Alt jeg vil ha

Jeg er litt forelska i flickrbrukeren og bloggeren Peacay. Få steder finner jeg så mange fantastiske ting å se på og lese om. Kruseduller, tekstilmønstre, klokkepapir fra syttenhundretallet, botanikktegninger av fisker, en frosks indre liv og ikke minst masse nygelig skogssopp. Vedkommende (hvorfor tror jeg alltid at folk jeg deler interesser med er gubber?) har sidevis med sets, og det er overraskende brukbare ting. Jeg har ikke vært i beita for et personalisert bursdagskort på veldig lenge.

Jeg har lurt meg selv til å tro at jeg må skrive noe storslagent og flott hver gang jeg er her. Plutselig er ukas oppdatering fire dager sen, og jeg var brått smertelig viss på at det jeg planla for sist mandag ikke egentlig holdt mål. Men flickrmannens blogg er det beste stedet i verden for meg akkurat nå. Jeg sitter og sikler etter å trykke opp noen av motivene på stoff fra spoonflower. Jeg er god til å kontrollere lystene, men jeg skulle av og til ønske jeg ikke var det.

Photoshop-slanking på la Redoute

Jeg kjøpte en bukse av la Redoute i forrige uke. Det angrer jeg ikke på, – det er en knallbra bukse. Men med i posten fulgte en tjukk tjukk katalog, med masse informasjon jeg som netthandler ikke trenger. Det var jo på nett jeg leste katalogen deres, og på nett jeg kjøpte den fine buksa. Nå har jeg en katalog med barneklær, med manneklær, en med klær jeg slettes ikke vil ha. For så lenge handelsstanden har gode nettsider, trenger jeg ikke ikeakatalog, elloskatalog, stoff og stil og la Redoute-katalog. Det er dumt, miljøfiendtlig og bortkasta.

Men uansett hvor irritert jeg var over la Redoutes papirsløseri, satt jeg meg ned og bladde i katalogen deres, og såklart inneholdt også den en haug klær jeg likte veldig godt, jeg lagde små eselører på pene klær og irriterte meg over at reklamen deres fungerer så innmari godt på meg. Helt til jeg kom til badedraktene.

Badedraktene er slankende skjønner du, og la Redoute er så stolte av det at de skriver på bildene at badedrakta har “slankende striper”, eller holder inn og dytter opp. Problemet er at la Redoute i tillegg er så brydde over enkelte badedrakter som ikke er hold-in at de har måttet slanke modellen litt i photoshop for å veie opp. Som om vi ikke allerede aksepterer at modellene deres er slanke. Når jeg skal kjøpe badedrakt, sitter jeg ikke og vurderer om modellen er slank nok til at det er verdt bryet, i den grad jeg grubler på badedrakter spør jeg meg selv hvorvidt jeg tror badedrakta på bildet også kan passe til min mye mer rotunde kropp.

Til opplysning: Ei badedrakt er ikke et magisk klesplagg som forandrer kroppen din til et lykkelig, magert, solbrunt overmenneske. Badedrakta er noe vi har på oss når vi bader, bretter ned når vi skal sole ryggen. Den får sand på innsida på de mest ubeleilige tidspunkt, klør når den tørker og lukter surt når vi glemmer å pakke dem ut. Det er et plagg få liker å kjøpe og som mange misliker å ha på seg. Og forresten, – det er ett av de få klesplagga som ser bedre ut på ei slank dame, enn på ei mager dame. Det som gjør bildet over så merkelig, er jo blant annet at de har brukt tegneprogram til å gi ei mager dame former hun ikke kunne fått uten å legge på seg litt.

Men det er ikke bare det som gjør bildet rart. Dama på bildet er nok ikke så asymmetrisk som bildet viser. På bildet er nemlig det av bena hennes som er nærmest oss smalere enn det som er lengst vekk fra oss. Jeg har en følelse av at slike skavanker ikke aksepteres i modell-land, så sannsynligvis er de lagd av en overivrig retusjør.
- Og morsomt som det er å leke med perspektivtegninger, gir disse innovative proposjonene meg ikke det spor lyst til å kjøpe badedrakt av la Redoute.

