Bloggetanker

Grunnen til at bloggen min dør med så fryktelig jevne mellomrom er at jeg har misforstått hele poenget med blogging. Dere har nok sett det dere óg, jeg klarer ikke skrive noe som er underveis, å nei. Jeg våger bare legge opp ferdige produkter. Selv liker jeg godt å lese andre menneskers underveisblogging, jeg kan like når de poster en tegning i ett innlegg, og farvelegger det i det neste. Jeg kan like at folk skriver om første kapittel i ei bok de har lest, og gå i uker og vente på å få vite hva de mente om slutten. Og jeg følger de historiske sydamenes steg-for-steg-rapporter fra tegning, til tråkling til ferdig plagg, selv om det tar et år og det går lang tid mellom hvert innlegg.

Så har vi meg. De dagene jeg kjenner meg som interiørblogger tenker jeg at jeg skal ta et bilde av kjøkkenet “før og etter”, men siden jeg ikke forhaster meg med verken kjøkkenet eller blogginga vet jeg jo med meg selv at “etter” nok aldri vil komme. Det beste jeg kan håpe på er “litt senere”. Når jeg syr vil jeg først vente til jeg har lagd et enkeltstående plagg ferdig, deretter tenker jeg at det ikke vil komme til sin rett dersom jeg viser det fram alene, og jeg lar det ligge til jeg har lagd et annet plagg som hører til. Jeg har nevnt at jeg ikke poster artikler jeg har skrevet heller, fordi den neste sikkert blir bedre? Sånn går nå dagan.

Jeg vet ikke egentlig om jeg har tenkt til å gjøre noe med det. Jeg vet ikke egentlig om jeg har lyst. Men jeg vet at jeg ikke har noen umiddelbare planer om å legge ned denne svært ubesøkte bloggen. Selv om jeg ikke skriver regelmessig nok til at noen noengang kommer til å kjenne seg trygg på at det vil være et nytt innlegg i uka, eller et nytt innlegg i måneden.

Men det får vel være deres problem.