Liten pause

Som varsla for en stund siden har bloggen en liten pause, fordi jeg prøver å få ferdig masteroppgava mi til 15. mai. Ikke forvent innlegg før medio mai. Hodet mitt er nemlig alle andre steder enn på nett om dagen.

Fortvil ikke. Jeg har en haug poster på lager til dere!

Om dere vil ha noe å gjøre i mellomtida, kan dere enten titte på artig kildemateriale fra krigen på statsarkivets vårslipp. Det ville i alle fall jeg ha gjort akkurat nå om jeg hadde hatt tid.

Eventuelt kan dere lese tegneseiene under for mer. ( Løfta fra phdcomics.)

Forbanna vemod

Jeg er julevemodig og full av merkelig nostalgi.

Jeg pløyer meg ivrig gjennom bøker jeg gikk lei av da jeg var femten, og er usikker på om jeg leser dem fordi de er spennende, eller fordi sinnsstemninga mi en stakket stund blir tilbakestilt til tolvårsalderen. Jeg finner fram varmere klær fra skapet, og i lommene finner jeg mitt aller første sporveiskort med mitt 18-årige selv forventingsfullt smilende til meg fra svarthvittbildet. I jakkelommene finner jeg banekort fra ferieturer som jeg gleda meg til i et halvt år, men som ikke ble som jeg hadde håpt på, og slitte rosa fergebilletter fra Fredrikstad, – fra da jeg var sytten og hadde en kjæreste på den andre siden av elva.

Når jeg skal kjøpe julegaver ser jeg for meg ansiktuttrykkene til de som pakker opp. Om stemmene i hodet mitt takker høflig i stedet for å glise av gledelig overraskelse setter jeg de påtenkte gavene tilbake på hylla. Jeg har ikke kjøpt så mange gaver enda.

Kaffen er kald, arbeidet går tregt og lesesalen er nesten tom for jula.

Kildereferanser på do

På Sophus Bugge har de kildereferanser på do. Jeg bare nevner det.

Italia, en sped begynnelse

Jeg er i Italia, for første gang i livet. Det kjennes litt ekstra rart fordi jeg er her alene, på et sted hvor alle er turistete og to og to. Men jeg har det deilig. I går kveld spiste jeg middag med to venninner som bor her i Firenze. Jeg la meg klokka ti, i senga i overkøya på det merkelige ungdomsherberget hvor alle sovesalgjestene deler én nøkkel, og hvor man ikke låser rommet om natta. Jeg sov som en sten og våkna av meg selv klokka halv åtte. Selv om jeg starta dagen med litt yoga, bøy og tøy hadde jeg sjekka ut før resepsjonisten var på plass i luka si.

.

Likevel, i løpet av den lille halvtimen fra jeg åpna øynene til jeg hadde kommet meg ut av senga, hadde jeg forstått at jeg ikke kunne dra på Uffici-galleriet idag. Jeg hadde gleda meg til museumsturen. Jeg hadde kjøpt billetter en uke i forveien, og grubla fælt på hva jeg skulle se, men nå har jeg bytta ut museum med litt mer jobbing. Om jeg har lært én ting av å leve med meg selv i årevis, er det at man aldri bør undervurdere Marthekraften. Den sniker seg inn og forpurrer alle forsøk på ekstravagans. Selv om det kjennes som om jeg er her på ferie, er jeg ikke det. Jeg skal gå på skole og lære smarte ting. Det er bare at jeg skal gjøre det i varmt sommervær iført en lett kjole, i stedet for i det klare høstværet hjemme.

Jeg skal presentere oppgava mi for klassen, og siden jeg har hatt en haug med andre ting å gjøre, skrev jeg presentasjonen på svært kort tid. ”Jeg kjenner dette stoffet som min egen bukselomme” resonnerte jeg ovenfor meg selv. ”Jeg klarer å skrive dette foredraget på en dag.” Skriveøkta foregikk fra ni torsdag morgen, til seks fredag morgen, – og det gikk som en (litt uartikulert engelsk) drøm. Derfor er Ufficigalleriet bytta ut med det jeg liker aller best å gjøre i hverdagslivet: å drikke sterk kaffe mens jeg utfører min sedvanlige magi på teksten. Det er alltid deilig å oppleve at en uformelig og ikke veldig vakker klump med ord blir forvandla til noe som både gir mening, og som jeg synes er interessant.

