Kaffe fra 1737

I 1737 ble en av Susanna Egerins tyske kokebøker oversatt til svensk under tittelen En nödig och nyttig hus-hålds- och kok-bok. Boka er digitalisert av Umeå universitetsbliotek, hvor den finnes både i en særs upraktisk bla-visning, og som pdf. Det er litt komplisert å finne fram matrettene, fordi inndelingen ikke er veldig intuitiv for de av oss som er vant til moderne kokebøker, hvor mat enten er delt inn som søtt og salt, eller etter ingredienser. Egerins kokebok er ikke ordna på denne måten, snarere er maten delt inn etter konsistens. Under overskriften “Allahanda slags Mos at tilreda” finner du oppskrifter på både syltetøy, eggekrem, sennep, kaffe og farse til medisterpølser. Snarere enn sennep og medisterpølser har jeg valgt å lage kaffe etter oppskrifta på side 131. Når jeg har utelatt beskrivelsen av hvordan kaffebønnene best bør brennes, ser kaffeoppskrifta slik ut:

At koka Coffe
Tag så mycket Coffe som du wilt hafwa, lägg det uti en fortent panna, och slå litet watn der på, och låt det koka lyckt at alt watnet blifwer innkokat, sedan slå søt miölck der på, så mycket dig behagar ock låt det et par gangar koka op der med, tillika med litet socker, så är det färdigt. (…) NB: Socker och caneel skal och wara här uti.

Oppskrifta lar det som dere ser være opp til den enkelte hvor sterk kaffen skal være. Jeg har her valgt en ganske svak variant, som smaksmessig minner om en mindre kvalmende kakao. Jeg har skjønt at folk forbinder begrepene “kaffeoppskrift fra 1700-tallet” og “sterkt og beskt” med hverandre. Jeg var i ferd med å tilby en kopp til moren min da hun utbrøt at det ville hun i hvert fall ikke ha.

Kaffe etter Egerin
Per kopp:
1 ss kaffe. Helst kokmalt, men jeg brukte trakterkaffe, og det gikk fint.
1 shot vann
1 kopp helmelk
1 ss sukker
1 cm lettstøtt kanelstang.

Visp vann og kaffe sammen og la det fosskoke til det har kokt tørt, men ikke så det svir seg. Hell en spiseskje sukker, litt kanel og en kopp helmelk oppi, og la det koke opp, fremdeles med kaffegruten i. Smaken blir dypere om du lar melka koke opp tre ganger. Sil fra gruten og drikk.

Om du vil lese mer om kaffe på 1700-tallet, har Ragnhild Hutchison en artikkel om kaffe i siste Fortid (bla til s10 i .pdfen).
Om du vil vite mer om sukker, kan du dra på museum of londons utstilling om sukker og slaveri.

Kanelkaker fra 1700-tallet

Denne oppskrifta har jeg henta fra Henry Notakers nettside, Notaker igjen har henta den fra en kokebok på riksarkivet.

En av utfordringene med gamle oppskrifter, er at de forholder seg til helt andre måleenheter enn de vi er vant til.

Et københavnsk skålpund er på ca en halv kilo. Et lodd kanel er 1/32-del av et pund, altså 15 g. kanel, eller midt mellom tre og fire spiseskjeer. Hvor mye kardemomme du fikk for fire skilling har jeg ikke funnet ut, men du trenger ikke ha mer enn et par teskjeer støtt kardemomme før kardemommesmaken understøtter kanelsmaken på en fin måte.

Smaae Caneel Kager x
Tag 1 pund meel 1/2 Sukker 1/2 pund Saltet Smør 14 Æg 1 Lod Canel for 4 skilling Cardemomme skallen av 2 Citroner skaarne i Smaa Tærninger Ælt det Som i een Dey Tril det Saa ud i Smaa Runde Kugler Bag den Saa i een Krum Kage Jern og Bøy den ober een Rund Stok.

Eggetrøbbel
Oppskrifta spesifiserer at det skal bli en eltbar og trillbar deig. Etter direkte oversettelse minna deigen min mer om en tjukk svelerøre enn en kakedeig. Sannsynligvis er dette fordi moderne egg er større enn egga på 1700-tallet. Det jeg vet, er at vi ikke begynte å importere høns til Norge før ca 1850, og at jærhøna, den eneste norske hønserasen legger egg som med dagens fôrtyper veier omkring 55 gram. Store norske egg, veier derimot et sted mellom 63 og 73 gram. Jærhøna er riktignok en ganske ny oppfinnelse, og jeg personlig vet lite om norske høner på 1700-tallet. Jeg får se om neste egg-oppskrift blir like flytende som denne her.

