Da vi var små var jeg og lillebror fryktelig fascinert av hemmelige rom. Tante Signes skatoll hadde ett, men selv ikke det hemmelige rommet i skatollet kunne måle seg med onkel Nils’ hule bok. (Som igjen ikke matsja noen ting fra Fem-bøkene, men det får være en annen sak.)
Inspirert av den innhule boka ville jeg og lillebror lage våre egne skjulesteder, og skar opp bøker vi kjøpte for en tier på Viks antikvariat. Skjæringa var en prøvelse for våre svake barnenever, og våre forsøk på å lime sammen bøkene etterpå var virkelig katastrofale.
Først prøvde vi å lime sammen sidene en etter en, men boka ble så tjukk at den ikke lengre kunne stå i bokhylla, slik ei bok du har mista i badekaret ikke blir den samme igjen uansett hvor lenge ligger i syltepressa.
Da jeg var på besøk hos lillebror for ei tid tilbake, prata vi om alle de mislykka hule bøkene vi hadde lagd, og jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk. Jeg plukka fram ei bok som mamma skulle kaste en gang hun rydda i sin egen bokhylle. Jeg leste litt i den for å være sikker på at den ikke var verdt å ta vare på, fant fram en tapetkniv og satt igang med skjæringa.
I motsetning til tidligere forsøk, limte jeg ikke sammen sidene. Denne gangen limte jeg bare snittflatene. For å få et lim som var tynt nok til å trekke seg godt inn i papiret, rørte jeg inn vann i limet som har stått i hylla fra en gang på 90-tallet, da decoupage var siste mote for hobby-folket. Jeg begynte på utsida, og hver gang jeg hadde påført et lag med lim, la jeg hele boka i press under ei fjøl* for å være helt sikker på å ikke ende opp med nok ei badebok. Det fungerte, – det tynne decoupage-limet trakk godt inn i sidene, og sørga for å lime alt godt sammen. Fire-fem strøk på ut- og innsida var alt som skulle til.
Nå har jeg, endelig, ei slik bok jeg hadde lyst på da jeg var lita, et hemmelig rom jeg kan ha hemmeligheter i. At jeg ikke har hemmeligheter jeg kan ha i den er et problem jeg kan løse på et senere tidpunkt.
Resepsjon
Da jeg stolt skulle vise fram boka til mine kjente og kjære, gikk det slett ikke som planlagt. Én gispa. Ei anna ble stille. Alle avslutta med å si med dårlig skjult provokasjon i stemmen at “det var synd at du ødela boka”. Jeg fortalte om min og lillebrors bokoppskjæringsprosjekter i barndommen, men det gjorde det bare værre. Vi hadde ødelagt flere bøker. Jeg fortalte om min onkels gamle oppskårne bok, og det balla bare på seg. Ei gammel bok som var ødelagt måtte være det verste av alt.
Jeg måtte gi opp. Jeg har tross alt brakt en leseplate inn i hverdagen min, og uansett hvor tilfreds jeg er med den, hører jeg mumling om at det er synd atboka forsvinner. Noen gangen får jeg følelsen av at bokas forsvinning er min skyld. Det nytter ikke å peke på langveggen i stua, den som er ei eneste stor bokhylle. Det nytter ikke å vise til bokhyllene på soverommet, eller til alle stablene som ikke har plass i bokhyllene fordi jeg altfor ofte går bananas på antikvariatet. Det hjelper ikke å forklare at jeg prøver å røkte i bokbestanden, at jeg vil at alt som står i hylla mi skal være bøker jeg er glad i og tyr til stadig vekk. Det nytter ikke å fortelle at jeg fremdeles jobber for å samle inn mine største leseopplevelser og trenger å lage plass til dem i hylla. For å få plass til flere bøker må jeg nemlig kvitte meg med bøker, noe som slett ikke er moralsk galt.
Jeg klarer nemlig ikke bortforklare at jeg har et usentimentalt forhold til bøker, for jeg har det. Jeg er, og vil for all framtid være bokdødaren. Men du, kjære leser. Kan ikke du si at den innhule boka mi er fin. Jeg har hatt den i en måned, og fremdeles har ingen sagt den er fin. I alle fal ikke uten å slutte setninga med et miskjennende …men.
* Det er merkelig tilfredsstillende å få til noe jeg for lenge siden hadde forkasta som en umulighet.
* Kvitte meg med bøker betyr “legge dem på en bookcrossingkafe”.
