare pynta vi juletreet tiende desember, noe som visstnok skal være rampete, om ikke direkte helligbrøde; men i tillegg redefinerte vi hva som kan kalles pynt.

Utgangspunktet var et rutete stoffstykke, tre-fire julekuler og ei glorete stjerne som vår russiske nabo hadde glemt igjen. I tillegg hadde vi et juletre som jeg kjøpte med pantepengene etter 20-årsdagen min.

Juletreet ble pyntet etter alle kunstens regler. Jeg kjøpte de billigste bjellene jeg kunne finne på postkontoret. Resten lagde vi av sølvpapir, av ølkorker tredd på snor, av gavebånd, bomullsdotter og pene nøkkelringer som vi tilfeldigvis hadde liggende. Verket ble krona av en strimmel sølvpapir som snirkla seg ujevnt mot taket. Den viktigste oppfinnelsen var det Aksel som kom på: han tredde en av sigarettene sine på en sytråd og hang den på treet under mild skepsis og stor jubel fra oss andre.

Trettende dag jul kasta vi juletreet ut gjennom vinduet og røkte julen ut. 

Siden 2004 har jeg fått mer julepynt, det er så, men litt mindre å brukte den til. Siden jeg ikke har plass til noe juletre, er behovet for krøllete aluminiumsfolie gradvis blitt mindre, og dagens bokollektiv er mindre oppsatt på å lage sine egne forkvaklete varianter av mødrenes tradisjoner enn jeg kunne forestille meg noen år tidligere. Vi baker ikke kaker. Vi vasker ikke huset, ikke engang delvis ned til jul. Vi lager ikke kalendere til hverandre og henger de opp side om side på veggen. Men noen ting forsvinner aldri: Det er ingen ting som får meg til å innse hvor barn jeg er, sånn som jula får det. 

Første desember kom foreldrene med kalender til meg, – og littegrann til Aksel. Samme kveld spiste vi hos svigerfamilien som vatta opp sin egen kalender til Aksel, – og littegrann til meg. Det har vært en deilig måned, med kalenderinnhold som dekker hele spekteret fra rene sokker og tanntråd til penger, øl og julepynt; med julepapir utover gulvet og kalendergaver hengt i taklamper og på laurbærtreet vårt. Julesigaretten er på plass, og vi kommer nok ikke til å røke ut julen på flere uker enda. 

(Laurbærtreet er forresten en skatt jeg, Aksel og Olema fant i et fotgjengerfelt en regnfull høstdag langt over midnatt.)

   

Om makt og hjemkomst

Marthe: *har akkurat kommet hjem fra Krakow, og leter forvirra etter et lokaltog*

Vekteren: *står og ser vennlig og hjelpsom ut*

Marthe: Unnskyld. Altså, jeg har sånn her togbillett, men jeg skjønner ikke åssen man kommer seg inn på perrongen.

Vekteren: Perrongen er der nede *peker mot en haug bommer*

Marthe: Men du skjønner, jeg prøvde å stikke billetten min inn i sprekken på den bommen, men jeg tror ikke den passer. Jeg har lokaltogbillett, skjønner du, ikke flytogbillett, men man må jo ha flytogbillett for å komme seg inn på plattformen. Jeg trodde det var flytog, for det står Gardermoen på billetten, men det er ikke det.

Vekteren: Neheii… da må du vel gå til lokaltogplattformen da vettu. Det går et tog om tre minutter, så det var bra timing.

Marthe: *er glad for at vekteren var så hjelpsom som han så ut* Så fint! Men hvordan kommer jeg til plattformen. Jeg har ikke vært på noen lokaltokplattform før, skjønner du. Hvor går man?

Vekteren: *ser ut som om han tenker hardt* Men hvordan kom du hit da? Om du kjøpte den billetten på nasjonaltheatret, som det ser ut som om du gjorde, må du jo ha kjørt lokaltoget hit.

Marthe: Nei altså. Jeg trodde det var en flytogbillett jeg, siden den kjørte til Gardermoen, og det skjedde så mye rart. Det tok halvannen time fra nasjonaltheatret og hit. Det var litt kaos…

Vekteren: Men du kjørte lokaltoget hit?

Marthe: *litt stressa, siden det er så kort tid til toget går* Nei. Jeg kjørte flytoget, og jeg skjønte at det var feil når jeg kom fram. Men nå vil jeg gjøre det riktig, og da trenger jeg å finne plattformen.

Vekteren: *har tatt på seg sitt bredeste colgate-smil* Så du kjørte flytoget uten gyldig billett?

Marthe: Ja, men det var ikke meninga, og det er det jo ikke noe å gjøre noe med nå. Kan du vise meg lokaltogplattformen, eller skal jeg løpe og finne veien selv?

Vekteren: Nei nei. Vent nå litt. Hvordan kom du deg ut av plattformen.

Marthe: Flytoget var så forsinka at det bare var ti minutter igjen av innsjekking til flyet. Jeg prøvde å gå gjennom bommen, men billetten passa ikke i sprekken, så jeg gikk gjennom en åpen port med en vekter i, jeg.

Vekteren: *smiler bredere* Men da skulle du ha kjøpt en ny billett du.

Marthe: *begynner å bli litt sliten* Men det spiller da ingen rolle hvordan jeg kom hit. Jeg vil jo bare hjem! Hvor er den dumme plattformen.

