Menskopp, igjen

For en tid tilbake intervjua NRKpuls meg om menskopper. Jeg tilhører jo en av disse skjeldne skruene som synes det er litt herlig å få mensen, siden det er et evig bevis på at kroppen min fungerer og klarer jobben sin. Men så skulle jeg plutselig snakke om det på nett-tv, og det kjentes veldig annerledes enn å komme med mine sedvanlige upassende triviakunnskaper om damekroppen. Plutselig måtte jeg tenke før jeg snakka, noe som var litt uvant…

SE VIDEOEN PÅ NETT-TV 

Det er veldig merkelig å se seg selv på film. Da jeg var liten likte jeg godt å bli filma, men syntes det var så forferdelig å høre stemmen min på video. Jeg syntes nemlig det hørtes ut som en klovnestemme. Denne gangen var annerledes. Denne videoøvelsen her har fått meg til å gruble fælt på om jeg ser livredd ut til daglig, eller om det bare er filmtrynet mitt.

Studentliv

Det hender ganske ofte at jeg er effektiv. Ja. Jeg mistenker faktisk at jeg oftere er effektiv enn ikke, men idag er ikke en av de dagene. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. – Jeg hadde en plan, ser dere. Jeg skulle opp tidlig, komme meg på skolen, rydde opp i mitt femten sider lange kapittel om legitimering av opprør, og jeg skulle lede det siste fortidmøtet i år. Piece of cake. Ja. Og så skulle jeg trene og bli sterk som en bjørn. 

I stedet har jeg:

• stressa på vei til skolen og blitt mishandla til blods av Aksels sykkel
• skrevet en fislete side om hvorfor legitimering er viktig og interessant.
• skrevet en horde one-liners om tyveri.
• redisponert kapittelet mitt for tredje gang denne uka, med fråde rundt munnen
• gjenlest en hel bok på jakt etter et bestemt sitat om tyveri -uten å finne det.
• tatt en spontan timeslang ispause i sola med min kjære
• spist en hel boks makrell i tomat med knekkebrød, og forstått at jeg var altfor mett til å trene
• leda fortidmøte (som planlagt!)
• lett fruktesløst etter fine ting om tyveri i flere bøker og artikler som jeg vet inneholder det jeg lette etter.
• lest hele darcomics 
• forstått at det er på tide å dra hjem, men siden jeg ikke har utretta nok venter jeg på at produktiviteten skal komme til en folketom lesesal.

I forrige uke skulle jeg faktisk ta over verden. 

I løpet av de siste ti minuttene har jeg spist en hel agurk, mens jeg har fortalt meg (kanskje fem ganger) at kapittelet mitt egentlig er en perle av fantastiske resonnementer, men at form, språk og famlete vendinger hindrer leseren i å se det. Fremdeles tyggende på agurken har jeg svart meg selv at det slettes ikke hjelper, det, når resultatet uansett er så rotete at ingen forstår noen ting.

Nå har jeg gitt opp, og fokuserer heller på agurken enn på kapittelet. Jeg tror jeg tar over verden i morra i stedet

ETA: Og plutselig løsna det. Alene på lesesalen klokka halv elleve er en fislete side blitt til fire. Jeg har skrevet og skrevet ord etter ord, og mens jeg skrev har jeg forstått nye ting. Plutselig så jeg at problemet mitt var at disposisjonen min var for stram, sånn at delene av kapittelet ikke snakka med hverandre. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal løse min fjerde redisponering av det samme kapittelet i løpet av den samme uka. Åh. Dette var deilig. 

Indianerben – og å skape en historisk sannhet

Sommeren 2007 ble det gjort et morsomt funn på Østfoldmuseet. Arkeologen Mona Beate Buckholm skulle flytte en rosebusk som sto inntil ruinene av st. Nicolaskirken på museets område. Under rosebusken fant hun til sin store overraskelse tre menneske-skjeletter. Funnet var morsomt fordi skjelettene så ut til å være begravd på en kirkegård som kan ha tilhørt en kirke museumsfolka ikke visste om fra før. I tillegg hadde et av skjelettene en merkelig variasjon med delt nakkeben. Dette er ikke tidligere funnet i norsk skjelettmateriale, og kalles inkaben, fordi den folkegruppa hvor varianten oftest opptrer er inkaene i Peru, hvor ca 10% av befolkninga har denne genetiske varianten.