Stardoll og politisk oppvåkning

Jeg husker fremdeles den dagen jeg begynte å interessere meg for politikk. Jeg var omlag tretten, og satt og chatta med en tilfeldig fremmed mann på mIRC. Jeg var relativt naiv i denne perioden, og i håp om å bli likt hørte jeg meg selv ofte gjenta ting andre hadde sagt, som om det var mine egne erkjennelser det dreide seg om. Det skumle var at jeg både gjentok slike påstander til andre, og til meg selv. Om noen for eksempel sa “Britney Spears er bra/dårlig”, ville jeg jobbe for å overbevise andre, og ikke minst meg selv om at Britney Spears virkelig var bra/dårlig, uten å egentlig ta meg bryet med å vurdere hvordan jeg forholdt meg til påstanden. Få ting er så skremmende som å ikke stole på sine egne instinkter.

Dette noe brysomme forholdet til egne meninger fikk meg dessuten til å gjenta setningen “politikk er kjedelig” denne sene kvelden på chatterommet #Norge. Siden denne lørdagskvelden, denne chattesesjonen var ett merkelig, livsendrende øyeblikk, husker jeg detaljene, hvordan jeg satt på den hullete flaskegrønne kontorstolen på arbeidsrommet hjemme hos foreldrene mine, at det var vinter og mørkt utafor, samt at jeg chatta med en mann som var par og tyve, bodde i Oslo og jobba som konduktør for NSB. Hvorfor husker jeg disse detaljene om et menneske jeg aldri møtte? Jeg husker ikke navnet hans, jeg husker ikke nicket hans. Jeg husker bare at han tok meg alvorlig, selv om jeg var tretten og uvant med å bli tatt seriøst.
- “Feil” sa han. “Politikk er morsomt”, og så forklarte hvorfor han syntes politikk var spennende. Han må ha vært middels god til å forklare, for jeg kjøpte hver smule. Det jeg er mest imponert over i ettertid er egentlig at han ikke misjonerte for noen bestemt retning, han bare agiterte for generell samfunnsengasjement.

Fra den dagen bestemte jeg meg for at politikk var morsomt, og det har i grunnen ikke gått over. Takk og lov for at jeg ikke automatisk gjentok det flertallet sa. Heldigvis holdt det at noen mente noe for at jeg ikke skulle kjenne meg helt alene om et synspunkt. Det trengte ikke engang være noen jeg kjente. Det kunne være en fremmed konduktør jeg møtte i noen timer på mIRC-rommet #Norge.

Kanskje andre unger er like lette å snu som jeg var?

Om du kjenner noen småpiker i tiårsalderen har du sikkert vært borti papirdokkecommunityet Stardoll, et nettsamfunn hvor man kan lage seg ei dokke og kle på dem med merkeklær som kjøpes (for ordentlige penger) i papirdokkebutikken. Papirdokkebutikken har klær som tilsvarer de som finnes i ordentligbutikken, og er dermed et sted hvor småpikene lærer seg motesans. Stedet gir meg spader, men som tidligere barbie- og papirdokkeentusiast kan jeg likevel forstå appellen. Man har dokka si, og så har man et “rom” som man kan innrede, og så kan man komme på besøk til hverandre.

Stardoll er et pussig sted, for selv om det er ei nettside som sosialiserer småpikene inn i en verden av mote og interiør, – forsikrer de at nettstedet er “sikkert”. Jeg skal ærlig innrømme at jeg får litt gåsehud av konseptet “småpiker øver på å kle seg pent og innrede hjemmet sitt og vise det fram til venninnene sine”, og at jeg mye heller utsetter barna for banning enn for stardolluniverset. Men som del av stardolls “vi er en lærerik nettside som er bra for barna dine”-konsept, har de utvikla en “lær om potensielle rollemodeller”-side, hvor du kan kle på papirdukker som ser ut som Elsa Chiapparelli, Frida Kahlo, Amelia Earheart, Marie Curie og Aung San Suu Kyis og en haug andre, og ikke minst lese om de historiske personene det dreier seg om.

