Så har vi meg. De dagene jeg kjenner meg som interiørblogger tenker jeg at jeg skal ta et bilde av kjøkkenet “før og etter”, men siden jeg ikke forhaster meg med verken kjøkkenet eller blogginga vet jeg jo med meg selv at “etter” nok aldri vil komme. Det beste jeg kan håpe på er “litt senere”. Når jeg syr vil jeg først vente til jeg har lagd et enkeltstående plagg ferdig, deretter tenker jeg at det ikke vil komme til sin rett dersom jeg viser det fram alene, og jeg lar det ligge til jeg har lagd et annet plagg som hører til. Jeg har nevnt at jeg ikke poster artikler jeg har skrevet heller, fordi den neste sikkert blir bedre? Sånn går nå dagan.

Jeg vet ikke egentlig om jeg har tenkt til å gjøre noe med det. Jeg vet ikke egentlig om jeg har lyst. Men jeg vet at jeg ikke har noen umiddelbare planer om å legge ned denne svært ubesøkte bloggen. Selv om jeg ikke skriver regelmessig nok til at noen noengang kommer til å kjenne seg trygg på at det vil være et nytt innlegg i uka, eller et nytt innlegg i måneden.

Men det får vel være deres problem.

Da vi var små var jeg og lillebror fryktelig fascinert av hemmelige rom. Tante Signes skatoll hadde ett, men selv ikke det hemmelige rommet i skatollet kunne måle seg med onkel Nils’ hule bok. (Som igjen ikke matsja noen ting fra Fem-bøkene, men det får være en annen sak.)

Inspirert av den innhule boka ville jeg og lillebror lage våre egne skjulesteder, og skar opp bøker vi kjøpte for en tier på Viks antikvariat. Skjæringa var en prøvelse for våre svake barnenever, og våre forsøk på å lime sammen bøkene etterpå var virkelig katastrofale.

Først prøvde vi å lime sammen sidene en etter en, men boka ble så tjukk at den ikke lengre kunne stå i bokhylla, slik ei bok du har mista i badekaret ikke blir den samme igjen uansett hvor lenge ligger i syltepressa.

Da jeg var på besøk hos lillebror for ei tid tilbake, prata vi om alle de mislykka hule bøkene vi hadde lagd, og jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk. Jeg plukka fram ei bok som mamma skulle kaste en gang hun rydda i sin egen bokhylle. Jeg leste litt i den for å være sikker på at den ikke var verdt å ta vare på, fant fram en tapetkniv og satt igang med skjæringa.

I motsetning til tidligere forsøk, limte jeg ikke sammen sidene. Denne gangen limte jeg bare snittflatene. For å få et lim som var tynt nok til å trekke seg godt inn i papiret, rørte jeg inn vann i limet som har stått i hylla fra en gang på 90-tallet, da decoupage var siste mote for hobby-folket. Jeg begynte på utsida, og hver gang jeg hadde påført et lag med lim, la jeg hele boka i press under ei fjøl* for å være helt sikker på å ikke ende opp med nok ei badebok. Det fungerte, – det tynne decoupage-limet trakk godt inn i sidene, og sørga for å lime alt godt sammen. Fire-fem strøk på ut- og innsida var alt som skulle til.

Nå har jeg, endelig, ei slik bok jeg hadde lyst på da jeg var lita, et hemmelig rom jeg kan ha hemmeligheter i. At jeg ikke har hemmeligheter jeg kan ha i den er et problem jeg kan løse på et senere tidpunkt.

Resepsjon
Da jeg stolt skulle vise fram boka til mine kjente og kjære, gikk det slett ikke som planlagt. Én gispa. Ei anna ble stille. Alle avslutta med å si med dårlig skjult provokasjon i stemmen at “det var synd at du ødela boka”. Jeg fortalte om min og lillebrors bokoppskjæringsprosjekter i barndommen, men det gjorde det bare værre. Vi hadde ødelagt flere bøker. Jeg fortalte om min onkels gamle oppskårne bok, og det balla bare på seg. Ei gammel bok som var ødelagt måtte være det verste av alt.

