En av mine store skyldbetyngelser er at jeg bruker så mye papir, – at det ikke er alltid jeg leser ut avisa om morran, at jeg sprer gule lapper utover som om de var konfetti og helst vil lese ting på papir. Ja, en av tingene jeg har mest lyst på i hele verden er en ebokleser. Nei, jeg kommer ikke til å kjøpe en før jeg kan understreke og notere i margen og se at det blir lagra på pdf-en min. Det kjennes så teit å kjøpe ting som jeg fra dag en vet at ikke kommer til å vare.

I dag oppdaga jeg denne økoblokka. I tillegg til å fylle opp min store forkjærlighet for dimper, er den det fineste jeg har sett på lenge. I motsetning til magnetbretta jeg pleide å tegne på da jeg var liten, har den hvit bakgrunn så notatene ikke blir tåkete og irriterende. Det fineste er jo at notatene faktisk er små nok til å få plass på den her, og så lenge jeg noterer ting på papir og deretter skriver det matnyttige jeg trekker ut av dem inn på data, hadde superblokka gitt meg litt bedre samvittighet. Om den ikke hadde drukna i papirjungelen hjemme, hadde jeg kanskje til og med brukt den nok til å veie opp for all papirproduksjonen.

Men forutsatt at samboerne mine ikke har lest den, ligger dagsavisen fortsatt på dørmatta hjemme.

Da jeg var liten var det et velkjent faktum at alle gamle damer gikk til frisøren en gang i uka for å legge håret. Ikke halvgamle damer, som min egen mormor, men de riktig gamle, – de som var unge før krigen og hvis ektemenn brukte stokk. De som uten å gjøre seg til kunne bruke ord som sne, værelse og spasersko. En av de riktig gamle damene, – jeg kan i farta ikke huske hvem, betrodde meg hvordan hun klarte å se så velstelt ut på tross av at det var en hel uke siden sist frisørbesøk: hun tok  litt talkum på fingertuppene og masserte det inn i hårrøttene, og vips hade talkumen trukket til seg fettet og gjort at hun så riktig fin ut. Jeg syntes selv det hørtes pussig ut, helt til jeg kom på at jeg selv brukte hårspray på akkurat samme måten. Jeg hadde lest i Vi og gutta at litt hårspray alltid gjorde susen mot visuelt skittent hår, og syntes det var en fantastisk måte å slippe å vaske håret oftere enn strengt tatt nødvendig.

Jeg trodde skikken døde ut med de riktig gamle damene, at de døde ut med hofteholdere og hudfargede nylons. Rundt meg insisterer folk på at de dusjer hver dag, – og jeg har alltid trodd på dem. De har tross alt vokst opp med dusj og badekar, og er i tillegg med på å spre mytene om “gamle dagers” manglende hygiene: Om 1700-tallsmenneskene som parfymerte og pudret i stedet for å vaske. Alle stadfester hvor glade vi idag er fordi vi moderne mennesker er blitt så renslige.

Likevel er altså hårpudder på moten. De nye merkene lover å gjøre det umulig å se at man har skippa en hårvask, og sverger i tillegg at de gjør håret fullt av volum uten å tilsette masse kjemikalier. Det selges på spraybokser som er tilpassa enhver hårfarge; de kommer i nostalgiske forpakninger og hendige små drysseflasker som gjør at du kan skjule et spontant utbrudd av fett hår i hverdagen. Ikke minst er det i aller høyeste grad markedsført mot den moderne kvinne, hun som vil feste hele natta og fremdeles se nydusja ut neste morra, eller som trenger å se profesjonell ut i jobbsammenheng, men som tidvis forsover seg og ikke rekker å dusje.

Det morsomme er jo at damebloggerne omfavner disse nye produktene med all kjærligheten de fortjener. Alle de små effektive kvinnene i tiden er så lykkelige fordi de endelig slipper å vaske håret hver eneste dag. Vi andre kan bare sitte på sidelinja og kose oss, vel vitende om at de samme folka noen år tidligere, i fjortisstida oppgitt ristet på hodet over de stakkars damene i gamle dager, som ikke kunne dusje hver dag og måtte ty til litt ekle nødløsninger som talkum og babypudder.

