Ikke spis opp maten din

I det siste har jeg fått en forkjærlighet for KKs nettsider. Jeg vet ikke hvorfor jeg har bevart dette som min egen lille hemmelighet, for jeg har jo vokst opp med mammas KK-blader. De inngikk som en like viktig i sosialiseringsprosessen min som Donald og Bamse. En overraskende mengde av tingene jeg vet kommer fra årevis med KK-lesning. Alt jeg vet om kurdiske kvinnelige geriljasoldater og forholdene i amerikanske kvinnefengsler kommer fra KK. Nettsidene deres leser jeg riktignok for det intetsigende pjattet; de er stappfulle av moterapporter og stadig nye motstridende informasjoner om trening, kosthold og ernæring. Jeg koser meg, og merker en underlig forkvaklet gjengjennelse i artiklene deres. Når jeg leser artikkelen om at damekropper liker tofu, linfrø og grønnkål kan jeg nikke bifallende. Jeg liker også de tingene, selv om jeg ikke synes import av bisonkjøtt er noen veldig god ide. Bisonkjøtt ja. Omtrent på bisonkjøttet er det jeg begynner å lure på hva det er de tenker med. Er det ikke hipt å være miljøvennlig om dagen?   

I fjor en gang slo avisene inn åpne dører med en rapport om at vi kaster mer mat enn noen sinne. Vi bruker arbeid, penger og miljøkostnader på å dyrke, bake, foredle og skape mat, – og som en konsekvens masse søppel. I 2006 forklarte dagens næringsliv at den totale mengden husholdningsavfall har doblet seg fra 1999 til 2004. I fjor la NRK til at hver nordmann kaster 50% mer mat nå (altså 2008) enn for ti år siden.  For en ukes tid siden prata også landbruksministeren om hele matkasteproblemet. Det ække no nytt. Alle vet at matkasting er problematisk. 

Men på nettsidene sine har KK en artikkel som heter “ikke spis opp maten din“, som fokuserer på at det å tvinge barna sine, – og seg selv til å spise opp mat de ikke vil ha, ikke orker eller ikke har lyst på kan gjøre at barna, – eller en selv blir overvektige. Jeg tviler ikke et sekund på at det er sant. En bi-effekt som de ikke nevner er at å bli tvunget til å spise også kan bidra til spiseforstyrrelser, noe som ikke topper lista over ting man ønsker for barna sine.  For å unngå overvekt, videreformidler KK råd fra nettstedet Shine at du ikke skal spare på mat du ikke egentlig har lyst på til senere.

Joda. Det er lov å kaste ting som ingen orker synet av mer. Men de starta så bra med å råde oss til å lage små porsjoner, og å spare maten til senere måltider i stedet for å småspise den på kvelden. Hvorfor måtte de i gang med kast restene-oppfordringer. Det er jo ikke som om vi ikke allerede kaster langt mer enn vi burde…

I ferd med å bli voksen

Da jeg flytta hjemmefra i 2003, fikk jeg to laken av foreldrene mine. De var røde, og hadde sånne strikker i hjørnene som holdt dem på plass i senga. Jeg følte meg skrekkelig etablert, med min egen seng, egen bokhylle og skrivebord. At dyna var tung og gammel og putene de samme som jeg hadde brukt gjennom hele barndommen ga bare det hele et svakt skjær av kontinuitet.

Etter to-tre år kom Peter Pan-syndromet snikende. Jeg ville ikke bli det spor voksen, ville ikke kjøpe leilighet, ha kjæreste eller potteplanter. Fremdeles satt jeg på sengekanten og spratt opp og ned, og var like strålende fornøyd som tidligere med å ha et liv som bare var mitt, – og kom fram til en intetsigende konklusjon som gjorde at jeg slapp å tenke på voksenlivet i et par år til. Vel vitende om at mye av sengetøyet jeg hadde brukt hos foreldrene mine var over ti år gammelt, kom jeg fram til at man ikke var voksen før man var nødt til å gå til innkjøp av nytt sengetøy.