Jeg måtte gi opp. Jeg har tross alt brakt en leseplate inn i hverdagen min, og uansett hvor tilfreds jeg er med den, hører jeg mumling om at det er synd atboka forsvinner. Noen gangen får jeg følelsen av at bokas forsvinning er min skyld. Det nytter ikke å peke på langveggen i stua, den som er ei eneste stor bokhylle. Det nytter ikke å vise til bokhyllene på soverommet, eller til alle stablene som ikke har plass i bokhyllene fordi jeg altfor ofte går bananas på antikvariatet. Det hjelper ikke å forklare at jeg prøver å røkte i bokbestanden, at jeg vil at alt som står i hylla mi skal være bøker jeg er glad i og tyr til stadig vekk. Det nytter ikke å fortelle at jeg fremdeles jobber for å samle inn mine største leseopplevelser og trenger å lage plass til dem i hylla. For å få plass til flere bøker må jeg nemlig kvitte meg med bøker, noe som slett ikke er moralsk galt.

Jeg klarer nemlig ikke bortforklare at jeg har et usentimentalt forhold til bøker, for jeg har det. Jeg er, og vil for all framtid være bokdødaren. Men du, kjære leser. Kan ikke du si at den innhule boka mi er fin. Jeg har hatt den i en måned, og fremdeles har ingen sagt den er fin. I alle fal ikke uten å slutte setninga med et miskjennende …men.

Men nå skulle han altså til Värmland. Offisielt var det for å være huslærer, personlig var målet for reisen å komme seg ut av Oslo og oppleve et fremmed land. Selv om det nok ikke var del av planen hans, skulle han i løpet av oppholdet i Sverige lære hvor dårlig han takla å bli sett på som underklasse. Som huslærer var han tross alt del av tjenerstaben. Dessuten begynte han i stadig større grad å vokte orda sine, samtidig som han begynte å vurdere seg utafra, med noe som kunne minne om noen andres øyne. I kapitlet som beskriver Vogts ankomst ved godset legger han klar kortene for forvandlingshistoria si. Det er riktig nydelig skrevet, og jeg liker så godt hvordan han bruker rekvisitter, i dette tilfellet et rødt slips og en blå frakk, for å demonstrere hvordan han forandra seg det året han var tyve.

Utdraget under er henta fra Collett Vogts memoarer, og naturligvis er det et kort utdrag. Er det for kort gjør det ingen ting. Det er nemlig en god bok.

Hele “Fra gutt til mann” kan leses som .pdf 

***

Jeg hadde en splinterny, blå vårfrakk på, som kledde meg. Det innbildte jeg meg altså. Jeg var stolt av den. Meget stolt. Dessuten et ildrødt slips, som lenge hadde vært utstilt i et butikkvindu nederst i Carl Johan. I går hadde jeg endelig fått råd til å kjøpe det . Jeg mente det var egnet til å imponere. Skulle også være som et tegn på mitt sinnelag i politisk henseende. Venstremenn kaltes jo “røde”, og jeg var rød som før. Mitt slips var mitt vitne.
- Med min koffert i hånden spurte jeg en ung mann på min alder hvor hotellet i Arvika var.
- “Jag skall bedja att få visa min herre det,” svarte han.
Hvilket høflighet! Hvor det lød! Pinedød! Min herre!

Da jeg hadde spist, forlangte jeg kaffe, samt en halv flaske svensk punsj. En tykk, eldre handelsreisende som hadde hørt, bøyde seg smilende mot meg.
- “Med tillåtelse! I Sverige er punsjen svensk.”
Vi to tømte halvflasken sammen. Hvorpå han sa: “Skall vi så titta litet på staden?”

Jeg gikk bort for å ta min splinternye vårfrakk på, som kledte meg så fortreffelig.
- “Vill min herre verkligen hava rock på i detta sköna väder?”
Han så på meg med et forundret, nesten bebreidende blikk. Det var som jeg krenket været med min nye, kjære vårfrakk.