Jeg la til mer mel, sukker og smør til røra hadde ønska konsistens, men de kakene ble så mislykka at jeg ikke unner noen å prøve seg på dem. Originaloppskrifta, på tross av den for store eggemengden, ble faktisk ganske god. Smaksmessig minner de endel om tørre vafler, men med kanel og sitronsmak. De er altfor tjukke til å være krumkaker, men siden krumkaker ikke er noe ideal i seg selv, var de ganske gode.

Små kanelkrumkaker:
500g siktet hvetemel
250 g, eller (dl) sukker
250 g meierismør
14 egg
15g, eller 4ss kanel
2ts malt kardemomme
skall av 2 sitroner (hakka er bedre enn terninger)

Hell ca en spiseskje av gangen i et varmt krumkakejern og stek dem til de har fått litt farve. Trill dem rundt en pinne, og la dem bli sprø og kalde. Ikke stek krumkaker i lummert sommervær, for da slogner de før du rekker putte dem i en kakeboks.

Matthet og semulegrøt

Kroppen og hjernen min går ikke helt i takt. Begge er sykliske, javisst. Begge forholder seg til en fiktiv rytme, men rytmene kan umulig være de samme, og jeg tror ikke bevisstheten min er blitt informert om noen av dem. Tidvis har hjernen drivkraft, andre ganger kroppen. Noen ganger begge, – av og til ingen av dem.

Av og til ligger hjernen min og skvalper et sted oppe i skallen. Den skvalper fort fram og tilbake mens kroppen hopper rundt og vil gjøre ting. Gå tur, gå ut av huset, vaske kåken. Jeg blir så gira at jeg, selv når jeg sitter stille ender med å riste, fomle og trampe takta, eller jeg virrer forvirra rundt til tidlig på morran. Jeg blir så gira at jeg mister finmotorikken, søvnen og konsentrasjonen. For hvem trenger egentlig å sove, når man kan brette sammen undertøyet sitt eller sortere kostymeskapet sitt tematisk?

Andre ganger er det huet som drar. Jeg bobler over av ideer, men kroppen setter seg på bakbena. Da sitter jeg og jobber med den samme lille tingen lenge, lenge og pusler og snekrer og ordner. Jeg kaller det én ting av gangen-modusen. Modusen hvor jeg sitter fra tidlig om morran til sent på kvelden og jobber og pusler uten egentlig å ha noen drive til å gjøre noe annet.  

Jeg har hatt en lang periode nå hvor kroppen og huet har vært på samme lag, som er det jeg liker best. Begge har vært i “tusen ting på en gang”-modus, noe som er en veldig deilig tilstand å være i. Sammen har vi skullet redde verden, ta den over, skrive storverker, bli kunstnere, atleter, designe hus og bygge dem selv… jeg har vært akkurat så gira at jeg har ført lange monologer til alle som har kommet forbi, og som sikkert ikke egentlig bad om en utlegning om akkurat hvor fantastisk livet er. Det har vart i uker, deilige deilige uker.

Men så. Plutselig en gang på mandag forble kroppen i full form mens huet var sånn midt i mellom. Kroppen sporet til handling, og hjernen prøvde så godt den kunne å henge med. Uten egentlig å få det til. Mandag kveld dro jeg til Kristiansand, og siden jeg  kom hit har jeg ligget våken store deler av natta. Hjernen har villet sove, vært trøtt og sliten. Kroppen har ikke skjønt hva denne sovetingen er. Kroppen har protestert. Jeg prøvde å løse det med en lang yogaøkt. Jeg prøvde å løse det med å jogge tur til astmaen ulte i brystet og føttene mine verket av de litt for små joggeskoene. Det hjalp ikke. Jeg fikk fortsatt ikke sove.

