Photoshop-slanking på la Redoute

Jeg kjøpte en bukse av la Redoute i forrige uke. Det angrer jeg ikke på, – det er en knallbra bukse. Men med i posten fulgte en tjukk tjukk katalog, med masse informasjon jeg som netthandler ikke trenger. Det var jo på nett jeg leste katalogen deres, og på nett jeg kjøpte den fine buksa. Nå har jeg en katalog med barneklær, med manneklær, en med klær jeg slettes ikke vil ha. For så lenge handelsstanden har gode nettsider, trenger jeg ikke ikeakatalog, elloskatalog, stoff og stil og la Redoute-katalog. Det er dumt, miljøfiendtlig og bortkasta.

Men uansett hvor irritert jeg var over la Redoutes papirsløseri, satt jeg meg ned og bladde i katalogen deres, og såklart inneholdt også den en haug klær jeg likte veldig godt, jeg lagde små eselører på pene klær og irriterte meg over at reklamen deres fungerer så innmari godt på meg. Helt til jeg kom til badedraktene.

Badedraktene er slankende skjønner du, og la Redoute er så stolte av det at de skriver på bildene at badedrakta har “slankende striper”, eller holder inn og dytter opp. Problemet er at la Redoute i tillegg er så brydde over enkelte badedrakter som ikke er hold-in at de har måttet slanke modellen litt i photoshop for å veie opp. Som om vi ikke allerede aksepterer at modellene deres er slanke. Når jeg skal kjøpe badedrakt, sitter jeg ikke og vurderer om modellen er slank nok til at det er verdt bryet, i den grad jeg grubler på badedrakter spør jeg meg selv hvorvidt jeg tror badedrakta på bildet også kan passe til min mye mer rotunde kropp.

Til opplysning: Ei badedrakt er ikke et magisk klesplagg som forandrer kroppen din til et lykkelig, magert, solbrunt overmenneske. Badedrakta er noe vi har på oss når vi bader, bretter ned når vi skal sole ryggen. Den får sand på innsida på de mest ubeleilige tidspunkt, klør når den tørker og lukter surt når vi glemmer å pakke dem ut. Det er et plagg få liker å kjøpe og som mange misliker å ha på seg. Og forresten, – det er ett av de få klesplagga som ser bedre ut på ei slank dame, enn på ei mager dame. Det som gjør bildet over så merkelig, er jo blant annet at de har brukt tegneprogram til å gi ei mager dame former hun ikke kunne fått uten å legge på seg litt.

Men det er ikke bare det som gjør bildet rart. Dama på bildet er nok ikke så asymmetrisk som bildet viser. På bildet er nemlig det av bena hennes som er nærmest oss smalere enn det som er lengst vekk fra oss. Jeg har en følelse av at slike skavanker ikke aksepteres i modell-land, så sannsynligvis er de lagd av en overivrig retusjør.
- Og morsomt som det er å leke med perspektivtegninger, gir disse innovative proposjonene meg ikke det spor lyst til å kjøpe badedrakt av la Redoute.

Stardoll og politisk oppvåkning

Jeg husker fremdeles den dagen jeg begynte å interessere meg for politikk. Jeg var omlag tretten, og satt og chatta med en tilfeldig fremmed mann på mIRC. Jeg var relativt naiv i denne perioden, og i håp om å bli likt hørte jeg meg selv ofte gjenta ting andre hadde sagt, som om det var mine egne erkjennelser det dreide seg om. Det skumle var at jeg både gjentok slike påstander til andre, og til meg selv. Om noen for eksempel sa “Britney Spears er bra/dårlig”, ville jeg jobbe for å overbevise andre, og ikke minst meg selv om at Britney Spears virkelig var bra/dårlig, uten å egentlig ta meg bryet med å vurdere hvordan jeg forholdt meg til påstanden. Få ting er så skremmende som å ikke stole på sine egne instinkter.

Dette noe brysomme forholdet til egne meninger fikk meg dessuten til å gjenta setningen “politikk er kjedelig” denne sene kvelden på chatterommet #Norge. Siden denne lørdagskvelden, denne chattesesjonen var ett merkelig, livsendrende øyeblikk, husker jeg detaljene, hvordan jeg satt på den hullete flaskegrønne kontorstolen på arbeidsrommet hjemme hos foreldrene mine, at det var vinter og mørkt utafor, samt at jeg chatta med en mann som var par og tyve, bodde i Oslo og jobba som konduktør for NSB. Hvorfor husker jeg disse detaljene om et menneske jeg aldri møtte? Jeg husker ikke navnet hans, jeg husker ikke nicket hans. Jeg husker bare at han tok meg alvorlig, selv om jeg var tretten og uvant med å bli tatt seriøst.
- “Feil” sa han. “Politikk er morsomt”, og så forklarte hvorfor han syntes politikk var spennende. Han må ha vært middels god til å forklare, for jeg kjøpte hver smule. Det jeg er mest imponert over i ettertid er egentlig at han ikke misjonerte for noen bestemt retning, han bare agiterte for generell samfunnsengasjement.