The toilet of flora fra 1779 er en utrolig morsom oppskriftbok. Den inneholder oppskrifter på all kosmetikk man noen gang kan behøve, fra såpe, via parfymerte hansker og gult hårpudder til velduftende og rødfarget snus.

Dessverre krever endel av oppskriftene litt forberedelse, for mange av ingrediensene er vanskelig å få tak i. Gallepler er ikke noe jeg har liggende i skuffen, benmel tar tid å lage, og spermasett er ikke så lett å finne så med mindre noen trapper opp spermhvaljakta. Endel av oppskriftene inneholder dessuten syrer jeg ikke er kjent med, og som jeg kjenner et visst behov for å lese meg opp på før jeg gnir i ansiktet. Jeg valgte derfor å starte enkelt, med noe jeg visste at folk allerede bruker til hudpleie, og som kunne kjøpes i nærmeste dagligvareforretning.

146. A Cosmetic Juice
Make a hole in a Lemon, fill it with Sugar Candy, and close it nicely with leaf Gold applied over the Rind that was cut out; then roast the Lemon in hot ashes. When desirous of using the Juice, squeeze out a little through the hole, and wash the face with a napkin wetted with it. This Juice’ greatly cleanfes the skin, and brightens the complexion.

Sitron blir brukt ganske mye i moderne “naturlig” hudpleie, som først og fremst kjennetegnes ved at du lager hudpleieprodukter av ting du finner på kjøkkenet. Selv har jeg i perioden blanda ansiktsvann av vann, epleeddik og rosenvann, men jeg vet at andre sverger til sitron, både til ansiktsvask, hudormdreping og fjerning av røde flekker. Noen av oppskriftene blander også sitronen med sukker, akkurat som denne oppskriften her.

Jeg tok altså en sitron, kutta tuppen av den og pressa inn så mye kandissukker som jeg fikk plass til. Deretter pakka jeg den inn i sølvfolie og satt den i en bolle med hullet opp. Jeg satt ovnen på 200 grader, og lot den stå der en times tid. Jeg forventa at sitrona skulle oppføre seg som en potet når den ble bakt, og at skallet skulle bli hardt og forkulla. I stedet ble hele sitrona myk og full av saft. Siden det rant søtt sitronvann i alle retninger, pressa jeg ut all safta og tok den på en flaske. Det lukta og smakte omtrent som appelsinmarmelade, og var ganske gelé-aktig i formen. Ikke overraskende, siden det eneste som mangla for å gjøre dette til en marmeladeoppskrift var litt vann. For å være helt ærlig, hadde det funka like godt å lage dette i en kjele, og det hadde sannsynligvis blitt bedre.

Konklusjon, – og her må jeg nok skuffe alle potensielle lesere. Det gjorde ingen skade, og til gelé å være la den overraskende lite film igjen på huden. Eddikvann er fremdeles overlegent, men sitron lukter bedre. Litt vann hadde nok gjort marmeladen litt mer behagelig gni i fjeset.

Tirsdag kveld hadde Teknisk Museum åpen senkveld, med attenårsgrense, ølservering inne i utstillingene, konsert og både boble- og kjemi-show. Siden voksne folk uansett bare bruker barna sine som et alibi til å dra og leke på teknisk museum, var det en bra idé å lage voksenkveld. Likevel var det nok mest studenter der, ikke minst fordi studentprisen bare var 40 kroner.

Det hele starta klokka syv med et heidundrandes såpebobleshow. Da jeg gikk på videregående var jeg litt av en såpebobleentusiast, og brukte alle anledninger jeg kunne finne til å blande opp ei bøtte med bobleguffe og lage digre bobler om morgenen, mindre bobler om dagen og røkbobler på fest om kvelden. Dette er første gang jeg har sett en skikkelig profesjonell såpeboblemann, og det var utrolig morsomt – han stabla boblene oppå og utapå hverandre i fine mønstre, lagde bobler som kunne brenne og hadde en fiffig maskin som blåste enorme røkbobler. Ikke minst blåste han kjempebobler med bare nevene som boblering.

