Tjueandre juli slutta jeg å sove. Hadde jeg ikke også tidligere opplevd denne typen søvnløshet, da grandtanta mi døde i 2006, hadde jeg feid det bort som en tilfeldighet at det var nettopp den dagen våkenettene begynte. Det er nemlig ikke slik at jeg tenker på Breivik i det vide og det brede, slett ikke, men det er en merkelig rastløshet som har entra hodet og kroppen mitt de siste par ukene, og det er ikke mulig å bli kvitt den.
Riktignok har soving aldri kommet lett for meg. Jeg sover omtrent som andre slanker seg, med gode forsetter, besvergelser og ubrukelige magiske medisiner. Jeg vet alltid når det er åtte timer til jeg skal opp. Hver eneste gang det klokkeslettet passeres, fylles jeg av bange anelser for hvordan det skal gå neste morgen. Jeg har fremdeles barndomsdagbøkene mine, med forseggjorte oversikter over klokkeslettet jeg la meg, og klokkeslettet jeg sovna. Når jeg tenker på å sovne på ungdomsskole og videregående er det jeg husker best den voksende panikken jeg kjente når kortvisern krøp forbi ett, og markerte to tilbakelagte timer med stirring i taket.
Men jeg er jo blitt bedre på det her. Uendelig mye bedre. Jeg kan yoga. Jeg kan meditere. Jeg kan tenke på tærne mine til jeg slokner. Jeg kan fortelle meg selv det samme lille eventyret med små små variasjoner til det betryggende dysser meg i søvn. Jeg har til og med hund og kjæreste som kan sove sammen med meg i tilfelle mareritt. Det er bare det at det ikke hjelper å sovne lengre. Etter 22. juli har jeg våkna jevnlig klokka tre og halv seks, enten av rastløshet, mareritt, eller andre absurde fenomener:
For litt over ei uke siden våkna jeg at at folk hadde fest i haven. Jeg våkna bare halvveis, våkna akkurat nok til å ikke innse at deres høylydte “wooo”-skrik var resultat av et primalinstinkt som aktiveres i enkelte mennesker når de drikker alkohol. Jeg forsto det ikke da, men det var ingen som ble voldtatt i haven den kvelden, setningen “legg deg på benken, vær så snill, legg deg på benken” ble sagt av en kamerat til en som hadde drukket så mye at han hadde beslutta at blomsterbedet var det beste stedet å tilbringe natta.
Natt til i går var det maven min som rumla. Jeg våkna, fullstendig skrekkslagen, hver eneste gang den ga lyd fra seg. På underlig vis ble jeg minna om en guttunge lillebror delte rom med på sykehuset da han opererte blindtarmen som treåring, en som før det bar galt av sted hadde klart å gi foreldrene beskjed om at urinblæra hadde sprukket. Nattens maverumling førte til flere timer med stille panikk for at mitt indre holdt på å gå i oppløsning. Det falt meg ikke inn at jeg burde ha spist kveldsmat. Mette maver rumler ikke.
Langvarig søvnmangel gjør en så tynnslitt. Det er ikke riktig ille ennå, jeg har opplevd langt verre. Jeg sovner ikke på bussen, og mens jeg prater med folk. Jeg vet fremdeles godt forskjell på drøm og virkelighet, og husker hva jeg har sagt til hvem. Men jeg har gått over grensa mellom helstøpt og frynsete, nådd stadiet hvor det er utfordrende å småprate, men ikke å jobbe. I slutten av forrige uke slutta dessuten den timeslange gåturen hjem fra jobben å være en trivelig tur i sollyset, den ble et ork.
Men inatt, kjære lesere. I natt sov jeg. Syv timer og førtifem minutter i ett strekk. Det er lenge siden det har vært så deilig å sove.
Spesielt godt husker jeg en natt like før eldre europeisk historie- eksamnen min i 2004. Jeg våkna, dyvåt av svette fordi jeg hadde drømt at vi fikk utdelt oppgavene våre dagen før eksamen, og at alle de andre hadde fått det med seg, bortsett fra meg. Å være så uforberedt ville vært et grusomt mareritt, men heldigvis var et mareritt alt det noengang utvikla seg til. Da jeg, skjelvende av angst og trøtthet vandra inn på kjøkkenet den morgenen, var jeg fremdeles prega av drømmen. 