Jeg lot frakken henge, skjønt motvillig. (…)

Da vi drev over torvet i stekende sol, den handelsreisende og jeg, betrodde jeg ham i mitt hjertes enfold at jeg nok skulle være huslærer på et større gods her i Värmland.  ”Informator” svarte han og nikket. “Jaså!”. Om jeg steg eller sank i hans aktelse skal være usagt. Etter en stund: “Får jag lov att säga en sak. Den røda halsduken miskläder min herre. Icke kan min herre bära den, när min herre är tilsammans med fint folk”

Jeg tenkte “Hva raker det deg.” Men sa ikke noe. Jeg var heller ikke mer så smigret over å bli kalt min herre.

Ut på ettermiddagen ble jeg så hentet av den omtalte eldre bror, og han viste seg straks meget vennlig. Det forekom meg imidlertid at han ufravendt glodde på mitt røde slips, og det var ikke fritt for at det tok på å sjenere meg, ja, å gjøre meg ulykkelig. Blant fint folk! Og jeg som trodde at dette mitt slips gjorde meg særlig utsøkt. Et flammende vitnesbyrd om hvem jeg var. Nå brente det meg. Jeg hadde, om det ikke var en skam, mest lyst til å ta det av.

Fra Arvika til Hilringsberg var det, så vidt jeg husker, en times ferd med et lite dampskip som tilhørte bruket. I forbigående sa min elevs bror, mens han altså skarpøyd mønstret mitt slips, at om et par dager ville jeg lære å kjenne en englender, Mr Parker, som denne vinteren hadde vært hans lærer i engelsk nede i Rotterdam. Han, Andreas Venger, hadde nemlig gjort en større utenlandsreise på mer enn et år, og var nylig kommet hjem. Denne samme mr. Parker, som skulle være gjest på gården det meste av sommeren , var fattig, men fornem. Av ganske superfin slekt. En av Englands beste. Jeg ville utvilsomt få megen glede ut av omgangen med ham. Han var slett ikke stor på det. Jeg behøvde slett ikke være redd.

Vi steg i land. Jeg rettet på mitt nye slips, for nå ville det til og med heller ikke sitte på meg ordentlig. Det var klart at det ikke sto bra til den blå frakken min. Jeg var forpint og hadde fornemmelsen at jeg gjorde en meget dårlig figur. Det var ikke slik jeg egentlig hadde tenkt meg det.

Hovedbygningen, reist i Karl den tolvtes første regjeringstid, var den største jeg ennå hadde sett. Den måtte romme en utallig mengde værelser. Her skulle jeg losjere sammen med kontoristene og de andre underordnede på bruket. (…) Da jeg hadde fått mitt værelse anvist og hadde pakket opp, tok jeg et annet slips på.

Det ildrøde lot jeg med et lite, svakt sukk ligge på koffertbunnen. Jeg brukte det aldri siden. (…) Nå, da jeg hadde fått et annet slips på, kjente jeg meg sikrere i klærne. Dessuten hadde jeg jo vårfrakken. Den blå vårfrakken min. Den skulle ingen ta fra meg.

Dagen etter begynte jeg undervisningen.

All tekst er henta fra Nils Collett Vogts memoarbok “Fra gutt til mann”. Annet opplag 1968.Bildet av herregården er stjålet fra Randi og Eriks bryllupsside, – jeg håper de viser forståelse. Bildet av Vogt selv er lånt av Store norske leksikon. Ja, de har oppgitt begrensa lisens, men så lenge bildet er fra før 1937 og fotografen er ukjent er opphavsretten fortsatt utløpt.

Allerede i klosterskolen drømte hun seg til varieteen. «Fra vårt helt gjennem musikalske hjem var der ikke lang veien op til scenen (…) og endelig fikk jeg mine foreldre kloroformerad til å gi mig tillatelse.» Hun fortalte ikke hva hennes første rolle var, men at hun hadde drømt om en scenekjole som «gnistrer og knistrer» og hadde dyp utringning, men hadde måttet nøye seg med en mer måteholden variant.  Hansy Petra beskrev familiebakgrunnen sin som gjennomgående borgerlig «Tenk at et menneske som senere har sunget de ting, som jeg har sunget, skulde ha kommet fra et slikt miljø.» Hun la til at hun best likte å synge «Det som er sånn… på kanten.»

