Empirekjole

Bildet over er en motekarikatur fra 1794, tegna av James Gillray. Om dere myser litt kan dere se at den tynne overklassedama omtales som “en sjel uten kropp” og den fete underklassedama omtales som “en kropp uten sjel”. Sympatiske greier.  Men når man har drevet med laiv en stund, har man forlengst lært seg å trekke i klær som ikke på langt nær kan kalles kledelige.

I våres en gang var jeg nemlig på en laiv satt i 1807, hvor jeg plutselig trengte empireklær. Ikke bare var det første gang jeg sydde noe fra denne perioden, men jeg skulle også spille en dame på rundt 70, og trengte klær som reflekterte alder. Det jeg synes er morsomt med å sy laivkostymer er at klærne skal være omkring 50% historiske, og omkring 50% scenografiske. I mitt tilfelle skulle jeg, som halve laivens bestemor og (enkeltes oldemor) lage klær som spilte på medspillernes ideer om hvordan bestemødre ser ut. Som 25åring har jeg dessverre ikke helt den bestemoderlige utstrålinga, så mye avhang av klærne.

Den delen av kostymet som jeg brukte mest tid på, ble dessverre ikke ferdig. jeg strikka selskapshansker som var nærmere en meter lange, på tynne pinner og enda tynnere garn. Dere kan se litt bilder på ravelrysiden min. Jeg hadde egentlig strikka vantene som fingerløse vanter, som var moderne rundt ti år før laiven fant sted, men noen uker før laiven kjentes det plutselig veldig bomsete ut, og jeg begynte å strikke fingre. Naturligvis hadde jeg en vante med fingre og en uten da laiven kom, og jeg måtte ta meg til takke med bare armer. Jeg var relativt skuffa over det. Heldigvis fikk jeg mekka opp ei lue som likner på ei litt krøllete stoffbleie, gått til innkjøp av ei pakke løskrøller som jeg spraymalte grå og som kronen på verket, et par svært ukledelige reproduksjonsbriller.

Det plagget som ble best, var brystduken på bildet til høyre. Jeg starta på den ved juletider, og brukte den til å øve meg på å sy små sting og smale folder, så hver del tok en liten evighet å bli ferdig med. Jeg henta mønster fra boka Patterns of fashion 2, en veldig allright bok med mønstre tatt direkte fra historiske klær fra forskjellige perioder. Den er også basert på dette (litt senere) portrettet av en frk. Sangstrup som jeg fant på digitalt museum. Sangstrup ser så imponerende snurpete ut!

Jeg skal laste opp litt bilder med inspirasjonen til de forskjellige delene av kostymet senere, når jeg får somla meg til å oppdatere synettsiden min. Om dere vil se noen underveisbilder kan dere se på de sporadiske sydagbok-oppdateringene jeg gjorde underveis på gammelbloggen som jeg hadde lenge før jeg kom hit til wordpress. Der er det bilder av flere ting som aldri ble ferdig, slik som en hatt som jeg fremdeles har store forhåpninger for.

Den brune prikkete kjolen min ble, som litt for sedvanlig er, sydd på en eneste liten natt. Det finnes tre bilder på internett, tatt på Linderud gård hvor laiven fant sted. Det første bildet er fra middagsbordet, ett er med barn, barne og oldebarn og det siste er med enkelte familiemedlemmer. Nå higer jeg bare etter en empirelaiv til, hvor jeg kan trekke fram de grusomme reproduksjonsbrillene jeg kjøpte på internett igjen og faktisk få gjort ferdig kjolen ordentlig.

Nybyggerlaiv

Nå er det altså en ny laiv i emning.  Terra Nova heter den, og den foregår i Nopelverset som jeg reklamerte for tidligere. Laiven foregår i Haltdalen i Sør-Trøndelag, hvor det bygges en laivby. Jeg og vennene har i mange år snakka om å dra opp og hjelpe folka med å bygge, men siden det er langt til Trøndelag har det aldri blitt noe av. Nå lager blant annet min kjære laiv der, og hvem vet. Kanskje det blir litt bygging også. Utrolig morsomt er jeg i alle fall sikker på at det blir. 

