Søvn

Tjueandre juli slutta jeg å sove. Hadde jeg ikke også tidligere opplevd denne typen søvnløshet, da grandtanta mi døde i 2006, hadde jeg feid det bort som en tilfeldighet at det var nettopp den dagen våkenettene begynte. Det er nemlig ikke slik at jeg tenker på Breivik i det vide og det brede, slett ikke, men det er en merkelig rastløshet som har entra hodet og kroppen mitt de siste par ukene, og det er ikke mulig å bli kvitt den.

Riktignok har soving aldri kommet lett for meg. Jeg sover omtrent som andre slanker seg, med gode forsetter, besvergelser og ubrukelige magiske medisiner. Jeg vet alltid når det er åtte timer til jeg skal opp. Hver eneste gang det klokkeslettet passeres, fylles jeg av bange anelser for hvordan det skal gå neste morgen. Jeg har fremdeles barndomsdagbøkene mine, med forseggjorte oversikter over klokkeslettet jeg la meg, og klokkeslettet jeg sovna. Når jeg tenker på å sovne på ungdomsskole og videregående er det jeg husker best den voksende panikken jeg kjente når kortvisern krøp forbi ett, og markerte to tilbakelagte timer med stirring i taket.

Men jeg er jo blitt bedre på det her. Uendelig mye bedre. Jeg kan yoga. Jeg kan meditere. Jeg kan tenke på tærne mine til jeg slokner. Jeg kan fortelle meg selv det samme lille eventyret med små små variasjoner til det betryggende dysser meg i søvn. Jeg har til og med hund og kjæreste som kan sove sammen med meg i tilfelle mareritt. Det er bare det at det ikke hjelper å sovne lengre. Etter 22. juli har jeg våkna jevnlig klokka tre og halv seks, enten av rastløshet, mareritt, eller andre absurde fenomener:

For litt over ei uke siden våkna jeg at at folk hadde fest i haven. Jeg våkna bare halvveis, våkna akkurat nok til å ikke innse at deres høylydte “wooo”-skrik var resultat av et primalinstinkt som aktiveres i enkelte mennesker når de drikker alkohol. Jeg forsto det ikke da, men det var ingen som ble voldtatt i haven den kvelden, setningen “legg deg på benken, vær så snill, legg deg på benken” ble sagt av en kamerat til en som hadde drukket så mye at han hadde beslutta at blomsterbedet var det beste stedet å  tilbringe natta.

Natt til i går var det maven min som rumla. Jeg våkna, fullstendig skrekkslagen, hver eneste gang den ga lyd fra seg. På underlig vis ble jeg minna om en guttunge lillebror delte rom med på sykehuset da han opererte blindtarmen som treåring, en som før det bar galt av sted hadde klart å gi foreldrene beskjed om at urinblæra hadde sprukket. Nattens maverumling førte til flere timer med stille panikk for at mitt indre holdt på å gå i oppløsning. Det falt meg ikke inn at jeg burde ha spist kveldsmat. Mette maver rumler ikke.

Langvarig søvnmangel gjør en så tynnslitt. Det er ikke riktig ille ennå, jeg har opplevd langt verre. Jeg sovner ikke på bussen, og mens jeg prater med folk. Jeg vet fremdeles godt forskjell på drøm og virkelighet, og husker hva jeg har sagt til hvem. Men jeg har gått over grensa mellom helstøpt og frynsete, nådd stadiet hvor det er utfordrende å småprate, men ikke å jobbe. I slutten av forrige uke slutta dessuten den timeslange gåturen hjem fra jobben å være en trivelig tur i sollyset, den ble et  ork.

Men inatt, kjære lesere. I natt sov jeg.  Syv timer og førtifem minutter i ett strekk. Det er lenge siden det har vært så deilig å sove.

Insomnia by EK Captures

Forbanna vemod

Jeg er julevemodig og full av merkelig nostalgi.

