Hør på Drivhus

Dette er en “Marthe reklamerer for kjæresten sin”-post. Klikk på lenka og hør på

Bildet er hotlinka fra Myspace. Får se hvor lenge det varer.

Jeg liker at han røker snadde

Neste sensommer kommer det en laiv i regi av meg og min kjære. Sammen er vi én og én heter den, og finner sted på i et bridgelag for voksne og eldre enslige, på en velstående dames sommerhus i året 1938. Før alle roller og kompendier er skrevet våger vi ikke å lansere laiven, men siden jeg, riktignok svært sporadisk, befinner meg med en fot på tredvetallet: finner strikkeoppskrifter, lærer bridge, internaliserer en forlengst død estetikk og ivrig fordyper meg i “alle kvinners blad”, er det på tide å involvere dere her på bloggen i prosessen med å lage laiv.

Denne første posten blir en slags kombinasjon av reklame for mamman min, og litt om hvordan tredvetallets tobakksreklamer framstiller mannsrollen. Mens jeg og min kjære lette etter farmors “frisksporter”-album, et fotoalbum fullspekket med sykkelturer i fjellet, lille farmor som soler seg i bar overkropp og hennes mandige kamerater som gjør imponerende gymnastiske øvelser, kom vi over onkel Carlos’ dagbok fra tysklandsreisen sin i 1937. I månedene som har gått siden dette, har mamma gjort den kjempejobben det har vært å transkribere, scanne og digitalisere hele tysklandsdagboka, – og det har vist seg å være veldig god lesning.

Etter siste oppdatering nevnte en kommentator at Carlos så så voksen ut, der han sto med spaserstokken og snadden sin. Dette satt igang tankemaskineriet mitt. Hva ville man signalisere med tobakksbruken sin på slutten av 30-tallet? La oss ta en ørliten titt på tobakk og maskulinitet i Arbeiderbladets tobakksreklamer.

Tidemanns tobakk maler et bilde av en barsk og voksen mann. Hadde han ikke bodd langt borte i Hollywood, ville selveste Gary Cooper, ha røkt Tiedemans. Hver gang jeg har hørt på puttin’ on the ritz, har jeg lurt på hvorfor i all verden de har giddet å ha med setningen “trying hard to look like Gary Cooper”. Hvorfor tidfeste en sang så sterkt ved å nevne en eller annen kjendis? Lite visste jeg da at absolutt alle likte å snakke om Gary Cooper, Hollywoods “100% mannfolk”. Ikke nok med at Gary Cooper var en Tiedemanns-mann, – Tiedemann er tobakken for familiemannen. Han som tjener penger og har ei heit kone som synes snadden hans er selve symbolet på et lunt og koselig hjem. Som hun sier selv: Hun har tross alt ikke giftet seg med et mannfolk for at han skal “lukte parfyme og lavendel”.

Men hva om det ikke er dette livet du ønsker deg? Hva om du er en sportslig mann, som liker idrett og å gjøre ting med kameratene dine i stedet for å være familieforsørger, husholdets overhode og å sitte hjemme og lese bøker med kona di på fritida? Er du en selvstendig ung mann med livet foran deg? Da bør du nok velge noe annet. En sigarett, kanskje? Eller en riktig god sigar.

---

Alle reklamefotos er henta fra Arbeiderbladet fra 1-7 september 1938.

Bank i butikk

Jeg har alltid syntes det virka fint med bank i butikk. Jeg har jo selv stått i timeslange bankkøer mens jeg har venta på et spedt lite råd, eller en ørliten overføring. Nå for tida bruker jeg bare banken når jeg ikke finner bankkortet mitt, når det har blitt stjålet, eller når kortet har slutta å funke og jeg venter på et nytt, – og når jeg er og handler og vil kjøpe noe fint som jeg ikke har penger til å forbrukskontoen min. Tre av eksemplene over har vært tilfelle på en gang denne uka, så da jeg våkna torsdag morgen og oppdaga at jeg ikke hadde annet sommertøy enn et hullete skjørt, ei hjemmesydd bukse, hullete joggesko og en singlet, gikk jeg innom banken for å ta ut penger til nye klær. Siden klokka var ti på formiddagen, var banken fri for kø, og jeg gikk i butikken og nøt den underlige kombinasjonen av frihet og pliktfølelse det er å skulle kjøpe klær for tusen kroner. Pliktfølelse fordi det må disiplin til for å dytte en kles-handle-skeptiker som meg inn i en butikk i lengre tid av gangen, frihet fordi min sedvanlige blakkhet pleier å begrense alle innkjøp.  

Når handlinga var overstått fant jeg, som misliker skohandling enda mer enn kleshanding, de ultimate supersandalene. Sandaler som er fine og passer meg er noe jeg pleier lengte etter hele sommeren, og nå, mot alle ods dukka de opp i mai. Jeg måtte tilbake til banken for å hente penger til sko, og etter en kvarters køing, kom en bankmann og informerte meg om at om jeg bare skulle ta ut penger, kunne jeg like gjerne gå innom bank i butikk, som selve banken.