Selv brukte jeg nok mest tid på legorommet. Det var så deilig å ha utrolige mengder med lego som vi kunne bygge uten å bli uglesett av foreldre som sloss for at barna deres skulle få de beste bitene. Og ikke minst hadde legorommet på teknisk museum alle de legobitene som alltid forsvant i legosekken hjemme. Det var enere og toere og små lys og papegøyer og nok hoder til at man kunne bygge søyler av dem.

Sist jeg var på teknisk museum var jeg ti år gammel, og husker egentlig mest fly- og telefonutstillingene. Og tenke seg til, – de var der fremdeles.

Nå har jeg holdt mitt første “ordentlige foredrag”, og til min store overraskelse fikk det meg til å kjenne meg som en “ordentlig historiker”. Forrige uke var jeg i Tvedestrand, på Jacob Aall-seminar i regi av Næs jernverksmuseum, og det var fryktelig morsomt. Tenk, jeg fikk dekka reise, og jeg fikk mitt helt egne hotellrom. Jeg fikk bøker i gave når jeg var ferdig, – alt sammen for å fortelle om det jeg synes er morsomst i hele verden. Det var helt sprøtt hvor tilfredsstillende det var å oppleve at andre mennesker også syntes det var morsomt å høre om mitt eget lille opprør.

I tillegg var det gøy å være i Tvedestrand, for for meg finnes bare Sørlandet i 1801. Jeg blir like overraska hver gang jeg ser at stedene jeg kjenner fra arkivet finnes i virkeligheten, selv om skrivemåtene har endra seg. På vei forbi, knytter jeg navn og utsagn til de forskjellige gårdene, og må minne meg selv på at menneskene jeg tenker snart har vært døde i 200 år, og at kanskje, kanskje det  bare er jeg som husker på at de noen gang har levd.

Anmeldelse av
Håkon Glørstad: Nære ting fra en fjern fortid
Universitetsforlaget, Oslo 2008
Saksa fra Fortids imperienummer.

Nære ting fra en fjern fortid formidler funn fra utgravningene som ble foretatt på Svinesundhalvøya i forbindelse med utbyggingen av den nye E6 mot Sverige. Boplassene som ble avdekket under utgravningen tilhørte Nøstvedtkulturen, en jeger- og fangstkultur fra tidlig norsk stenalder. Kulturen skriver seg fra perioden mellom 6300 og 4600 før Kristus, og vi kjenner den utelukkende gjennom gjenstandsmateriale. Nære ting fra en fjern fortid er en interessant og helhetlig framstilling av perioden.

Det er interessant hvordan Glørstad bruker de utgravde gjenstandene til å utforske hva som skaper et samfunn, og hva som binder samfunn sammen. Han utfordrer også våre forestillinger om stenalderen som en brutal og primitiv urtid. Leseren blir presentert for stenaldersamfunnet i sin fulle bredde. I Glørstads versjon framstår livet i stenalderen som fjernt fra vårt eget, uten at det av den grunn framstår som primitivt. Boka byr på interessante diskusjoner rundt alt fra håndverk og hushold til de forskjellige samfunnsformene
som eksisterte i norsk stenalder.

Teoribruken er en av bokas sterkeste sider. Antropologiske teorier er forklart på en måte som er rask og enkel, men som likevel gir leseren innblikk i hvordan arkeologene tolker gjenstandsmaterialet. I stedet for å presentere en ferdig tolket historie, lar Glørstad leseren bli med i arkeologenes tolkningsprosess. Slik forstår vi hvordan løsrevne arkeologiske funn kan tolkes som del av et større samfunn. På denne måten blir nettopp tingene satt i sentrum, akkurat som boktittelen har varslet om. Dette er en god måte å kommunisere med leseren på, noe som også underbygges med en jevnt over god og bevisst bruk av illustrasjoner.

