Snøhule

I en snøfonn på blindern hadde noen gravd en snøhule. Tenk. En ordentlig snøhule! Alle mine spede forsøk har endt som grøfter og ujevne, rasfarlige hull. Jeg forventa at noen skulle ligge der inne og sove. I stedet var hulen folketom og lunt opplyst av stearinslys.

Ikke et eggeskall skal gå til spille

Selv om jeg på forskjellige vis prøver å holde forbruket mitt lavt, med alt fra kleslapping til epleslang og dype konteinerdykk, vet jeg godt at jeg er et forbruksmonster. Nei. Det er ikke jeg som er sart. Det er ikke jeg som har et urealistisk syn på hvor mye vi er forventa å kaste. Ned i søppelsjakta mi forsvinner mange poser i uka. Mange flere poser enn nødvendig.  

Parallelt kaster folk stadig mer mat, andre kaster så mye søppel at jeg kan kle både meg og huset mitt. I tillegg lures mer og mer inn i forbruket vårt. Likevel: når jeg prøver å legge opp en plan over hvor mye mindre jeg egentlig trenger å bruke, og hvor mye av det jeg nå kaster jeg realistisk sett kunne klare å nyttegjøre meg av, kommer jeg ikke engang nær tredvetallsidealene. 

Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest hele 1938-årgangen av “alle kvinners blad”, er at den beste husmoren var en som klarte å bruke hver minste ting til noe nyttig. Dette er kanskje ikke ny informasjon for de fleste, men det hender jeg blir overrasket over hvor langt de gikk i hyllesten av den nøkterne husmoren. Bladet hadde mange gode ideer til sparetiltak for familien. Blant annet hadde hvert enkelt nummer en egen spalte med gode råd til hvordan du best skulle sy om forrige års moteplagg slik at de ble presentable klær for kvinnen av 1938. Enkelte av numrene kom med ekstra driftige ideer. Blant annet var det en lang artikkel om hvor mange fine ting, – duker, bleier og undertrøyer, som kunne syes av melsekker.

Fjordårets klær og melsekker er jo begge stoff, og gjenbruk av stoff er ikke overraskende. Men hva med mindre husholdsningsartikler? Grandtanta mi fortalte om hvordan moren hennes pleide å legge eggeskall i vann. Det skal ha luktet heslig av svovel, men ha vært godt for husets potteplanter. Alle kvinners blad kom med enda bedre forslag på hva husmoren kunne bruke eggeskallene til: 

Ikke et eggeskal skal gå til spille.

Eldre menn og gamle biler

Jeg liker veldig godt å få sympati.

Det er få ting som vekker mer sympati fra menn i 50- og 60-åra enn biltrøbbel. Nå er jeg så heldig å ha arva morfars gamle bil. Og morfars gamle bil er et vell av biltrøbbel; oljelekkasjer, eksos som spys inn i bilen i stedet for utenfor, mulige andre lekkasjer og et batteri som begår spontan harakiri i sorg hver gang jeg går fra den.

Du skal ikke være mer enn en meter fra en bil, før menn blir sympatiske og damer kalde. Altså. Jeg vet at damer er mindre glade i biler enn menn. Selv om jeg liker biler, har jeg alltid argumentert ganske hardt mot dem, siden de er slemme og miljøfiendtlige og gjør at mennesker og folk dør i både flomkatastrofer og bilulykker, så på den måten havner jeg rett i den bilhatende damekategorien. I tillegg vet jeg at en stor andel av 70-tallsfeministene jeg kjenner er sertifikatløse. De blir kjørt rundt av mennene sine, noe jeg synes er litt ironisk. I tillegg liker damer av en eller annen grunn å si at damer er mer empatiske enn menn. Stå en halv meter fra en bil og du kjenner hvor feil det er.

Idag gravde jeg fram bilen min fra en snøfonn. Det var kanskje en halv meter hardpakka snø rundt den. Over, under og på alle kanter. Mens jeg gravde kom det mange menn forbi og flere kom med oppmuntrende tilrop. “Stå på”, ropte en. “Stakkar deg, så flink du er”, sa en en annen. Man kunne nesten si de tok i litt. Jeg fikk lyst til å overbevise alle om at jeg er stor og sterk og graver vel så bra som noen annen, at jeg ikke trengte at noen klappa meg på hodet slik man gjør med en fireåring som ville hjelpe til på kjøkkenet. For jeg er flink til å grave, og kan kaste snøen over veien så den treffer på riktig plass.

