Så har vi meg. De dagene jeg kjenner meg som interiørblogger tenker jeg at jeg skal ta et bilde av kjøkkenet “før og etter”, men siden jeg ikke forhaster meg med verken kjøkkenet eller blogginga vet jeg jo med meg selv at “etter” nok aldri vil komme. Det beste jeg kan håpe på er “litt senere”. Når jeg syr vil jeg først vente til jeg har lagd et enkeltstående plagg ferdig, deretter tenker jeg at det ikke vil komme til sin rett dersom jeg viser det fram alene, og jeg lar det ligge til jeg har lagd et annet plagg som hører til. Jeg har nevnt at jeg ikke poster artikler jeg har skrevet heller, fordi den neste sikkert blir bedre? Sånn går nå dagan.
Jeg vet ikke egentlig om jeg har tenkt til å gjøre noe med det. Jeg vet ikke egentlig om jeg har lyst. Men jeg vet at jeg ikke har noen umiddelbare planer om å legge ned denne svært ubesøkte bloggen. Selv om jeg ikke skriver regelmessig nok til at noen noengang kommer til å kjenne seg trygg på at det vil være et nytt innlegg i uka, eller et nytt innlegg i måneden.
Men det får vel være deres problem.
Jeg stikker innom her med ujevne mellomrom og håper det skal være noe her. Det skyldes jo at jeg liker tekstene dine, særlig de som er litt sånn historisk anekdotiske. Men det er jo din blogg, og det fine med blogger et at ingen har kjøpt og betalt dem, og de samme ingen kan dermed ikke beklage seg verken over innhold eller frekvens. Blogging bør jo være et overskuddsfenomen, noe man koser seg med. Samtidig er det morsomst å skrive når noen leser, og lesere er troløse. De krever regelmessighet, i hvert fall hvis det skal bli mange av dem. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle legge bloggen min til hvile og heller bruke skriveenergien min på andre prosjekter. Jeg har jo så mye i hodet mitt som vil ut gjennom fingrene, men det blir det aldri tid til. Det er også noe å tenke på. Du skriver jo andre ting enn bloggerier.