Et lite stykke virkelighet

Da jeg skulle til London og lære om prostitusjon oppdaget jeg for første gang googles gatevandringsfunksjon. Plutselig satt jeg der og klikket meg rundt i England, fant hotellet vi skulle bo på, og vandra virtuelt i gatene som jeg skulle gå i bare en uke senere.

Da flyfotos på internett ble en greie, syntes jeg det var fantastisk at vi kunne se bilen vår stå i gata. Nå kan jeg se relativt tydelige bilder av min kjæres gamle samboere utenfor huset han engang bodde i. Jeg elsker hvordan overvåkningssamfunnet skrider framover, sånn at jeg får tilfredstilt kikkerbehovene mine. Det kjentes merkelig eksotisk å sitte i et vinterkaldt Norge og se på gamle engelske menn som luftet hunden sin i vårblomstrende gater. Men morsomst av alt, er hvordan googlebildene viser folk som er avslappede på en måte man bare er når man ikke kjenner seg observert. Likevel, en sjelden gang finner man folk som tydelig kjenner seg lett invadert av å bli spontanfotografert mens de går og kjenner seg trygge.

Det er en dag sent i mars, og en ung mann har akkurat vært og handla. På vei mot paradiset som er tegna opp på gata foran han, klør det i hoppefoten, for hvem kan egentlig gå forbi et paradis uten å hoppe? Det skjer nesten ubevisst, sånn som Snurre Sprett i et gammelt Donald ble fanga i et uendelig kjempeparadis fordi hoppefoten ikke klarte å motstå fristelsen til å hoppe i et så langt paradis. Fem hopp senere får fyren en svak mistanke, snur seg, og ser rett inn i kamera.

 

Lydspor

Fortellerstemmene mine har gått sin vei. Jeg håper de ikke har skada seg. Det hadde vært for ille om de mest trofaste og langvarige vennene mine hadde blitt utsatt for noe og strøket med uten at jeg hadde hørt om det. Dessverre mistenker jeg at det er jeg som har jaga dem vekk. Til hverdags savner jeg dem ikke så mye, selv om hver enkelt fylte en funksjon. Den haltende poeten pleide å beskrive alt jeg gjorde på en merkelig distansert måte, som om jeg befant meg midt i en roman til enhver tid. Hun beskrev meg utenfra og klarte å sette vakre ord på de mest jordnære handlingene jeg gjorde. Favoritten min var nok likevel den David Attenborough-klingende antropologstemmen. Han klarte å forvandle enhver litt sosialt ubehagelig situasjon til et antropologisk studium, – stemmen hans beskrev det jeg så på en deskriptiv og likevel sarkastisk måte.

Jeg mistenker at de ikke liker mp3-spilleren jeg fikk til bursdagen min. Etter at jeg fikk den begynte jeg å fylle plassen deres med andre. Nå er det Poirot og Amanda Palmer som er med meg på de hvileløse gåturene mine. Jeg har nemlig alltid gått lange, rastløse turer, for å roe kroppen og være alene med tankene mine. På videregående pleide jeg å tusle ut i vinternatta, og vandre langs elva et godt stykke. I Oslo fant jeg andre ruter og andre steder, både geografisk og tidsmessig. I Oslo begynte jeg å vandre om nettene. I det siste har det likevel blitt færre tomme vandreturer, og de få gangene det skjer er den lille mp3spilleren med på turen. Når den er tom for batteri, – og faktisk ellers også, har turene mine blitt på grensa til kjedelige om jeg ikke har noen med meg.

Noe har skjedd, – enten det er jeg som ikke klarer å nyte mitt eget selskap, eller mp3spilleren som har jaga bort lydsporet mitt.

Togtur

Dette er en underlig øde sted. Utsikta fra togvinduet består av myr, hauger av utslitte vaskemaskiner, brukt kjøkkeninnredning og trillebårhjul, som om den slitte kjøkkeninnredninga er mindre invaderende hundre meter unna hushjørnet. Norge er gjerder som har så mange huller at de ikke kan ha gjort nytte på mange år, bruer som har falt sammen uten at noen har sett noe behov for verken å reparere dem eller fjerne restene. Det er hus her også. Noen er  bebodde, mange er fraflytta, med smale støvete landeveier snirklende forbi.

