Hugo Køhler og Hertugen

De siste par ukene har slektsforskerdelen av klipparkivene jeg leser på jobb plutselig blitt morsomme. Det paradoksale med slektsforskning er gjerne at andres slekter er kjedelige, men at din egen slekt er morsom å lese om bare fordi den er din. Men plutselig, plutselig dukka historien om Hugo Køhler og hertugen opp, og liknet mest på noe ut av en roman. Dette har igjen leda til ville diskusjoner på internetts mange avkroker.

Historia handler i korte trekk om Hugo Køhler, en kioskeier fra Kristiansand. På dødsleiet fortalte han barna han hadde med flere forskjellige damer at han egentlig ikke var Hugo Køhler i det hele tatt, men erkehertug Johann Orth, som offisielt hadde dødd i et skipsforlis noen år tidligere, uten at kroppen hans var blitt funnet. Det var morsomt, – historia hadde et svakt anastasiaskjær, både ved det surrealistisk magiske ved ideen om at den gamle kioskeieren egentlig kunne være hertug, og ved at grunnen til at det hele kom fram i lyset i bunn og grunn var et spørsmål om arv. I dette tilfellet et slott i Østerrike.

Det jeg synes er så snodig, er hvordan det hele har tatt av. På tross av at de to ikke liknet nevneverdig på hverandre, på tross av kronologiske oppsummeringer av Køhlers liv, og på tross av den utbredte forståelsen av at Køhler på dødsleiet ville pynte litt på sannheten om livet sitt. På tross av alt det her, har Køhlers etterkommere i motsetning til alle personene som hvert år hevder å være hertugen, ikke blitt avfeid. I stedet har Gamle Køhler blitt gravd opp i nattens mulm og mørke.

Jeg synes i grunnen det er litt spennende, jeg, å vente på dnaresultatene.

Kalender 2009

På starten av et halvår, som er den største måleenheten jeg finner meg i å dele tida mi inn i, pleier jeg å sette meg ned med tekstbehandleren min, og lage en kalender. Jeg har slike lommekalendere også, men i praksis har jeg oftere med meg datamaskinen min, enn jeg har med lommekalenderen. I tillegg blir lommekalendere slitt. Uansett hvor hardt du prøver å viske ut det jeg har skrevet på det glansa papiret i universitetets gratiskalender, står det alltid et spor igjen, som om jeg blar bakover i kalenderen alltid vil minne meg om alle planene jeg la, men som aldri førte fram.

Nei, – tekstbehandlerkalendere er veien å gå.

Derfor presenterer jeg årets utforming av Marthes nedstrippa tekstbehandlerkalender. Den har kanskje enkelte typografiske ubehageligheter, men i all enkelhet har den det jeg trenger i en kalender: muligheten til å legge planer. Den en side per uke. Man kan slette eller arkivere uker som har gått, og om en uke er ekstra hektisk trenger man slettes ikke skrive med ekstra liten skrift – men kan heller la den olme uka strekke seg over to sider. Både uker og måneder kan printes ut, sånn at du har en plan å dilte rundt med i veska.

Kos seg.

Nytt fortidblad og mild hektisme

Den forrige og de to neste ukene er litt hektiske, noe som fører til at bloggeriene mine stopper opp i permanent pausemodus, og at alle de gode ideene jeg har ender opp som enkeltsetninger på kvitteringer som senere vil vaskes til småtrevler sammen med buksene mine.

Det er en morsom tid, – jeg jobber så jeg blir ett med kildematerialet mitt, til laiven vi lager pulserer i blodårene mine, og til fortidbladene transformeres til en fysisk størrelse jeg ikke kan skille fra meg selv. De siste oppdateringene på lokalhistoriewiki kjennes nesten personlige. Tidvis er jeg så sliten at fingrene gjør tastaturbevegelser når jeg sover og jeg glemmer å spise, men så kommer jeg tilbake til virkeligheten og setter i gang igjen.

Når denne symbiosen skjer, kjennes hvert ord på papiret som personlig utvikling, og hvert utført stykke arbeid som en renselsesprosess.

Fortid nr 4/08 er forresten ute på nett nå. Bladet handler om miljøhistorie og miljøhistoriens status som faggren i Norge. Vi har fått en ny, dyktige sidetegner som har gitt bladet en ny visuell profil, og selv synes jeg det er blitt ganske lekkert. Jeg oppfordrer alle til å lese bladet på .pdf, eller enda bedre, gå og kjøpe det på Norli, Tronsmo eller Bislett bok. Les miljøhistorieartiklene, såvel som artikklene om skandinavistenes historiesyn og naturforståelsen til Selskabet for Norges vel.