Et nattbussminne

Jeg har et underlig kjærlighetsforhold til lange buss.- og togreiser. Et forhold som vedvarer også når troen på kollektivtransporten blir prøvd ut ved at jeg belemres med frimurerlosjer på tur, kontinuerlig skrikende unger eller medpassasjerer som lukter vondt og gjerne vil prate. Hele veien.

Natt til tirsdag tok jeg nattbussen fra Volda, og det var en av de beste bussturene jeg noen gang har hatt. For selv om jeg unner mine medpassasjerer å være med på bussen, trives jeg bedt i en spedt befolka nattbuss hvor det er jeg og ikke de andre passasjerene som har kapra tresetern ved siden av doen, – hvor jeg har et teppe og ei pute og ei god bok. På bussen fikk jeg klissen sitronte helt gratis, tepper og hodeputer fantes til utlån, strømforsyning til datamaskinen likeså. I tillegg skrøt bussjåføren av at de var i ferd med å installere trådløst nett. Er det mulig at det billigste framkomstmiddelet bare blir bedre og bedre, mens flytrafikken fortsetter med sine dyre kaffekopper og manglende armslang? Ja, jeg tror i grunnen det.

Når jeg snakker om lange bussturer, får ofte folk et litt hardt uttrykk i øyenregionen. Men de har ikke besøkt min egen lille kosekrok bakerst i bussen. Hvor jeg kan sitte helt helt i fred mens jeg ser på at verden som suser forbi.

Siden jeg aldri har vært på Vestlandet før, synes jeg godt naturen kunne hatt anstendighet til å skru på taklampa så jeg kunne sett meg litt omkring, men det er oktober, og det kjennes mykt og trygt å være pakka inn i mørke mens man er underveis.

Siden jeg skulle på jobb i Oslo på onsdag, passa det bra da bussen trilla inn på terminalen kvart på sju, slik at jeg, småtrøtt og udusja kunne møte opp på jobb to timer tidligere enn jeg pleier.

 

Brugataartikkel og tilbake fra ferie.

Dette året har jeg hatt den mest begivenhetsrike ferien på mange år, jeg har fått unnagjort en god porsjon avslapping, en danmarksferie i bil, tre laiver (to historiske, hvis kostymer nok kommer i en senere post) og ikke minst den nødvendige dosen med både avslapping og sosialliv etter et år med instenst masteroppgavearbeid. Jeg hadde ikke med kamera, så feriens nøyaktige forløp er dere forskånet for, men vi har vært på mitt og kjærstens barndomsfavorittmuseumn Lejre forsøkscænter, sett på etruskiske saker på glyptoteket, og tilbrakt en nydelig kveld med å gå tur på Møns klint, gått tur i den merkelig Ringenes herre-aktige skogen på klinten (forstått at vi gikk glipp av en haug kule gravkamre) studert en merkelig diger maurtue i et tilsvarende merkelig digert tre og blitt forbisprunget av digre harer på vei gjennom skogen. Alt i alt en bra tur. Blogginga kommer jeg tilbake til på ordentlig om en uke!

Men selvskrevet lesestoff skal dere naturligvis få likevel:

Her er en artikkel om Brugata som jeg og Ida Tolgensbakk skrev i siste lokalhistorisk magasin. Bla til side 18 i denne .pdfen. Artikkelen er en introduksjon til Brugataprosjektet som vi har gående på lokalhistoriewiki, hvor vi har begynt å samle både byhistorie, personhistorie, arkitekturhistorie, handels og vandelshistorie i en stadig voksende mengde artikler. Kom inn, les og bidra.

Italia, en sped begynnelse

Jeg er i Italia, for første gang i livet. Det kjennes litt ekstra rart fordi jeg er her alene, på et sted hvor alle er turistete og to og to. Men jeg har det deilig. I går kveld spiste jeg middag med to venninner som bor her i Firenze. Jeg la meg klokka ti, i senga i overkøya på det merkelige ungdomsherberget hvor alle sovesalgjestene deler én nøkkel, og hvor man ikke låser rommet om natta. Jeg sov som en sten og våkna av meg selv klokka halv åtte. Selv om jeg starta dagen med litt yoga, bøy og tøy hadde jeg sjekka ut før resepsjonisten var på plass i luka si.

.