Jeg meldte meg på for et par dager siden, og gleder meg som et udyr til å spille nybygger. Hvorfor gadd jeg nevne det her? Fordi jeg vet det blir kostymesyingskvelder og fordi jeg vet jeg kommer til lage morsomme ting å ha med meg. Nå er dere forberedt på alle bloggepostene som handler om laiven jeg gleder meg så fælt til.

Gå til nettsiden og les mer om laiven, – kom og ha det gøy med meg.

Nopelverse

Selv om konstantinopel og for en neve thyllium begge er overstått, er det bestemt og etablert at det lille, rare scifiuniverset ikke skal dø ut. Noen som ikke er meg kommer til å lansere en ny laiv om noen måneder, og jeg har allerede begynt å planegge rolle og kostymer og gleder meg masse til å være med.

For å sikre universets overlevelse har Aksel laget en wiki. Den inneholder planeter og korporasjoner, nasjoner og kulturer. Den er ganske fin, synes jeg, og de fleste deltakerne har skrevet om stedet karakterene deres kom fra.

nopelverse.wikispot.org

Dette var bare en reklame, men om ikke annet var det en ektefølt en.

For en neve thyllium: noen resonnementer i etterkant

Jeg lært at mennesker, når de får definere seg helt selv, ender opp som svært absurde.

Laiven som jeg reklamerte for tidligere, var vel overstått for en ukes tid siden. Nå til lørdagen er det afterlaiv på to kokker i Brugata, hvor jeg håper så mange som overhodet mulig klarer å komme. Jeg gleder meg som et dyr.

Vi som var praktisk ansvarlige hadde lenge diskutert hva som var den beste måten å lage kollektivt arrangert laiv på. Første gang vi gjorde det var i 2004, og siden det har metoden utviklet seg ganske mye i konstruktiv retning (syns jeg). Etter laiven Konstantinopel som fant sted i 2006, gikk mang en sen kveld med på å diskutere hvordan vi skulle bygge ned vår egen makt over fiksjonen. Målet var å lage en laiv hvor praktisk ansvarlige og initiativtakere ikke hadde hverken oversikt over, eller stor innvirkning på spillet. Thyllium skulle både vise at vi fikk til det, og i tillegg være et lite eksperiment i hvor løse rammer det var mulig å lage for fiksjonen uten at ting gikk over alle støvelskaft. Nå gikk det over mange støvelskaft, men jeg tror det gjorde det på en morsom måte.

For å ikke være for arrangør-aktige på Thyllium, prøvde vi å finne både roller og teknikker som skulle gjøre oss delvis autoritetsløse. Vi lagde en gruppering med “innfødte” som var akkurat så fremmede og annerledes sammenliknet med den jevne spillermassen at vi ikke ville få noen naturlig autoritet over folks avgjørelser. Det fungerte greitt. Det andre vi gjorde, og som fungerte bedre, var at vi laget en hel korridor hvor veggene var dekka med papir, hvor spillerne koordinerte relasjoner og plott. Det fungerte som bare rakkern.

Laiven ble et underlig lite sted, og folk troppa opp med med de mest absurde rollene jeg har vært borti på lenge. Den underligste karen var han som ble drept på dag 1, la igjen en mengde skitsofrent bevismateriale og kom tilbake dag 4 som sin egen backupkopi og skulle etterforske sitt eget dødsfall. Av en eller annen grunn hadde vi plutselig tre vidt forskjellige leger, som tidvis opererte på hverandre, en stor fantastisk tøft utseende gjeng med italienske imperialister, to gatebarn og fem villt forskjellige prester. Alle de fastboende var søte og yndige, og når vi i tillegg hadde en gjeng fantastisk tøft utseende pirater som bodde i en hytte i skogen langt borte fra oss andre var for meg følelsen av av verdenen vi hadde lagt var større enn nettopp dette lille laivstedet komplett.