Jeg er så sliten brått, at jeg må ta et skritt til siden for å holde ballansen når jeg reiser meg for fort. At øynene mine zoomer ut til alt blir ei tjukk tåke om jeg ikke konsentrerer meg på å fokusere blikket. Forrige Kristiansandtur hadde butikkvandring, pøbbjobbing og lange gatevandringer. Denne turen har hatt et litt sjabby motellrom og et støvete riksarkiv. Men jeg har fått gjort ting. Oh yeah. Jeg har lagt til rette for ukesvis med “en ting av gangen” plukkejobbing. Jeg liker så godt å sitte for meg selv og jobbe med tingene mine. Det har jeg alltid gjort. 

PS. Semulegrøt
Det jeg hadde mest lyst på i hele verden var semulegrøt til kvelds. Så jeg kjøpte semulegryn, en tyrkisk type som jeg aldri har spist før og en liter melk og skulle til å sette igang. Da jeg titta ned i semuleposen var den helt prikkete. Jeg avfeide det som grove semulegryn, men da jeg så litt nærmere så jeg at det var biller, larver, vinger i ymse størrelser. Det var i grunnen litt ekkelt.

For at jeg skulle få grøten min, stjal jeg litt gjenglemt ris som sto i en hylle. Risen var ikke det spor god, og ville ikke grøte seg i melka. Det hele var i grunnen en litt skuffende affære. Dumme billene som kom og ødela semulegrøten min!

Ikke spis opp maten din

I det siste har jeg fått en forkjærlighet for KKs nettsider. Jeg vet ikke hvorfor jeg har bevart dette som min egen lille hemmelighet, for jeg har jo vokst opp med mammas KK-blader. De inngikk som en like viktig i sosialiseringsprosessen min som Donald og Bamse. En overraskende mengde av tingene jeg vet kommer fra årevis med KK-lesning. Alt jeg vet om kurdiske kvinnelige geriljasoldater og forholdene i amerikanske kvinnefengsler kommer fra KK. Nettsidene deres leser jeg riktignok for det intetsigende pjattet; de er stappfulle av moterapporter og stadig nye motstridende informasjoner om trening, kosthold og ernæring. Jeg koser meg, og merker en underlig forkvaklet gjengjennelse i artiklene deres. Når jeg leser artikkelen om at damekropper liker tofu, linfrø og grønnkål kan jeg nikke bifallende. Jeg liker også de tingene, selv om jeg ikke synes import av bisonkjøtt er noen veldig god ide. Bisonkjøtt ja. Omtrent på bisonkjøttet er det jeg begynner å lure på hva det er de tenker med. Er det ikke hipt å være miljøvennlig om dagen?   

I fjor en gang slo avisene inn åpne dører med en rapport om at vi kaster mer mat enn noen sinne. Vi bruker arbeid, penger og miljøkostnader på å dyrke, bake, foredle og skape mat, – og som en konsekvens masse søppel. I 2006 forklarte dagens næringsliv at den totale mengden husholdningsavfall har doblet seg fra 1999 til 2004. I fjor la NRK til at hver nordmann kaster 50% mer mat nå (altså 2008) enn for ti år siden.  For en ukes tid siden prata også landbruksministeren om hele matkasteproblemet. Det ække no nytt. Alle vet at matkasting er problematisk. 

Men på nettsidene sine har KK en artikkel som heter “ikke spis opp maten din“, som fokuserer på at det å tvinge barna sine, – og seg selv til å spise opp mat de ikke vil ha, ikke orker eller ikke har lyst på kan gjøre at barna, – eller en selv blir overvektige. Jeg tviler ikke et sekund på at det er sant. En bi-effekt som de ikke nevner er at å bli tvunget til å spise også kan bidra til spiseforstyrrelser, noe som ikke topper lista over ting man ønsker for barna sine.  For å unngå overvekt, videreformidler KK råd fra nettstedet Shine at du ikke skal spare på mat du ikke egentlig har lyst på til senere.

Joda. Det er lov å kaste ting som ingen orker synet av mer. Men de starta så bra med å råde oss til å lage små porsjoner, og å spare maten til senere måltider i stedet for å småspise den på kvelden. Hvorfor måtte de i gang med kast restene-oppfordringer. Det er jo ikke som om vi ikke allerede kaster langt mer enn vi burde…

Tran

Da jeg var liten tok vi ikke tran. Jeg syntes tran var så godt, slik jeg alltid har syntes det meste med høy fettprosent smaker forførende deilig, slik som fløte og smør og fete sauser. Jeg tror kanskje jeg er den eneste jeg kjenner som gjerne skulle helt fløte i helmelka mi om morran, og som står i fare for å spise opp middagssausen med skje. Jeg ville altså gjerne spise tran, en gang kjøpte jeg ei flaske for mine egne lommepenger. Mamma, derimot, hevdet at tran var et slags nederlag, en slags innrømmelse av at man hadde et utilstrekkelig kosthold.