I fjor engang leste jeg en lokalhistorisk artikkel om den norske operasagerinnen Eva Gustavson. Artikkelen fokuserte på hennes vei inn i musikken, da hun gikk i turnhallen i Oslo sammen med Wenche Foss, og kontroversen hun skapte i familien da Hansy Petra ansatte henne til å opptre ved Dovrehallen.

Hansy Petra, den monokkelbærende direktrisa på Dovrehallen, ble alle steder jeg leste om henne beskrevet som en fascinerende, og ikke minst velkjent person. Men uansett hvor velkjent og anerkjent hun ble framstilt som da hun ble nevnt, syntes jeg det var pussig at jeg ikke klarte å finne noe særlig stoff om henne. Var det fordi hun var tysk og bosatt i Norge på tredvetallet?  Det kan hende. I mars begynte jeg jakten på Hansy Petra.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har funnet henne ennå, men det er blitt tyngre å finne informasjon enn det var for et halvt år siden. Derfor avslutter jeg prosjektet med en åpen oppfordring: hjelp meg å fylle på med mer informasjon enn det jeg har klart å skaffe gjennom leting i bøker, aviser og ved å snakke med Hansy Petras familie i Danmark.

Hennes navn er uløselig knyttet til de nordiske kabareter. Men foruten den betydelige artist husker man også det morsomme menneske Hansi Petra, hvorledes hun kunde dirigere høikonjunkturens ødsle champagnebord med en elegant dristig og befriende konversasjon. Det er lenge siden hun viste sig på scenen. Hansi Petra fører nu en direktrices borgerlige tilværelse i Dovrehallen.

Les hele artikkelen på lokalhistoriewiki

* Olaf T. Engvik. “Historien om operaens Grand Lady, Eva Gustavson” i St. Hallvard 1/2008. Oslo Byes Vel, Oslo 2008.
* Referanser til bilder og tekst fins opp i artikkelen.

Riktignok har soving aldri kommet lett for meg. Jeg sover omtrent som andre slanker seg, med gode forsetter, besvergelser og ubrukelige magiske medisiner. Jeg vet alltid når det er åtte timer til jeg skal opp. Hver eneste gang det klokkeslettet passeres, fylles jeg av bange anelser for hvordan det skal gå neste morgen. Jeg har fremdeles barndomsdagbøkene mine, med forseggjorte oversikter over klokkeslettet jeg la meg, og klokkeslettet jeg sovna. Når jeg tenker på å sovne på ungdomsskole og videregående er det jeg husker best den voksende panikken jeg kjente når kortvisern krøp forbi ett, og markerte to tilbakelagte timer med stirring i taket.

Men jeg er jo blitt bedre på det her. Uendelig mye bedre. Jeg kan yoga. Jeg kan meditere. Jeg kan tenke på tærne mine til jeg slokner. Jeg kan fortelle meg selv det samme lille eventyret med små små variasjoner til det betryggende dysser meg i søvn. Jeg har til og med hund og kjæreste som kan sove sammen med meg i tilfelle mareritt. Det er bare det at det ikke hjelper å sovne lengre. Etter 22. juli har jeg våkna jevnlig klokka tre og halv seks, enten av rastløshet, mareritt, eller andre absurde fenomener:

For litt over ei uke siden våkna jeg at at folk hadde fest i haven. Jeg våkna bare halvveis, våkna akkurat nok til å ikke innse at deres høylydte “wooo”-skrik var resultat av et primalinstinkt som aktiveres i enkelte mennesker når de drikker alkohol. Jeg forsto det ikke da, men det var ingen som ble voldtatt i haven den kvelden, setningen “legg deg på benken, vær så snill, legg deg på benken” ble sagt av en kamerat til en som hadde drukket så mye at han hadde beslutta at blomsterbedet var det beste stedet å  tilbringe natta.

Natt til i går var det maven min som rumla. Jeg våkna, fullstendig skrekkslagen, hver eneste gang den ga lyd fra seg. På underlig vis ble jeg minna om en guttunge lillebror delte rom med på sykehuset da han opererte blindtarmen som treåring, en som før det bar galt av sted hadde klart å gi foreldrene beskjed om at urinblæra hadde sprukket. Nattens maverumling førte til flere timer med stille panikk for at mitt indre holdt på å gå i oppløsning. Det falt meg ikke inn at jeg burde ha spist kveldsmat. Mette maver rumler ikke.