Funnet er morsomt i seg selv, javisst, men hvordan det har vandra over internett er langt morsommere enn hvordan den hypotetiske indianeren reiste over havet. Jeg har sortert en del av googletreffa på søkeordet “Mona Beate Buckholm”, og dermed lagd en sammenhengende historie om nyhetens vandring. Tilgi meg om jeg dikter, men jeg nyter dette kremeksemplet på hvordan historier tidvis sprer seg som ild i tørr agurktid, og hvordan det vi satt igjen med når saken hadde mista nyhetens interesse var en vag idé om at vikingene hadde dratt til syd-Amerika og henta med seg indianere hjem.

Såvidt google kunne huske, begynte det hele med at Østfoldmuseet 11. juni skrev litt om det spennende funnet på sine egne nettsider. Fortellinga deres er nøktern, og fokuserer på funnkonteksten og hvor morsomt det var å finne noe så uvanlig som et inkaben mens de stelte med museets blomster.

For å sprite litt opp i en kjedelig sommertørke, dekket NRK historien den 25.juni, og la til den spenstige overskriften ‘”Indianerskjelett’ funnet i Østfold.” Som kjent er det fristende å bare lese overskriftene i avisene, og da The Norway post hadde skummet nyheten, konkluderte de med at “an Inca Indian died and was buried in the Oestfold city of Sarpsborg 1000 years ago.” Hos the Norway post hadde forøvrig det delte nakkebenet utvikla seg fra en skjelden variant til “a genetic flaw”.

Det er lett å le av norsk-amerikanere. Ferme lefsebakende damer med bunad og en uforklarlig lutefiskfetish er liksom opplest og vedtatt å være litt morsomme. Derfor er det godt å vite at også en Aftenpostenjournalist satt på desperat nyhetsjakt, leste NRKs festlige overskrift og tolket det hele like bokstavelig som amerikanerne. 25. juni slo Aftenpostens engelske nettutgave fast at “Archeologists in Sarpsborg have found one thousand year old skeletal remains that appear to be Incan.” Hos Aftenposten hadde Buckholms utsagn om at rare nakkevirvler var vanligst i Peru blitt mystisk oversatt til at “There is a bone in the neck that hasn’t grown and this is an inherited characteristic only found among Inca Indians in Peru. This is sensational”.

Det blir bedre. Av en eller annen grunn blir det alltid bedre! Aller morsomst var diskusjonen på forumet abovetopsecret. Tonen er svakt antiautoritær, samtidig som det slås fast at det hadde vært mulig for Inkaene å reise til Østfold. Joda, klart det er mulig, – hvordan skulle indianerbena ellers ha havna i Sarpsborg?

I Amerika satt en sjakkspillende wiccaner-feminist og leste the Norway post mens hun tenkte på gamlelandet. Hun fikk visst aldri svar på hvorfor selv Inkaindianere lengtet til Norge.

Nazisme og historisk identitet

Nytt Fortid ute nå, – foredrag med Bernt Roughtvedt 29. mai. 
Historiefagets identitet // Norge og Nazismen

Hvorfor er historiefaget så viktig for en journalist? Er sagaene historieskrivning, eller er de rent oppspinn? Har nasjonalstatens historie noen framtid i en global tidsalder? Hvordan forholder akademiske historikere seg til populærhistorie? Hvorfor dro Heinrich Himmler på ”rasesafari” i Gudbrandsdalen? Hvilke visjoner hadde SS for de norske politiaspirantene på Kongsvinger?

Det nyeste nummeret av Fortid er et dobbelt temanummer med to forsider, slik at halve bladet leses ”opp-ned”. På den ene siden tematiserer vi historiefagets identitet, og reflekterer over historiefagets problemer og muligheter. Hva er egentlig historiefagets funksjon? I hvilken retning beveger faget seg, og i hvilken retning burde vi forsøke å styre det? Vi kommer ikke med endelige svar, men ønsker å gi vårt bidrag til debatten rundt historiefagets posisjon i samfunnet.