Likevel, i løpet av den lille halvtimen fra jeg åpna øynene til jeg hadde kommet meg ut av senga, hadde jeg forstått at jeg ikke kunne dra på Uffici-galleriet idag. Jeg hadde gleda meg til museumsturen. Jeg hadde kjøpt billetter en uke i forveien, og grubla fælt på hva jeg skulle se, men nå har jeg bytta ut museum med litt mer jobbing. Om jeg har lært én ting av å leve med meg selv i årevis, er det at man aldri bør undervurdere Marthekraften. Den sniker seg inn og forpurrer alle forsøk på ekstravagans. Selv om det kjennes som om jeg er her på ferie, er jeg ikke det. Jeg skal gå på skole og lære smarte ting. Det er bare at jeg skal gjøre det i varmt sommervær iført en lett kjole, i stedet for i det klare høstværet hjemme.

Jeg skal presentere oppgava mi for klassen, og siden jeg har hatt en haug med andre ting å gjøre, skrev jeg presentasjonen på svært kort tid. ”Jeg kjenner dette stoffet som min egen bukselomme” resonnerte jeg ovenfor meg selv. ”Jeg klarer å skrive dette foredraget på en dag.” Skriveøkta foregikk fra ni torsdag morgen, til seks fredag morgen, – og det gikk som en (litt uartikulert engelsk) drøm. Derfor er Ufficigalleriet bytta ut med det jeg liker aller best å gjøre i hverdagslivet: å drikke sterk kaffe mens jeg utfører min sedvanlige magi på teksten. Det er alltid deilig å oppleve at en uformelig og ikke veldig vakker klump med ord blir forvandla til noe som både gir mening, og som jeg synes er interessant.

Han bak disken på kafeen syns visst er jeg er litt hard på kaffen. Han har også skjønt at om han bare snakker litt sakte, slipper han å snakke engelsk. At jeg forstår hva han sier betyr likevel ikke at jeg kan si noe forståelig tilbake. Kaffetoleransen jeg har opparbeidet meg gjennom år som kontorist og student får heller være min hemmelighet.

Et lite stykke virkelighet

Da jeg skulle til London og lære om prostitusjon oppdaget jeg for første gang googles gatevandringsfunksjon. Plutselig satt jeg der og klikket meg rundt i England, fant hotellet vi skulle bo på, og vandra virtuelt i gatene som jeg skulle gå i bare en uke senere.

Da flyfotos på internett ble en greie, syntes jeg det var fantastisk at vi kunne se bilen vår stå i gata. Nå kan jeg se relativt tydelige bilder av min kjæres gamle samboere utenfor huset han engang bodde i. Jeg elsker hvordan overvåkningssamfunnet skrider framover, sånn at jeg får tilfredstilt kikkerbehovene mine. Det kjentes merkelig eksotisk å sitte i et vinterkaldt Norge og se på gamle engelske menn som luftet hunden sin i vårblomstrende gater. Men morsomst av alt, er hvordan googlebildene viser folk som er avslappede på en måte man bare er når man ikke kjenner seg observert. Likevel, en sjelden gang finner man folk som tydelig kjenner seg lett invadert av å bli spontanfotografert mens de går og kjenner seg trygge.

Det er en dag sent i mars, og en ung mann har akkurat vært og handla. På vei mot paradiset som er tegna opp på gata foran han, klør det i hoppefoten, for hvem kan egentlig gå forbi et paradis uten å hoppe? Det skjer nesten ubevisst, sånn som Snurre Sprett i et gammelt Donald ble fanga i et uendelig kjempeparadis fordi hoppefoten ikke klarte å motstå fristelsen til å hoppe i et så langt paradis. Fem hopp senere får fyren en svak mistanke, snur seg, og ser rett inn i kamera.

 

Togtur

Dette er en underlig øde sted. Utsikta fra togvinduet består av myr, hauger av utslitte vaskemaskiner, brukt kjøkkeninnredning og trillebårhjul, som om den slitte kjøkkeninnredninga er mindre invaderende hundre meter unna hushjørnet. Norge er gjerder som har så mange huller at de ikke kan ha gjort nytte på mange år, bruer som har falt sammen uten at noen har sett noe behov for verken å reparere dem eller fjerne restene. Det er hus her også. Noen er  bebodde, mange er fraflytta, med smale støvete landeveier snirklende forbi.

Norge sett fra togruta er at land som har mista funksjonen sin, både gjerdestaurer og sammenraste brufundamenter er dekka av mugg og mose. Det hadde gitt så mye mer mening at skogen tok landet tilbake, om i alle fall den hadde virka sterk. Trærne på toppene er små og stutte, bjerkene bonsai-krøllete og granene bare halve størrelsen av dem jeg er vant til hjemmefra. Trærne i dalene har klynga seg så tett sammen at halvparten av dem har daua.