Han bak disken på kafeen syns visst er jeg er litt hard på kaffen. Han har også skjønt at om han bare snakker litt sakte, slipper han å snakke engelsk. At jeg forstår hva han sier betyr likevel ikke at jeg kan si noe forståelig tilbake. Kaffetoleransen jeg har opparbeidet meg gjennom år som kontorist og student får heller være min hemmelighet.

Skriving

Jeg sitter og skriver om dagen. Jeg prøver å legge alt annet til side og bare skrive, for jeg har jo lært etterhvert, at det er få ting som er værre enn å prøve å skrive, og få ting som er mer berusende herlig enn å gli inn i stoffet, til det er det eneste som betyr noe, det eneste som egentlig er relevant for sjelefreden, søvnen og livslykka.

Så jeg sitter og skriver nå, og synes alle som snakker om andre ting som enn oppgava mi er litt kjedelige. Jeg avslutter lønsjpausa tidlig for å komme tilbake til pcen. Jeg kommer hjem sent på kvelden og spiser rester av hummusen min kjære har lagd, og snakker om oppgava mi til han er like oppglødd som meg, til han har lest de nye kapitlene mine, til han trekker fram metodebøker som engang var mine, men som jeg ikke har sett relevansen av før nå.

Jeg skal på fest på fredag. Jeg lurer på hvorfor. Jeg har utsatt trening og yoga, og ryggen min er så stiv at det gjør vondt å senke skuldrene. Jeg har utsatt arbeidsdagene mine denne uka, og skal ta dem igjen i slutten av neste uke, og mens jeg sykler hjem kjenner jeg hoftene verke av rent passivt muskelsvinn. Og helga? Jeg bør vel vaske tøy, men planlegger å sitte hjemme og bli helt og holdent slukt av teksten. Det ække så ille.

Studentliv

Det hender ganske ofte at jeg er effektiv. Ja. Jeg mistenker faktisk at jeg oftere er effektiv enn ikke, men idag er ikke en av de dagene. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. – Jeg hadde en plan, ser dere. Jeg skulle opp tidlig, komme meg på skolen, rydde opp i mitt femten sider lange kapittel om legitimering av opprør, og jeg skulle lede det siste fortidmøtet i år. Piece of cake. Ja. Og så skulle jeg trene og bli sterk som en bjørn. 

I stedet har jeg:

• stressa på vei til skolen og blitt mishandla til blods av Aksels sykkel
• skrevet en fislete side om hvorfor legitimering er viktig og interessant.
• skrevet en horde one-liners om tyveri.
• redisponert kapittelet mitt for tredje gang denne uka, med fråde rundt munnen
• gjenlest en hel bok på jakt etter et bestemt sitat om tyveri -uten å finne det.
• tatt en spontan timeslang ispause i sola med min kjære
• spist en hel boks makrell i tomat med knekkebrød, og forstått at jeg var altfor mett til å trene
• leda fortidmøte (som planlagt!)
• lett fruktesløst etter fine ting om tyveri i flere bøker og artikler som jeg vet inneholder det jeg lette etter.
• lest hele darcomics 
• forstått at det er på tide å dra hjem, men siden jeg ikke har utretta nok venter jeg på at produktiviteten skal komme til en folketom lesesal.

I forrige uke skulle jeg faktisk ta over verden. 

I løpet av de siste ti minuttene har jeg spist en hel agurk, mens jeg har fortalt meg (kanskje fem ganger) at kapittelet mitt egentlig er en perle av fantastiske resonnementer, men at form, språk og famlete vendinger hindrer leseren i å se det. Fremdeles tyggende på agurken har jeg svart meg selv at det slettes ikke hjelper, det, når resultatet uansett er så rotete at ingen forstår noen ting.

Nå har jeg gitt opp, og fokuserer heller på agurken enn på kapittelet. Jeg tror jeg tar over verden i morra i stedet

ETA: Og plutselig løsna det. Alene på lesesalen klokka halv elleve er en fislete side blitt til fire. Jeg har skrevet og skrevet ord etter ord, og mens jeg skrev har jeg forstått nye ting. Plutselig så jeg at problemet mitt var at disposisjonen min var for stram, sånn at delene av kapittelet ikke snakka med hverandre. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal løse min fjerde redisponering av det samme kapittelet i løpet av den samme uka. Åh. Dette var deilig. 

Fortid

Det er på tide å avbryte denne overraskende hyppige blogginga med en reklamepause.