Om noen skulle lure på hva andre mener om saken, står det informasjon på terningkast på laivforum. Jeg ble intet mindre enn hyperaktivt lykkelig over utsagn som “Godt arrangert”, og over at laiven “Praktisk og logistikkmessig var helt på toppnivå.” Da ble jeg glad da.

Alle bilder er ravna fra Andre Szainfeld. Flere bilder finnes her.

Det er en laiv på vei

For en neve thyllium, heter den, og er vår lille baby som er i ferd med å vokse seg stor. Laiven arrangeres etter en tilpasset versjon av den kollektive laivarrangeringsmetoden, noe jeg selv synes er veldig spennende. For av oss som lager arrangementet er det mange som ikke kjenner hverandre. Likevel har vi det siste halve året diskutert hvor vi vil og hva vi vil gjøre med laiven, og gradvis har alle de små ideene våre smeltet sammen til en større felles plan. Vi har ingen samla ideer om hvordan det visuelle skal være, annet enn at vi alle har sett en sci-fi-film. Også her kommer vi til å nå en enighet mens laiven planlegges. Sannsynligvis blir verdenen deilig skitsofren, fordi noen prøver å skape Dune, og andre star-trek. Vi er en haug fremmede som det siste halvåret har skapt en helhetlig verden.

I forbindelse med thyllium har jeg begynt å finne på oppskrifter. Jeg har kjøpt rar vingummi og blått potetgull. I tillegg har jeg kjøpt flere underlige orientalske drinker enn jeg kan telle, og deretter prøvd å utvikle oppskrifter som ikke likner på noe jeg har smakt tidligere. En av disse er tamarinddrikken: Tamarind er en bønne, men smaker mer som maurpiss. Den kommer i tykke murstensliknende klumper med tørka, sammenpressa bønnekjøtt, og er på grensa til uspiselig. Det svir på tunga og brukes til å gi gryteretter en syrlig smak. Da jeg kom over tamarinddrikken var jeg mer enn gjennomsnittlig skeptisk, men innholdet i boksen var på grensa til drikkelig. Aksel drakk den opp, men konkluderte med at den var vond. Jeg tok en slurk, klarte ikke drikke den opp, men kom til den svært overraskende konklusjonen at den var god. Tamarinddrikk lages svært enkelt av tørka tamarind, sukker og vann, og kokes til den likner på tjukk urin. Det er ganske godt.

Av samme grunn har Aksel begynt å lage kopper (han smiler skjevt og kaller dem postakopper) av gamle blikkbokser. Vi har samla hanker og strimler med patentbånd som deretter loddes fast til blikkboksene. Jeg synes de er fine, – det går overraskende godt å drikke varm kaffe av dem, for eksempel. I løpet av januar vil vi ha postakopper med alle mulige forskjellige motiver, – jeg vil for eksempel gjerne ha en firkanta corned beef-boks-kopp.

Åpent internett

Jeg er barnevakt for fostersøskna mine i Fredrikstad. Det hele er ganske uspektakulært. Det er Lørdag kveld. Barna sover og jeg sitter i sofaen. Det var ikke noe artig på teve, så jeg ville gjøre noe morsommere. “Internett!” tenkte jeg. “Jeg vil på internett!” 

Jeg har prøvd å gjette meg inn på familiens trådløse nett i en helt time. Jeg burde gi opp, men hvert tiende minutt får jeg en tanke som driver meg på internett. “Kanskje jeg burde lage relasjoner med de andre spillerne på Maskerade” (pause hvor jeg prøver å finne den hemmelige internettkoden, før jeg gir opp.) Jeg begynner å lese en artikkel om laugsvesenet og male bonding i tidlig nytid, og får et innfall hvor jeg “bare må finne en bok om tidligmoderne maskulinitet på biblioteket” (pause hvor jeg prøver å finne den hemmelige internettkoden, før jeg gir opp.) Plutselig får jeg lyst itl å gjøre yoga, og begynner å lure: “hvordan går det egentlig med nedlastinga av yogavideoer?” (pause hvor jeg prøver å finne den hemmelige internettkoden, før jeg gir opp.)