Jeg ba ham forsikre meg om at det var like enkelt og praktisk å bruke bank i butikk som bank i bank, og mannen forsikret meg om det. Jeg bad ham forsikre meg om at jeg ville få gjort uttakene mine like bra i bank i butikk som i bank i bank, og han sverget, litt irritert på at bank i butikk var veien framover. I uslåelig godt humør sykla jeg til nærmeste kiwi. Tenk så mye enklere verden blir, om man kan bruke bank i butikk til disse “kjøpe noe utenom det vanlige”-uttakene.

Da jeg kom fram til kassa, viste det seg at bank i butikk ikke stoler nok på de butikkansatte til å la de få tilgang til kontoene deres. Egentlig er det forståelig. Jeg vil helst at fagfolk skal være de som tar hånd om pengene mine. Men dette gjør jo bank i butikk litt komplisert å bruke. Uten tilgang til kontoen min, kan jo ikke bank i butikk utføre oppdrag av typen “jeg vil ha en tusenlapp fra sparekontoen min”. Nei. I bank i butikk må du selv huske kontonummeret til en konto du vanligvis aldri bruker. 

Det var jo litt dumt, DnB.

Men via miksing og triksing fikk jeg i alle fall supersandalene.

De ensommes blogg

a.k.a dr. Marthe svarer på spørsmål.

Jeg leser bloggstatistikken min med stor iver. Jeg har nemlig ikke så mange lesere, og da er det viktig å få bekreftelse på at de rundt tredve som kommer innom hver dag får det de vil ha. De som kommer hit etter å ha googla doublefuck, girls in latex og sexy ligninger blir nok skuffa, – men jeg kan slå meg til ro med at de fleste av søkeorda gir folk det de ba google om i utgangspunktet.

Likevel hender det jeg får vondt i magen over noen av søkeorda. Felles er at de er på engelsk, og vitner om enten ensomhet eller en viss engstelse for hvordan man skal takle livene sine. Her har jeg valgt tre spørsmål jeg har fått noen ganger, og prøver å svare som best jeg kan:

1. Christmas food for cats.
Jeg liker også jul, i alle fall som oftest. I likhet med deg, kjære googler, hender det jeg også leter etter litt flere riter i en hverdag som ellers er enten platt eller spekket med religioner jeg hverken tror på, eller liker noe særlig. Ja, uavhengig av hvor lyst jeg har på ei bikkje, er jeg veldig glad i katter, og naturligvis synes jeg det er hyggelig å gi kattene en godbit. Uavhengig av årstid, liker katter godt rå karbonadedeig og nydrept høne, uavhengig av om de har drept dyret selv. Dersom jeg antar av det korte spørsmålet ditt at du søker assistanse til å faktisk kokkelere noe til katta di, vil rådet lyde litt annerledes: Jula er ei litt hektisk tid. I stedet for å stå over ei gryte vil jeg foreslå at du gir katta di ribbefett og slintrer fra svinesteka. Dersom dere har sosisser på julaften kan du gi ham det også, for ingen mennesker liker egentlig sosisser. På kvelden er det ikke dumt å kaste katta ut i snøen, i tilfelle han ikke er vant til den sterke kosten. Får han diaré burde du nok ha starta med å gi ham brød med leverpostei tidligere på året. Gjenta gjerne prosedyre på andre og tredje juledag.

2. Music to eat dinner to
Søker du råd til bakgrunnsmusikk under middagsselskaper, er det viktig å huske at de fleste menn, pønkere, musikere og metallhuer kommer til å bli tause om du setter på bakgrunnsmusikk. Det samme gjelder barneskolelærere og folk i andre støyintensive yrker. Dette er ikke fordi de ikke trives med maten og samtalen, men fordi bakgrunnsmusikken du setter på gjør det helt umulig for de lett dauhørte å forstå hva folk sier. Synes du det blir for stille, er det bedre å invitere en ekstra gjest rundt bordet enn å sette på lettfordøyelig bakgrunnsmusikk. Funksjonen til bakgrunnsmusikk i middagsselskap, er stort sett at de som liker musikken sitter og lytter til den i stedet for å være med på samtalen, og at de som misliker den stenger den ute, så de ikke legger merke til den. Unntak gjelder naturligvis for alle gruppene jeg nevnte over, samt de som blir irritable over musikk de ikke klarer å overhøre. Om du stilte spørsmålet fordi du er alene hjemme og tenker litt musikk vil dempe tomheten i huset, foreslår jeg at du bytter ut musikken med enten bok eller tvserier.

3. I’m good for nothing. Will girls like me?
Kjære venn. Klart de vil det! Slutt å tenk så stygt om deg selv, – du er nemlig helt sikkert like fantastisk som alle andre.