Mens onkelen min, som etterhvert hjalp meg med utgravinga, henta bilen sin, sto jeg og venta med startkablene rundt halsen. Det kjørte mange mennesker forbi, både menn og damer. Alle menn i 50- og 60-åra stoppa og spurte om jeg trengte hjelp med å starte bilen. Alle sammen! Samtlige damer kjørte forbi, med blikket festa så stivt framfor seg at jeg fikk inntrykk av at det var bevisst. At de tenkte “Nei og nei. Om jeg møter blikket til ho bærta der må jeg sikkert hjelpe ho.”

Første gang jeg trengte startkabelhjelp, sa pappa at jeg måtte finne en mann. Om jeg kjenner meg selv rett, kan jeg ha vært litt irritert da jeg svarte at han var fordomsfull. Det var sikkert damer som kunne hjelpe også, sa jeg. Det var ikke det.

Det ergrer meg litt at han hadde rett.

Falsk gjenkjennelighet

Et av mine favorittsteder på nettet er norsk rettsmuseums utstilling, maktens bilder. Ustillinga ble lansert i 2007, og i høstes var den på turné til Oslo rådhus. Utstillinga handler om fangefotografiets historie, om hvordan rettsvesenet etter 1863 begynte å fotografere fanger slik at de skulle kunne gjenkjennes til senere. Effekten av utstillinga er nettopp gjenkjennelighet, men en helt annen gjenkjennelighet enn den som var formålet da fotografiene ble tatt. Nå er den opprinnelige målgruppa for bildene bytta ut med museumsgjengere. Kommentarer om utstillinga, er at portrettene er med på å bringe historien nærmere, – for også i gamle dager var mennesker mennesker, og mennesker kjenner vi oss igjen i.

Johanne Bergkvist beskrev i sin masteroppgave hvordan det å komme på tukthuset på 1790-tallet kunne besegle noens skjebne. I oppgava si har hun på bakgrunn av rettsmateriale konstruert livsløpshistorier, og viser dermed hvordan tukthuset ødela de innsattes arbeidsmuligheter, og hvordan nettopp rettsvesenet var et av elementene som forårsaket en nedadgående spiral for dem det gjaldt. Bildene i rettsmuseets utstilling er 60 til 100 år nyere enn Johannes fortellinger, men det gjør likevel et sterkt inntrykk å se ansiktsuttrykket til mennesker idet de var på vei inn i straffevesenet. 

Men er fangefotografier automatisk en kilde til gjenkjennelse? Flickrbrukeren Buddy Stone har på sin “mug shots”-konto publisert en rekke moderne amerikanske mugshots, komplett med hva folka på bildene ble sikta for. Her er alt fra offentlig fyll og urinering til prostitusjon og ekteskapelig vold representert. Effekten av albumet er i praksis at et utall flickrbrukere koser seg med å rakke ned på menneskene på bildene. “er hun prostituert? Her må det være noe feil” uttalte en bruker om en uskjønn dame. ”Han bør siktes for ulovlig parring på kryss av artsgrensene” ble det sagt om en annen. Her er det ingen lovord om gjenkjennelse. Ingen som sier at de viser det menneskelige på tvers av grensene for land og klasse.

Gamle fotografier kan gjøre at fortidens mennesker framstår som forlokkende like oss selv, slik at den historiske avgrunnen for en liten stund virker usynlig. Men at vi glemmer forskjellen mellom oss og menneskene på bildene, betyr ikke at forskjellene ikke er der. Alle mennesker har koder for hvordan de kler seg, hvordan de har håret, mimikk og hvordan de snakker. Når vi møter mennesker i vår egen tid, kjenner vi igjen disse kjennetegna. Vi har lært fra vi var små hva som er pent og danna, hva som er snobbete og pretansiøst og ikke minst hva som skal til for å høre til den gruppa vi selv tilhører.

