Matthet og semulegrøt

Kroppen og hjernen min går ikke helt i takt. Begge er sykliske, javisst. Begge forholder seg til en fiktiv rytme, men rytmene kan umulig være de samme, og jeg tror ikke bevisstheten min er blitt informert om noen av dem. Tidvis har hjernen drivkraft, andre ganger kroppen. Noen ganger begge, – av og til ingen av dem.

Av og til ligger hjernen min og skvalper et sted oppe i skallen. Den skvalper fort fram og tilbake mens kroppen hopper rundt og vil gjøre ting. Gå tur, gå ut av huset, vaske kåken. Jeg blir så gira at jeg, selv når jeg sitter stille ender med å riste, fomle og trampe takta, eller jeg virrer forvirra rundt til tidlig på morran. Jeg blir så gira at jeg mister finmotorikken, søvnen og konsentrasjonen. For hvem trenger egentlig å sove, når man kan brette sammen undertøyet sitt eller sortere kostymeskapet sitt tematisk?

Andre ganger er det huet som drar. Jeg bobler over av ideer, men kroppen setter seg på bakbena. Da sitter jeg og jobber med den samme lille tingen lenge, lenge og pusler og snekrer og ordner. Jeg kaller det én ting av gangen-modusen. Modusen hvor jeg sitter fra tidlig om morran til sent på kvelden og jobber og pusler uten egentlig å ha noen drive til å gjøre noe annet.  

Jeg har hatt en lang periode nå hvor kroppen og huet har vært på samme lag, som er det jeg liker best. Begge har vært i “tusen ting på en gang”-modus, noe som er en veldig deilig tilstand å være i. Sammen har vi skullet redde verden, ta den over, skrive storverker, bli kunstnere, atleter, designe hus og bygge dem selv… jeg har vært akkurat så gira at jeg har ført lange monologer til alle som har kommet forbi, og som sikkert ikke egentlig bad om en utlegning om akkurat hvor fantastisk livet er. Det har vart i uker, deilige deilige uker.

Men så. Plutselig en gang på mandag forble kroppen i full form mens huet var sånn midt i mellom. Kroppen sporet til handling, og hjernen prøvde så godt den kunne å henge med. Uten egentlig å få det til. Mandag kveld dro jeg til Kristiansand, og siden jeg  kom hit har jeg ligget våken store deler av natta. Hjernen har villet sove, vært trøtt og sliten. Kroppen har ikke skjønt hva denne sovetingen er. Kroppen har protestert. Jeg prøvde å løse det med en lang yogaøkt. Jeg prøvde å løse det med å jogge tur til astmaen ulte i brystet og føttene mine verket av de litt for små joggeskoene. Det hjalp ikke. Jeg fikk fortsatt ikke sove.

Jeg er så sliten brått, at jeg må ta et skritt til siden for å holde ballansen når jeg reiser meg for fort. At øynene mine zoomer ut til alt blir ei tjukk tåke om jeg ikke konsentrerer meg på å fokusere blikket. Forrige Kristiansandtur hadde butikkvandring, pøbbjobbing og lange gatevandringer. Denne turen har hatt et litt sjabby motellrom og et støvete riksarkiv. Men jeg har fått gjort ting. Oh yeah. Jeg har lagt til rette for ukesvis med “en ting av gangen” plukkejobbing. Jeg liker så godt å sitte for meg selv og jobbe med tingene mine. Det har jeg alltid gjort. 

PS. Semulegrøt
Det jeg hadde mest lyst på i hele verden var semulegrøt til kvelds. Så jeg kjøpte semulegryn, en tyrkisk type som jeg aldri har spist før og en liter melk og skulle til å sette igang. Da jeg titta ned i semuleposen var den helt prikkete. Jeg avfeide det som grove semulegryn, men da jeg så litt nærmere så jeg at det var biller, larver, vinger i ymse størrelser. Det var i grunnen litt ekkelt.

For at jeg skulle få grøten min, stjal jeg litt gjenglemt ris som sto i en hylle. Risen var ikke det spor god, og ville ikke grøte seg i melka. Det hele var i grunnen en litt skuffende affære. Dumme billene som kom og ødela semulegrøten min!