I går la jeg det ene lakenet i “utslitte ting som skal bli lappetepper”-haugen min, sammen med gamle sokker, pysjbukser og andre plagg som ikke kan lappes. Stoffene er blasse og merkelige, men jeg syr dem kjærlig fast på lappeteppet, – fordi de i alle fall er personlig utslitt av meg. Mens Rastafariene sparer på håret sitt, trekker jeg hvert eneste plagg jeg noen gang har eid med meg inn i nye funksjoner. Jeg har ganske enkelt ikke hjerte til å kaste selv den minste ting.

Da jeg var barn sov jeg på endevendte laken. På ikeas tynne hjørnelaken er ikke endevending noe poeng, for alt er misfarva og tynnslitt. Jeg tror tiden er kommet for å gjøre nye innkjøp, – voksenlivet har jo i grunnen vært igang en god stund allerede.

Kalender 2009

På starten av et halvår, som er den største måleenheten jeg finner meg i å dele tida mi inn i, pleier jeg å sette meg ned med tekstbehandleren min, og lage en kalender. Jeg har slike lommekalendere også, men i praksis har jeg oftere med meg datamaskinen min, enn jeg har med lommekalenderen. I tillegg blir lommekalendere slitt. Uansett hvor hardt du prøver å viske ut det jeg har skrevet på det glansa papiret i universitetets gratiskalender, står det alltid et spor igjen, som om jeg blar bakover i kalenderen alltid vil minne meg om alle planene jeg la, men som aldri førte fram.

Nei, – tekstbehandlerkalendere er veien å gå.

Derfor presenterer jeg årets utforming av Marthes nedstrippa tekstbehandlerkalender. Den har kanskje enkelte typografiske ubehageligheter, men i all enkelhet har den det jeg trenger i en kalender: muligheten til å legge planer. Den en side per uke. Man kan slette eller arkivere uker som har gått, og om en uke er ekstra hektisk trenger man slettes ikke skrive med ekstra liten skrift – men kan heller la den olme uka strekke seg over to sider. Både uker og måneder kan printes ut, sånn at du har en plan å dilte rundt med i veska.

Kos seg.

Nytt fortidblad og mild hektisme

Den forrige og de to neste ukene er litt hektiske, noe som fører til at bloggeriene mine stopper opp i permanent pausemodus, og at alle de gode ideene jeg har ender opp som enkeltsetninger på kvitteringer som senere vil vaskes til småtrevler sammen med buksene mine.

Det er en morsom tid, – jeg jobber så jeg blir ett med kildematerialet mitt, til laiven vi lager pulserer i blodårene mine, og til fortidbladene transformeres til en fysisk størrelse jeg ikke kan skille fra meg selv. De siste oppdateringene på lokalhistoriewiki kjennes nesten personlige. Tidvis er jeg så sliten at fingrene gjør tastaturbevegelser når jeg sover og jeg glemmer å spise, men så kommer jeg tilbake til virkeligheten og setter i gang igjen.

Når denne symbiosen skjer, kjennes hvert ord på papiret som personlig utvikling, og hvert utført stykke arbeid som en renselsesprosess.

Fortid nr 4/08 er forresten ute på nett nå. Bladet handler om miljøhistorie og miljøhistoriens status som faggren i Norge. Vi har fått en ny, dyktige sidetegner som har gitt bladet en ny visuell profil, og selv synes jeg det er blitt ganske lekkert. Jeg oppfordrer alle til å lese bladet på .pdf, eller enda bedre, gå og kjøpe det på Norli, Tronsmo eller Bislett bok. Les miljøhistorieartiklene, såvel som artikklene om skandinavistenes historiesyn og naturforståelsen til Selskabet for Norges vel.