Inntrykket jeg får av de amerikanske mugshotsa, er at Buddy Stone har valgt bilder hvor disse kjennetegna er ekstra tydelige, og hvor personene på bildene har kjennetegn som gjør dem så ulik ham selv som mulig. Sannsynligvis er det også slike kjennetegn kommentatorene morer seg over når de kommenterer fangenes frisyre, klær og ansiktsuttrykk. Personer på historiske bilder har like mange slike kjennetegn som på moderne bilder, men siden vi ikke har lært dem fra barnsben av, ser vi dem ikke. Avstanden mellom oss og folke på bildene virker kortere, og vi oppnår nettopp denne tilsynelatende nærheten som anmelderne av “maktens bilder” roste utstillinga for å ha oppnådd.

Gjenkjennelig eller ikke. Begge albumene er både fascinerende og provoserende å bla gjennom.

Illustrasjonsbildene er av en voldelig tyv fra hvert av albumene, lett beskåret av meg for å gi begge bildene samme format.

Utstoppet skjønnhet

Det er skjelden såkalt gotisk-aktig mote gjøres godt. Ofte blir det makabre ikke vakkert nok, det høytidelige ikke avslappet nok og det vakre ikke egentlig makabert. Her viker Julia DeVille fra normen. For det er lenge siden jeg har sett noe så vakker og så makabert som smykkene hennes. For å sette det i kontekst: så betatt som jeg er akkurat nå, har jeg ikke vært siden jeg først oppdaget David Falconers vermin death star.  

For få ting er så vakre, uten å miste et eneste snev av motivenes potensielle makaberhet som smykkene til deVille. DeVille er nemlig taksidermist, og stopper ut selvdøde dyr som hun og venner har funnet i veikanten, men posert på nye måter. Ifølge dette intervjuet er hennes egen favoritt en hare hvor deler av kroppen er livaktig og pelskledd, men hvor brystkassa består av blottede forsølvede knokler, med et rubinkledt hjerte hengende på innsiden. Andre smykker, er hele fuglelik og hoder av skadedyr plassert på  trofeplaketter, – begge som brosjer.

Kontrasten mellom det levende og omsorgvekkende, og det døde upersonlige gjør alle stykkene ubehagelige. Ubehagelige fordi de er så vakre, der den naturlige magereaksjonen burde være sorg eller vemmelse. Det kjennes nesten skyldtyngende å nyte tingene hun lager. De er så direkte. De minner en så tydelig om hvor tynn grensa er mellom liv og det jeg oppfatter som dødt og industrielt. Jeg hadde en venn som aldri hadde hjerte til å fiske, men som spiste kjøtt hver dag. “Vil du ha lik, må tåle å være bøddel”, sa jeg. “Jeg orker ikke” svarte hun. Og akkurat her, akkurat nå forstår jeg henne.

Først skjønte jeg ikke hvorfor det gjorde vondt å se på dem. Som forhenværende veggis, minner jeg meg fremdeles på hva kjøttet jeg spiser har vært. At det har levd. At det har puppa mamman sin, eller i det minste har hatt lyst til det. Jeg kaster aldri kjøttmat, og momler hver minste rest, for, som jeg litt ubetimelig pleier å påpeke ved bordet: Når noen har gitt livet sitt for at du skal spise, da spiser du søren meg alt. Særlig når livet ikke er gitt opp frivillig.  

Jeg spiser kjøtt med vissheten om for tidlig avbrutt liv. Jeg har skinnstøvler på, og er fornøyd med å bære noen andres hud på føttene. Likevel gir synet av en liten mus som tilsynelatende vrir seg i dødskramper et helt annet inntrykk enn et stykke glatt, sort skinn. Om mansjettknappene dine er sølvavstøpninger av musefostre er det ganske enkelt mer direkte enn tilsvarende i glatt hvitt elfenben.

I forelskelsesrusen har jeg visst snakket meg langt langt langt bort i natta. Ta en titt på både nettsiden og intervjuet jeg lenka til over. Og kos dere.

Fedme

Jeg er fet. Uansett hvilken vei jeg snur det, er det et ufravikelig faktum. Når jeg gjør yoga gjør noen av bevegelsene vondt, ikke fordi det strekker, men fordi det er så mye fett som kommer i beklem. “Kriger med snurr”, eller hva de nå kaller øvelsen, kaller jeg “syltepressa”, for det er sånn den føles. Ja. Kroppen tung å drasse på av og til, og ja, det er enda litt tyngre å drasse den med til fete damer-avdelinga, for det er det eneste stedet de har bukser som passer. Men jeg gjør det, for det er jo ikke som om den går noe sted.