Fra den dagen bestemte jeg meg for at politikk var morsomt, og det har i grunnen ikke gått over. Takk og lov for at jeg ikke automatisk gjentok det flertallet sa. Heldigvis holdt det at noen mente noe for at jeg ikke skulle kjenne meg helt alene om et synspunkt. Det trengte ikke engang være noen jeg kjente. Det kunne være en fremmed konduktør jeg møtte i noen timer på mIRC-rommet #Norge.

Kanskje andre unger er like lette å snu som jeg var?

Om du kjenner noen småpiker i tiårsalderen har du sikkert vært borti papirdokkecommunityet Stardoll, et nettsamfunn hvor man kan lage seg ei dokke og kle på dem med merkeklær som kjøpes (for ordentlige penger) i papirdokkebutikken. Papirdokkebutikken har klær som tilsvarer de som finnes i ordentligbutikken, og er dermed et sted hvor småpikene lærer seg motesans. Stedet gir meg spader, men som tidligere barbie- og papirdokkeentusiast kan jeg likevel forstå appellen. Man har dokka si, og så har man et “rom” som man kan innrede, og så kan man komme på besøk til hverandre.

Stardoll er et pussig sted, for selv om det er ei nettside som sosialiserer småpikene inn i en verden av mote og interiør, – forsikrer de at nettstedet er “sikkert”. Jeg skal ærlig innrømme at jeg får litt gåsehud av konseptet “småpiker øver på å kle seg pent og innrede hjemmet sitt og vise det fram til venninnene sine”, og at jeg mye heller utsetter barna for banning enn for stardolluniverset. Men som del av stardolls “vi er en lærerik nettside som er bra for barna dine”-konsept, har de utvikla en “lær om potensielle rollemodeller”-side, hvor du kan kle på papirdukker som ser ut som Elsa Chiapparelli, Frida Kahlo, Amelia Earheart, Marie Curie og Aung San Suu Kyis og en haug andre, og ikke minst lese om de historiske personene det dreier seg om.

Følelsene mine og tankene mine er uenige om hvordan jeg skal forholde meg til dette. Følelsene mine synes det er utrolig reduserende ta på en bikinikledd Aung San Suu Kyi-dokke hatt og sarong, og klarer heller ikke tro på at det kan vekke samfunnssansen til verdens småjenter. Samtidig hvisker tankene mine om igjen og om igjen at jeg, som overanalyserende overbekymra person ikke har peiling på hvordan fjortisser fungerer.
- En fullstendig snuoperasjon kan tross alt skje i løpet av en times chatt med en konduktør fra Oslo.

1. mai

Jeg hopper innom bloggen midt i bloggepausa mi for å sende dere videre til Dagsavisens 1.maiparolekavalkade, med bilder henta fra arbeiderbevegelsens arkiv (som forøvrig har en tilsvarende fanekavalkade).

Idag var det bemerkelsesverdig hvor mange butikkeiere som hadde samvittighet til å være åpne på 1. mai, interessant å se hvor demonstrativt sakte de ansatte plasserte ut matvarer på hyllene i vinduene som vendte ut mot toget. Min egen lille nærbutikk tok seg heldigvis en fridag.

Gratulerer med dagen alle sammen. Vi snakkes som tidligere nevnt etter 15. mai.

Ikke spis opp maten din

I det siste har jeg fått en forkjærlighet for KKs nettsider. Jeg vet ikke hvorfor jeg har bevart dette som min egen lille hemmelighet, for jeg har jo vokst opp med mammas KK-blader. De inngikk som en like viktig i sosialiseringsprosessen min som Donald og Bamse. En overraskende mengde av tingene jeg vet kommer fra årevis med KK-lesning. Alt jeg vet om kurdiske kvinnelige geriljasoldater og forholdene i amerikanske kvinnefengsler kommer fra KK. Nettsidene deres leser jeg riktignok for det intetsigende pjattet; de er stappfulle av moterapporter og stadig nye motstridende informasjoner om trening, kosthold og ernæring. Jeg koser meg, og merker en underlig forkvaklet gjengjennelse i artiklene deres. Når jeg leser artikkelen om at damekropper liker tofu, linfrø og grønnkål kan jeg nikke bifallende. Jeg liker også de tingene, selv om jeg ikke synes import av bisonkjøtt er noen veldig god ide. Bisonkjøtt ja. Omtrent på bisonkjøttet er det jeg begynner å lure på hva det er de tenker med. Er det ikke hipt å være miljøvennlig om dagen?   