Da jeg var veggis, spiste jeg heller linfrøolje. Det smaker ikke på langt nær like godt, og omegatresidene på internett, som sikkert har en og annen sel- fiske- og emu-transponsor hevder at linfrøolje ikke er like fint for deg som tran er.

Først slutta jeg å være veggis. Deretter så jeg et program på tv med en mann som bare spiste eskimomat, bare fisk og sel, og skar seg selv i armen hver dag og målte hvor lang tid det tok før blodet levra. Det var lett makabert, men veldig morsomt å se på. Det er den mest absurde bedriften jeg har vært bortil, en måned med fisk og skjæring. Et annet tv-program påsto i tillegg at omega3 var bra mot depressjoner og slikt, og at det stabiliserer humøret. For et humørsvingningsmonster som meg hørtes det veldig bra ut. Og så begynte jeg å ta tran jeg også.

Men, nå når vi kjernen i posten: Hva faen er det i trankapslene? Vanligvis spiser jeg tran hjemme, og den trana er vanlig og kommer på ei flaske. Men når jeg, som idag, glemmer det, spiser jeg heller omega-3 kapsler. Og de inneholder søren meg ikke tran. Når jeg tygger på dem kommer det noe flytende, vannaktig, – slettes ikke oljeaktig ut. Jeg lærte alltid at d-vitamin måtte bindes til fett. Og er det ikke fett der, er det kanskje ikke d-vitamin heller? Er eldorados billige omega-3 kapsler egentlig bare lureri? Er det et triks for å lure folk til å tro at fettsyrer kommer i fettfri variant?

Jeg er offisielt forvirra.

Forøvrig er det moro å tygge på trankapsler. Det sier *popp*, men unngå de som har noe kremet inni. De er ekle.

Brygget for nederlag

Idag har Aksel gjesteblogga for meg. Og fordi jeg ikke hadde kameraet med bildet på, er bildet grovt og brutalt hotlinka et annet sted fra.

Hvis man liker øl av den litt dyre typen, utvikler man fort en viss bullshit-radar. Det er med øl som med leger som ikke dekkes av folketrygda – mange pene ord, men til syvende og sist mest vann og god tro. Ikke for det; jeg betaler gladelig dyre penger for god øl, og prøver det jeg finner av rare og spennende brygg. I den anledning plukket jeg og fruen opp en liten samling flaskeøl for prøvesmaking. Første kandidat var en øl fra St. Peters Brewery, en ”Honey Porter”. Bryggeriet skilter med den sedvanlige remsa; lang tradisjon, urørt kildevann fra hemmelig kilde, bygg håndplukket korn for korn av venstrehendte munker, tappet på en reprodusert 1770-talls ølflaske. Vi prøvde tidligere en lite imponerende bitter fra samme bryggeri, og tenkte å gi opplegget en sjanse til. Flaska var jo tross alt veldig fin.

Når det er sagt, er det siste gang vi lar den jævla flaska lure oss.

Når flaska just var åpnet lukta det veldig sterkt av honning, men det varte ikke lenge. Når innholdet kom over i glass slo lukta over til en slags blanding av pencillin og den ekle blå-og-gule typen multivitamin. Godt lukta det ikke.

Smaken er vanskelig å beskrive. Jeg har mye fordommer mot folk som tar i bruk spenstige metaforer for å beskrive drikkevarer; hvis vina smaker blyant og våt jord blir jeg mer skeptisk enn begeistret. Jeg blir nå nødt til å bite alt dette i meg. For dette smaker ikke øl. Ikke honning heller, for den saks skyld. Nærmere ettersyn viser at ølen ikke inneholder honning i det hele tatt, men ”honey flavouring”, som kan forklare de lumre kjemiske undertonene. Smaken ligger et sted mellom hostesaft, cherry coke og vaskemiddel; det eneste som i det hele tatt minner om øl er ettersmaken, men selv den leder tankene mer mot rødsprit enn humle. Alt i alt er denne ølen en så fantastisk clusterfuck at det tok flere forsøk før jeg i det hele tatt klarte å finne noe som helst å sammenligne med. På en måte er ølen ganske imponerende, men på samme måte som en fallskjerm heklet av navlelo; sikkert vanskelig å lage, men til syvede og sist absurd og ubrukelig