For et års tid siden skjønte jeg at problemet mitt var oppe i hodet, mer enn det var i kroppen. Bevares! Såklart det er i kroppen også. Kroppsmasseindeksen skal ikke si 30. Kroppen skal ikke ha astma og dårlig kondis på en gang, og det hadde nå engang vært bedre om det ikke tøt flesk over bukselinninga. Men jeg har gått ned fem – ti kilo flere ganger, og på flere forskjellige vis enn jeg kan telle. Spist mindre – jepp. Spist altfor altfor lite og trent for mye sammenlikna med det – jepp. Mystiske kurer – jepp. Påfølgende vektoppgang? – Alltid.

Da jeg plutselig innså den lille detaljen, at det dumme med å være i fet var alt det tjukke huet mitt forbandt med fedme, da falt en haug biter på plass. Jeg skjønte hvor skamfølelsen kom fra, og jeg skjønte hvor mye av den kroppslige usikkerheten kom fra. Reaksjonene fra andre mennesker kunne jo ikke skape bakgrunn for så mye tull, det var jo ikke som om litt ekstra rumpe var noe hinder for å bli sjekka opp på byen.

Plutselig innså jeg både det ene og det andre. Og dama i “det er ok å være fet” videoen under sier det så mye bedre enn jeg noen gang vil klare å si det. (Ja. Ho tuller fælt når ho snakker om statistikker. Overse det.)

Og forresten. Jeg trener tre ganger i uka, både på treningssenter, forskjellige typer yoga og med en lett pinlig treningsvideo jeg fant på piratebay. Men jeg har kasta vekta ut av vinduet. Hvor anpusten jeg blir når jeg går i trappa er faktisk viktigere enn et mystisk, litt for høyt tall. Det kjennes litt rart, at det pleide å være omvendt.

Fra det gamle Christiania

Jeg har aldri egentlig skjønt meg på dette med navneskifter. Eller. Nå ljuger jeg. Jeg forstår at man vil bytte navn på steder, ting og personer som enten ikke har noe navn, eller som har et navn som er direkte belastende. Har man en familie man har et sterkt behov for å ta avstand til, kan jeg forstå at man tar ektefelles etternavn, og uansett hvor flott jeg synes bynavnet Stalingrad hørtes ut, forstår jeg nok at de bytta det ut, selv om Volgograd er det trausteste navnet i verden. Likevel, – fjerner man noens opprinnelig navn, og det inkluderer ei dames opprinnelige etternavn, signaliserer man at det var noe galt med det.

Problemet med navneendringer, er at de har en tendens til å fly fram og tilbake som pingpongballer. Nå ljuger jeg igjen. Problemet er at jeg ikke klarer å huske når steder har endra navn. Nabogata til den jeg vokste opp i bytta brått navn fra Rasmusvei til Sissisvei, – og jeg kjente hverken Rasmus eller Sissi. Torbjørnsgate i Fredrikstad sentrum, hvor Noahs Park pleide å ligge, bytta en dag navn til Gunnar Nilsens gate. Jada. Jeg vet hvem Gunnar Nilsen var. Men… hver eneste gang jeg skal forklare veien gjennom byen presterer jeg å si feil gatenavn.  

Likevel, selv om jeg synes navnebytter er forvirrende, og selv om Erling Fossen syns det er tåpelig, og selv om Christiania hadde vært enda litt bedre, er jeg strålende fornøyd med at en liten bit av Oslo sentrum nå bytter navn til Kristiania. Det ser ikke ut som om de har bestemt seg for hvilken del av byen det skal gjelde. Hos denne bloggeren høres det ut som om det er kvadraturen det gjelder.  I aftenposten ser det ut som om det gjelder området innenfor ring 1; området som jeg naivt har kalt indre by, fordi jeg leste en artikkel om en salmaker som brukte ordet, og fordi det høres så koselig ut når de sier indre by i København. 

Kanskje liker jeg navnebyttet så godt fordi jeg skriver 17- og 1800-tallshistorie. Kanskje er det fordi jeg som inderlig antimonarkist fra Fredrikstad synes det er herlig ironisk å tilbringe livet i to byer som begge er oppkalt etter danske konger. Eller kanskje er det fordi Christiania slutter så pent. Iania. Selve ordet smaker godt i munnen. Iania. Selv om sødmen nok forsterkes av at jeg spiser druer. 