Jeg er på vei til Oslo, bort fra det øde togvindu-landet. Hjem til byen hvor mennesker klynger seg tett sammen, og får styrke av det.

Men bada i ettermiddagssol er togrute-Norge faen så vakkert. Det skal det ha.

Matthet og semulegrøt

Kroppen og hjernen min går ikke helt i takt. Begge er sykliske, javisst. Begge forholder seg til en fiktiv rytme, men rytmene kan umulig være de samme, og jeg tror ikke bevisstheten min er blitt informert om noen av dem. Tidvis har hjernen drivkraft, andre ganger kroppen. Noen ganger begge, – av og til ingen av dem.

Av og til ligger hjernen min og skvalper et sted oppe i skallen. Den skvalper fort fram og tilbake mens kroppen hopper rundt og vil gjøre ting. Gå tur, gå ut av huset, vaske kåken. Jeg blir så gira at jeg, selv når jeg sitter stille ender med å riste, fomle og trampe takta, eller jeg virrer forvirra rundt til tidlig på morran. Jeg blir så gira at jeg mister finmotorikken, søvnen og konsentrasjonen. For hvem trenger egentlig å sove, når man kan brette sammen undertøyet sitt eller sortere kostymeskapet sitt tematisk?

Andre ganger er det huet som drar. Jeg bobler over av ideer, men kroppen setter seg på bakbena. Da sitter jeg og jobber med den samme lille tingen lenge, lenge og pusler og snekrer og ordner. Jeg kaller det én ting av gangen-modusen. Modusen hvor jeg sitter fra tidlig om morran til sent på kvelden og jobber og pusler uten egentlig å ha noen drive til å gjøre noe annet.  

Jeg har hatt en lang periode nå hvor kroppen og huet har vært på samme lag, som er det jeg liker best. Begge har vært i “tusen ting på en gang”-modus, noe som er en veldig deilig tilstand å være i. Sammen har vi skullet redde verden, ta den over, skrive storverker, bli kunstnere, atleter, designe hus og bygge dem selv… jeg har vært akkurat så gira at jeg har ført lange monologer til alle som har kommet forbi, og som sikkert ikke egentlig bad om en utlegning om akkurat hvor fantastisk livet er. Det har vart i uker, deilige deilige uker.

Men så. Plutselig en gang på mandag forble kroppen i full form mens huet var sånn midt i mellom. Kroppen sporet til handling, og hjernen prøvde så godt den kunne å henge med. Uten egentlig å få det til. Mandag kveld dro jeg til Kristiansand, og siden jeg  kom hit har jeg ligget våken store deler av natta. Hjernen har villet sove, vært trøtt og sliten. Kroppen har ikke skjønt hva denne sovetingen er. Kroppen har protestert. Jeg prøvde å løse det med en lang yogaøkt. Jeg prøvde å løse det med å jogge tur til astmaen ulte i brystet og føttene mine verket av de litt for små joggeskoene. Det hjalp ikke. Jeg fikk fortsatt ikke sove.

Jeg er så sliten brått, at jeg må ta et skritt til siden for å holde ballansen når jeg reiser meg for fort. At øynene mine zoomer ut til alt blir ei tjukk tåke om jeg ikke konsentrerer meg på å fokusere blikket. Forrige Kristiansandtur hadde butikkvandring, pøbbjobbing og lange gatevandringer. Denne turen har hatt et litt sjabby motellrom og et støvete riksarkiv. Men jeg har fått gjort ting. Oh yeah. Jeg har lagt til rette for ukesvis med “en ting av gangen” plukkejobbing. Jeg liker så godt å sitte for meg selv og jobbe med tingene mine. Det har jeg alltid gjort. 

PS. Semulegrøt
Det jeg hadde mest lyst på i hele verden var semulegrøt til kvelds. Så jeg kjøpte semulegryn, en tyrkisk type som jeg aldri har spist før og en liter melk og skulle til å sette igang. Da jeg titta ned i semuleposen var den helt prikkete. Jeg avfeide det som grove semulegryn, men da jeg så litt nærmere så jeg at det var biller, larver, vinger i ymse størrelser. Det var i grunnen litt ekkelt.

For at jeg skulle få grøten min, stjal jeg litt gjenglemt ris som sto i en hylle. Risen var ikke det spor god, og ville ikke grøte seg i melka. Det hele var i grunnen en litt skuffende affære. Dumme billene som kom og ødela semulegrøten min!