Om ølen er udrikkelig, har de i hvert fall tradisjonen i boks. Da John Murphy starta st. Peters hadde han aldri vært brygger. Likevel ville han ha en engelsk merkevare basert på ”kvalitet, innovasjon og tradisjon”. Det var litt vanskelig å starte en hundreårig tradisjon i 1996, men som professjonell merkevarebygger kjente han oppskrifta:
1) Kjøp et gods fra 1200-tallet.
2) Kjøp en (riktignok amerikansk) ølflaske fra 1700-tallet for emballasje.
3) Skaff noen påstår seg å kunne brygge, og lag øl som er så rar at folk blir nysgjerrige (Grapefruktøl, for eksempel).
4) Kjøp to pøbber og puss dem opp, og sørg for å få en premie for din upåklagelige innsats for lokalsamfunnet.

Så får lokalsamfunnet tåle at pøbbene deres bare serverer øl fra st. Peters. Ikke er jeg religiøs, men hvis det skulle finnes et sted hvor synderne skulle sperres inne til dommens dag, høres det ut som et bra sted.

---

+ Wild honey?
+ Hostesaft

Gnocchi

Jeg har lenge lagt store planer om å lage blå gnocchi, fordi jeg liker mat med rare farver. Motivasjonene var mange: jeg hadde aldri smakt gnocchi. Gnocchi er et morsomt ord jeg gjerne vil ha mange gode unnskyldninger for å kunne si i tide og utide. Dessuten tenkte jeg at blå gnocchi med rød bacon, orange gulrøtter og grønne erter måtte være omtrent så scifi som du kan få maten.

Da planen skulle settes ut i livet, fikk den både en og to kjepper i hjula. Det første forsøket kollapset i en sky av bærsj da de blå potetene jeg kjøpte viste seg å være meget ekle, mugne og slimete. Det andre forsøket var bare litt mindre katastrofalt, siden butikken hadde konspirert mot oss ved å ikke kjøpe blå poteter i det hele tatt. Ikke engang mugne sådanne. Jeg måtte finne meg i vanlige hvite poteter. Det ble litt mindre scifi, men det ble i grunnen ganske godt.

Nå vet jeg ikke hvordan gnocchier egentlig skal lages. Oppskrifta mi endte opp sånn her:
+ En haug kokte melne poteter.
+ Litt olje.
+ 1 egg.
+ Masse masse mel til deigen er ganske tjukk.
+ Endel salt også.

Etterpå kokte Aksel dem til de duppa rundt og så slimete ut. Mmm! Slimete potetballer!

Muffinsuka

Jeg er en ganske lettbesatt person, og når jeg får en fiks idé, kan ikke ti ville hester få meg fra den. Det var det som skjedde for noen uker siden da jeg fant en vakker muffinsform på Claes Ohlson. Ikke bare var den deilig teflonbelagt, men den var også flergangs!

- “Tenk på alt miljøet jeg sparer, om jeg slutter å bruke papirformer” ropte jeg og la ut for forma. Det var først på vei hjem jeg skjønte hvor mange elementer jeg hadde oversett. For det første baker jeg aldri muffins, nettopp på grunn av disse elendige papirformene. Jeg baker heller kake i en gammel kakeform jeg kjøpte på loppemarked, eller en helt vanlig ildfast form. På den måten var ikke kakebaksten min en slik miljøbelstning som jeg forestilte meg.

For å gjøre det hele værre var forma lagd i aluminium. Aluminium er ikke akkurat mors beste miljøtips. Det samme gjelder desverre den deilige teflonen, som i tillegg står i fare for å skrelle av i løpet av kort tid, med det sørgerlige resultatet at forma må kastes. Jeg satt igjen med en vammel følelse av at mitt instinktive miljøtiltak hadde vært en fadese, en fadese det bare fantes en vei ut av: Jeg måtte bake jævla mye muffins!