Følelsene mine og tankene mine er uenige om hvordan jeg skal forholde meg til dette. Følelsene mine synes det er utrolig reduserende ta på en bikinikledd Aung San Suu Kyi-dokke hatt og sarong, og klarer heller ikke tro på at det kan vekke samfunnssansen til verdens småjenter. Samtidig hvisker tankene mine om igjen og om igjen at jeg, som overanalyserende overbekymra person ikke har peiling på hvordan fjortisser fungerer.
- En fullstendig snuoperasjon kan tross alt skje i løpet av en times chatt med en konduktør fra Oslo.

Museum uten formidling

Anmeldelse av Digitalt museum
KulturIT og en rekke norske museer.

Nettstedet Digitalt museum ble lansert 19. mai i år, og inneholder bilder og gjenstandsbeskrivelser fra storaktører som Norsk Folkemuseum og Maihaugen, sammen med en voksende rekke museer av varierende størrelse. Siden er utformet av KulturIT, et selskap som drifter og utvikler IKT-løsninger for museumssektoren. Den svenske søstersiden ved samme navn ble lansert en måned etter den norske, og har samme utforming. Begge sidene viser fram samlinger som museene ikke prioriterer å vise fram, eller som er for skjøre til å bli stilt ut.

Målsetningen for Digitalt museum er ifølge KulturIT å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte”. Nettsiden omfatter et enormt materiale, fra portrettfotografier og middelalderklær til leketøy fra 80-tallet. Selve søkefunksjonen fungerer greit; den interesserte kommer langt ved å kombinere fritekstsøk med avgrensinger i tid og sted.

Digitalmuseets sterkeste side er det enorme stoffet de har tilgjengeliggjort og fortsetter å legge opp. En felles database for de norske museumssamlingene er en strålende idé. Digitalt museum gjør det mulig for store og små samlinger å inngå i en felles helhet hvor de utfyller hverandre, og gjør at små og store museer kan vise fram samlingene sine på lik linje. Museet fokuserer på å digitalisere så mye materiale som mulig, noe som gjør at den interesserte kan studere mange gjenstander av samme type, i stedet for å måtte stole på museenes utvalg av hva som kan sees på som representativt. Der for eksempel Norsk Folkemuseum har en tendens til å velge ut det spesielle for å representere det generelle, kan brukeren på Digitalt museum selv gjøre utvalget, og selv gjøre seg opp mening om stoffet.

Selv om intensjonen er god, og rammeverket til dels fungerer, går de store bredden utover kvaliteten. Hver gjenstand er avspist med svært lite informasjon. I ekstreme tilfeller er bare gjenstandsnavnet oppgitt, oftere er det kontekst, bruksområde og tid som mangler. Beskrivelsene er i stor grad en gjengivelse av museenes egne arkivkort, og informasjonen som er gjengitt er ofte svært mangelfull. Det som er tilstrekkelig informasjon for en museumsansatt som kan sin stilhistorie holder ikke mål som endelig produkt. Her har ikke mottakerbevisstheten vært høy nok.

Noe av poenget med et digitalt museum er at brukeren kan avgrense søkene sine i tid og rom. På Digitalt museum mangler de fleste gjenstandene tidsangivelse, og dukker derfor ikke opp i tidsavgrenset søk. Dette gjør at en side som kunne vært et uvurdelig redskap for forskere i all hovedsak kan brukes til kuriosasurfing. I tillegg er søkefunksjonen basert på fritekstsøk, noe som gjør at en hette fra middelalderen som var i privat eie i 1945 også dukker opp i et søk som tidsmessig avgrenser seg til 1940-tallet. Dette er lite hensiktsmessig. I tilfeller hvor gjenstandene er mulig å datere omtrentlig, hadde det vært en fordel om museene hadde gjort en kvalifisert gjetting i stedet for å la tidsfeltet stå åpent.

Det samme gjelder forsåvidt hele søkefunksjonen. Søking med gjenstandsnavn vil også gi treff i kategorier, og et søk på sko, resulterer i en rekke gjenstander som er sortert under kategorien “vedlikehold av klær og sko”, uten at de av den grunn har noe med sko å gjøre.