I fjor en gang slo avisene inn åpne dører med en rapport om at vi kaster mer mat enn noen sinne. Vi bruker arbeid, penger og miljøkostnader på å dyrke, bake, foredle og skape mat, – og som en konsekvens masse søppel. I 2006 forklarte dagens næringsliv at den totale mengden husholdningsavfall har doblet seg fra 1999 til 2004. I fjor la NRK til at hver nordmann kaster 50% mer mat nå (altså 2008) enn for ti år siden.  For en ukes tid siden prata også landbruksministeren om hele matkasteproblemet. Det ække no nytt. Alle vet at matkasting er problematisk. 

Men på nettsidene sine har KK en artikkel som heter “ikke spis opp maten din“, som fokuserer på at det å tvinge barna sine, – og seg selv til å spise opp mat de ikke vil ha, ikke orker eller ikke har lyst på kan gjøre at barna, – eller en selv blir overvektige. Jeg tviler ikke et sekund på at det er sant. En bi-effekt som de ikke nevner er at å bli tvunget til å spise også kan bidra til spiseforstyrrelser, noe som ikke topper lista over ting man ønsker for barna sine.  For å unngå overvekt, videreformidler KK råd fra nettstedet Shine at du ikke skal spare på mat du ikke egentlig har lyst på til senere.

Joda. Det er lov å kaste ting som ingen orker synet av mer. Men de starta så bra med å råde oss til å lage små porsjoner, og å spare maten til senere måltider i stedet for å småspise den på kvelden. Hvorfor måtte de i gang med kast restene-oppfordringer. Det er jo ikke som om vi ikke allerede kaster langt mer enn vi burde…

Disse dumme samene

På Røros er de lei av at samene har urbefolkningsrettigheter. De er så lei av det at de prøver å få fratatt dem rettighetene. De vil frata dem rettighetene ved å genteste dem. Offisielt vil de genteste dem fordi de “er for intelligente til å være samer”. Skogeierlaget påsto at de ikke kunne være urfolk fordi “Dette er mennesker med meget høy intelligens (en iq går langt over andre familier i bygda) en stor del av dem har universitetsutdannelse bak seg”

Den 78 år gamle samen Anders Fjellheim sa til NRK at “Man skulle nesten tro at dette er skrevet for 300 år siden, da samene ble sett på som mindreverdige.” Fjellheim har rett. Argumentasjonen som samer og intelligens er alt annet enn ny. Derfor tok jeg ham på ordet, og fant fram noen 250 år gamle, ganske provoserende uttalelser om samer.

I 1743 beskrev for eksempel major Peter Schnitler samene som ”tilbøyelige til drikk”. Og ”smaa, magre, naar de trede til nogen alder, suurøiede folk, fra en nordmand saa kiendelige, som en jøde fra en christen.” Han forklarte videre at samer som drev jordbruk levde som andre nordmenn, men la til at de ikke var så flittige som nordmenn i samme arbeid. Ifølge Schnitler lå trangen til å leve på vidda i blodet. Samiske barn som hadde vokst opp hos norske foreldre, ville alltid vende tilbake til vidda så snart de nådde en viss alder.

Bildet over er av den svenske fotografen Axel Lindahl. Originalen finnes på galleriNOR
Sitatet om samene er fra “Norge i 1743″, bind 5.
Skogeierelaget ble forøvrig anmeldt til politiet for brudd på rasismelovgivinga.

Blir svett i øra av deg

Jeg hadde en sommerjobb for mange år siden. Jobben hadde et veldig hyggelig miljø, men alle var minst en generasjon eldre enn meg, og alle var menn. Den eneste andre dama var noen år eldre enn meg, og jeg syntes hun var flott. Hun kunne snakke for seg, og i motsetning til meg, som med mindre jeg kjenner meg helt trygg ofte reduseres til en taus tilskuer til andre menneskers samtaler, var denne dama morsom og jovial. Likevel, – da hun gikk fra lunsjbordet dulta den ene mannen meg vennskapelig i skuldra og sa det ble “så deilig og stille her. Jeg blir helt svett i øra av ho der jeg”. Det kjentes rart at min egen sosiale utrygghet plutselig hadde gjort meg til en av gutta.