Jeg pløyer meg ivrig gjennom bøker jeg gikk lei av da jeg var femten, og er usikker på om jeg leser dem fordi de er spennende, eller fordi sinnsstemninga mi en stakket stund blir tilbakestilt til tolvårsalderen. Jeg finner fram varmere klær fra skapet, og i lommene finner jeg mitt aller første sporveiskort med mitt 18-årige selv forventingsfullt smilende til meg fra svarthvittbildet. I jakkelommene finner jeg banekort fra ferieturer som jeg gleda meg til i et halvt år, men som ikke ble som jeg hadde håpt på, og slitte rosa fergebilletter fra Fredrikstad, – fra da jeg var sytten og hadde en kjæreste på den andre siden av elva.

Når jeg skal kjøpe julegaver ser jeg for meg ansiktuttrykkene til de som pakker opp. Om stemmene i hodet mitt takker høflig i stedet for å glise av gledelig overraskelse setter jeg de påtenkte gavene tilbake på hylla. Jeg har ikke kjøpt så mange gaver enda.

Kaffen er kald, arbeidet går tregt og lesesalen er nesten tom for jula.

De ensommes blogg

a.k.a dr. Marthe svarer på spørsmål.

Jeg leser bloggstatistikken min med stor iver. Jeg har nemlig ikke så mange lesere, og da er det viktig å få bekreftelse på at de rundt tredve som kommer innom hver dag får det de vil ha. De som kommer hit etter å ha googla doublefuck, girls in latex og sexy ligninger blir nok skuffa, – men jeg kan slå meg til ro med at de fleste av søkeorda gir folk det de ba google om i utgangspunktet.

Likevel hender det jeg får vondt i magen over noen av søkeorda. Felles er at de er på engelsk, og vitner om enten ensomhet eller en viss engstelse for hvordan man skal takle livene sine. Her har jeg valgt tre spørsmål jeg har fått noen ganger, og prøver å svare som best jeg kan:

1. Christmas food for cats.
Jeg liker også jul, i alle fall som oftest. I likhet med deg, kjære googler, hender det jeg også leter etter litt flere riter i en hverdag som ellers er enten platt eller spekket med religioner jeg hverken tror på, eller liker noe særlig. Ja, uavhengig av hvor lyst jeg har på ei bikkje, er jeg veldig glad i katter, og naturligvis synes jeg det er hyggelig å gi kattene en godbit. Uavhengig av årstid, liker katter godt rå karbonadedeig og nydrept høne, uavhengig av om de har drept dyret selv. Dersom jeg antar av det korte spørsmålet ditt at du søker assistanse til å faktisk kokkelere noe til katta di, vil rådet lyde litt annerledes: Jula er ei litt hektisk tid. I stedet for å stå over ei gryte vil jeg foreslå at du gir katta di ribbefett og slintrer fra svinesteka. Dersom dere har sosisser på julaften kan du gi ham det også, for ingen mennesker liker egentlig sosisser. På kvelden er det ikke dumt å kaste katta ut i snøen, i tilfelle han ikke er vant til den sterke kosten. Får han diaré burde du nok ha starta med å gi ham brød med leverpostei tidligere på året. Gjenta gjerne prosedyre på andre og tredje juledag.

2. Music to eat dinner to
Søker du råd til bakgrunnsmusikk under middagsselskaper, er det viktig å huske at de fleste menn, pønkere, musikere og metallhuer kommer til å bli tause om du setter på bakgrunnsmusikk. Det samme gjelder barneskolelærere og folk i andre støyintensive yrker. Dette er ikke fordi de ikke trives med maten og samtalen, men fordi bakgrunnsmusikken du setter på gjør det helt umulig for de lett dauhørte å forstå hva folk sier. Synes du det blir for stille, er det bedre å invitere en ekstra gjest rundt bordet enn å sette på lettfordøyelig bakgrunnsmusikk. Funksjonen til bakgrunnsmusikk i middagsselskap, er stort sett at de som liker musikken sitter og lytter til den i stedet for å være med på samtalen, og at de som misliker den stenger den ute, så de ikke legger merke til den. Unntak gjelder naturligvis for alle gruppene jeg nevnte over, samt de som blir irritable over musikk de ikke klarer å overhøre. Om du stilte spørsmålet fordi du er alene hjemme og tenker litt musikk vil dempe tomheten i huset, foreslår jeg at du bytter ut musikken med enten bok eller tvserier.

3. I’m good for nothing. Will girls like me?
Kjære venn. Klart de vil det! Slutt å tenk så stygt om deg selv, – du er nemlig helt sikkert like fantastisk som alle andre.