I tillegg er det underlig at en nettside som sikter mot å bli en gjenstandsportal for hele landet ikke bestreber seg på å gjøre det mulig å søke med flere målformer. Søk på nynorsk gir sjelden noen treff, og selv om nettsiden inneholder store mengder samisk materiale, er det bare deler av dette stoffet som er beskrevet på samisk.

Digitalt museum er et flott tiltak med stort potensial. Siden museets målsetning er å gjøre samlingene tilgjengelige, ikke nødvendigvis å formidle dem, kan vi ikke forvente at tekstmassen skal bestå av store mengder nyskrevet materiale. Likevel er det et problem at stoffet er så dårlig kontekstualisert som det er. Digitalmuseet kunne vært så mye mer enn det er i sin nåværende form. For de mange som er interessert i historie uten å på forhånd ha stilhistorien i boks, vil Digitalt museum først og fremst bestå av en samling løsrevne ting uten kontekst. Økonomi, kjønn, klasse og tid er variabler vi trenger om vi skal kunne forstå og fortolke gjenstander, men som Digitalt museum ikke hjelper oss til å forstå.

Digitalt museum framstår i dag mer som et digitalt kuriosakabinett enn et digitalt museum. Heldigvis er siden under kontinuerlig utvikling; det blir fremdeles lasta opp nytt stoff og museene har mulighet til å gi gjenstandsbeskrivelsene litt sårt tiltrengt oppmerksomhet. Museet er morsomt som det er, men om de vil nå målsetningen om å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte,” har de et godt stykke igjen.

Marthe Glad Munch-Møller,
masterstudent i historie, UiO

Forresten: I går hadde vi korreksturrunde på siste nummer av Fortid, altså nr 4/09 – Sykdom!
Denne anmeldelsen kommer til å stå på trykk der

Natt på museet

Tirsdag kveld hadde Teknisk Museum åpen senkveld, med attenårsgrense, ølservering inne i utstillingene, konsert og både boble- og kjemi-show. Siden voksne folk uansett bare bruker barna sine som et alibi til å dra og leke på teknisk museum, var det en bra idé å lage voksenkveld. Likevel var det nok mest studenter der, ikke minst fordi studentprisen bare var 40 kroner.

Det hele starta klokka syv med et heidundrandes såpebobleshow. Da jeg gikk på videregående var jeg litt av en såpebobleentusiast, og brukte alle anledninger jeg kunne finne til å blande opp ei bøtte med bobleguffe og lage digre bobler om morgenen, mindre bobler om dagen og røkbobler på fest om kvelden. Dette er første gang jeg har sett en skikkelig profesjonell såpeboblemann, og det var utrolig morsomt – han stabla boblene oppå og utapå hverandre i fine mønstre, lagde bobler som kunne brenne og hadde en fiffig maskin som blåste enorme røkbobler. Ikke minst blåste han kjempebobler med bare nevene som boblering.

Selv brukte jeg nok mest tid på legorommet. Det var så deilig å ha utrolige mengder med lego som vi kunne bygge uten å bli uglesett av foreldre som sloss for at barna deres skulle få de beste bitene. Og ikke minst hadde legorommet på teknisk museum alle de legobitene som alltid forsvant i legosekken hjemme. Det var enere og toere og små lys og papegøyer og nok hoder til at man kunne bygge søyler av dem.

Sist jeg var på teknisk museum var jeg ti år gammel, og husker egentlig mest fly- og telefonutstillingene. Og tenke seg til, – de var der fremdeles.

Samfunnsliv i stenalderen

Anmeldelse av
Håkon Glørstad: Nære ting fra en fjern fortid
Universitetsforlaget, Oslo 2008
Saksa fra Fortids imperienummer.

Nære ting fra en fjern fortid formidler funn fra utgravningene som ble foretatt på Svinesundhalvøya i forbindelse med utbyggingen av den nye E6 mot Sverige. Boplassene som ble avdekket under utgravningen tilhørte Nøstvedtkulturen, en jeger- og fangstkultur fra tidlig norsk stenalder. Kulturen skriver seg fra perioden mellom 6300 og 4600 før Kristus, og vi kjenner den utelukkende gjennom gjenstandsmateriale. Nære ting fra en fjern fortid er en interessant og helhetlig framstilling av perioden.