Jeg har ofte fått beskjed om at jeg snakker for mye. At jeg dominerer sosiale sammenkomster. Jeg vet det gjelder de aller fleste damene jeg kjenner. Beskrivelser om hva de gjør i samtaler beskrives tidvis som kakling, slærving og skvalder, pass man ikke liker å få plassert på seg, når man faktisk er midt i en faglig diskusjon. De siste par åra har jeg begynt å lytte til samtaler med begge kjønn til stede, og damene, – intelligente, oppegående damer er overraskende tause i blanda forsamlinger. På seminarer med 1/4 kvinner til stede har kvinnene aldri en fjerdedel av taletiden. I uformelle diskusjoner fungerer kvinnene som en slags sidelinjeopponenter til mennene. For mennene leder an, og kommer med provoserende påstander som damene hisser seg opp over.

Jeg tror ikke det er bevisst. Jeg ble nemlig selv gjort obs på denne kjønnsfordelte retorikken i en situasjon hvor jeg selv ikke var klar over hva det var som skjedde. Jeg og ei venninne satt og diskuterte politikk med en mannlig venn. Plutselig brøt en kammerat gjennom. Han avbrøt samtalen og spurte begge oss damene om hvor mye vi hadde sagt i løpet av samtalen. Hvor mye taletid vi følte vi hadde fått. Begge så ned, rødmet og erkjente å ha snakket altfor mye. Ingen av oss mente vi hadde latt de andre slippe til. “Så rart” sa kammeraten, “for dere to tilsammen har ikke sagt på langt nær så mye som han der.”

For en tid tilbake, – lang nok tid til at de det gjelder er anonymisert av ukene som er gått, havna jeg på pøbben med to venner og en fremmed. To menn og to damer.

Det var en av disse irriterende kveldene, hvor vi diskuterte temaer som vi alle hadde meninger om. Men som så altfor ofte i sammenhenger hvor vi diskuterer fag: Hver gang mann og dame åpna munnen samtidig, ble dama hysja på av en av mennene. Det kunne virke som om hennes påstander kom i veien for hans fyndige utsagn. Det var merkelig å se på, for min kvinnelige medstudent kasta seg først ivrig og engasjert inn i samtalen. Likevel, – etter at hun var blitt overhørt fem ganger og hysjet på tre, resignerte hun.

Jeg tror ikke det er snakk om bevisst undertrykkelse. Dessverre er det er vanskeligere å slåss mot nedarva retorikk, enn mot noen som gjør en aktiv innsats for å holde deg nede.

Denne er dobbeltposta på 8. mars-bloggen.

Downshifting og ikkekjøping

Idag er den kjøpefrie dagen, eller buy nothing day, som det heter på klingende norsk. Dagen irriterer meg, særlig miljøvernerdelen av meg. For produktivt som det er å sette fokus på konsumpsjonsdelen av miljøproblemene, kjennes “ikke kjøp noe-dagen” som feilslått retorikk. Det er som å si at “jeg er fet fordi jeg spiser for mye på julaften”. Klart dagen er lagd for å sette fokus på forbruk, men å ikke kjøpe noe på den kjøpefrie dagen står for meg som mer av en symbolhandling, enn som noe produktivt. Det kjennes unødvendig å nevne at jeg ikke liker symbolhandlinger.

Siden dette er den kjøpefrie dagen, er det naturligvis også på tide å fokusere på dem som gjør ikkeforbruk til en ekstremsport. Jeg leste Marta Breens dagbladartikkel et år uten shopping idag, og velger å bruke den som eksempel. Kort sammendratt handler artikkelen om Judith Levine, dama bak boka “not buying it”, og Ann Christin Gramming, en svensk bibliotekar som inspirert av Levine lagde et slikt kjøpefritt år for seg og familien sin.