Fokuset på tolkning er understreket ved valg av forsideillustrasjon. Ved første øyekast ser forsidebildet ut til å vise redskaper fra stenalderen. Om vi ser litt nøyere etter, ser vi likevel at dette ikke er tilfellet. Illustrasjonen viser kunstneren Jon Gundersens tolkning av perioden, akkurat slik arkeologenes framstilling av stenaldersamfunnet er en tolkning av arkeologiske gjenstander.

Boka ser ut til å være rettet mot en leser som i noen grad er vant til faglitteratur, men som ikke er spesialist på verken arkeologi eller stenalderen som periode. Stort sett treffer formuleringene målgruppen godt. Enkelte ganger veksles det likevel for fort mellom svært grundig forklaring av begreper, og et tungt språk spekket med fagord og angloismer. I en del tilfeller ser forfatteren ikke ut til å ha et bevisst forhold til hvilke ord som ansees som forståelige, og hvilke som er vanskelige nok til å behøve forklaring.

Likevel er det herlig å se en bok om stenalderen som så tydelig er innstilt på å formidle materialet. Boka er interessant lesning for oss som ikke er eksperter på perioden, og grundig nok til også å holde på interessen til den mer kunnskapsrike leser. Alt i alt er Nære ting fra en fjern fortid et godt stykke formidling. Både teorien og gjenstandene er gjort håndgripelige, og leseren blir presentert for en god historie. Nære ting fra en fjern fortid er rett og slett underholdende lesning.

Marthe Glad Munch-Møller,
masterstudent i historie, UiO

Jeg er i Italia, for første gang i livet. Det kjennes litt ekstra rart fordi jeg er her alene, på et sted hvor alle er turistete og to og to. Men jeg har det deilig. I går kveld spiste jeg middag med to venninner som bor her i Firenze. Jeg la meg klokka ti, i senga i overkøya på det merkelige ungdomsherberget hvor alle sovesalgjestene deler én nøkkel, og hvor man ikke låser rommet om natta. Jeg sov som en sten og våkna av meg selv klokka halv åtte. Selv om jeg starta dagen med litt yoga, bøy og tøy hadde jeg sjekka ut før resepsjonisten var på plass i luka si.

.

Likevel, i løpet av den lille halvtimen fra jeg åpna øynene til jeg hadde kommet meg ut av senga, hadde jeg forstått at jeg ikke kunne dra på Uffici-galleriet idag. Jeg hadde gleda meg til museumsturen. Jeg hadde kjøpt billetter en uke i forveien, og grubla fælt på hva jeg skulle se, men nå har jeg bytta ut museum med litt mer jobbing. Om jeg har lært én ting av å leve med meg selv i årevis, er det at man aldri bør undervurdere Marthekraften. Den sniker seg inn og forpurrer alle forsøk på ekstravagans. Selv om det kjennes som om jeg er her på ferie, er jeg ikke det. Jeg skal gå på skole og lære smarte ting. Det er bare at jeg skal gjøre det i varmt sommervær iført en lett kjole, i stedet for i det klare høstværet hjemme.

Jeg skal presentere oppgava mi for klassen, og siden jeg har hatt en haug med andre ting å gjøre, skrev jeg presentasjonen på svært kort tid. ”Jeg kjenner dette stoffet som min egen bukselomme” resonnerte jeg ovenfor meg selv. ”Jeg klarer å skrive dette foredraget på en dag.” Skriveøkta foregikk fra ni torsdag morgen, til seks fredag morgen, – og det gikk som en (litt uartikulert engelsk) drøm. Derfor er Ufficigalleriet bytta ut med det jeg liker aller best å gjøre i hverdagslivet: å drikke sterk kaffe mens jeg utfører min sedvanlige magi på teksten. Det er alltid deilig å oppleve at en uformelig og ikke veldig vakker klump med ord blir forvandla til noe som både gir mening, og som jeg synes er interessant.

Han bak disken på kafeen syns visst er jeg er litt hard på kaffen. Han har også skjønt at om han bare snakker litt sakte, slipper han å snakke engelsk. At jeg forstår hva han sier betyr likevel ikke at jeg kan si noe forståelig tilbake. Kaffetoleransen jeg har opparbeidet meg gjennom år som kontorist og student får heller være min hemmelighet.