Det nyeste nummeret av fortid kom for noen dager siden. Temaet er dansketiden, altså tida fra 1536 and 1814, når norge var under Danmark. Det er også det første nummeret hvor jeg har vært i redaksjonskomitteen. Jeg har lest og ordnet med artikler tidligere også, men denne gangen har jeg også samla artikler og grundig lest og grubla på hver eneste liten artikkel. Det har vært gøy. Det har vært gøy på en sånn famlende første-gang-måte, hvor man er for opptatt av å tenke over hvor nytt og spennende alt er til å kunne nyte prosessen. Og å ha bladet i hendene, vamt og trykkeferskt gjør meg barnslig, pinlig stolt. Dere må lese det. Det er babyen min.

Det burde forsåvidt være leseverdig også. I morra sender jeg det til abonnentene. Alle som er for pysete til å abonnere kan lese på denne .pdf-fila i stedet.

Akkurat nå er jeg på skolen hvor jeg sitter og skriver et kapittel til oppgava mi. Det skal leveres på torsdag, og som et resultat klikker fingrene mine nesten ukontrollert fort på tastaturet. Kanskje jeg vil gå ned i verdenshistorien som det 21 århundrets fremste kvinnelige hurtigskriftmester? Siden kameraet mitt har kveila for flere måneder siden, regner jeg med at dere ikke husker hvordan den kvinnelige hurtigskriftmesteren ser ut. Ingen grunn til bekymring! Aksel tok et netkamerafoto av meg som stekte nattmat på kjøkkenet natten etter 17 mai. Fremdeles pen og pynta i femtiden om morgenen.

Tre urelaterte:

1. Om du googler order “worst” får du ganske vemmelige resultater.

2. Om du baker brød med mer besan (kikert) enn hvete, får du et brød som ikke bare smaker ertete, men som også har en underlig tung tekstur. Om du er mot kasting av mar, er det fint å bake små prøvebrød når man baker ertebrød. Det er jeg glad jeg gjorde.

3. Om du sitter og har hjemmeeksamen, og et band du har villet se siden 2002 eller noe slik plutselig kommer til nabobyen, er det smertefullt. Dumme mimikry. Sukk sukk.

Lasy slob or just… me

I was going to work out today, I really was. I’ve been carrying my gym clothes around, and I was mentally prepared for it this morning. But then something happened. It might have been because I’ve had a wonderfully effective day up at riksarkivet from 9-18.30 (that’s the opening hours), where I’ve transcribed a nine pages long interview from gothic handwriting to machine, where I’ve read and included 20 interviews in my nifty database, and where i’ve written two pages of the chapter that needs to be written this week. It might be because I wanted to go home and write more, because weird and fun contradictions and agendas suddenly popped out of my source material and wanted me to write about them. It might be because it was 6 and a half hour since lunch and I had forgotten to bring any extra food. No matter what the reason was, I decided to go home, make myself some dinner and get some writing done before going to bed. I’ve gotten into a habit of doing an hour of marthe-yoga before going to bed every night, which helps a bit with the sleeping, and i told myself, very convincingly that that would suffice.

I headed home, searched the dustbins, floors and seats of the t-bane for newspapers, and managed to get through three of them on the way. Dagsavisen had a long article about how problematic it is that so many people start working out after new years, and then stop after a few months. “You don’t have to work out much, – start by going twice a week” said the random work out-expert in the paper.

First: whenever I have convinced myself that whatever I decide to do is good and right. The world shouldn’t feel the need to make some sarcastic comment about it.
Second: In what paralell universe is working out two times a week not much? What kind of lives do people have? Don’t they have hobbies, friends/family, jobs that for some reason never finish when the hours are up?

Eksamnene kommer snikende

Nå leser jeg. Jeg har lest så lenge at tankene jeg har samla ikke har noe system lengre, til alt som er igjen i hodet mitt er en tjukk, klebrig grøt lagd av en del marxisme, en del ny kulturhistorie og del postmodernisme. Ale er opprør og metoder.

Jeg prøver å sortere dem, men de har kokt så lenge at de forskjellige bestanddelene ikke kan skilles fra hverandre lenger. Hvert eneste ord jeg leser løsner, i stedet for å feste seg. En bok til, – og jeg har avlært alt jeg kan.

Kanskje er det bare fordi det er lørdagskveld, og fordi jeg føler meg litt skyldig for at jeg ikke gjør noe morsommere. Kanskje vil jeg føle meg bedre på skolen i morra, med hardkokte egg i matpakka. Kanskje ville det hjulpet om jeg overbeviste meg selv om at eksamner ikke er Helt Avgjørende for Framtida.