De to ukene som kom bakte jeg muffins nesten hver dag. Søte muffins, salte muffins, cornbread, salt cornbread. Det var i grunnen deilig, og siden forma var i stendig bruk hadde jeg legitimert innkjøpet av forma, og fått kake som belønning. Det holdt i to uker, til buksene plutselig strammet ubehagelig mye over maven og tanken på kake begynte å bli uutholdelig. Jeg gjemte forma i skapet, i påvente av en ny muffinsuke.

Jeg lurer på om det ikke var Eva som ga meg cornbread første gangen på en nyttårsaften en gang for lenge siden. Jeg prøvde mange forskjellige oppskrifter, men jeg klarte liksom ikke å herme. Derfor lagde jeg i stedet:

Marthes cornbreadmuffins (tadaa)
(nok til 12 muffins)

Smelt 100 g smør
Hell i 1 kopp melk(gjerne blanda med rømme)
Og 1 kopp sukker
Og 2 egg
Og 1 kopp sikta hvetemel
Og 1 kopp gult maismel
Og 1 ts bakepulver
Og 1/2 ts salt
Smør formene godt med smørr, og stek på 175 grader.

---

Mine 1-to opptadetinger i uka gikk katastrofalt i do, og nå er det allerede en hel måned siden sist. Forklaringa er at det har skjedd en hel haug ting. En konsekvens er at jeg har omstrukturert hele hverdagen min. For det første er jeg blitt deltidsstudent, for det andre jobber jeg litt mer, for det tredje er jeg blitt redaktør av fortid og resultatet ble visst en prekær mangel på blogging, – eller i alle fall at blogginnleggene mine plutselig sluttet å nå internett, selv om noen av dem absolutt nådde fingrene.

Jeg tar en ny innflyvning og later som ingen ting.

Grapefrukt

Da jeg våkna idag, var det to spørsmål som sloss seg fram gjennom min forsovne hjerne. Det første var “Er det mulig å lage sitt eget grapefrukttre?”. Det andre var “Hvorfor har jeg aldri hørt om grapefruktmarmelade, når det er så lite smell i appelsiner”. Heldigvis kunne begge spørsmålene besvares med det samme eksperimentet. Jeg kjøpte en grapefrukt, plukket ut stenen og lagde marmelade av frukten. Og til sist lagde jeg en grapefruktkake av slimet som lå igjen i bollen etter at marmeladen var silt.

1. Marmelade
Jeg fulgte marmeladeoppskrifta på VeganYumYum. Jeg er i utgangspunktet ingen marmeladespiser, men jeg hadde høye forhåpninger for grapefrukten. De slo til for fullt. Den emne bismaken som frukten har mer enn nok av, er så godt som fraværende i marmeladen, og den har fått en lekker honningliknende oransjfarve. I tillegg smaker den kjempegodt, både varm og kald. Dette anbefales.

2. Grapefrukttre
Inni frukten fant jeg bare en stusselig liten sten som jeg nå har plassert på en liten våt bomullsdott, og jeg går i sirkler og venter på at den skal spire. Såvidt jeg har hørt tar det syv år før trær blomstrer, så jeg prøver så godt jeg kan å gå i tålmodige sirkler.

3. Grapefruktkake
Totalt katastrofalt. Siden jeg brukte ovnen og oppvaskmaskinen på en gang, presterte jeg å forårsake et ganske distraherende strømbrudd, som igjen førte til at jeg glemte hvor mye sukker jeg hadde tatt i kakedeigen. Jeg hadde naturligvis brukt altfor lite sukker. Å lage kake av rester etter marmeladekoking er i tillegg en ganske elendig idé, ettersom de hvite tinga fra rett under skallet inneholder all bitterheten som marmeladen har unngått. Jeg kasta kaka…

Tre urelaterte:

1. Om du googler order “worst” får du ganske vemmelige resultater.

2. Om du baker brød med mer besan (kikert) enn hvete, får du et brød som ikke bare smaker ertete, men som også har en underlig tung tekstur. Om du er mot kasting av mar, er det fint å bake små prøvebrød når man baker ertebrød. Det er jeg glad jeg gjorde.

3. Om du sitter og har hjemmeeksamen, og et band du har villet se siden 2002 eller noe slik plutselig kommer til nabobyen, er det smertefullt. Dumme mimikry. Sukk sukk.