Jeg sitter og skriver om dagen. Jeg prøver å legge alt annet til side og bare skrive, for jeg har jo lært etterhvert, at det er få ting som er værre enn å prøve å skrive, og få ting som er mer berusende herlig enn å gli inn i stoffet, til det er det eneste som betyr noe, det eneste som egentlig er relevant for sjelefreden, søvnen og livslykka.

Så jeg sitter og skriver nå, og synes alle som snakker om andre ting som enn oppgava mi er litt kjedelige. Jeg avslutter lønsjpausa tidlig for å komme tilbake til pcen. Jeg kommer hjem sent på kvelden og spiser rester av hummusen min kjære har lagd, og snakker om oppgava mi til han er like oppglødd som meg, til han har lest de nye kapitlene mine, til han trekker fram metodebøker som engang var mine, men som jeg ikke har sett relevansen av før nå.

Jeg skal på fest på fredag. Jeg lurer på hvorfor. Jeg har utsatt trening og yoga, og ryggen min er så stiv at det gjør vondt å senke skuldrene. Jeg har utsatt arbeidsdagene mine denne uka, og skal ta dem igjen i slutten av neste uke, og mens jeg sykler hjem kjenner jeg hoftene verke av rent passivt muskelsvinn. Og helga? Jeg bør vel vaske tøy, men planlegger å sitte hjemme og bli helt og holdent slukt av teksten. Det ække så ille.

Denne oppskrifta har jeg henta fra Henry Notakers nettside, Notaker igjen har henta den fra en kokebok på riksarkivet.

En av utfordringene med gamle oppskrifter, er at de forholder seg til helt andre måleenheter enn de vi er vant til.

Et københavnsk skålpund er på ca en halv kilo. Et lodd kanel er 1/32-del av et pund, altså 15 g. kanel, eller midt mellom tre og fire spiseskjeer. Hvor mye kardemomme du fikk for fire skilling har jeg ikke funnet ut, men du trenger ikke ha mer enn et par teskjeer støtt kardemomme før kardemommesmaken understøtter kanelsmaken på en fin måte.

Smaae Caneel Kager x
Tag 1 pund meel 1/2 Sukker 1/2 pund Saltet Smør 14 Æg 1 Lod Canel for 4 skilling Cardemomme skallen av 2 Citroner skaarne i Smaa Tærninger Ælt det Som i een Dey Tril det Saa ud i Smaa Runde Kugler Bag den Saa i een Krum Kage Jern og Bøy den ober een Rund Stok.

Eggetrøbbel
Oppskrifta spesifiserer at det skal bli en eltbar og trillbar deig. Etter direkte oversettelse minna deigen min mer om en tjukk svelerøre enn en kakedeig. Sannsynligvis er dette fordi moderne egg er større enn egga på 1700-tallet. Det jeg vet, er at vi ikke begynte å importere høns til Norge før ca 1850, og at jærhøna, den eneste norske hønserasen legger egg som med dagens fôrtyper veier omkring 55 gram. Store norske egg, veier derimot et sted mellom 63 og 73 gram. Jærhøna er riktignok en ganske ny oppfinnelse, og jeg personlig vet lite om norske høner på 1700-tallet. Jeg får se om neste egg-oppskrift blir like flytende som denne her.

Jeg la til mer mel, sukker og smør til røra hadde ønska konsistens, men de kakene ble så mislykka at jeg ikke unner noen å prøve seg på dem. Originaloppskrifta, på tross av den for store eggemengden, ble faktisk ganske god. Smaksmessig minner de endel om tørre vafler, men med kanel og sitronsmak. De er altfor tjukke til å være krumkaker, men siden krumkaker ikke er noe ideal i seg selv, var de ganske gode.