Studentliv

Det hender ganske ofte at jeg er effektiv. Ja. Jeg mistenker faktisk at jeg oftere er effektiv enn ikke, men idag er ikke en av de dagene. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. – Jeg hadde en plan, ser dere. Jeg skulle opp tidlig, komme meg på skolen, rydde opp i mitt femten sider lange kapittel om legitimering av opprør, og jeg skulle lede det siste fortidmøtet i år. Piece of cake. Ja. Og så skulle jeg trene og bli sterk som en bjørn. 

I stedet har jeg:

• stressa på vei til skolen og blitt mishandla til blods av Aksels sykkel
• skrevet en fislete side om hvorfor legitimering er viktig og interessant.
• skrevet en horde one-liners om tyveri.
• redisponert kapittelet mitt for tredje gang denne uka, med fråde rundt munnen
• gjenlest en hel bok på jakt etter et bestemt sitat om tyveri -uten å finne det.
• tatt en spontan timeslang ispause i sola med min kjære
• spist en hel boks makrell i tomat med knekkebrød, og forstått at jeg var altfor mett til å trene
• leda fortidmøte (som planlagt!)
• lett fruktesløst etter fine ting om tyveri i flere bøker og artikler som jeg vet inneholder det jeg lette etter.
• lest hele darcomics 
• forstått at det er på tide å dra hjem, men siden jeg ikke har utretta nok venter jeg på at produktiviteten skal komme til en folketom lesesal.

I forrige uke skulle jeg faktisk ta over verden. 

I løpet av de siste ti minuttene har jeg spist en hel agurk, mens jeg har fortalt meg (kanskje fem ganger) at kapittelet mitt egentlig er en perle av fantastiske resonnementer, men at form, språk og famlete vendinger hindrer leseren i å se det. Fremdeles tyggende på agurken har jeg svart meg selv at det slettes ikke hjelper, det, når resultatet uansett er så rotete at ingen forstår noen ting.

Nå har jeg gitt opp, og fokuserer heller på agurken enn på kapittelet. Jeg tror jeg tar over verden i morra i stedet

ETA: Og plutselig løsna det. Alene på lesesalen klokka halv elleve er en fislete side blitt til fire. Jeg har skrevet og skrevet ord etter ord, og mens jeg skrev har jeg forstått nye ting. Plutselig så jeg at problemet mitt var at disposisjonen min var for stram, sånn at delene av kapittelet ikke snakka med hverandre. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal løse min fjerde redisponering av det samme kapittelet i løpet av den samme uka. Åh. Dette var deilig. 

Mandag

Jeg lukka døra på jobben og kjente fire fem snøkrystaller som spottende stakk meg i nakken. Klart det måtte snø. Klart jeg var kald og votteløs og så klart skjerfet mitt var tynt nok til å invitere vinden inn bak jakkeslaga.
- ”Fins det noe som heter jakkeslag lengre?” tenkte jeg mens jeg halta meg mot trikken. ”Er jakkeslag den biten av kraven som er bretta nedover, – og som innbruddstyver på film alltid bretter opp?” Jeg trodde det. Det hjalp forresten ikke å brette dem opp. Det var like forbanna kaldt likevel. For å rekke trikken måtte jeg løpe over veien, og i øyenkroken så en bilpassasjer peke må meg med et flir, jeg banna. Naturligvis hadde jeg tråkka over akkurat i dag. Jeg humpa som en annen alkis over trikkeskinnene, opp trikketrappa og ned på et sete som allerede var befolka av noen som ikke ville dele, lukka øya og åpna dem ikke igjen før den halvmekaniske trikkestemmen annonserte at vi var framme på Majorstua.

På Rimi hadde klementinene kommet. Jeg kjente det begynte å sitre litt i maven av ren forventning, og mens jeg plukka opp en ti-tolv stykker begynte jeg å planlegge fredagsmiddagen. Kanskje jeg skulle lage noe godt? Fiskesuppe! Curry! Kokt laks! Mens jeg  knøt igjen posen begynte jeg å glede meg. Jeg plukka ut de blankeste tomatene jeg kunne finne, og begynte å glede meg til å hakke løk. Jeg lurte på om jeg skulle kjøpe brus, peanøtter eller brie. Jeg hadde allerede humpa flere meter i retning av fiskedisken da det slo ned i meg; en tanke jeg ikke hadde tenkt siden jeg våkna ni timer tidligere. Det var mandag.