Ikke spis opp maten din

I det siste har jeg fått en forkjærlighet for KKs nettsider. Jeg vet ikke hvorfor jeg har bevart dette som min egen lille hemmelighet, for jeg har jo vokst opp med mammas KK-blader. De inngikk som en like viktig i sosialiseringsprosessen min som Donald og Bamse. En overraskende mengde av tingene jeg vet kommer fra årevis med KK-lesning. Alt jeg vet om kurdiske kvinnelige geriljasoldater og forholdene i amerikanske kvinnefengsler kommer fra KK. Nettsidene deres leser jeg riktignok for det intetsigende pjattet; de er stappfulle av moterapporter og stadig nye motstridende informasjoner om trening, kosthold og ernæring. Jeg koser meg, og merker en underlig forkvaklet gjengjennelse i artiklene deres. Når jeg leser artikkelen om at damekropper liker tofu, linfrø og grønnkål kan jeg nikke bifallende. Jeg liker også de tingene, selv om jeg ikke synes import av bisonkjøtt er noen veldig god ide. Bisonkjøtt ja. Omtrent på bisonkjøttet er det jeg begynner å lure på hva det er de tenker med. Er det ikke hipt å være miljøvennlig om dagen?   

I fjor en gang slo avisene inn åpne dører med en rapport om at vi kaster mer mat enn noen sinne. Vi bruker arbeid, penger og miljøkostnader på å dyrke, bake, foredle og skape mat, – og som en konsekvens masse søppel. I 2006 forklarte dagens næringsliv at den totale mengden husholdningsavfall har doblet seg fra 1999 til 2004. I fjor la NRK til at hver nordmann kaster 50% mer mat nå (altså 2008) enn for ti år siden.  For en ukes tid siden prata også landbruksministeren om hele matkasteproblemet. Det ække no nytt. Alle vet at matkasting er problematisk. 

Men på nettsidene sine har KK en artikkel som heter “ikke spis opp maten din“, som fokuserer på at det å tvinge barna sine, – og seg selv til å spise opp mat de ikke vil ha, ikke orker eller ikke har lyst på kan gjøre at barna, – eller en selv blir overvektige. Jeg tviler ikke et sekund på at det er sant. En bi-effekt som de ikke nevner er at å bli tvunget til å spise også kan bidra til spiseforstyrrelser, noe som ikke topper lista over ting man ønsker for barna sine.  For å unngå overvekt, videreformidler KK råd fra nettstedet Shine at du ikke skal spare på mat du ikke egentlig har lyst på til senere.

Joda. Det er lov å kaste ting som ingen orker synet av mer. Men de starta så bra med å råde oss til å lage små porsjoner, og å spare maten til senere måltider i stedet for å småspise den på kvelden. Hvorfor måtte de i gang med kast restene-oppfordringer. Det er jo ikke som om vi ikke allerede kaster langt mer enn vi burde…

Hvil i fred gamle slådde

Jeg skulle jo aldri ha bil. Riktignok pleide jeg å sitte forgapt foran skjermen og så på top gear og ivrig pløye meg gjennom bilblader, men bil skulle jeg nå engang aldri ha. Jeg er, og var en stolt syklist, med tyngden av å ha personlig ansvar for hele verdens miljømessige skjebne trykkende på skuldrene mine. Samvittigheten ble verre da jeg skjønte hvor gøy det var å bare kosekjøre litt. Ja. Og da jeg og lillebror på deling arva morfars gamle bil.

Siden jeg aldri har hatt bil før, var den det mest vidunderlige fartøyet jeg hadde vært borti. Med ei girkasse som lakk som en sil; etter arrangeringa av For en neve thyllium også med eksosanlegg som prøvde å drepe oss. Bilen mottok kallenavnet gasskammeret på grunn av det drapslystne eksosanlegget. En dag vi prøvde å komme oss ut av en parkeringsplass, viste det seg at jeg ikke hadde gravd vekk nok snø, og at vi satt fast. Eksosanlegget gjorde det litt tåkete i bilen, og da Aksel lett panikkslagen prøvde å komme seg ut, kom en SUV og kjørte på døra, – som igjen kjørte på Aksels hode. Ikke helt heldig. Omtrent der fikk bilen dødsdommen. Den var blitt så syk og gammel at den i sin smerte og fortvilelse vendte seg mot oss, og ble mannevond. Det er dødsdom for sånt.

For noen dager siden fikk jeg beskjed av Pappa om at bilen har daua, og sannsynligvis i dette øyeblikket blir forvandla til små trevler av metall. Det er litt trist, i grunnen. Men i alle fall blir samvittigheten min renere dag for dag i min nåværende, syklende, kollektivtransporterte verden.