Norge sett fra togruta er at land som har mista funksjonen sin, både gjerdestaurer og sammenraste brufundamenter er dekka av mugg og mose. Det hadde gitt så mye mer mening at skogen tok landet tilbake, om i alle fall den hadde virka sterk. Trærne på toppene er små og stutte, bjerkene bonsai-krøllete og granene bare halve størrelsen av dem jeg er vant til hjemmefra. Trærne i dalene har klynga seg så tett sammen at halvparten av dem har daua.

Jeg er på vei til Oslo, bort fra det øde togvindu-landet. Hjem til byen hvor mennesker klynger seg tett sammen, og får styrke av det.

Men bada i ettermiddagssol er togrute-Norge faen så vakkert. Det skal det ha.

Casa Batlló

Jeg elsker Gaudí. Han er som en tredimensjonal, absurd Thore Hansen. Husene hans minner mest om fabeldyr og marerittformer som har fått nytt, dødt liv. Jeg elsker snirklene og detaljene og det absurde.

På denne bloggen ligger en helt utrolig samling med bilder fra Casa Batlló. Lokalt kalles visst huset Casa dels ossos, Knokkelhuset, fordi den ser ut som et gigantisk dyr som har landet og dødd, og gradvis blitt til sten.

Snøhule

I en snøfonn på blindern hadde noen gravd en snøhule. Tenk. En ordentlig snøhule! Alle mine spede forsøk har endt som grøfter og ujevne, rasfarlige hull. Jeg forventa at noen skulle ligge der inne og sove. I stedet var hulen folketom og lunt opplyst av stearinslys.

Fra det gamle Christiania

Jeg har aldri egentlig skjønt meg på dette med navneskifter. Eller. Nå ljuger jeg. Jeg forstår at man vil bytte navn på steder, ting og personer som enten ikke har noe navn, eller som har et navn som er direkte belastende. Har man en familie man har et sterkt behov for å ta avstand til, kan jeg forstå at man tar ektefelles etternavn, og uansett hvor flott jeg synes bynavnet Stalingrad hørtes ut, forstår jeg nok at de bytta det ut, selv om Volgograd er det trausteste navnet i verden. Likevel, – fjerner man noens opprinnelig navn, og det inkluderer ei dames opprinnelige etternavn, signaliserer man at det var noe galt med det.

Problemet med navneendringer, er at de har en tendens til å fly fram og tilbake som pingpongballer. Nå ljuger jeg igjen. Problemet er at jeg ikke klarer å huske når steder har endra navn. Nabogata til den jeg vokste opp i bytta brått navn fra Rasmusvei til Sissisvei, – og jeg kjente hverken Rasmus eller Sissi. Torbjørnsgate i Fredrikstad sentrum, hvor Noahs Park pleide å ligge, bytta en dag navn til Gunnar Nilsens gate. Jada. Jeg vet hvem Gunnar Nilsen var. Men… hver eneste gang jeg skal forklare veien gjennom byen presterer jeg å si feil gatenavn.  

Likevel, selv om jeg synes navnebytter er forvirrende, og selv om Erling Fossen syns det er tåpelig, og selv om Christiania hadde vært enda litt bedre, er jeg strålende fornøyd med at en liten bit av Oslo sentrum nå bytter navn til Kristiania. Det ser ikke ut som om de har bestemt seg for hvilken del av byen det skal gjelde. Hos denne bloggeren høres det ut som om det er kvadraturen det gjelder.  I aftenposten ser det ut som om det gjelder området innenfor ring 1; området som jeg naivt har kalt indre by, fordi jeg leste en artikkel om en salmaker som brukte ordet, og fordi det høres så koselig ut når de sier indre by i København. 

Kanskje liker jeg navnebyttet så godt fordi jeg skriver 17- og 1800-tallshistorie. Kanskje er det fordi jeg som inderlig antimonarkist fra Fredrikstad synes det er herlig ironisk å tilbringe livet i to byer som begge er oppkalt etter danske konger. Eller kanskje er det fordi Christiania slutter så pent. Iania. Selve ordet smaker godt i munnen. Iania. Selv om sødmen nok forsterkes av at jeg spiser druer. 

Jeg skal vel ikke bekymre meg. Selv bor jeg i gamle Aker, femti meter utafor ring 2.