Jeg skal vel ikke bekymre meg. Selv bor jeg i gamle Aker, femti meter utafor ring 2.

Nopelverse

Selv om konstantinopel og for en neve thyllium begge er overstått, er det bestemt og etablert at det lille, rare scifiuniverset ikke skal dø ut. Noen som ikke er meg kommer til å lansere en ny laiv om noen måneder, og jeg har allerede begynt å planegge rolle og kostymer og gleder meg masse til å være med.

For å sikre universets overlevelse har Aksel laget en wiki. Den inneholder planeter og korporasjoner, nasjoner og kulturer. Den er ganske fin, synes jeg, og de fleste deltakerne har skrevet om stedet karakterene deres kom fra.

nopelverse.wikispot.org

Dette var bare en reklame, men om ikke annet var det en ektefølt en.

Å leve som dyr

Det er det Aksel har kalt den totale mangelen på innlagt vann som vi opplever nå. Kloakk og vannsystemet i blokka skal nemlig legges om, og mens de gjør det kan vi visst ikke hverken dra ned på do eller dusje. Jeg har dratt ned ved en feil en gang når jeg har gått på do om natta, og brått fryktet at en eller annen stakkars håndverker fikk alt tisset mitt midt i ansiktet.

Vi kan ikke klage. Tross alt har vi visst om det en god stund. Alt rundt juletider fikk vi en lapp i posten som varsla om tre uker med do og vannpost i bakgården, og med en liten P.S. som oppfordret oss til å finne et annet sted å bo i mellomtiden. De tre ukene ble heldigvis forkorta til to, og ingen skal si vi ikke er forberedt, for vi har kjøpt inn papptallerkner og kopper, og henta en 25liters vanndunk med tappekran fra kjelleren. Den står på benken. Dusj har jeg på jobben og skolen.

Likevel er det traurig å måtte tusle ut i bakgården. Om kvelden er jeg engstelig for at noen skal ha gjemt seg i brakka, for den er åpen og ulåst. Når jeg våkner tissetrengt om natta, som jeg gjør hver eneste natt, tørr jeg ikke gå ut. Og om morgenen er jeg ikke til å omgås for bare klaustrofobi, før jeg har vært ute en tur.

Jaja. De klarte det rundt 1880. Jeg vet at dusje og dobrakka er kjempeflott til dusje og dobrakke å være, og jeg vet til og med at de fleste verden over fremdeles klarer utedoer langt ute og borte, – men manglende innlagt vann er ikke noe for meg. Å forsere syv tissetrengte etasjer i pysjen om kvelden med femten kuldegrader er ikke min favorittaktivitet. Jeg kjenner meg litt som poirot når han akkurat har forlatt asfalten.

Efit 2009

Det har vært en tradisjon siden 2006, dette med å lage ett foto i timen-dager i februar. Jeg knipser i vei, når jula er over og dagene endelig er normale igjen, i håp om å bevare et utsnitt av en aktiv, men gjennomsnittlig dag. Mandag 9 februar var det på’n igjen. Det er litt for moro skyld, og litt fordi jeg endelig har EFITa så lenge at det begynner å bli mulig å se lange linjer i mitt eget liv.

Nå ble dagen mindre gjennomsnittlig enn planlagt. Vanligvis drar jeg fra jobb til Blindern i femtida, men idag ble ikke det noe av. .. men på den annen side er ingen dager egentlig gjennomsnittlige. Late dager og travle dager er jo alle del av en helhet. Hadde jeg efita dagen idag, hvor jeg jobba ved langbordet i huset til svigerforeldrene, hadde ryddepause midt på dagen og rollespilling på kvelden, ville det jo gitt et ganske annet inntrykk. Med det var i går jeg tok bilder.

Her er arkivet. Det eneste problemet, er at 2008-innlegget er fra sent i 2007. Men det kan man ignorere for å ha en fireårlig bildehistorie å se på, kan man ikke?

2008 – 2007 – 2006

0800.

Klokka er 8, og jeg er på vei til jobb. Det snør og er kaldt og jeg haster i retning trikken. 

Dette spennende scenarioet finner som vanlig sted på marienlyst. Langt der framme kan Majorstua t-banestasjon skimtes i der fjerne.