Vekteren: *smiler enda bredere, som om han koser seg.* Men du gjorde noe ulovlig du. Du skulle kjøpt ny billett. Du snek på flytoget!

Marthe: Jeg kjøpte en billett. Jeg gikk på et tog. Jeg kom fram. Det er alt jeg bryr meg om. Nå orker jeg ikke mer. Hyggelig å møte deg. *Marthe går*

Jeg fant stasjonen. Jeg kom meg hjem. Jeg liker i grunnen verken pedanter eller mennesker som ser ut som om de liker å ha makt.

For øvrig var Krakow vakker som bare det, som et fotografi som har ligget i lomma for lenge, som har blekna og sprukket, men hvor du så tydelig tydelig ser at motivet bak alle sprekkene og flekkene er det vakreste du noen gang har sett.

Mandag

Jeg lukka døra på jobben og kjente fire fem snøkrystaller som spottende stakk meg i nakken. Klart det måtte snø. Klart jeg var kald og votteløs og så klart skjerfet mitt var tynt nok til å invitere vinden inn bak jakkeslaga.
- ”Fins det noe som heter jakkeslag lengre?” tenkte jeg mens jeg halta meg mot trikken. ”Er jakkeslag den biten av kraven som er bretta nedover, – og som innbruddstyver på film alltid bretter opp?” Jeg trodde det. Det hjalp forresten ikke å brette dem opp. Det var like forbanna kaldt likevel. For å rekke trikken måtte jeg løpe over veien, og i øyenkroken så en bilpassasjer peke må meg med et flir, jeg banna. Naturligvis hadde jeg tråkka over akkurat i dag. Jeg humpa som en annen alkis over trikkeskinnene, opp trikketrappa og ned på et sete som allerede var befolka av noen som ikke ville dele, lukka øya og åpna dem ikke igjen før den halvmekaniske trikkestemmen annonserte at vi var framme på Majorstua.

På Rimi hadde klementinene kommet. Jeg kjente det begynte å sitre litt i maven av ren forventning, og mens jeg plukka opp en ti-tolv stykker begynte jeg å planlegge fredagsmiddagen. Kanskje jeg skulle lage noe godt? Fiskesuppe! Curry! Kokt laks! Mens jeg  knøt igjen posen begynte jeg å glede meg. Jeg plukka ut de blankeste tomatene jeg kunne finne, og begynte å glede meg til å hakke løk. Jeg lurte på om jeg skulle kjøpe brus, peanøtter eller brie. Jeg hadde allerede humpa flere meter i retning av fiskedisken da det slo ned i meg; en tanke jeg ikke hadde tenkt siden jeg våkna ni timer tidligere. Det var mandag.

Mens heisen trakk meg opp til leiligheten møtte jeg blikket mitt i speilet. Et tynt grått lag hadde dekt over ansiktet mitt igjen. Den døde huden kjentes som en maske, gjorde at panna krølla seg litt ekstra, og at det sved litt å smile. Nesa var tørr og blank, med en tynn sprekk tvers over. Som om jeg hadde krakkelert i kulda.
- ”Vask deg litt i trynet, du ser ti år for gammal ut” mumla jeg, snudde ryggen til meg sjæl og labba ut av heisen. Jeg frøs, og uten å pakke ut matvarene begynte jeg å kle av meg klærne. Jeg stoppet ikke etter jakka, ikke etter skjerfet og lua. Sokker, strømper og skjørter fulgte etter, til jeg sto og så på meg i speilet. Hele kroppen var like grå som ansiktet. Maven riktignok hvit og skjelvende. Ben og underarmer riktignok med pistrete sorte hår, og fingrende kantet med tørre, ru sprekker, – men hele kroppen kjentes stiv og rar, som om jeg hadde bada i sementstøv. Noen områder hadde blodårer. Noen områder blåmerker, andre lysebrun gåsehud som liksom hadde frosset inn i huden.

Jeg hadde stilt vannet til barnevennlig temperatur, men det brant likevel i huden, blekgult av de gamle røra i huset, langsomt stigende oppover de blåhvite leggene mine. Føttene prøvde å vokse ut av sin egen størrelse, og når jeg hadde bitt tenna sammen en stund, var det bare et belte av svie som steg med vannstanden. Jeg leste det siste kapitlet i en roman, og siden romanen var trist og jeg høyst programmerbar gråt jeg en skvett. Jeg la hendene i kors over maven, lukka øynene og kjente de varme tårene trille nedover kjakene.

Da jeg våkna var klokka nesten ni, og vannet iskaldt. Jeg skrudde på termostaten, og begynte langsomt å fylle badekaret med glovarmt vann. I mellomtida klødde jeg meg litt på armen. Det kom en liten pølse av grå, død hud under neglene min. Jeg prøvde igjen i ansiktet, på føttene og på ryggen. Jo da, det grå laget skallet av som møkk fra en potet. Da jeg tørket meg med håndkledet regnet det grått ned i badevannet. Det gylne vannet var tyknet ut med såpe og minnet mest om tynn sennep ser det skvalpa mot mot den blå badekarskanten.

---

Nå ligger seks dissekerte løk og putrer i en kjele. De har lovt meg å forvandles til deilig løksuppe før Aksel kommer fra jobb. Jeg har kravla under dyna, og sitter og jobber med PCen. Det er langt bedre enn å sove i et kaldt badekar.

Neste gang jeg får for meg at jeg skal skrive om dagen min, skal jeg prøve å velge en lystigere sjanger.