Etterhøst

Å finne ting på gata og i kontainere er kanskje ingen livsfilosofi i egentlig forstand, men når man bor på vestkanten opplever man mennesker som pusser opp annethvert år og bytter ut hele møbelstallen sin. Man opplever mennesker som kaster helt flunkende nye klær fra bikbok, og man finner nok fine møbler til å møblere hele huset sitt. Det er altså alltid et par kontainere som bare står der og ber meg ta det jeg vil ha. Og jeg liker alle tingene jeg finner. Blant annet elsker jeg den spill nye grønne kåpa jeg fant i forrige uke, jeg elsker stolen jeg sitter på, og bildene jeg har på veggen. Jeg og Aksel har i grunnen innredet halve hjemmet vårt med ting andre ikke ville ha. Det kjennes godt.

Alt hittegodset er naturligvis ikke like fint. Derfor har jeg delt funna mine inn i mange kategorier. Den første er “ting som er fiks ferdige til bruk idet jeg finner dem”. Eksempler på dette er de orientalske teppene jeg fant for noen uker siden, de fine klærne som lå i en kontainer på frogner, eller den søte blå søppeldunken jeg fant i nittedal. Jeg tar oftest med meg ting som befinner seg i denne kategorien. Noen av vin- og ølglassa mine er i denne kategorien, mange av klærne mine er der, og stolene jeg har på stua og kjøkkenet. Alt er fint, blankt og gratis.

(om de to nederste bildene over er forvirrende er bruskasse-skuffene og bildene på veggen bak aksel funnet)

Kategori to er ting du må gjøre noe med før de kan brukes. De har naturligvis sine negative sider ettersom du ikke kan bruke dem med en gang. Likevel er det enda morsommere å finne noe ubrukelig, og deretter lage noe vakkert av dem. Dette gjelder utslitte klær, som trenger omsøm om man skal kunne bruke dem. Det gjelder bilderammer uten bilder og lampeskjermer uten lamper.

I tillegg finnes det ting som egentlig er helt ubrukelige. Det fins bukser som har ligget så lenge i veien at de er redusert til harde formløse klumper. Klær som krever milo og kjærlighet før man får vite hva det er man har funnet, eller i det minste hva det en gang har vært. Det er reflekser som har ramla av sykler. Det er fotografier med utvaskede ansikter og kjærlighetsbrev som er brutalt kasta. Disse dimpene får meg til å dikte opp historier. Historien om han som mista lua på sjøen og han som erklærte kjærligheten sin for en som kjærlig brukte brevet som bokmerke… helt til han leverte boka tilbake til biblioteket.

(og lampeskjermen er en lampeskjerm, det var bare lettere å ha den på hodet under fotograferinga)

Også er det pissoarer da… Jeg fant faktisk et pissoar her om dagen. Jeg bar det hjem. Aksel vaska det så det ble rent og skinnende. Likevel aner jeg ikke hva jeg skal bruke det til. Jeg tenkte først å bruke det som blomsterpotte, men jeg har ikke noen ledig vegg på rommet. Jeg har i alle fall ingen vegg hvor pissoaret kan henge og samtidig få lyset en plante trenger. Jeg har sketsja ut fine måter å lage lamper av det, og jeg har fått anmodning om å bygge det om til en punsjbolle. Har dere noen ideer? Det er liksom for fint til å ikke lage noe dekorativt av…

Rotter

En gang i sommer, etter å ha hørt om ei som ble omgitt av tusenvis av kloakkrotter på en kafé, bestemte jeg meg for at jeg ikke tror på rotter lengre.

Jaja. Klart jeg vet at dyrearten rattus norvegicus finnes. Jeg har til og med hatt en kosen tamrotte som kom når jeg plystra og kravla opp i senga mi om natta for å sove. Det var ikke dyrearten rotte jeg gjorde det slutt med, det var “den mytiske rotta”.

Den mytiske rotta er en halv meter lang, og hver by har en rotte per menneske. Det er altså langt flere mytiske rotter enn det er vanlige brunrotter i byen. Den mytiske rotta rømmer fra huset ditt før det begynner å brenne, og skipet ditt før det legger ut på sin siste ferd. I tillegg til å ha pest har den blitt så glad i mennesker at den tigger ved bordene på oslos restauranter. Du er aldri mer enn en meter unna den uansett hvilken etasje du bor i. Tidvis dukker den opp i maten på byens lugubre kebabsteder, men den historien tilhører en helt annen mytologi.

