Neoluddisme

Jeg har vært databruker siden familien fikk sin første PC jula 1990. Til å begynne med gikk det mest i klassiske dataspill som rats, pacman og snake. Snake var ironisk nok var en norsk versjon av orm , – favorittspillet mitt, mars, må ha vært fryktelig populært, for jeg klarer ikke å finne et ord om det på internett. Jeg slutta å kladde for hånd og “føre inn” stilene mine på data da jeg var ni, og uansett hvor mange minner jeg har om å sitte tvekrøkt over leksene ved middagsbordet har jeg bare få minner om å skrive stiler på den måten. Da jeg begynte å skrive skolestiler skrev jeg allerede raskere på data enn for hånd, og nå, 19 år senere har jeg jobba så mye på maskin at jeg taster raskere enn de fleste.

Likevel, – når det gjelder masteroppgava mi er jeg blitt stadig mer analog. Riktignok har jeg store mengder avfotografert kildemateriale på pc-en, og jeg gjør såklart all transkripsjonen min på maskin. Selv om jeg har hørt noen rykter om kartotekkort, sliter jeg virkelig med å  forstå hvordan historikere i gamle dager kunne klare seg uten databaseprogrammer. Men når det kommer til skriveprosessen har jeg gått over til å bruke blyant. Jeg grovdisponerer maskinelt. Jeg skriver et skranglete førsteutkast på maskin. Så skriver jeg det ut og går over til å skrive lange avsnitt i margen foran og bak på arka mine. For første gang siden barneskolen skriver jeg for hånd og fører inn på maskin i stedet for å skrive på maskin og føre inn for hånd som jeg gjorde med alle stilene som måtte leveres i håndskrevet versjon, uavhengig av hvor viktig det var for lærerne mine at vi lærte oss å takle en “ordentlig” skriveprosess med disponering, kladding, ny kladding og innføring.

Men etter at jeg konverterte fra tastatur til blyant har arbeidet mitt gått så utrolig mye raskere. For med blyant har jeg ikke muligheten til å sitte og stange mot skjermen mens jeg prøver å skrive den perfekte setning. Jeg har ikke muligheten til å slå opp alle ord og former i ordbøker (for hvem gidder egentlig å slå opp i en fysisk ordbok?) Blyanten gjør at jeg må tenke før jeg skriver, og tar dermed fra meg muligheten til å skrive så fort at selv de dårlige tankene blir med hele veien inn i dokumentet.

Jeg nådde et nytt nivå for noen måneder siden, da jeg skjønte hvor mye mer oversiktlig det er å omdisponere ved å klippe fra hverandre et dokument og spre alle avsnitta og overskriftene ut over bordet. Det er lettere å se alle de små stykkene med informasjon når de ligger på bordet, slik at jeg kan oppdage alle gjentakelsene mine og klippe dem vekk med saks, før jeg sorterer teksten. På bordet er det lettere å strukturere oppbygninga av teksten helt  til argumentasjonen endelig henger på grep. Det er så tilfredsstillende å lime inn alle papirfragmentene på baksiden av gamle utskrifter og sette en frekk stift i hjørnet før jeg skrur på datamaskinen og omsetter det hele i virkelighet.

For fremdeles er det jo slik, at ingen ting blir virkelig før det befinner seg på datamaskinen, – omtrent som ingen fest egentlig har skjedd før festbildene er på facebook, og takk-for-sist meldinger ligger i innboksen.

Studentliv

Det hender ganske ofte at jeg er effektiv. Ja. Jeg mistenker faktisk at jeg oftere er effektiv enn ikke, men idag er ikke en av de dagene. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. – Jeg hadde en plan, ser dere. Jeg skulle opp tidlig, komme meg på skolen, rydde opp i mitt femten sider lange kapittel om legitimering av opprør, og jeg skulle lede det siste fortidmøtet i år. Piece of cake. Ja. Og så skulle jeg trene og bli sterk som en bjørn. 

I stedet har jeg:

• stressa på vei til skolen og blitt mishandla til blods av Aksels sykkel
• skrevet en fislete side om hvorfor legitimering er viktig og interessant.
• skrevet en horde one-liners om tyveri.
• redisponert kapittelet mitt for tredje gang denne uka, med fråde rundt munnen
• gjenlest en hel bok på jakt etter et bestemt sitat om tyveri -uten å finne det.
• tatt en spontan timeslang ispause i sola med min kjære
• spist en hel boks makrell i tomat med knekkebrød, og forstått at jeg var altfor mett til å trene
• leda fortidmøte (som planlagt!)
• lett fruktesløst etter fine ting om tyveri i flere bøker og artikler som jeg vet inneholder det jeg lette etter.
• lest hele darcomics 
• forstått at det er på tide å dra hjem, men siden jeg ikke har utretta nok venter jeg på at produktiviteten skal komme til en folketom lesesal.