Inspirasjon eller avmaktsfremming?
Levine og Gramming fremstilles i Breens artikkel som fremragende eksempler. Kanskje er de også det, for de har gått et år uten å kjøpe nye klær, nye kjøkkenapparater og nye CDer. Og da jeg leste artikkelen velta det opp en følelse at at jeg burde bli inspirert opp i maven min. Jeg satt og grubla litt på om jeg skulle gjøre det samme som dem, sånn at jeg også kunne være en kilde til inspirasjon. Deretter granska jeg følelsen litt til, og begynte å gruble på hvorfor jeg faktisk ikke ble inspirert. Jeg kom fram til en rekke grunner

1. Noe handler om min egen selvfølelse. Jeg har bare det jeg trenger av klær. Om jeg ikke skal kjøpe en ny bukse i løpet av året, eller nye sko i løpet av året, vil jeg bli sabla kald, og så ville jeg føle meg dum, siden det var frivillig. Jeg lurer på hvor mye klær kjøpefrifolket hadde i utgangspunktet. 
2. Du er ikke inspirerende om du forteller en som er på slankern at han ikke slanker seg, – og legger til at “du tror du slanker deg? Se på meg. Jeg spiser ikke!”. 
3. Det ser ut til å ligge en rekke forskjellige motivasjoner bak: Økonomi, Moral og Økologi. Disse elementene er svært vanskelige å kombinere.

Krasjende motivasjoner
Jeg har lite penger, og bryr meg såklart om økonomi. Jeg er miljøverner, og bryr meg såklart om økologi. Moralen gir jeg faen i. Jeg har lest meg gjennom en rekke argumenter for kjøpefrie år, og plukka ut det som for meg fremstår som hovedargumentene for kjøpefrihet:

1. Økonomi: “Vi kjøper masse ting vi ikke trenger. Det er dumt for økonomien vår. Om vi øver på å ikke kjøpe noe, vil økonomien vår bli bedre. Da vil vi også få mer tid til kos og familiene våre”. Argumentet funker flott i seg selv. Å kjøpe færre ting gir deg flere penger. Da kan du jobbe mindre og kose deg mer. Kjempeflott. Problemet er at billige ting skjelden er miljøvennlige, (bortsett fra bruktklær.)
2. Økologi: “Vi kjøper masse ting, og det er dårlig for miljøet. Vi må kjøpe færre ting, og heller fokusere på at det vi kjøper i stedet er av varig kvalitet.” Dette argumentet er også strålende. Kjøp færre ting, ting som er bra laga, ikke blir ødelangt helt uten videre og som i tillegg er lagd av mennesker som ikke går på slavekontrakter, – og du gjør noe bra for miljø og menneskebiten av produksjonen. Problemet er at dette ikke vil gjøre lommeboka di tjukkere.
3. Moral: Overraskende mange av kjøpefrigjengen setter opp alkohol og snop på lista over ting de ikke vil kjøpe som del av deres kjøpefrihet. Dette er tingen jeg stusser mest over. For med disse prioriteringene får kjøpefriheten et asketisk moral-skjær over seg. Om kjøpefriheten er der for å gjøre det bedre for din egen økonomi og tid, eller for verdensøkonomien og miljøet, er den produktiv. Men om den er der fordi du innerst inne føler at luksus er ondt, at pene piker ikke drikker, og for å hindre deg selv i å føle at du bedriver dødssynder som frotseri og vellevnet. Da tror jeg jeg holder meg unna.

Nå skal jeg ned og kjøpe ei bukse. Jeg gjorde dette for et halvt års tid sida også. Og vet dere hva? Jeg tror ikke jeg blir noen konsumerjunki av den grunn.

Siden bloggen min er norskifisert, har jeg oversatt innlegget. Om dere som kommenterte brått ikke kan stå inne for det lengre, er det bare å si fra, og jeg skal slette kommentarene deres.

Gulere og spede miljøtiltak

Jeg bruker omtrent tre gulere i måneden. En gul, en oransj og en rosa. Om jeg legger sammen, blir dette 36 gulere i året. Det er ganske mye plastikk og produksjonskostnader, – og alt går til sist i søpla.  

Siden det gnagde litt på samvittigheten min, gikk jeg til Akademika for å kjøpe en sånn fiffig tusjpåfyller som jeg hadde i min bokhandlerarbeidende ungdom. Den er veldig kjekk, for når tusjen din er tom, dypper du tuppen i tusjpåfyllern, og etter noen øyeblikk er tusjen nok en gang full av rosa tusjherlighet.

Da jeg kom til bokhandleren så ekspeditøren på meg som om jeg var litt rar. Kanskje var det fordi jeg sto ved siden av en tønne full av gulere til en femmer for stykket. Kanskje var det fordi hun veldig godt visste at store deler av butikkens omsetning kommer nettopp fra tusjene, eller kanskje, kanskje hun bare ikke hadde sett en påfyller før.  