Bladet handler samtidig om krigen – om Norge og nazismen. Dette temaet er og har vært et sentralt element i mange nordmenns historiebevissthet. Geirr Olav Grams undersøkelse av debatten som fulgte i kjølvannet av Erling Fossens utfall om ”glorifisering av motstandskampen”, binder de to temaene i denne Fortid-utgaven sammen. Ifølge Gram har nemlig debatten om krigshistorien bidratt til økt oppmerksomhet om hva som er grunnlaget for historieforståelsen vår. 

Vi presenterer flere splitter nye forskningsresultater: Spesielt oppsiktsvekkende er Matthew Kott og Bernt Rougthvedts artikkel, som hevder at den norske politiopplæringen på Kongsvinger var å betrakte som ”en førskole til utryddelseskrig”. Ikke mindre interessant er Terje Emberlands og Nicola Karchers forskning om nordmannens plass i den nasjonalsosialistiske ideologien, de nære båndene mellom norske og tyske raseforskere og Himmlers fascinasjon for den norske bonde.

Fortid 2/09 inneholder blant annet artiklene:

• Kongsvinger: Politiutdannelse eller opplæring i folkemord? - Matthew Kott og Bernt Roughtvedt
• Erling Fossen i krigen - Geirr Olav Gram
• Å stjele godt bondeblod - Terje Emberland
• Nasjonalstat og historieforståelse - Eldrid Mageli
• Kvinnehistorie i Norge 1975-2007: Debatt og utfordring - Caroline Hals
• Historie som våpen, historie som meining - Ola Svein Stugu
   
• Bladet inneholder i tillegg tekster av blant andre Gudleiv Forr, Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre.
  
• Nettutgaven kan leses på nett i to deler: Norge og nazismen, og Historiefagets identitet.  

 

Slippfest 29. mai
I samarbeid med akademisk vorspiel arrangerer Fortid foredrag med Bernt Roughtvedt 29. mai klokken 19.00. Festen skjer på Chateau Neuf, og alle er hjertelig velkomne. 

Kontakt redaksjonen:
e-post: redaksjonen@fortid.no
tlf.: redaktør Marthe Glad Munch-Møller: 98826362 

www.fortid.no

Tematikken i delen “Norge og Nazismen” er ny forskning som har blitt viet medieoppmerksomhet, både på p2s kulturnytt, i Dagbladets magasin både på nett og i papirutgaven.

Nybyggerlaiv

Nå er det altså en ny laiv i emning.  Terra Nova heter den, og den foregår i Nopelverset som jeg reklamerte for tidligere. Laiven foregår i Haltdalen i Sør-Trøndelag, hvor det bygges en laivby. Jeg og vennene har i mange år snakka om å dra opp og hjelpe folka med å bygge, men siden det er langt til Trøndelag har det aldri blitt noe av. Nå lager blant annet min kjære laiv der, og hvem vet. Kanskje det blir litt bygging også. Utrolig morsomt er jeg i alle fall sikker på at det blir. 

Jeg meldte meg på for et par dager siden, og gleder meg som et udyr til å spille nybygger. Hvorfor gadd jeg nevne det her? Fordi jeg vet det blir kostymesyingskvelder og fordi jeg vet jeg kommer til lage morsomme ting å ha med meg. Nå er dere forberedt på alle bloggepostene som handler om laiven jeg gleder meg så fælt til.

Gå til nettsiden og les mer om laiven, – kom og ha det gøy med meg.

Et lite stykke virkelighet

Da jeg skulle til London og lære om prostitusjon oppdaget jeg for første gang googles gatevandringsfunksjon. Plutselig satt jeg der og klikket meg rundt i England, fant hotellet vi skulle bo på, og vandra virtuelt i gatene som jeg skulle gå i bare en uke senere.

Da flyfotos på internett ble en greie, syntes jeg det var fantastisk at vi kunne se bilen vår stå i gata. Nå kan jeg se relativt tydelige bilder av min kjæres gamle samboere utenfor huset han engang bodde i. Jeg elsker hvordan overvåkningssamfunnet skrider framover, sånn at jeg får tilfredstilt kikkerbehovene mine. Det kjentes merkelig eksotisk å sitte i et vinterkaldt Norge og se på gamle engelske menn som luftet hunden sin i vårblomstrende gater. Men morsomst av alt, er hvordan googlebildene viser folk som er avslappede på en måte man bare er når man ikke kjenner seg observert. Likevel, en sjelden gang finner man folk som tydelig kjenner seg lett invadert av å bli spontanfotografert mens de går og kjenner seg trygge.