I forrige uke skulle jeg faktisk ta over verden. 

I løpet av de siste ti minuttene har jeg spist en hel agurk, mens jeg har fortalt meg (kanskje fem ganger) at kapittelet mitt egentlig er en perle av fantastiske resonnementer, men at form, språk og famlete vendinger hindrer leseren i å se det. Fremdeles tyggende på agurken har jeg svart meg selv at det slettes ikke hjelper, det, når resultatet uansett er så rotete at ingen forstår noen ting.

Nå har jeg gitt opp, og fokuserer heller på agurken enn på kapittelet. Jeg tror jeg tar over verden i morra i stedet

ETA: Og plutselig løsna det. Alene på lesesalen klokka halv elleve er en fislete side blitt til fire. Jeg har skrevet og skrevet ord etter ord, og mens jeg skrev har jeg forstått nye ting. Plutselig så jeg at problemet mitt var at disposisjonen min var for stram, sånn at delene av kapittelet ikke snakka med hverandre. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal løse min fjerde redisponering av det samme kapittelet i løpet av den samme uka. Åh. Dette var deilig. 

Indianerben – og å skape en historisk sannhet

Sommeren 2007 ble det gjort et morsomt funn på Østfoldmuseet. Arkeologen Mona Beate Buckholm skulle flytte en rosebusk som sto inntil ruinene av st. Nicolaskirken på museets område. Under rosebusken fant hun til sin store overraskelse tre menneske-skjeletter. Funnet var morsomt fordi skjelettene så ut til å være begravd på en kirkegård som kan ha tilhørt en kirke museumsfolka ikke visste om fra før. I tillegg hadde et av skjelettene en merkelig variasjon med delt nakkeben. Dette er ikke tidligere funnet i norsk skjelettmateriale, og kalles inkaben, fordi den folkegruppa hvor varianten oftest opptrer er inkaene i Peru, hvor ca 10% av befolkninga har denne genetiske varianten.

Funnet er morsomt i seg selv, javisst, men hvordan det har vandra over internett er langt morsommere enn hvordan den hypotetiske indianeren reiste over havet. Jeg har sortert en del av googletreffa på søkeordet “Mona Beate Buckholm”, og dermed lagd en sammenhengende historie om nyhetens vandring. Tilgi meg om jeg dikter, men jeg nyter dette kremeksemplet på hvordan historier tidvis sprer seg som ild i tørr agurktid, og hvordan det vi satt igjen med når saken hadde mista nyhetens interesse var en vag idé om at vikingene hadde dratt til syd-Amerika og henta med seg indianere hjem.

Såvidt google kunne huske, begynte det hele med at Østfoldmuseet 11. juni skrev litt om det spennende funnet på sine egne nettsider. Fortellinga deres er nøktern, og fokuserer på funnkonteksten og hvor morsomt det var å finne noe så uvanlig som et inkaben mens de stelte med museets blomster.

For å sprite litt opp i en kjedelig sommertørke, dekket NRK historien den 25.juni, og la til den spenstige overskriften ‘”Indianerskjelett’ funnet i Østfold.” Som kjent er det fristende å bare lese overskriftene i avisene, og da The Norway post hadde skummet nyheten, konkluderte de med at “an Inca Indian died and was buried in the Oestfold city of Sarpsborg 1000 years ago.” Hos the Norway post hadde forøvrig det delte nakkebenet utvikla seg fra en skjelden variant til “a genetic flaw”.

Det er lett å le av norsk-amerikanere. Ferme lefsebakende damer med bunad og en uforklarlig lutefiskfetish er liksom opplest og vedtatt å være litt morsomme. Derfor er det godt å vite at også en Aftenpostenjournalist satt på desperat nyhetsjakt, leste NRKs festlige overskrift og tolket det hele like bokstavelig som amerikanerne. 25. juni slo Aftenpostens engelske nettutgave fast at “Archeologists in Sarpsborg have found one thousand year old skeletal remains that appear to be Incan.” Hos Aftenposten hadde Buckholms utsagn om at rare nakkevirvler var vanligst i Peru blitt mystisk oversatt til at “There is a bone in the neck that hasn’t grown and this is an inherited characteristic only found among Inca Indians in Peru. This is sensational”.