Langvarig søvnmangel gjør en så tynnslitt. Det er ikke riktig ille ennå, jeg har opplevd langt verre. Jeg sovner ikke på bussen, og mens jeg prater med folk. Jeg vet fremdeles godt forskjell på drøm og virkelighet, og husker hva jeg har sagt til hvem. Men jeg har gått over grensa mellom helstøpt og frynsete, nådd stadiet hvor det er utfordrende å småprate, men ikke å jobbe. I slutten av forrige uke slutta dessuten den timeslange gåturen hjem fra jobben å være en trivelig tur i sollyset, den ble et  ork.

Men inatt, kjære lesere. I natt sov jeg.  Syv timer og førtifem minutter i ett strekk. Det er lenge siden det har vært så deilig å sove.

Insomnia by EK Captures

I løpet av det siste halve året har jeg kost meg med å følge den svenske bloggen Forties wardrobe. Som tittelen antyder er bloggen en slags dagbok over bloggerens arbeid med å sy seg en fullstendig førtitallsgarderobe.

Som en apropos: I 1941 (ifølge bibsys) ga Alle kvinners blad ut heftet “Råd for uråd”, hvor det ble  gitt en rekke råd om hvordan en skulle klare å holde seg og familien mette, pene og velstelte på tross av den strenge rasjoneringa av mat, klær og tekstiler.

Heftet har krative løsninger for best mulig utnyttelse av matvarer, såpe og strømper, og kan også fortelle om hvordan en skal behandle opprekte gensere for å få godt strikkegarn ut av det.

Forskjellen på levestandarden  i Norge og Sverige var naturligvis ekstra stor i 1941, men også etter krigen var Sverige et sted med større vareutvalg enn i Norge. Da farfar skrev brev til farmor fra hvalfangst i 1948, kommenterte han nettopp utvalget av stoff og klær:

Ellers kan du tro at Capetown er en snodig by. Omtrent 1/2 så stor som Oslo, med små bungalower spredt rundt, men selve sentrum 25 etages flotte skyskrapere. Og så butikkene da, utvalget i Stockholm er lite og vissent i sammenligning. Du kan få absolutt alt hvad ditt hjerte begjærer og prisene er omtrent 1/3 lavere enn i Oslo, og da vet du det er ganske fint å gå iland med 4000 kr og “do shopping”. (…) [Cape Town] gjør i det hele tatt et voldsomt rikt inntrykk, og jeg tror du vilde besvime når du kom inn i klesbutikkene. Sitat: Mammas blogg

Jeg har scanna både artikler gir tips og vink om klær og personlig hygiene. Matavsnittene har jeg spart til en senere anledning, men hvordan lukte godt på tross av såperasjoneringa valgte jeg bort. Kos dere med lesninga. Om dere skal lese på skjerm anbefaler jeg å vise sidene som oppslag, – jeg har sørga for at oppslaga matsjer originalen der det er nødvendig.  Jeg scanna den med 200 dpi, og håper det er smått nok til å fungere på lesebrett.

Du kan lese dokumentet som .pdf her.

Som dere som leser nok har fått med dere tok jeg sommerferie fra bloggen en gang på vårparten. Ferien fra bloggen kom både på grunn av en slags moralsk angst for å sitte framfor datamaskinen utafor arbeidstida i det fine sommerværet, og på grunn av at jeg ikke har hatt ferie fra jobben denne sommeren. Jeg måtte jo ta ferie fra noe, og bloggen ble den heldige utvalgte.

Etter 22. juli kjennes alle de små, hverdagslige tinga jeg hadde planer om å skrive om enda mindre og enda mer hverdagslige enn tidligere. Alvorlig talt, jeg har tenkt å blogge om hofteholderstropper for søren. Men kanskje det som kommer her likevel kan bli lesverdig for noen. Velkommen tilbake skal i alle fall både jeg og dere leserne være.

