I 1930 ble de siste 36 beboerne på den klippebefengte øya Hirta evakuert etter eget ønske. Hirta er hovedøya i den lille øygruppa St. Kilda i Hebridenes vestre ytterkant, og da befolkninga ble evakuert hadde det bodd folk på øya siden bronsealderen. På starten av 1900-tallet hadde folketallet gått kraftig ned både på grunn av influensaepidemier og utflytting til Australia.
Kommunikasjon
Folketallet på st. Kilda har sannsynligvis aldri toppa 200 personer, og med unntak av fremmede skip som la til en gang i året hadde befolkninga forholdsvis lite kontakt med resten av verden. Dette inkluderte så lite kontakt med fremmede bakterier at hele befolkninga fikk en kraftig forkjølelse hver gang det kom fremmedfolk- og dermed fremmede bakterier til øya. Som en vidunderkur mot sjuktommer tok befolkninga tran som havhesten kastaopp når den ble fanga, og fuglefett og mel kokt i en fuglemage.
Journalisten John Sands var landfast på øya i 1876-77, og i håp om å bli henta tilbake til fastlandet fylte han hul trebåt med brev, festa det til ei blåse og sendte den til havs en dag det var østavind. Båten ble funnet i Skottland kort tid etter, en redningsaksjon ble organisert og Sands ble henta. Internett er ikke enige om hvorvidt de mange tre-postbåtene som ble sendt fra st. Kilda i tiden etter dette var en turistgimmik eller om befolkninga faktisk kommuniserte med omverden på denne måten. Idag sendes postbåtene ut for moro av de som vedlikeholder bygningene på øya hver sommer. Et flertall av båtene blir funnet i Skottland og endel av dem langs Norskekysten.
Dyreliv
At den gjenlevende befolkninga dro fra øya samtidig, var et funn for zoologene, som benytta anledningen til å studere hva som skjer med dyrelivet på en øy når den blir forlatt. I 1933 ble det foretatt en omfattende studie av musene på st. Kilda. På grunn av at øyas isolerte beliggenhet var smådyrene litt annerledes enn på fastlandet. Studiet av st. Kildas husmus “mus muralis”, konkluderte med at det neppe var fler enn 12 husmus igen på øya, og at de var i ferd med å dø ut. Med min underlige forkjærlighet for Lundehunder syntes jeg i tillegg det var artig, var at Martin Martin som reiste til St. Kilda på 1690-tallet, skrev at
Their dogs are likewise very dexterous in climbing and bringing out from their holes those fowls which build their nests far under-ground, such as the scraber, puffinet, &c., which they carry in their teeth to their masters, leting them fall upon the ground before them, though asleep.
Sauene på St. kilda bodde på to forskjellige øyer, – Borerøya og Sauøya (Eller Boreray og Soay, som de vel egentlig heter). Disse sauene har det eldste arvematerialet blant dagens levende saueraser. Det er uenighet om hvorvidt sauene stammer fra øyas tidligere bosetning, eller fra vikingene som ga Sauøya navn. Sauene er relativt små, fins i mange farver, har kort hale og feller ulla si, og om det kommer en gjeterhund flokker de seg ikke sammen, men løper i stedet og gjemmer seg. Sauene er kanskje likevel mest kjent for alle studiene som er gjort av sauene som eksempel på hva som skjer med sauer på en avgrensa øy uten naturlige fiender.
Stumfilm fra st. Kilda finner du her, og om du skroller nedover sida finner du en meny hvor du kan velge mellom de forskjellige filmklippa. Dette klipper viser barn og damer som spinner og strikker. Ei av damene på filmen ble ifølge filmomtalen en hovedpådriver for å flytte til fastlandet etter av barnet hennes hadde dødd på grunn av manglende legetilgang.
Og bare så dere vet det, var hele denne posten ment som en slags lenke til en av de morsomste internettkildene jeg har støtt borti på en stund, nemlig Martin Martins beskrivelse av øya fra 1690-tallet. Les den.
P.S. Skjønte nettopp at tore på sporet var en tur på øya i 2002, men det programmet har jeg ikke sett.
* T. H. Harrisson and J. A. Moy-Thomas. “The Mice of St Kilda, with Especial Reference to Their Prospects of Extinction and Present Status” i Journal of Animal Ecology, Vol. 2, No. 1 (May, 1933).
* William George Black. “Folk-Names of British Birds” i Folklore, Vol. 2, No. 1 (Mar., 1891).
Ved juletider var det gresselig kaldt, og jeg benytta anledningen til å teste ut en strikkeoppskrift på ei ulltrøye. Uansett hvor glad jeg er i vintertøyet mitt er superundertøy alltid lagd for damer med litt kortere torso enn meg. Derfor kryper det til min stendige irritasjon alltid opp av buksene så jeg blir mellombar og iskald. Oppskrifta var grei nok å følge, og det ferdige plagget sitter merkelig godt på kroppen, – den er lang nok til å holde seg på plass i buksene, trang nok til å ikke være ubehagelig under genseren, og varmere enn det meste jeg har hatt før. Garnet Brisi finnes ikke lengre, så jeg gikk for 