Noe med jul

Første gang jeg skulle pynte til jul i et hjem som jeg kalte mitt eget, var en akrobatisk øvelse i trang økonomi. Vi lagde jul for alle penga, ikke at det var så mange av dem, og tok makta til å definere en julekos som lå mange skritt til venstre for det vi var vokst opp med. Ikke bare bakte vi kaker ingen av oss hadde smakt, ikke bare pynta vi juletreet tiende desember, noe som visstnok skal være rampete, om ikke direkte helligbrøde; men i tillegg redefinerte vi hva som kan kalles pynt.

Utgangspunktet var et rutete stoffstykke, tre-fire julekuler og ei glorete stjerne som vår russiske nabo hadde glemt igjen. I tillegg hadde vi et juletre som jeg kjøpte med pantepengene etter 20-årsdagen min.

Juletreet ble pyntet etter alle kunstens regler. Jeg kjøpte de billigste bjellene jeg kunne finne på postkontoret. Resten lagde vi av sølvpapir, av ølkorker tredd på snor, av gavebånd, bomullsdotter og pene nøkkelringer som vi tilfeldigvis hadde liggende. Verket ble krona av en strimmel sølvpapir som snirkla seg ujevnt mot taket. Den viktigste oppfinnelsen var det Aksel som kom på: han tredde en av sigarettene sine på en sytråd og hang den på treet under mild skepsis og stor jubel fra oss andre.

Trettende dag jul kasta vi juletreet ut gjennom vinduet og røkte julen ut. 

Siden 2004 har jeg fått mer julepynt, det er så, men litt mindre å brukte den til. Siden jeg ikke har plass til noe juletre, er behovet for krøllete aluminiumsfolie gradvis blitt mindre, og dagens bokollektiv er mindre oppsatt på å lage sine egne forkvaklete varianter av mødrenes tradisjoner enn jeg kunne forestille meg noen år tidligere. Vi baker ikke kaker. Vi vasker ikke huset, ikke engang delvis ned til jul. Vi lager ikke kalendere til hverandre og henger de opp side om side på veggen. Men noen ting forsvinner aldri: Det er ingen ting som får meg til å innse hvor barn jeg er, sånn som jula får det. 

Første desember kom foreldrene med kalender til meg, – og littegrann til Aksel. Samme kveld spiste vi hos svigerfamilien som vatta opp sin egen kalender til Aksel, – og littegrann til meg. Det har vært en deilig måned, med kalenderinnhold som dekker hele spekteret fra rene sokker og tanntråd til penger, øl og julepynt; med julepapir utover gulvet og kalendergaver hengt i taklamper og på laurbærtreet vårt. Julesigaretten er på plass, og vi kommer nok ikke til å røke ut julen på flere uker enda. 

(Laurbærtreet er forresten en skatt jeg, Aksel og Olema fant i et fotgjengerfelt en regnfull høstdag langt over midnatt.)

   

Etterhøst

Å finne ting på gata og i kontainere er kanskje ingen livsfilosofi i egentlig forstand, men når man bor på vestkanten opplever man mennesker som pusser opp annethvert år og bytter ut hele møbelstallen sin. Man opplever mennesker som kaster helt flunkende nye klær fra bikbok, og man finner nok fine møbler til å møblere hele huset sitt. Det er altså alltid et par kontainere som bare står der og ber meg ta det jeg vil ha. Og jeg liker alle tingene jeg finner. Blant annet elsker jeg den spill nye grønne kåpa jeg fant i forrige uke, jeg elsker stolen jeg sitter på, og bildene jeg har på veggen. Jeg og Aksel har i grunnen innredet halve hjemmet vårt med ting andre ikke ville ha. Det kjennes godt.

Alt hittegodset er naturligvis ikke like fint. Derfor har jeg delt funna mine inn i mange kategorier. Den første er “ting som er fiks ferdige til bruk idet jeg finner dem”. Eksempler på dette er de orientalske teppene jeg fant for noen uker siden, de fine klærne som lå i en kontainer på frogner, eller den søte blå søppeldunken jeg fant i nittedal. Jeg tar oftest med meg ting som befinner seg i denne kategorien. Noen av vin- og ølglassa mine er i denne kategorien, mange av klærne mine er der, og stolene jeg har på stua og kjøkkenet. Alt er fint, blankt og gratis.