Små kanelkrumkaker:
500g siktet hvetemel
250 g, eller (dl) sukker
250 g meierismør
14 egg
15g, eller 4ss kanel
2ts malt kardemomme
skall av 2 sitroner (hakka er bedre enn terninger)

Hell ca en spiseskje av gangen i et varmt krumkakejern og stek dem til de har fått litt farve. Trill dem rundt en pinne, og la dem bli sprø og kalde. Ikke stek krumkaker i lummert sommervær, for da slogner de før du rekker putte dem i en kakeboks.

Da jeg var liten ble jeg fortalt at fiskere i ”gamle dager” trodde at gulløreringer ga dem skarpere syn. De som fortalte pleide å legge til med litt unnvikende stemme at ”når man ser hvor bra det er med akupunktur, kan det jo ha fungert”.

Jeg har et vagt minne av å se på et digert maleri av fiskere mens hånda mi ubevisst kjente på mine egne øreringer. Det ene hullet hadde pappa stukket på gamlemåten, med nål og en vinkork omtrent som var vanlig i Norge på 1800-tallet. Det andre hullet var skutt hos en frisør fordi gamlemåten gjorde vondt. Det kjentes som om jeg hadde sneket meg med i en tradisjon jeg ikke egentlig var del av.

Etnologen Lily Weiser-Aall forklarte i boka “Menn med øreringer i Norge” at øreringer ble tillagt magisk-medisinsk effekt. Hun mente å se et skille mellom moteøreringer, altså fjonge pynta og dekorerte øreringer, og medisinske øreringer. De medisinske øreringene var stort sett enkle ringer av bly eller gull, mange med en liten kule på. Likevel kunne også de medisinske øreringene være fjonge. En los og gårdbruker i Rogaland skal for eksempel ha gått med øresmykke med en granat i, for å skjerpe synet.

Hva var det godt for?
Øreringene skulle gjøre godt for helsa, og skjerpe syn og hørsel. Videre ble det sagt at de hjalp mot tannverk, gikt i nakken og revmatisme. Ikke minst var ringene et effektivt botemiddel mot øyen- og øresjukdommer og rennende øyne. Selv om øreringer til medisinsk bruk er endel av folketroen er det også eksempler på leger som anbefalte det som botemiddel. I 1887 anbefalte Kristian Fredrik Bonnevie, som var lege i Flekkefjord og selv hadde øreringer en pasient til å bruke gullringer i ørene mot svakt syn.

En for meg underlig praksis var at det var vanlig å bære blyringer til såret var grodd, før man bytta til gullringer om man hadde råd til det. Om problemet øreringene skulle hjelpe mot var virkelig kraftig, ble det brukt kirkebly, altså bly som ble tatt fra kirkevinduer. De fleste skal riktignok ha ansett kirkbly som altfor kraftige saker for lidelsene deres. Noen steder ble det hevda at ringene måtte være i gull om de skulle gjøre nytta, men ofte var det selve hullet, og verken fra såret som var det viktige. I så tilfelle gjorde en tråd med knuter på nytta. Knutetråden gjorde at såret ble holdt åpent, dessuten ble det lettere infisert enn hull med metallringer i.

Ikkemedisinsk bruk
Nå var det ikke bare medisinske grunner til at folk skaffa seg øreringer. Det ble fortalt at menn fra Strandvik i Hordaland fikk seg øreringer i Bergen når de skulle gifte seg. Andre ganger kunne smykkene fortelle noe om status, – i Bergen ble det fortalt at bare båtsmenn gikk med øreringer, og at det ville vært i strid med all skikk og bruk om mannskapet hadde pyntet seg med slikt.

Litt spesielt forhold til smykkene sine må også den dansknorske kongen Christian 4 ha hatt. Han hadde et sett øreringer lagd av metall fra en kanon på ett av krigsskipene sine. Til kjæresten sin hadde kongen lagt øreringer av kobber han hadde plukka fra sitt eget hode etter at han ble såra i slaget ved Kolberger hede.

Tillegg: Litt leting på digitalt museum har gjort at jeg nå kan lenke til øreringer fra henholdsvis Bamble i Telemark og Farsund og Grimstad  på Agder.  

Kilde: Lily Weiser-Aall, Menn med øreringer i Norge. Norsk Folkemuseum. Oslo 1957.