Det blir bedre. Av en eller annen grunn blir det alltid bedre! Aller morsomst var diskusjonen på forumet abovetopsecret. Tonen er svakt antiautoritær, samtidig som det slås fast at det hadde vært mulig for Inkaene å reise til Østfold. Joda, klart det er mulig, – hvordan skulle indianerbena ellers ha havna i Sarpsborg?

I Amerika satt en sjakkspillende wiccaner-feminist og leste the Norway post mens hun tenkte på gamlelandet. Hun fikk visst aldri svar på hvorfor selv Inkaindianere lengtet til Norge.

Lydspor

Fortellerstemmene mine har gått sin vei. Jeg håper de ikke har skada seg. Det hadde vært for ille om de mest trofaste og langvarige vennene mine hadde blitt utsatt for noe og strøket med uten at jeg hadde hørt om det. Dessverre mistenker jeg at det er jeg som har jaga dem vekk. Til hverdags savner jeg dem ikke så mye, selv om hver enkelt fylte en funksjon. Den haltende poeten pleide å beskrive alt jeg gjorde på en merkelig distansert måte, som om jeg befant meg midt i en roman til enhver tid. Hun beskrev meg utenfra og klarte å sette vakre ord på de mest jordnære handlingene jeg gjorde. Favoritten min var nok likevel den David Attenborough-klingende antropologstemmen. Han klarte å forvandle enhver litt sosialt ubehagelig situasjon til et antropologisk studium, – stemmen hans beskrev det jeg så på en deskriptiv og likevel sarkastisk måte.

Jeg mistenker at de ikke liker mp3-spilleren jeg fikk til bursdagen min. Etter at jeg fikk den begynte jeg å fylle plassen deres med andre. Nå er det Poirot og Amanda Palmer som er med meg på de hvileløse gåturene mine. Jeg har nemlig alltid gått lange, rastløse turer, for å roe kroppen og være alene med tankene mine. På videregående pleide jeg å tusle ut i vinternatta, og vandre langs elva et godt stykke. I Oslo fant jeg andre ruter og andre steder, både geografisk og tidsmessig. I Oslo begynte jeg å vandre om nettene. I det siste har det likevel blitt færre tomme vandreturer, og de få gangene det skjer er den lille mp3spilleren med på turen. Når den er tom for batteri, – og faktisk ellers også, har turene mine blitt på grensa til kjedelige om jeg ikke har noen med meg.

Noe har skjedd, – enten det er jeg som ikke klarer å nyte mitt eget selskap, eller mp3spilleren som har jaga bort lydsporet mitt.

Matthet og semulegrøt

Kroppen og hjernen min går ikke helt i takt. Begge er sykliske, javisst. Begge forholder seg til en fiktiv rytme, men rytmene kan umulig være de samme, og jeg tror ikke bevisstheten min er blitt informert om noen av dem. Tidvis har hjernen drivkraft, andre ganger kroppen. Noen ganger begge, – av og til ingen av dem.

Av og til ligger hjernen min og skvalper et sted oppe i skallen. Den skvalper fort fram og tilbake mens kroppen hopper rundt og vil gjøre ting. Gå tur, gå ut av huset, vaske kåken. Jeg blir så gira at jeg, selv når jeg sitter stille ender med å riste, fomle og trampe takta, eller jeg virrer forvirra rundt til tidlig på morran. Jeg blir så gira at jeg mister finmotorikken, søvnen og konsentrasjonen. For hvem trenger egentlig å sove, når man kan brette sammen undertøyet sitt eller sortere kostymeskapet sitt tematisk?

Andre ganger er det huet som drar. Jeg bobler over av ideer, men kroppen setter seg på bakbena. Da sitter jeg og jobber med den samme lille tingen lenge, lenge og pusler og snekrer og ordner. Jeg kaller det én ting av gangen-modusen. Modusen hvor jeg sitter fra tidlig om morran til sent på kvelden og jobber og pusler uten egentlig å ha noen drive til å gjøre noe annet.  

Jeg har hatt en lang periode nå hvor kroppen og huet har vært på samme lag, som er det jeg liker best. Begge har vært i “tusen ting på en gang”-modus, noe som er en veldig deilig tilstand å være i. Sammen har vi skullet redde verden, ta den over, skrive storverker, bli kunstnere, atleter, designe hus og bygge dem selv… jeg har vært akkurat så gira at jeg har ført lange monologer til alle som har kommet forbi, og som sikkert ikke egentlig bad om en utlegning om akkurat hvor fantastisk livet er. Det har vart i uker, deilige deilige uker.