I ferd med å bli voksen

Da jeg flytta hjemmefra i 2003, fikk jeg to laken av foreldrene mine. De var røde, og hadde sånne strikker i hjørnene som holdt dem på plass i senga. Jeg følte meg skrekkelig etablert, med min egen seng, egen bokhylle og skrivebord. At dyna var tung og gammel og putene de samme som jeg hadde brukt gjennom hele barndommen ga bare det hele et svakt skjær av kontinuitet.

Etter to-tre år kom Peter Pan-syndromet snikende. Jeg ville ikke bli det spor voksen, ville ikke kjøpe leilighet, ha kjæreste eller potteplanter. Fremdeles satt jeg på sengekanten og spratt opp og ned, og var like strålende fornøyd som tidligere med å ha et liv som bare var mitt, – og kom fram til en intetsigende konklusjon som gjorde at jeg slapp å tenke på voksenlivet i et par år til. Vel vitende om at mye av sengetøyet jeg hadde brukt hos foreldrene mine var over ti år gammelt, kom jeg fram til at man ikke var voksen før man var nødt til å gå til innkjøp av nytt sengetøy.

I går la jeg det ene lakenet i “utslitte ting som skal bli lappetepper”-haugen min, sammen med gamle sokker, pysjbukser og andre plagg som ikke kan lappes. Stoffene er blasse og merkelige, men jeg syr dem kjærlig fast på lappeteppet, – fordi de i alle fall er personlig utslitt av meg. Mens Rastafariene sparer på håret sitt, trekker jeg hvert eneste plagg jeg noen gang har eid med meg inn i nye funksjoner. Jeg har ganske enkelt ikke hjerte til å kaste selv den minste ting.

Da jeg var barn sov jeg på endevendte laken. På ikeas tynne hjørnelaken er ikke endevending noe poeng, for alt er misfarva og tynnslitt. Jeg tror tiden er kommet for å gjøre nye innkjøp, – voksenlivet har jo i grunnen vært igang en god stund allerede.

Tilbake

Jeg har hatt ferie, og har lada alle batteriene på en måte jeg ikke har gjort på lenge. Ferien fra bloggen var i grunnen ikke planlagt. Nå har jeg tusen ting å skrive om, og sitter full av inspirasjon og knoter på masteroppgava mi, – sortering, struktur, problemstillinger. Jeg har satt den i en perm, og er sjokkert over hvor mye tekst jeg ikke var klar over at jeg hadde produsert. Det liknerfaktisk på en oppgave! 47 sider med pur lykke.

London
Englandsturen skulle vise seg å være den mest aktive ferien jeg noen gang har hatt. Jeg har vært på Museum of London før, men den delen vi besøkte denne gangen var et av de mer inspirerende museumsbesøkene jeg noen gang har hatt. Jeg hadde ikke tenkt over hvor mye morsommere et godt museum er når man kan ting, og jeg kan, til min egen overraskelse utrolig mye mer nå enn jeg kunne før. Tenk, – før jeg begynte å studere trodde jeg at museumsbesøk skulle bli mindre magiske, og at det å lese fagbøker skulle bli mindre storartet etter år med studering. Tvert imot! Nå fryder jeg meg ikke bare over alle de nye tingene jeg lærer, men også form, struktur og resonnementer.

Konferansen var merkelig intens. Det var program i ett kjør fra vi kom klokka ni, til de serverte vin klokka åtte. Mesteparten av deltakerne kom fra litteraturen, og siden litteraturviterne er lært opp annerledes enn meg, fikk jeg så mange ideer til innfallsvinker jeg aldri tidligere hadde tenkt over. Da jeg kom hjem hadde jeg fått så mange impulser at det tok en uke å kverne meg gjennom dem.

Hytta
Jeg og kjæresten rømte til Fredrikstad i påska. Vi gjemte oss på foreldrenes hytte. Jeg leste fagbøker, blader og gamle barnebøker. Mesteparten av tida lå jeg på maven på ei dyne foran ovnen og leste, spiste brødskiver med påskelam-etterlevninger og tok det rolig. Om jeg tenker meg bakover er det utrolig lenge siden jeg har gjort så lite som den uka. Litt oppvask, litt matlaging, en liten tur i ny og ne. Det er alt.

Nå er jeg hjemme. Nå skriver jeg så det brenner under fingrene. Uten deadline. Uten noe egentlig mål. Fingrene bare skriver, nesten uten at jeg trenger å tenke over det. De små grå blir vekket fra en to uker lang dvale. Det er bare utrolig deilig!

Dette ble en “hva skjer i livet til Marthe”-post. Dem er det i grunnen litt langt mellom.