Tilbake

Jeg har hatt ferie, og har lada alle batteriene på en måte jeg ikke har gjort på lenge. Ferien fra bloggen var i grunnen ikke planlagt. Nå har jeg tusen ting å skrive om, og sitter full av inspirasjon og knoter på masteroppgava mi, – sortering, struktur, problemstillinger. Jeg har satt den i en perm, og er sjokkert over hvor mye tekst jeg ikke var klar over at jeg hadde produsert. Det liknerfaktisk på en oppgave! 47 sider med pur lykke.

London
Englandsturen skulle vise seg å være den mest aktive ferien jeg noen gang har hatt. Jeg har vært på Museum of London før, men den delen vi besøkte denne gangen var et av de mer inspirerende museumsbesøkene jeg noen gang har hatt. Jeg hadde ikke tenkt over hvor mye morsommere et godt museum er når man kan ting, og jeg kan, til min egen overraskelse utrolig mye mer nå enn jeg kunne før. Tenk, – før jeg begynte å studere trodde jeg at museumsbesøk skulle bli mindre magiske, og at det å lese fagbøker skulle bli mindre storartet etter år med studering. Tvert imot! Nå fryder jeg meg ikke bare over alle de nye tingene jeg lærer, men også form, struktur og resonnementer.

Konferansen var merkelig intens. Det var program i ett kjør fra vi kom klokka ni, til de serverte vin klokka åtte. Mesteparten av deltakerne kom fra litteraturen, og siden litteraturviterne er lært opp annerledes enn meg, fikk jeg så mange ideer til innfallsvinker jeg aldri tidligere hadde tenkt over. Da jeg kom hjem hadde jeg fått så mange impulser at det tok en uke å kverne meg gjennom dem.

Hytta
Jeg og kjæresten rømte til Fredrikstad i påska. Vi gjemte oss på foreldrenes hytte. Jeg leste fagbøker, blader og gamle barnebøker. Mesteparten av tida lå jeg på maven på ei dyne foran ovnen og leste, spiste brødskiver med påskelam-etterlevninger og tok det rolig. Om jeg tenker meg bakover er det utrolig lenge siden jeg har gjort så lite som den uka. Litt oppvask, litt matlaging, en liten tur i ny og ne. Det er alt.

Nå er jeg hjemme. Nå skriver jeg så det brenner under fingrene. Uten deadline. Uten noe egentlig mål. Fingrene bare skriver, nesten uten at jeg trenger å tenke over det. De små grå blir vekket fra en to uker lang dvale. Det er bare utrolig deilig!

Dette ble en “hva skjer i livet til Marthe”-post. Dem er det i grunnen litt langt mellom.

Forbereder meg på ferie

Hvem skulle trodd at det å forberede seg på ferie skulle være en så hektisk aktivitet! Jeg tror det skal være plass til alt, slikt som blogging og tegning og skriving, men jeg må bare jobbe inn feriedagene først, og jeg må bare skrive et kapittel først, jeg må bare gi tilbakemelding til skribenter først, – vaske klær og pakke og lese en bok. Neivisst. Det er ikke plass til alt. Særlig ikke når det er koseting som skjer. Jeg har, kanskje uklokt konsentrert all kosen til april måned. Deilige deilige april måned. 

I mellomtiden flyter tankene mine i retning ferie. Jeg skal til London! Jeg skal på en konferanse som heter Venal Bodies og som handler om prostitusjon på 1700-tallet. Programmet virker skittspennende, og jeg gleder meg som et dyr.

I tillegg skal jeg bo midt i byen, – mye mer midt i byen enn jeg noen gang har gjort før. På dette hotellet. Som ligger her, – sånn rent kartmessig. 

Og i mellomtiden prøver jeg å få unnagjort alt det andre. For at ferien skal bli en ordentlige ferie, i stedet for en uke hvor alt annet hoper seg opp og gjør hjemkomsten vanskelig. Det skal nok gå, – i kveld skal jeg vaske klær og pakke. Det blir helst bra.

Om makt og hjemkomst

Marthe: *har akkurat kommet hjem fra Krakow, og leter forvirra etter et lokaltog*

Vekteren: *står og ser vennlig og hjelpsom ut*

Marthe: Unnskyld. Altså, jeg har sånn her togbillett, men jeg skjønner ikke åssen man kommer seg inn på perrongen.

Vekteren: Perrongen er der nede *peker mot en haug bommer*

Marthe: Men du skjønner, jeg prøvde å stikke billetten min inn i sprekken på den bommen, men jeg tror ikke den passer. Jeg har lokaltogbillett, skjønner du, ikke flytogbillett, men man må jo ha flytogbillett for å komme seg inn på plattformen. Jeg trodde det var flytog, for det står Gardermoen på billetten, men det er ikke det.