Men så. Plutselig en gang på mandag forble kroppen i full form mens huet var sånn midt i mellom. Kroppen sporet til handling, og hjernen prøvde så godt den kunne å henge med. Uten egentlig å få det til. Mandag kveld dro jeg til Kristiansand, og siden jeg  kom hit har jeg ligget våken store deler av natta. Hjernen har villet sove, vært trøtt og sliten. Kroppen har ikke skjønt hva denne sovetingen er. Kroppen har protestert. Jeg prøvde å løse det med en lang yogaøkt. Jeg prøvde å løse det med å jogge tur til astmaen ulte i brystet og føttene mine verket av de litt for små joggeskoene. Det hjalp ikke. Jeg fikk fortsatt ikke sove.

Jeg er så sliten brått, at jeg må ta et skritt til siden for å holde ballansen når jeg reiser meg for fort. At øynene mine zoomer ut til alt blir ei tjukk tåke om jeg ikke konsentrerer meg på å fokusere blikket. Forrige Kristiansandtur hadde butikkvandring, pøbbjobbing og lange gatevandringer. Denne turen har hatt et litt sjabby motellrom og et støvete riksarkiv. Men jeg har fått gjort ting. Oh yeah. Jeg har lagt til rette for ukesvis med “en ting av gangen” plukkejobbing. Jeg liker så godt å sitte for meg selv og jobbe med tingene mine. Det har jeg alltid gjort. 

PS. Semulegrøt
Det jeg hadde mest lyst på i hele verden var semulegrøt til kvelds. Så jeg kjøpte semulegryn, en tyrkisk type som jeg aldri har spist før og en liter melk og skulle til å sette igang. Da jeg titta ned i semuleposen var den helt prikkete. Jeg avfeide det som grove semulegryn, men da jeg så litt nærmere så jeg at det var biller, larver, vinger i ymse størrelser. Det var i grunnen litt ekkelt.

For at jeg skulle få grøten min, stjal jeg litt gjenglemt ris som sto i en hylle. Risen var ikke det spor god, og ville ikke grøte seg i melka. Det hele var i grunnen en litt skuffende affære. Dumme billene som kom og ødela semulegrøten min!

Som twin peaks er blokka mi

På fredag morra da jeg var på vei til jobb, møtte jeg en støvete gammel mann med frakk og stokk i heisen. Jeg var lett groggy. Jeg hadde nemlig vært på julebord på jobben dagen før, og tenkte et aldri så lite øyeblikk at det var huet mitt det var noe galt med, og at mannen nok ikke var så underlig som jeg ved første blikk hadde tenkt at han var. Det var før han åpna munnen.

- “Endelig kom tåka” sa mannen, og stemmen hans var sånn passe innhul.

- “Joa,” sa jeg, ” jeg så ikke naboblokka idag jeg, for bare tåke.”

- “Nå kommer snøen” svarte mannen, fremdeles med den samme faretruenheta i stemmen. “Om noen sier noe annet, må du ikke høre på dem. De bare ljuger”

Selv om mannen var sånn passe støvete, hørte jeg ikke voldsomt nøye på hva han sa der og da, for selv om det var tåke, var det bart, og jeg låste opp sykkelen og forta meg på jobb. Da jeg sykla fra jobb, var det fremdeles ingen snø. På vei til kino senere på kvelden var det litt is på veien, og jeg fikk for meg at jeg var i ferd med å velte og dø. På vei til fest var jeg sikker på at jeg var uovervinnelig, men det var like glatt som tidligere. På veien hjem fra fest fikk mannen likevel rett. (det hadde nå gjort historien bedre om det hadde vært en dverg. Forestill dere en støvete dverg i stedet) Snøen lava ned, og jeg og Aksel sykla hjem i klattete snøvær. Det var i grunnen både rent og vakkert, – og slett ikke glatt.

En time senere var snøen rent borte. Alt var vått, og han hadde rett. Om noen hadde sagt at det hadde vært snø der en time tidligere, hadde jeg slettes ikke trodd det. Men jeg ville jo ikke hørt på dem, for mannen sa de ljugde.