Mens heisen trakk meg opp til leiligheten møtte jeg blikket mitt i speilet. Et tynt grått lag hadde dekt over ansiktet mitt igjen. Den døde huden kjentes som en maske, gjorde at panna krølla seg litt ekstra, og at det sved litt å smile. Nesa var tørr og blank, med en tynn sprekk tvers over. Som om jeg hadde krakkelert i kulda.
- ”Vask deg litt i trynet, du ser ti år for gammal ut” mumla jeg, snudde ryggen til meg sjæl og labba ut av heisen. Jeg frøs, og uten å pakke ut matvarene begynte jeg å kle av meg klærne. Jeg stoppet ikke etter jakka, ikke etter skjerfet og lua. Sokker, strømper og skjørter fulgte etter, til jeg sto og så på meg i speilet. Hele kroppen var like grå som ansiktet. Maven riktignok hvit og skjelvende. Ben og underarmer riktignok med pistrete sorte hår, og fingrende kantet med tørre, ru sprekker, – men hele kroppen kjentes stiv og rar, som om jeg hadde bada i sementstøv. Noen områder hadde blodårer. Noen områder blåmerker, andre lysebrun gåsehud som liksom hadde frosset inn i huden.

Jeg hadde stilt vannet til barnevennlig temperatur, men det brant likevel i huden, blekgult av de gamle røra i huset, langsomt stigende oppover de blåhvite leggene mine. Føttene prøvde å vokse ut av sin egen størrelse, og når jeg hadde bitt tenna sammen en stund, var det bare et belte av svie som steg med vannstanden. Jeg leste det siste kapitlet i en roman, og siden romanen var trist og jeg høyst programmerbar gråt jeg en skvett. Jeg la hendene i kors over maven, lukka øynene og kjente de varme tårene trille nedover kjakene.

Da jeg våkna var klokka nesten ni, og vannet iskaldt. Jeg skrudde på termostaten, og begynte langsomt å fylle badekaret med glovarmt vann. I mellomtida klødde jeg meg litt på armen. Det kom en liten pølse av grå, død hud under neglene min. Jeg prøvde igjen i ansiktet, på føttene og på ryggen. Jo da, det grå laget skallet av som møkk fra en potet. Da jeg tørket meg med håndkledet regnet det grått ned i badevannet. Det gylne vannet var tyknet ut med såpe og minnet mest om tynn sennep ser det skvalpa mot mot den blå badekarskanten.

---

Nå ligger seks dissekerte løk og putrer i en kjele. De har lovt meg å forvandles til deilig løksuppe før Aksel kommer fra jobb. Jeg har kravla under dyna, og sitter og jobber med PCen. Det er langt bedre enn å sove i et kaldt badekar.

Neste gang jeg får for meg at jeg skal skrive om dagen min, skal jeg prøve å velge en lystigere sjanger. 

Don Rosa

Idag endte jeg og Mikael og en tredjemann opp foran Tronsmo, hvor vi brukte urimelige mengder med tid på å få Don Rosa til å signere bøkene våre. For meg er bare det å gå inn på Tronsmo ren fallitt. Å gå i en utrolig langsom kø forbi alle de fine bøkene med alle bildene i, historiebøkene, de politiske verkene og tegneseriene var en langsom prøvelse i å motstå fristelser. Jeg hadde tid til å plukke opp hver eneste bok jeg kunne tenke meg, og streve i noen minutter med å legge dem tilbake der jeg fant dem. Jeg endte opp med to bøker, og en engelsk utgave av skrues liv. Det kunne da vært verre.

Jeg har vært trist i det siste, men kjærleiken og det hele, men det er borte nå. Det kjennes nesten som om jeg endelig er tatt av en følelsesdempende medisin jeg aldri ville gå på. Det er godt.

It’s a motherfucker, being here without you.