Denne sommeren bestemte jeg meg for å oppdrive en av byens rotter. Dette var delvis for å finne ut om den hadde noen mytiske trekk, – delvis for å se litt nærmere på en, for I likhet med andre mytiske vesener, hadde jeg aldri sett en. På grunnlag av historiene jeg hadde hørt deduserte jeg at den mytiske rotta måtte ha erstattet de vanlige byrottene, og derfor florerte i oslokloakken. Derfor har jeg i sommer sykla mang en tur opp og ned akerselva på jakt etter rotter. Hvem ville trodd at det skulle ta over en måned med flere rottejakter i uka, før jeg endelig fikk øye på en rotte? Rotta jeg fant var en helt vanlig liten avmagra brunrotte som satt og spiste kebab i vannkanten. Den var grå, hadde hvite poter og var ikke det spor mytisk.

En observasjon er ikke nok til å konkludere med at den mytiske rotta ikke eksisterer, men jeg har i alle fall blitt beroliget av at den vanlige brunrotta i alle fall ikke er utryddet av sin skumle mytiske fetter.

---

* Delvis urelatert: Fredrikstad kommunes skadedyrside har åpenbart ikke klart å oppdrive en ekte skadedyr-rotte, og har måttet ta til takke med en liten tamrotte fra en dyrebutikk. Søteste skadedyret på lenge.
* Bildet er forøvrig stjålet fra denne artikkelen

Køer og rarehuset

Jeg har ofte hørt folk fortelle hvordan engelskmenn automatisk stiller seg i kø om de ser tre mennesker på rad og rekke. Jeg er rimelig sikker på at akkurat den den historien er en myte. Likevel har jeg selv opplevd noe lignende en gang. Første gang jeg så den underlige skjermlignende bygningen på bildet over; en underlig bygning som likner på et skall som egentlig burde hatt noe inni stoppet jeg og pekte på det for å vise det til ei venninne. Jeg ville gjerne vite om ho skjønte hva slags bygning dette skulle være. Det tok litt tid før venninna klarte å se den, og i mellomtida hadde en fyllik kommet opp ved siden av meg, og titta ivrig i retning av fingeren min. Da uteligger nummer to hadde kommet opp på haugen der vi sto, og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar på hva skjermen egentlig skulle forestille, ga jeg opp.

Nå prøver jeg igjen: Midt på bildet over er det en skjerm. Den er kanskje et hus også? Den er i alle fall toppen av et hus. Under er det et glasstak.

Hva i all verden er det?

Gi meg en tomt. Jeg skal bygge et slott

Da jeg var fem år, brant skolen foreldrene mine jobba på. Jeg husker at pappa kom inn på soverommet hvor jeg lå under dyna med mamma og fortalte at jobben hadde brent, og at jeg selv, som var redd for ild og én gang hadde tatt fyr på ordentlig syntes det hørtes skrekkelig ut med nedbrente skoler. Hvor skulle de gjøre av alle elevene sine når alt var nedbrent?

De stappa elevene inn i moelvenbrakker, og lille jeg var dypt fascinert over hvor fine brakkene var inni. De var jo som ordentlige lyse klasserom. Jeg likte å leke med klosser og lego og duplo, – særlig likte jeg å bygge tårn og kråkeslott. Naturligvis så jeg automatisk likheten mellom moelvenbrakkene og byggeklosser. Jeg bestemte meg for at jeg selv skulle få verdens beste hus, et hus som så ut som byggeklosser stabla på hverandre, med verandaer og vinduer og store og små rom. Jeg måtte bare blir snekker først, og voksen.

Dessverre ble jeg ikke snekker, og bare delvis voksen, og et ordentlig kråkeslott har jeg fremdeles ikke skaffa meg. Rundt om i Oslo bor det snekkere og murere og tømrere i finfine moelvenbrakker. Noen ser idylliske ut, andre småsjabby. Noen har uteplasser under tak, andre hjørneverandaer og atter andre har takverandaer hvor unge menn sitter og drikker morrakaffe og røker.

Synd brakkene ikke blir stående når jobben er gjort og mennene skal hjem til familien sin. Jeg skulle gjerne tatt imot en brakke eller tre.

.