Mangelsjukdomsnoia

Jeg har en underlig halvhypokondrisk redsel for mangelsjukdommer. Egentlig har jeg en generell noia for å påføre meg selv plager som jeg kunne ha unngått, og en konstant følelse av at det er min egen skyld om jeg er sjuk. Jeg har fått min andel stygge blikk for å ikke gå til legen med astmaanfall fordi jeg selv resonnerer meg fram til at ”det sikkert var den derre sigaretten i forrige uke”, eller ”kanskje de ekstra kiloene jeg har…” Fordi jeg resonnerer meg fram til at det helt og holdent er min egen skyld at jeg får pustevansker.

Ja. Jeg vet jeg ikke må oppfylle et uskydskriterium for å få behandling
Nei. Jeg bryr meg ikke.

Jeg er ikke så redd for skjørbuk, svekk og andre usannsynligheter. De finnes liksom ikke lengre. Struma og podagra derimot er det masse folk som har, – som med sjukdommene har fått jodløse og purinrike matvaner preget i ansikter og på tåledd. Ofte for resten av livet. For noen konsekvenser! Er det rart jeg bekymrer meg?

Det hender jeg har mareritt om struma om natta. Deretter kommer ofte en periode med det jeg selv pleier å kalle struma-noia, eller plutselig og ukontrollerbar redsel for å få struma. Det pleier å resultere i overdreven fiskespising og at jeg konstant beføler halsen min. Da jeg var veganer, ble strumafrykten mange hakk verre. Det hjalp lite at jeg visste at saltet mitt var jodberika, – strumanoiaen angrep hver gang jeg så en fisk, en sushisjappe eller hadde litt trang pologenser. På et tidspunkt klarte jeg til og med å spre den til flere av mine bekjente.

Dessverre har jeg også utviklet podagranoia. Da jeg var veganer var alltid hovedargumentet fra mine straightedge-veganske venner at kjøtt gir folk mange problematiske sjukdommer, og at jeg kunne unngå dem om jeg droppet kjøttvarene. ”Kult” tenkte jeg, og la bort alt av kjøtt, øl og fetevarer. Sjefs-sjukdomseksemplet deres var alltid podagra, en sjukdom jeg på det daværende tidspunktet ikke hadde noe forhold til, men som man stort sett får av purinrik mat, – kjøtt og øl. Det som gjør podagraen ekstra skremmende, er navnet den har på folkemunne, stormannssjuke. At den heter ”The disease of kings” på engelsk hjelper lite.

Så plutselig en dag i 2006 hadde jeg to mangelsjukdomsnoiaer som måtte ballanseres. Det var litt komplisert, for strumanoiaen kan bare kureres med fiskespising, og da podagranoiaen slo til for fullt valgte jeg å kurere den med animalsk totaltavhold. Det sørgerlige resultatet var at noiaene avløste hverandre. Kjenner jeg en kul på halsen hjelper det ikke å kjenne igjen mitt eget strupehode, – jeg lever på fisk i en uke og leser om struma på internett. Og når sommeren kommer og en overaktiv aircondition forvandler hendene mine til små vonde klumper får jeg podagranoia og prøver å vegetere.

Kanskje et ordentlig anfall av svekk eller skjørbuk kunne fått meg til å slappe av?

Ferieoppdateringer

Ego: Hva er så dine sommerplaner, frøken frosk?
Meg: Jeg skal ha fri. Jeg har gitt meg selv altfor mye å gjøre det siste året, så jeg trenger virkelig litt ro og tid med meg selv nå.
Ego: Du er så stressa at det vil ta evigheter å få deg til å slappe av. Mener du dette alvorlig?
Meg: Såklart! Ferien er faktisk lang nok til å slappe av. Den varer fra 4. juni til 1. august! Det er syv lange uker som skal brukes på meg selv.
Ego: Imponerende. Men hva er planene dine? Jeg kjenner deg godt nok til å innse at du har tusen planer klare.
Meg: Å hvile tar førsteprioritet. Dessuten skal jeg på to laiver. En tredagers og en ukeslang. Jeg skal på sykkeltur med min kjære. Jeg gleder meg som et dyr! Jeg skal gjøgle og trene og spille gitar.
Ego: Seriøst? Ingen jobbing i det hele tatt? Dette er jo helt utrolig! Dette blir den første frisommeren din siden 2004!
Meg: Jojo. Jeg har jo noe å gjøre. Jeg skal lese masse fagbøker før skolen starter igjen. Og så skal jeg jobbe sirka en måned og spre ti arbeidsdager til utover fridagene mine.
Ego: Du hører at det er noe galt med planen din, ikke sant? Når var det ferien din starta igjen?
Meg: Uhm. Den skulle starta 15. mai, men på grunn av den teite lungebetennelsen min ble den utsatt littegrann. Åssen det?