(om de to nederste bildene over er forvirrende er bruskasse-skuffene og bildene på veggen bak aksel funnet)

Kategori to er ting du må gjøre noe med før de kan brukes. De har naturligvis sine negative sider ettersom du ikke kan bruke dem med en gang. Likevel er det enda morsommere å finne noe ubrukelig, og deretter lage noe vakkert av dem. Dette gjelder utslitte klær, som trenger omsøm om man skal kunne bruke dem. Det gjelder bilderammer uten bilder og lampeskjermer uten lamper.

I tillegg finnes det ting som egentlig er helt ubrukelige. Det fins bukser som har ligget så lenge i veien at de er redusert til harde formløse klumper. Klær som krever milo og kjærlighet før man får vite hva det er man har funnet, eller i det minste hva det en gang har vært. Det er reflekser som har ramla av sykler. Det er fotografier med utvaskede ansikter og kjærlighetsbrev som er brutalt kasta. Disse dimpene får meg til å dikte opp historier. Historien om han som mista lua på sjøen og han som erklærte kjærligheten sin for en som kjærlig brukte brevet som bokmerke… helt til han leverte boka tilbake til biblioteket.

(og lampeskjermen er en lampeskjerm, det var bare lettere å ha den på hodet under fotograferinga)

Også er det pissoarer da… Jeg fant faktisk et pissoar her om dagen. Jeg bar det hjem. Aksel vaska det så det ble rent og skinnende. Likevel aner jeg ikke hva jeg skal bruke det til. Jeg tenkte først å bruke det som blomsterpotte, men jeg har ikke noen ledig vegg på rommet. Jeg har i alle fall ingen vegg hvor pissoaret kan henge og samtidig få lyset en plante trenger. Jeg har sketsja ut fine måter å lage lamper av det, og jeg har fått anmodning om å bygge det om til en punsjbolle. Har dere noen ideer? Det er liksom for fint til å ikke lage noe dekorativt av…

Kunstig luksus

Jeg er blitt så glad i penger i det siste. Det er nesten pinlig å innrømme, for da jeg var et forbruksasketisk natur og ungdom-barn la jeg de mest blomstrende planene for mitt framtidige liv. Jeg skrev dem ned som et slags manifest: Jeg skulle leve av luft og søppel og vise alle tidligere generasjoner at det ikke bare er mulig å leve uten penger, men at det til og med er den ultimate livsformen. Men gradvis mista askesen sjarmen sin. Jeg gikk fra å føle meg flink, til å kjenne meg klaustrofobisk og ubemidla.

Det gikk så langt at jeg på et tidspunkt skjønte jeg at jeg i gjorde lite annet enn å snakke om penger, telle penger, sjekke kontoballansen. jeg følte meg tåpelig og bestemte meg for å ta rev i seila, – den beste ideen jeg har hatt på lenge. Jeg møtte meg sjæl på halvveien, – nå jobber jeg 40% og kjenner meg som en kakse. Siden jeg i penge-tellings-perioden kjente meg mer avideologisert enn arbeiderpartiet, hjalp det også å finne fram det gamle blakkhetsmanifestet og plukke ut noen av de koselige tingene med å være blakk. 

• Samboerskap er alltid overlegent over enboerskap. Jeg er et flokkdyr, og det fins ingen ting bedre enn å komme hjem til et hus fullt av folk. Dårlig plass bygger ned intimsona di, noe som kommer godt med.
• To mennesker i en enkeltseng betyr bare ekstra kos. Og så sover man så godt og fryser slett ikke.
• I tillegg liker jeg hvordan grensa mellom mitt og ditt og vårt blurres ut.
• En jeg bor sammen med påstår at den som har flest ting når han dør, vinner. Jeg kjører motsatt vei, – og påstår heller at den vinner, som lever godt av andres avfall. Det kommer en egen post om det senere.
• Veganmat er ikke blitt mindre godt enn det var.
• Pungen må være tom om man skal gidde å gå ut med panteflasker, og går man ut med panten har man brått et ryddig kjøkken. 
• Å sette til side kollektive matpenger gjør at man kan leve livets glade dager med de pengene man har.
• Å finne 20 kroner i lomma den 10. i måneden er meget høyt oppe på lista over liksomlusus. Ikke at en sjokkis gjør deg lykkelig, men den er dobbelt så koselig når du ikke forventer at den kommer.