Det er interessant hvordan Glørstad bruker de utgravde gjenstandene til å utforske hva som skaper et samfunn, og hva som binder samfunn sammen. Han utfordrer også våre forestillinger om stenalderen som en brutal og primitiv urtid. Leseren blir presentert for stenaldersamfunnet i sin fulle bredde. I Glørstads versjon framstår livet i stenalderen som fjernt fra vårt eget, uten at det av den grunn framstår som primitivt. Boka byr på interessante diskusjoner rundt alt fra håndverk og hushold til de forskjellige samfunnsformene
som eksisterte i norsk stenalder.

Teoribruken er en av bokas sterkeste sider. Antropologiske teorier er forklart på en måte som er rask og enkel, men som likevel gir leseren innblikk i hvordan arkeologene tolker gjenstandsmaterialet. I stedet for å presentere en ferdig tolket historie, lar Glørstad leseren bli med i arkeologenes tolkningsprosess. Slik forstår vi hvordan løsrevne arkeologiske funn kan tolkes som del av et større samfunn. På denne måten blir nettopp tingene satt i sentrum, akkurat som boktittelen har varslet om. Dette er en god måte å kommunisere med leseren på, noe som også underbygges med en jevnt over god og bevisst bruk av illustrasjoner.

Fokuset på tolkning er understreket ved valg av forsideillustrasjon. Ved første øyekast ser forsidebildet ut til å vise redskaper fra stenalderen. Om vi ser litt nøyere etter, ser vi likevel at dette ikke er tilfellet. Illustrasjonen viser kunstneren Jon Gundersens tolkning av perioden, akkurat slik arkeologenes framstilling av stenaldersamfunnet er en tolkning av arkeologiske gjenstander.

Boka ser ut til å være rettet mot en leser som i noen grad er vant til faglitteratur, men som ikke er spesialist på verken arkeologi eller stenalderen som periode. Stort sett treffer formuleringene målgruppen godt. Enkelte ganger veksles det likevel for fort mellom svært grundig forklaring av begreper, og et tungt språk spekket med fagord og angloismer. I en del tilfeller ser forfatteren ikke ut til å ha et bevisst forhold til hvilke ord som ansees som forståelige, og hvilke som er vanskelige nok til å behøve forklaring.

Likevel er det herlig å se en bok om stenalderen som så tydelig er innstilt på å formidle materialet. Boka er interessant lesning for oss som ikke er eksperter på perioden, og grundig nok til også å holde på interessen til den mer kunnskapsrike leser. Alt i alt er Nære ting fra en fjern fortid et godt stykke formidling. Både teorien og gjenstandene er gjort håndgripelige, og leseren blir presentert for en god historie. Nære ting fra en fjern fortid er rett og slett underholdende lesning.

Marthe Glad Munch-Møller,
masterstudent i historie, UiO

Kikkhull til livet i Norge i 1743

Jeg prestenterer kildeutgivelsen Norge i 1743, i Lokalhistorisk magasin. Det er mye morsommere å lese teksten i bladet, eller i alle fall i .pdfen. Der er det nemlig både bilder og et intervju med de som tilrettela materialet for utgivelse. For morro skyld poster jeg selve bokpresentasjonen her også. 

Kikkhull til livet i Norge i 1743…
… Og en skattkiste for lokalhistorikere! 
Av Marthe Glad Munch-Møller

Med det femte bindet i serien er kildeutgivelsen Norge i 1743 fullført. Bindet handler om Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Her er beskrivelsene lokale embetsmenn skrev om distriktene sine for første gang samlet i sin helhet. Utgivelsen gir et sjeldent innblikk i de norske lokalsamfunnene i perioden, og inneholder rike beskrivelser med et vidt tematisk spenn.