Jeg er skuffa. Så mange gode forsetter går liksom opp i røk.

Onkel Ben, hvordan kunne du

Onkel Ben kon nettopp med en strålende ide. De har lagd “smakfull ris som er lett å lage”. Fantastisk. Risen kommer i en perforert spesialpose. Denne posen skal kokes i et par minutter, deretter ligge på en tallerken et par minutter, og så er det bare å tømme risen på tallerkenen. Vidunderlig enkelt! Det minner ikke i det hele tatt om den gamle, vanskelige måten, hvor vi kokte ris i vann til den var ferdig. 

En pose tilsvarer litt under en middagsposjon, og en vanlig familie ville altså brukt fem-seks risposer for en middag. Det spørs nok om ikke Uncle Ben’s har deltatt i en “hvem kan lure folk til å kjøpe mest søppel”-konkurranse. 

Noen tall
En gjennomsnittlig østlending produserer 414 kilo avfall hvert eneste år. Det er 40% mer enn den samme personen i snitt produserte i 1995. Ifølge SSB utgjør dette ca 1,25 kilo søppel per person hver dag.

Vi har etablert en enighet om at miljøvern er in igjen, og jeg hører oftere enn jeg kan puste at vi er midt i en ny miljøvernbølge. Det er blitt et mantra som mennesker og medier chanter i kor, helt til vi tror på det. Da bølgen begynte å feste seg, ventet jeg spent på statistikkene. Jeg forventet nemlig at den skulle ha en effekt. Jeg forventet at mindre søppel skulle være del av den grønne bølgen. Men nei. Det er visst ikke sånn det fungerer.

Her er mitt motforslag. Kjære yndige onkel Ben’s. Dropp poserisen. Vær så snill. Gi forbrukerne en kokebok i stedet.

A long post about propaganda.

“I like propaganda,” said my little brother one day, quite a few years ago. He had been downloading old propaganda films and posters from the internet. As he just a few weeks before had proclaimed that he thought we should make false statistics and more censorship on the telly, I got a bit worried.

Fortunately, the wish for false statistics turned out to be one of his finer traits. He had observed how the girls in his class used statistic average weight as a reason for why they wanted to diet, and along with the extreme makeover programs that had entered tv that year, they had started to talk almost obsessively about how they wanted to change their appearance. Of course he wanted to forbid the extreme makeover programs, when they resulted in fourteen year old girls who yearned for liposuction and wanted to “give their breasts a little lift”. And, as he said, – “I think it does them more damage to go funny in the head because they think they are fat and abnormal, than to be a little thicker than what’s average, or even what’s healthy.”

But back to the propaganda he’d been downloading. He said he liked the buzz that it gave him, and of course I instinctively replied that “sometimes it’s a bad buzz”, cause good propaganda can help to create goodwill for bad causes. Then he god me hooked. He showed me American “pay taxes”-propaganda from the second world war, and yes. It gave me the urge to pay taxes, and it gave me the urge to defeat nazi germany. Of course it also made me wonder why we don’t make our own tax-paying posters, to make people understand why a severely progressive taxation is good for society. Of course, the Nazi propaganda has pretty much the same effect on me, after all: who doesn’t want a society that stands together to protect what’s good, a society with happy families and healthy children? My mind has horrible connotations related to nazi germany, but in a way, it’s the fact that films and posters gives me this positive buzz, that fascinates me. That it manages to make me want to be a part, that it gives me a feeling that I should contribute, even to causes which I don’t agree with. That’s really impressive craftsmanship.

Break virgin lands!
It’s rather fascinating that the breaking of the virgin lands above, which gives me such a lovely buzz in my tummy, is related to the ecological disaster of the Aral sea that shrunk to nothingness because the rivers leading into it was used for irrigation. There was a Russian slogan that went along the lines of “The aral sea must die like a soldier fighting for our new motherland”. Sounds beautyful, doesn’t it? Even though it’s pretty horrible in real life.

There is an amazing blog that posts old Soviet propaganda posters, and gives you the historical background information to understand them, and a little daily Russian history tidbit to match. Incredibly fun reading. I recommend: this one about railroads, this one, this one and this one about physical health and this one about agriculture. Another fun thing is how you could just replace the red cross on this one with a swastica, and it would have been perfect for hte nazi market, although she should replace those russian blushing cheeks with a healthy german tan.

Final credit: I found the posterblog through Ida, which is what started the whole propagandistic flashback process.