Tiden er vel kommet for å sende ut et offentlig informasjonsskriv. Jeg har utsatt det en stund, for jeg ville ikke sprute blod på internett mens såret fremdeles var friskt. Aksel dumpa meg for en ukes tid siden. Av alle ting presterte han å gjøre det på ettårsdagen vår. Jeg har det ikke så bra, men det går. Jeg har kommet meg gjennom endel forskjellige faser, – jeg har ligget i senga i to dager mens jeg har lest romaner og ikke klart å spise noe. Jeg har hatt dager med romaner, men hvor jeg har klart å spise, men kasta opp fordi jeg ikke har klart å holde på maten. Nå er jeg over i fase tre, – jeg er jævla trist, men det går i alle fall framover. 

Jeg prøver hardt å gjøre ting som vanligvis ville vært morsomt. Jeg har vært ute av huset og sett meg rundt i det nye nabolaget mitt. Jeg har lagd mat jeg ikke har smakt før, og skrevet en tegneseriedagbok om hele denne sorgprosessen. Jeg har spilt gitar i timesvis og gradvis har sprgen begynt å slippe taket. Nå har jeg overskudd til å snakke med mennesker uten å glefse. Det klarte jeg ikke før.

Men jeg er fremdeles uglad. Det kjennes som om noen har sletta evnen jeg hadde til å føle ting. Det er som å være deprimert og på antidepressiver på en gang. Jeg er helt nummen, og opplever ikke verden slik jeg pleide. Ikke vondten, men dessværre ikke de gode tinga heller. Det er som å prøve å tenne en sigarett i tåka: det tar lang tid før den begynner å brenne, og flammen er liten og må passes på konstant om den ikke skal slokke. Jeg sover ti til tolv timer om nettene. Jeg håper skolestarten vil gi meg noe annet å tenke på.

Jeg er ikke sint. Mennesker slutter stadig vekk å være forelska. Også jeg har dumpa folk, og den gangen her skjedde det på en helt anstendig måte. Ikke prøv å mat sinnet mitt, for det funker ikke, og vil ikke trøste meg. Jeg er trist, det skal sies, men det er goså sånn det skal være. For første gang trodde jeg jeg hadde funnet en jeg kunne være sammen med i årevis, og når det viste det seg at han hadde helt andre synspunkter på den saken gjorde det veldig vondt å forstå at jeg tok feil. For det er så mange ting jeg har sagt til ham, som jeg aldri har sagt til noen andre. Det er så mange ting jeg har opplevd med ham, som jeg aldri har opplevd før. Men heldigvis er det fremdeles endel ting som jeg ikke har opplevd, og som jeg sparer til et framtidig femte og enda bedre forhold. 

I dag var en av disse perfekte høstdagene. Dager hvor tenåringsmarthe alltid gikk på tur i skogen, men som voksenmarthe aldri har lært seg å nyte til det fulle. Jeg var på vei til Annas og Ingrids fest da jeg innså at Ingrid hadde oppgitt feil klokkeslett, og at jeg var en time for tidlig. I stedet til å være den første som kom, satt jeg meg i gresset- Jeg lente ryggen mot en gammel tømmerlåve, spiste noen kanelmandler og leste “Strangers in paradise”, som jeg hadde lånt av Mikael og historien traff meg på det såreste, vondeste, mest sødmefylte stedet. Jeg gikk på oppdagelsesferd i låven og fant en lås forma som et hjerte.  Jeg røkte noen sigaretter, og mens høstsola skinte gjennom bladverket over hodet mitt leste jeg ferdig tegneserien og gråt litt, og for første gang den uka var det vanskelig å vite om jeg gråt på grunn av tegneserien, eller på grunn av meg selv. Midt i all jævelskapen er det alltid små øyeblikk som gjør det verdt bryet å være til.

Og festen var fin og full av gamle og nye mennesker, og mennesker jeg nesten aldri ser. Og det var vin og meloner og varm punsj, og diskusjoner og prating, og en voksende varm følelse i maven min. Noen jeg aldri hadde møtt før sa jeg var fantastisk, som om han mente det, og akkurat det var det jeg trengte der og da. Klokka tre skjønte jeg og Ida at vi bor åtte minutter fra hverandre, og vi delte  en drosje hjem.

Verden suger av og til. Men av og til er den så god som den kan være.