 

0900

Det er i grunnen få ting som kan måle seg med kaffe om morran. Her sitter jeg og gjennomgår siste endringer på lokalhistoriewiki: jobb og morrarutine under ett.

Idag var det ikke veldig mye å gjøre. Derfor endte jeg bare med å kjapt skumme gjennom gårsdagens nye artikler, slik som  som Blücher, Kristian Holst og Udokumenterte kirker i Telemark.

1000

Her henter jeg min andre kaffekopp for dagen. Han som brukte kaffemaskinen før meg hadde den fine oransje hattifnattkoppen, og påsto at hattifnatter er de beste skapningene av alle. Han tok feil, såklart, men jeg korrigerte ham ikke.

Jeg henter vel kaffe omtrent en gang i timen. Kanskje litt mindre. Jeg mistenker at jeg drikker litt mye kaffe, for før arbeidsdagen er over har jeg fått den store skjelven, – den som gjør blyantskrift vinglete og rar.

 

1100

Vi hadde ikke noe “ukas bilde” på lokalhistoriewiki, så jeg skrev en liten artikkel om Hafslund stasjon og lasta opp bilder som jeg og Ingvild tok i jula.

Dagens bilde er fint og oransj. Etter det har det plutselig poppa opp litt flere jernbanestasjoner. Det kan være urelatert, men om adminmarthe har mystisk påvirkningskraft hadde jeg blitt lykkelig. 

Dette bildet burde vel vært smalere…

 

1200

Egg og brød og majones er den beste lunsjen. I år har jeg til og med blitt bildeflink, og tok derfor bare bilder av maten. Ikke at det er like moro å se på…

I bakgrunnen ser du handelsgym. Handelsgym har terbovens bunker i seg, om noen lurte. Her er en artikkel om den. 

1300

Utsikten fra kontorvinduet. Art noveau-huset ved siden avIndEks-bygget, er veldig fint, og ifølge denne artikkelen, som har mange andre fine bilder i seg, ett av få Art Noveau-bygninger i byen, på grunn av krakket i 1900 eller noe sånt.

Det skal sies, – det så litt bedre ut før det engelske kvarter ble revet, og huset ble stående helt alene. IndEkshus var visst hippere enn historistisk borgelig tullball. 

1400

Jeg satt og prøvde i det vide og det brede å gi en kort og fengende innledning om helse og sykdom i 1743. Da måtte jeg finne ut hva de forskjellige legeplantene var for noe. Etter å ha lest om å drikke mauravkok, og tømme ildmørge i åpne sår, hadde jeg kommet veien til kjedeligere og streitere planter i stedet.

Her poserer med prikkperikum i salmonsens konversasjonsleksikon. Det skal visst være en legeplante.

1500

Spiser eple mens jeg skriver og leser. Boka er femte bildet v Norge i 1743.

1600

Egentlig satt jeg og forklarte en jeg jobber med hvordan man formatterer tekster til wikiformat. Men jeg tok ingen bilder av det. Derfor får dere: 

Solnedgang over IndEks-bygget.

1700

Tok en 5minutter og printa ut et par utgaver av morgenbladet for 1930.

1800

Dette er fjeset til Marthe som droppa instituttseminaret hun egentlig skulle gå på fordi hun “jobba så bra at det var dumt å bryte av nå”

1900

Det er kontorplassen min. Jeg deler den riktignok med en annen, men på mine to ukedager er den bare min.

2000

Jeg leser morgenbladet fra 1830 på trikken. Dels for moroskyld, dels fordi jeg har brygget på en artikkel så lenge at jeg må tuppe meg i ræva om den skal bli skrevet.

2100

Da jeg kom til Bærum diska svigermor opp med te og brødskiver.

2200

Aksel sitter og prater med mamman sin. Jeg sitter på soffan og tar det rolig.

2300

Jeg sitter og spiller mario. Mario forever er et spill av galskap. Det sto på et spillforum på internett at det bare tok noen timer å runde, men det påstår de om portal også. Jeg har spilt mario forever siden april.

Aksels bror mener det burde være et hint at det heter mario forever…

0000

Jeg redigerer bilder, og Aksel og broren hans sitter og snakker laiv. Bildet tok jeg litt før told, da jeg skjønte at jeg måtte gå og sove.

I senga leste jeg svigermors gamle yogablader og hadde nesten sovna da aksel kravla opp i senga til meg.