I 1743, mot slutten av en nødsperiode, sendte Danske kanselli ut 43 spørsmål som embetsmennene skulle svare på. Dette var den mest omfattende undersøkelsen i sitt slag, og dekket Danmark, Norge, Island og Færøyene. En motivasjon bak undersøkelsen var å kartlegge distriktenes ressurser, noe som resulterte i en rekke inngående beskrivelser av værforhold, fisk og fiskevær, vilt, husdyravl, skog og sager, hva slags korn og frukt som ble dyrket, samt hvor rikt området var på salt og andre mineraler. Havner ble beskrevet etter hva slags, og hvor mange skip som kunne ligge der. Dessuten finnes oversikt over distriktenes toll-, losse- og ladesteder. I tillegg til det rent økonomiske, var en del av spørsmålene, og særlig en del av svarene rettet mot kulturelle og sosiale forhold.

Folkelynne og sosiale forskjeller
Befolkningen gis en variert omtale. Innbyggere i Åsen i Nord-Trøndelag ble beskrevet som ”et fromt og bøjelig folck”, mens folket i nabobygda Frosta ble omtalt som ”haardt og egensindigt”. Dialekteksemplene avspeiler også normer i befolkningen. I Norddal på Sunnmøre bruktes for eksempel det negativt ladde ordet ”kaalryggja” om en som hadde sittet så mye inne at han ikke tålte kulda.

Beskrivelsene av folkelynnet fokuserte på arbeid og hvordan dette ble utført. Yrkene var i stor grad knyttet til fiske og landbruk, men også en del håndverk. Arbeidsbeskrivelsene ble ofte blandet med verdibetegnelser. Sogneprest Iver Ludvigsen Munthe beskrev Voldas innbyggere som ”arbeidsomme og meget, om ikke for meget, dristige til søes”. Andre egenskaper, slik som hvorvidt innbyggerne ”inclinerte” til alkohol og tobakk, og om de var ”opsætzige imod øvrigheden” ble også framhevet.

Noen av tekstene bærer preg av å være skrevet under en nødsperiode. Ett eksempel kan være amtmann Ove Schjelderup i Nordlands amt, som beklaget seg over at innbyggerne ”var inclineret at leve vell”, og derfor brukte det de hadde uten å spare noe for fremtiden. Nødsårene 1741–1743 preger også andre beskrivelser: Oversikter over fødte og døde i distriktet illustrerer matkrisas konsekvenser, slik som i Stadsbygd prestegjeld i Sør-Trøndelag, hvor det for 1743 ble oppgitt 53 fødte og 156 døde.

Sykdommer, medisin og helse
I perioder med dyrtid og lite mat, slik som i 1741–43, var dysenteri og flekktyfus et stort problem. Disse, ”og anden alminnelig sygdom, [haver] lugt manges øyne til” skrev Christian Ulrik Tønder, amtmann i Romsdal. Dysenteri forklarte han med at folk flest ikke hadde annet å spise enn frossen havre og fisk.

I følge visepastor i Herøy prestegjeld på Sunnmøre, var ingen helt fri for skjørbuk. Heldigvis, la han til, fantes det to ”skiønne urter til kuur for denne siugdom”, nemlig kløver og skjørbuksurt. Selv om det ennå ikke var oppdaget at skjørbuk var forårsaket av C-vitaminmangel, kjente man til flere virksomme medikamenter. I tillegg til molter og skjørbuksurt, nevntes furuknopper kokt i sur øl, og avkok av maur!

Ifølge Tønder kom skjørbuk ”deels af hafvets salte dunster (…)” og dels av at befolkningen bodde i hytter uten piper. Ideen om at dårlig luft gjorde en syk, ser vi også i Ørskog på Sunnmøre, der sognepresten skrev at de ikke hadde mye sykdommer, siden luften inne i fjorden var sunnere enn ute ved havkanten.

Kapellanen i Skogn prestegjeld i Nord-Trøndelag forklarte at: ”Til udvortes saar har den gemeene mand sine egne besynderlige medicamenter, saasom at komme gloende aske eller ildmørje i saaret saa snart det er faaet.” Ellers besto, ifølge amtmann Tønder i Romsdal, ”bondens apotech udi een flaske hamborger brendeviin”.

Mangfold
Norge var ikke noe homogent samfunn, og regionale og etniske kulturforskjeller kommer tydelig fram av besvarelsene. I bind fem er det samene som skiller seg klarest ut.