Vekteren: Neheii… da må du vel gå til lokaltogplattformen da vettu. Det går et tog om tre minutter, så det var bra timing.

Marthe: *er glad for at vekteren var så hjelpsom som han så ut* Så fint! Men hvordan kommer jeg til plattformen. Jeg har ikke vært på noen lokaltokplattform før, skjønner du. Hvor går man?

Vekteren: *ser ut som om han tenker hardt* Men hvordan kom du hit da? Om du kjøpte den billetten på nasjonaltheatret, som det ser ut som om du gjorde, må du jo ha kjørt lokaltoget hit.

Marthe: Nei altså. Jeg trodde det var en flytogbillett jeg, siden den kjørte til Gardermoen, og det skjedde så mye rart. Det tok halvannen time fra nasjonaltheatret og hit. Det var litt kaos…

Vekteren: Men du kjørte lokaltoget hit?

Marthe: *litt stressa, siden det er så kort tid til toget går* Nei. Jeg kjørte flytoget, og jeg skjønte at det var feil når jeg kom fram. Men nå vil jeg gjøre det riktig, og da trenger jeg å finne plattformen.

Vekteren: *har tatt på seg sitt bredeste colgate-smil* Så du kjørte flytoget uten gyldig billett?

Marthe: Ja, men det var ikke meninga, og det er det jo ikke noe å gjøre noe med nå. Kan du vise meg lokaltogplattformen, eller skal jeg løpe og finne veien selv?

Vekteren: Nei nei. Vent nå litt. Hvordan kom du deg ut av plattformen.

Marthe: Flytoget var så forsinka at det bare var ti minutter igjen av innsjekking til flyet. Jeg prøvde å gå gjennom bommen, men billetten passa ikke i sprekken, så jeg gikk gjennom en åpen port med en vekter i, jeg.

Vekteren: *smiler bredere* Men da skulle du ha kjøpt en ny billett du.

Marthe: *begynner å bli litt sliten* Men det spiller da ingen rolle hvordan jeg kom hit. Jeg vil jo bare hjem! Hvor er den dumme plattformen.

Vekteren: *smiler enda bredere, som om han koser seg.* Men du gjorde noe ulovlig du. Du skulle kjøpt ny billett. Du snek på flytoget!

Marthe: Jeg kjøpte en billett. Jeg gikk på et tog. Jeg kom fram. Det er alt jeg bryr meg om. Nå orker jeg ikke mer. Hyggelig å møte deg. *Marthe går*

Jeg fant stasjonen. Jeg kom meg hjem. Jeg liker i grunnen verken pedanter eller mennesker som ser ut som om de liker å ha makt.

For øvrig var Krakow vakker som bare det, som et fotografi som har ligget i lomma for lenge, som har blekna og sprukket, men hvor du så tydelig tydelig ser at motivet bak alle sprekkene og flekkene er det vakreste du noen gang har sett.

Fon og 17. mai

Jeg hadde en god 17. mai. Nasjonaldagen ligger vanligvis som nummer to på lista over “dager jeg kunne klart meg uten”, en posisjon som bare nyttårsaften klarer å overgå. Det jeg stusser litt over, er hvordan disse høytidsdagene blir bedre og bedre for hvert år, som om de trenes opp til å en gang i en fjern framtid bli bra dager de også.  Det har fått meg til å gruble. Burde jeg legge mistroa jeg har mot “gøy med venner”-høytidene til side? I det siste har det kjentes mer som en tom tradisjon enn som ektefølt avsmak. I år gleder jeg meg nesten til sommerferien, på tross av at den ligger på tredjeplass over “dum del av året”-lista mi.

Men naturligvis skrev jeg ikke denne posten for å være positiv og hyggelig. Nei nei. Jeg må informere: På 17. mai vandret en tilfeldig forbipasserende kar inn i festavholders leilighet og plukket med seg min og festavholders telefoner og festdeltaker 1 sin sixpack med øl. Jeg er fullt klar over at jeg ikke har hatt telefonen i mer enn tre uker, og at jeg fremdeles ikke har hatt den lenge nok til at jeg har betalt for den. Fine telefonen min. Telefonen med lommelykta, den fiffige radioen og det overraskende festlige sudokuspillet. Faen i helvete.

Jeg nåes over email, over skype (martheglad), og jeg skal være på MSN av og til. Og så skal jeg etterhvert skaffe meg nok en ny telefon.