Det er en dag sent i mars, og en ung mann har akkurat vært og handla. På vei mot paradiset som er tegna opp på gata foran han, klør det i hoppefoten, for hvem kan egentlig gå forbi et paradis uten å hoppe? Det skjer nesten ubevisst, sånn som Snurre Sprett i et gammelt Donald ble fanga i et uendelig kjempeparadis fordi hoppefoten ikke klarte å motstå fristelsen til å hoppe i et så langt paradis. Fem hopp senere får fyren en svak mistanke, snur seg, og ser rett inn i kamera.

 

Lydspor

Fortellerstemmene mine har gått sin vei. Jeg håper de ikke har skada seg. Det hadde vært for ille om de mest trofaste og langvarige vennene mine hadde blitt utsatt for noe og strøket med uten at jeg hadde hørt om det. Dessverre mistenker jeg at det er jeg som har jaga dem vekk. Til hverdags savner jeg dem ikke så mye, selv om hver enkelt fylte en funksjon. Den haltende poeten pleide å beskrive alt jeg gjorde på en merkelig distansert måte, som om jeg befant meg midt i en roman til enhver tid. Hun beskrev meg utenfra og klarte å sette vakre ord på de mest jordnære handlingene jeg gjorde. Favoritten min var nok likevel den David Attenborough-klingende antropologstemmen. Han klarte å forvandle enhver litt sosialt ubehagelig situasjon til et antropologisk studium, – stemmen hans beskrev det jeg så på en deskriptiv og likevel sarkastisk måte.

Jeg mistenker at de ikke liker mp3-spilleren jeg fikk til bursdagen min. Etter at jeg fikk den begynte jeg å fylle plassen deres med andre. Nå er det Poirot og Amanda Palmer som er med meg på de hvileløse gåturene mine. Jeg har nemlig alltid gått lange, rastløse turer, for å roe kroppen og være alene med tankene mine. På videregående pleide jeg å tusle ut i vinternatta, og vandre langs elva et godt stykke. I Oslo fant jeg andre ruter og andre steder, både geografisk og tidsmessig. I Oslo begynte jeg å vandre om nettene. I det siste har det likevel blitt færre tomme vandreturer, og de få gangene det skjer er den lille mp3spilleren med på turen. Når den er tom for batteri, – og faktisk ellers også, har turene mine blitt på grensa til kjedelige om jeg ikke har noen med meg.

Noe har skjedd, – enten det er jeg som ikke klarer å nyte mitt eget selskap, eller mp3spilleren som har jaga bort lydsporet mitt.

Togtur

Dette er en underlig øde sted. Utsikta fra togvinduet består av myr, hauger av utslitte vaskemaskiner, brukt kjøkkeninnredning og trillebårhjul, som om den slitte kjøkkeninnredninga er mindre invaderende hundre meter unna hushjørnet. Norge er gjerder som har så mange huller at de ikke kan ha gjort nytte på mange år, bruer som har falt sammen uten at noen har sett noe behov for verken å reparere dem eller fjerne restene. Det er hus her også. Noen er  bebodde, mange er fraflytta, med smale støvete landeveier snirklende forbi.

Norge sett fra togruta er at land som har mista funksjonen sin, både gjerdestaurer og sammenraste brufundamenter er dekka av mugg og mose. Det hadde gitt så mye mer mening at skogen tok landet tilbake, om i alle fall den hadde virka sterk. Trærne på toppene er små og stutte, bjerkene bonsai-krøllete og granene bare halve størrelsen av dem jeg er vant til hjemmefra. Trærne i dalene har klynga seg så tett sammen at halvparten av dem har daua.

Jeg er på vei til Oslo, bort fra det øde togvindu-landet. Hjem til byen hvor mennesker klynger seg tett sammen, og får styrke av det.

Men bada i ettermiddagssol er togrute-Norge faen så vakkert. Det skal det ha.