Jeg begynte rapport-trenden med det formål at jeg skulle rapportere all reklame som støtende, i håp om å bli kvitt all reklame, men det ble ikke til. Ikke minst siden facebook lever av reklame, og jeg jo bruker tjenesten uten å ofre mer enn omlag 5% av sjela mi. Det er greitt for meg. Derfor fantjeg en slags likevekt: Bra saker rapporteres ikke, bra folk rapporteres ikke. Det er ingen ting støtende ved smijern. Det er ingenting foraktelig ved fagforeninger. Bøker om dansk arkeologi lar jeg meg gjerne motivere til å lese.

Det betyr ingen ting, men jeg liker den lille følelsen av kontroll. Fra bussvinduet ser jeg reklamer jeg reagerer på hver eneste dag, og det er ingen som hører at de irriterer meg. Feil idealer, feil produkter, vemmelige kombinasjoner av reklamer for smult og sats side om side. Det gir meg en helt overraskende glede å få lov til å si “Nei du. Jeg vil ikke ha reklame for mækkærn, eller den reklamen med den nesten nakne personen på,” og bannlyse nevnte reklamer for all framtid.

Det er ikke min fortjeneste at botoxklinikken over gata for jobben min legger ned, men jeg er glad til. Jeg lever i en verden hvor folk spruter nervegift inn i fjeset, greitt. Jeg aksepterer at de er sånn. Men de trenger faen ikke trøkke det opp i trynet mitt.

Jeg har lurt meg selv til å tro at jeg må skrive noe storslagent og flott hver gang jeg er her. Plutselig er ukas oppdatering fire dager sen, og jeg var brått smertelig viss på at det jeg planla for sist mandag ikke egentlig holdt mål. Men flickrmannens blogg er det beste stedet i verden for meg akkurat nå. Jeg sitter og sikler etter å trykke opp noen av motivene på stoff fra spoonflower. Jeg er god til å kontrollere lystene, men jeg skulle av og til ønske jeg ikke var det.

Men uansett hvor irritert jeg var over la Redoutes papirsløseri, satt jeg meg ned og bladde i katalogen deres, og såklart inneholdt også den en haug klær jeg likte veldig godt, jeg lagde små eselører på pene klær og irriterte meg over at reklamen deres fungerer så innmari godt på meg. Helt til jeg kom til badedraktene.

Badedraktene er slankende skjønner du, og la Redoute er så stolte av det at de skriver på bildene at badedrakta har “slankende striper”, eller holder inn og dytter opp. Problemet er at la Redoute i tillegg er så brydde over enkelte badedrakter som ikke er hold-in at de har måttet slanke modellen litt i photoshop for å veie opp. Som om vi ikke allerede aksepterer at modellene deres er slanke. Når jeg skal kjøpe badedrakt, sitter jeg ikke og vurderer om modellen er slank nok til at det er verdt bryet, i den grad jeg grubler på badedrakter spør jeg meg selv hvorvidt jeg tror badedrakta på bildet også kan passe til min mye mer rotunde kropp.

Til opplysning: Ei badedrakt er ikke et magisk klesplagg som forandrer kroppen din til et lykkelig, magert, solbrunt overmenneske. Badedrakta er noe vi har på oss når vi bader, bretter ned når vi skal sole ryggen. Den får sand på innsida på de mest ubeleilige tidspunkt, klør når den tørker og lukter surt når vi glemmer å pakke dem ut. Det er et plagg få liker å kjøpe og som mange misliker å ha på seg. Og forresten, – det er ett av de få klesplagga som ser bedre ut på ei slank dame, enn på ei mager dame. Det som gjør bildet over så merkelig, er jo blant annet at de har brukt tegneprogram til å gi ei mager dame former hun ikke kunne fått uten å legge på seg litt.

Men det er ikke bare det som gjør bildet rart. Dama på bildet er nok ikke så asymmetrisk som bildet viser. På bildet er nemlig det av bena hennes som er nærmest oss smalere enn det som er lengst vekk fra oss. Jeg har en følelse av at slike skavanker ikke aksepteres i modell-land, så sannsynligvis er de lagd av en overivrig retusjør.
- Og morsomt som det er å leke med perspektivtegninger, gir disse innovative proposjonene meg ikke det spor lyst til å kjøpe badedrakt av la Redoute.