I følge major Peter Schnitler var Lapfinnernes lynne preget av ”deres naturlige frihed, at leve utvungen og at vanke omkring”. Schnitler påstår at samene holdt seg ungdommelige, siden de ikke kjente til tungt arbeid som pløying, husbygging og landbruk. Schnitlers beskrivelse av samene bærer preg av en tro på at forskjellige folkeslag hadde forskjellige medfødte egenskaper. Ifølge Schnitler ville samebarn som hadde vokst opp hos bønder, alltid løpe til fjells til folket sitt så snart de ble voksne. Han beskrev for øvrig samene som ”tilbøyelige til drikk”, og de er ”smaa, magre, naar de trede til nogen alder, suurøiede folk, fra en nordmand saa kiendelige, som en jøde fra en christen.” Samer som drev jordbruk levde som andre nordmenn, hevdet Schnitler, men la til at de ikke var så flittige som nordmenn i samme arbeid.

Samisk religion ble beskrevet i bruddstykker. Under overskriften ”Merkværdigheder i Nordlands amt” ble det fortalt om en sten som samene ofret til på vei til og fra fiske. Offeret ble gjort ved å putte tobakk i stenens sprekker og ved å smøre blod og fisk på den. ”Slik vankundighed” skal misjonstjenesten ha utryddet.

Norge i 1743 er tilrettelagt av Gerd Mordt, og utgitt av Riksarkivet i samarbeid med Solum forlag. Kilden gir et unikt innblikk i økonomiske, kulturelle og sosiale forhold, og er en skattkiste både for lokalhistorikere og som grunnlag for tematiske studier.

Brygget for nederlag

Idag har Aksel gjesteblogga for meg. Og fordi jeg ikke hadde kameraet med bildet på, er bildet grovt og brutalt hotlinka et annet sted fra.

Hvis man liker øl av den litt dyre typen, utvikler man fort en viss bullshit-radar. Det er med øl som med leger som ikke dekkes av folketrygda – mange pene ord, men til syvende og sist mest vann og god tro. Ikke for det; jeg betaler gladelig dyre penger for god øl, og prøver det jeg finner av rare og spennende brygg. I den anledning plukket jeg og fruen opp en liten samling flaskeøl for prøvesmaking. Første kandidat var en øl fra St. Peters Brewery, en ”Honey Porter”. Bryggeriet skilter med den sedvanlige remsa; lang tradisjon, urørt kildevann fra hemmelig kilde, bygg håndplukket korn for korn av venstrehendte munker, tappet på en reprodusert 1770-talls ølflaske. Vi prøvde tidligere en lite imponerende bitter fra samme bryggeri, og tenkte å gi opplegget en sjanse til. Flaska var jo tross alt veldig fin.

Når det er sagt, er det siste gang vi lar den jævla flaska lure oss.

Når flaska just var åpnet lukta det veldig sterkt av honning, men det varte ikke lenge. Når innholdet kom over i glass slo lukta over til en slags blanding av pencillin og den ekle blå-og-gule typen multivitamin. Godt lukta det ikke.

Smaken er vanskelig å beskrive. Jeg har mye fordommer mot folk som tar i bruk spenstige metaforer for å beskrive drikkevarer; hvis vina smaker blyant og våt jord blir jeg mer skeptisk enn begeistret. Jeg blir nå nødt til å bite alt dette i meg. For dette smaker ikke øl. Ikke honning heller, for den saks skyld. Nærmere ettersyn viser at ølen ikke inneholder honning i det hele tatt, men ”honey flavouring”, som kan forklare de lumre kjemiske undertonene. Smaken ligger et sted mellom hostesaft, cherry coke og vaskemiddel; det eneste som i det hele tatt minner om øl er ettersmaken, men selv den leder tankene mer mot rødsprit enn humle. Alt i alt er denne ølen en så fantastisk clusterfuck at det tok flere forsøk før jeg i det hele tatt klarte å finne noe som helst å sammenligne med. På en måte er ølen ganske imponerende, men på samme måte som en fallskjerm heklet av navlelo; sikkert vanskelig å lage, men til syvede og sist absurd og ubrukelig