Jeg har prøvd å finne veien inn på “Speider”, “Bandidos-fredrikstad”, “hack-net” og “Rwanda”. Det er en underlig verden uten åpne tilkoblinger. Hack-net er uhackbart og bandidos er det bare medlemmer som får tilgang til.

(pause hvor jeg prøver å finne den hemmelige internettkoden, før jeg gir opp.)

Kristianiabohemen, laiv i to akter

Laiven Kristianiabohemen fant sted denne helga, og det var en veldig bra opplevelse. 

Alle deltakerne spilte historiske personer. Noen av karakterene var meget kjente, andre så perifere at mesteparten ble rene påfunn. Jeg spilte Lily Brun, en borgelig pike som Hans Jæger hadde villet frigjøre fra borgerskapets lenker. Det kjekke med å befinne seg i periferien, var handlefriheten jeg hadde til rolletolkning. Problemet var… vel. At jeg befant meg ugjenkallelig plassert i periferien. Det jeg syntes var utfordrende var å bestemme hvor mye jeg kunne vite om de forskjellige personaene. Et liv med bohemgalskap har etterlatt meg med ganske store kunnskaper om de fleste, sannsynligvis langt mer enn en gjennomsnittlig 21åring kunne i attennoenognitti. Jeg kjenner igjen Christian Kroghsa malerier på få sekunder, – selv malerier jeg aldri har sett før. Men hvor mange av maleriene hans var det sannsynlig at Lilly Brun hadde sett?  I tillegg, – jeg spilte forgapt i den intelligente Hans Jæger. Jeg endte med å “slette” mye av kunnskapen om Hans Jægers liv. Hadde Lilly lest Syg Kjærlighet? Sannsynligvis ikke. Jeg har pløyd meg gjennom dem med iver gjentatte ganger, – men de var forbudte bøker, og vanskelige å få tak i. Det merkelige var at jeg, selv om jeg overså tusener av ting som jeg selv kan så godt, endte med å la Lilly vite mer om kretsen, miljøet og bøkene enn det var sannsynlig at hun kunne. Om ikke annet gjorde det interaksjonen lettere. Det var dessuten morsomt å spille borgerlig og bluferdig. 

Jeg hadde noen utrolig spesielle opplevelser på denne laiven. Å diskutere ekteskap med Jæger var interessant. Han gjorde en overbevisende jobb i sine forsøk på å argumentere for fri kjærlighet uten å ta av helt. Han nevnte aldri obskjøne ord, men snakket heller om “drifter enhver mann og kvinne opplever, også før de er i gifteklar alder”. Han var imponerende subtil, og jeg rødmet kraftig.

På spillets første dag, kom en mengde personer fra teatret. Alle hadde sett et dukkehjem. Å diskutere et dukkehjem som om det var den første gangen jeg hadde sett stykket, og med føttene godt planta i tiden var en ganske spesiell opplevelse. Å diskutere et dukkehjem med vissheten om at man selv er en kvinne som fremdeles bor i sin fars hus, og som i løpet av få år vil komme til å bli gift, ga det hele en helt ny dimensjon. Nora gikk fra å være en litterær karakter, til å være et farlig fremtidsbilde. Når Christian Krogh leste høyt fra Albertine, og slik presenterte Lilly for hva som ville skje om hun ikke valgte den trygge veien inn i ekteskapet, gjorde det hele til en klaustrofobisk og fortvilet situasjon. 

Morsomme nye spillteknikker fungerte forøvrig veldig godt, og de lave kostymekravene var befriende.