Ego: Se nå: syv uker er 35 arbeidsdager, ikke sant? Det er ferien din.
Meg: Jepp! Ferie. Scooore!
Ego: Trekk fra seks dager for rokokkolaiven. Da har du 29 dager igjen.
Meg: Woho?
Ego: Trekk fra 30 dager for seks uker med arbeid.
Meg: Uhm. Men jeg må jo jobbe. Det er det folk gjør… liksom
Ego: Trekk fra minst tre dager for en sykkeltur med din kjære, og en dag til for helgelaiven
Meg: Vent litt. Du våger å påstå at…
Ego: DU ALLEREDE HAR EN UKE FOR LITE TIL DISSE PLANENE!
Meg: Men… det er ikke mulig.. *teller på fingrene*
Ego: Og du må ikke glemme at du trenger å sy kostymer til begge laivene, og at all ferietida di kommer til å gå med på å faktisk gjøre masse ting. Å gjøre ting er ikke å slappe av. Du jobber til og med på rokokkolaiven, – er virkelig en ukes kjøkkentjeneste det du kaller ferie?

Meg: Du vet jeg hater deg, ikke sant?
Ego: Slapp av. Jeg hater deg også.

Sløvede fluktinnstinkter

Jag har en vän som vet att han har hittat hem
Fast han aldrig sett sig om
Jag har en till och hon kan aldrig sitta still
Hon har alltid nåt på gång

Ibland så vill jag följa med
Ibland så står jag helst bredvid
Ibland så vet jag inte vad jag vill
Eller vad jag vill se

Men jag avundas er för ni ser nåt som jag inte ser
Ibland så känns det som ni lever så mycket mer

Mimikry

Gjennom brorparten av det relativt korte livet mitt, har hovedbeskjeftigelsen min vært å lete etter noe annet enn det jeg har hatt, holdt på med eller vært påtvunget. Mat jeg ikke har spist, steder jeg ikke har vært og retninger livet mitt virkelig ikke har vært på vei.

Jeg har alltid forberedt fluktruter.

Det kan nok ha gitt meg en litt aparte oppførsel. Da jeg var elleve begynte jeg for eksempel å gå med fiskeutstyr, kniv og hyssing i ranselen, sånn at jeg skulle overleve den dagen jeg rømte hjemmefra. Jeg lånte “overlev i villmarken”-bøker på biblioteket og planla et liv langt borte fra en menneskehet jeg ikke hadde særlig gode erfaringer med. Noen ganger ville jeg bo langt kysten, andre ganger i landets mest øde skogstrekk, - og jeg kokte tangsuppe og fisket og bygde gapahuker mens jeg øvde meg på å overleve.

Derfor kjennes det iltt rart å plutselig være tilfreds med det jeg holder på med. Å ha eksamen uten å febrilsk lete etter noe annet å drive med. Å like studiefeltet sitt. Å komme hjem og egentlig synes det er godt å være hjemme. Og å ikke synes at enveisbilletter til langtvekkistan er det spor fristende. Det er rart.

Jeg tviler stadig på om det betyr at jeg har funnet meg til rette, eller om det snarere er slik at folks instinkter sløves i fangenskap. Men det føles faktisk godt.

Verden på snei

Da jeg våkna idag var jeg så merkelig svimmel. Langt langt svimlere enn dagen før. Jeg dro til skolen, og det tok flere timer før jeg forsto at svimmelheten kom av sult.

I all svimmelheten hadde jeg glemt bankkortet mitt hjemme, og jeg dro hjem for å hente det. Jeg åpnet fordøra med nøkkelen min, og la merke til at han som bor ved siden av heisen hadde bytte dørdekorasjon. Merkeligere var det at glasset i heisvinduet var annerdes enn tidligere, og at heisdøra hadde havna litt på snei.

Jeg rista den underlige twin-peaks-følelsen av meg, gikk inn i heisen og klikka på sjuende etasje. …Knappen med det lysende syvtallet hadde flytta seg fra høyre til venstre side av heisen. Da jeg kom opp var oppgangen som min egen sett i speilet, – ikke passa nøklene mine heller. Det hele var veldig urovekkende.

Plutselig ble jeg mistenksom. Jeg sprang ned trappa og forsto at jeg hadde havna i feil hus. Ikke bare var jeg svimmel, men jeg hadde også glemt hvor jeg bodde. Er det rart jeg trodde jeg hadde havna i en underlig speilverden?