Om ølen er udrikkelig, har de i hvert fall tradisjonen i boks. Da John Murphy starta st. Peters hadde han aldri vært brygger. Likevel ville han ha en engelsk merkevare basert på ”kvalitet, innovasjon og tradisjon”. Det var litt vanskelig å starte en hundreårig tradisjon i 1996, men som professjonell merkevarebygger kjente han oppskrifta:
1) Kjøp et gods fra 1200-tallet.
2) Kjøp en (riktignok amerikansk) ølflaske fra 1700-tallet for emballasje.
3) Skaff noen påstår seg å kunne brygge, og lag øl som er så rar at folk blir nysgjerrige (Grapefruktøl, for eksempel).
4) Kjøp to pøbber og puss dem opp, og sørg for å få en premie for din upåklagelige innsats for lokalsamfunnet.

Så får lokalsamfunnet tåle at pøbbene deres bare serverer øl fra st. Peters. Ikke er jeg religiøs, men hvis det skulle finnes et sted hvor synderne skulle sperres inne til dommens dag, høres det ut som et bra sted.

---

+ Wild honey?
+ Hostesaft

Spellbinder

Spellbinder var en polsk/australsk tv-produksjon som gikk på norsk tv i 95-96. For meg var timinga perfekt. Jeg hadde akkurat starta min karriære som fantasyfanatiker, en tilstand som skulle vare i minst fem år, og hadde enda ikke tenkt tanken at det var mulig å lage givende fantasy på film. Og da spellbinder kom på tv ble jeg fullstendig besatt. Jeg lagde små historier, skrev ivrig om serien i dagboka mi, og fikk et ustoppelig behov for å lage meg min egen power suit.

Spellbinder hadde alt som gjorde meg gira i den perioden. En underlig fantasyverden. En ny verden hvor seriens hovedperson kan etablere seg på nytt, uten all mulig gammel bagasje; fattigfolk som sloss mot et ondt regime. Alt sammen.

Det var litt skuffende å finne igjen serien på quicksilverscreen. I ren nostalgi har jeg sett gjennom hele serien, og selv om jeg finner igjen alle tingene jeg elsket da jeg var elleve, må jeg med sorg innse at serien er bemerkelsesverdig dårlig. At jeg oppfatter budskapet om folk som har internalisert en utnyttende overklasse som overtydelig idag, velger jeg å bortforklare med at serien nok er retta mot barn. At rollene i den parallelle verden er besatt av polske skuespillere er nok et bevisst grep for å eksotisere den parallelle verden, men at de er uvant med engelsk er snarere med på å gjøre dem utrykksløse og ukomfortable i rollene sine. I tillegg ser klære ut til å være kjøpt på lindex og patinert på karius og baktus-metoden.

Ikke at dette hindrer meg i å nyte det.
Nostalgi er tross alt nostalgi.

Postcards

Jeg leste nettop ferdig Postcards. Jeg gleda meg til boka ganske lenge på forhånd. Jeg tente virkelig på ideen, – det var akkurat den slags bok jeg hadde venta på så lenge. Å basere lengre historier på et lite tidsfragment, en setning på et gammelt postkort eller en kjærlighetserklæring på en dovegg er sånt jeg gjør hver dag.

Ifølge forordet gjør forfatteren Jason Rodrigues, det samme. Han samla på morsomme postkort og sendte dem til serietegnere som selv skapte fiksjonelle bakgrunnshistorier for teksten og motivet på kortet. Det kunne ha blitt skikkelig bra. De fleste historiene er, dessverre ganske skuffende. En herskende tendens er at historiene er for korte for innholdet, noe som har ført til at narrativene ikke rekker å puste før de er borte. Historiene framstår som hastige og avstumpede. Som leser lærte jeg aldri å forstå karakterene, – før de var borte.

Endel av tegningene var veldig gode. Kanskje problemet heller er at serietegnerne var ukjente med sjangeren.

En ide.
Det hadde vært veldig morsomt å lage en nettside med slike postkort og små tekstsnutter. Jeg har begynt å samle. Før jeg lager den, må jeg ha nok til å legge opp en i måneden, minst. Trallala.