At jeg har solgt sjela mi for en bil, og lært at oppvaskmaskiner skaper husfred får vi komme tilbake til senere.

Hus for framtida.

Jeg bor som nevnt et sted på vestkanten i Oslo, i en liten leilighet i en funkisblokk fra trevetallet som jeg deler med to andre. Det er fint. Jeg har søppelsjakt, heis, oppvaskmaskin og badekar, – likevel har jeg alltid blomstra over med planer for hvordan mitt framtidige hjem skulle vært om jeg flytta på meg. Hver gang sola komme og varmer lufta i huset til godt over tredve fuktige grader, hver gang syvende etasje forvandles til tropenes mest nordlige utpost begynner jeg nok en gang å lete etter alternativer. Her er tre av favorittene mine.

Bobil
An en eller annen grunn har jeg alltid syntes at bobiler og campingvogner var fantastisk eksotiske ting. Nå tenker jeg ikke på stedfaste campingplassvogner, men et hus som jeg kan ta med meg uansett hvor jeg skulle finne på å reise. Jeg vil ha en tysk turist-bobil, en kompakt en med portapottido og sitteseksjon som man gjør om til seng når man skal sove. Når sommeren kommer, skjønner jeg alltid til min store overraskelse at det finnes bobiler jeg har råd til. Likevel er det problemer. Å lade opp batterier til lamper og oppvarming er et problem. Dessuten ville jeg blitt engstelig om jeg plutselig hadde parkert ute i skogen. Likevel. Ideen om å bo på Blindern når jeg studerte, ved vannet om sommeren, i Danmark når jeg ville på ferie og et helt annet sted om humøret fordra det er utrolig fristende. Vinterisolerte bobiler er riktignok både skjeldne og dyre.

Økolandsbyer med hobbithus.
Helt siden jeg lærte hva en økolandsby var, har jeg sniktitta på dem på internett. Det er flere av dem i Norge, en i Lofoten og en i Hurdal, blant annet. En bakdel, særlig når man tenker over at jeg har vært enslig mesteparten av livet, er at de fleste ser ut til å være veldig familieorientert. Det er sikkert fint det, for famier, men om man skulle dratt opp dit som enslig dame på jakt etter et hyggelig landbruksorientert samfunn å bli en del av virker det slettes ikke så fristende lengre. Likevel. En av de kulere prosjektene er det danske øko-godset Svanholm, som ser veldig idyllisk og veldrevet ut, med felles kjøkken, barnehave, gårdsarbeid og biler. Siden de også er selvforsynt appellerer det sterkt til min indre kommunist. En annen veldig fristende landsby er Lammas i Wales. Husa der er av “bygg dem sjæl av ting du finner og kjøper brukt”-typen, og blant dem er blant annet dette huset her, som gir meg veldig lyst til å bli hobbit og flytte til Wales.

Eco domes
Økolandsby eller ikke økolandsby: jeg har gresselig lyst til å bygge mitt eget hus. Dette er delvis fordi det ville fått meg til å kjenne meg superbarsk, delvis fordi det er så mange kule nye måter man kan bygge hus på. Min absolutte favoritt, enda kulere enn å bygge en svær leirplass av forlatte moelvenbrakker, er økokupler. Det er byggeplaner og sånt på nettsiden jeg lenka til. Det er litt mer komplisert i fuktige Norge, hvor vi trenger litt mer kjeller og slikt enn det de har på bilde, men det burde jo ikke være uoverkommelig. Det ville blitt det kuleste huset i hele verden.