Alle biene vil fly sin vei.

Forrige uke var jeg borte, og de andre i birøkterlaget tok seg av all røktinga. Var jo fint å kunne besøke foreldrene sine, men det betyr jo også at jeg har gått glipp av ei uke i bienes utvikling, og det kjennes som jeg har mista litt følinga med hva de tusen små holder på med. Fram til i går har jeg, fordi jeg bare har sett droner på bilder, ikke forstått hvordan folk kan kjenne igjen dronene. Men når jeg nå endelig har sett dem i virkeligheten er det jo ingen tvil. De er jo svære, disse karene!

Dessverre er det endel lærerike opplevelser jeg har gått glipp av på grunn av min bortreisthet. De andre har satt på skattekasser – noe jeg aldri før har vært med på. Og i går skulle jeg for første gang røkte alene. Og jeg skulle egentlig sette på ei skattekasse, men jeg visste ikke åssen jeg gjorde det og lot det være.

Jeg hadde med ei ikkebirøktende venninne, som siden hun er ingeniør klarte å lukke remmene etter at jeg var ferdig, og hjalp meg med å skjære bort dronningceller på tunge, slitte og bifylte tavler. Slitte tavler er noe herk, forresten. De fulgte med biene, er fulle av svart, gammel voks og truer alltid med å ramle ned i kuben.

Og det gikk greit, bevares. Lille svake Gunnhild og hennes døtre har i mitt fravær fått to yngeltavler fra de andre, og igår hadde de jammen lagd sin første svermecelle, så til helga skal de endelig få sin første skattekasse. Det er spennende. Jeg hadde satt den på i går om jeg visste hvordan man gjorde det, men i min endeløse visdom hadde jeg ikke lest meg opp på det på forhånd.

Det mest svermeivrige bifolket var ordentlig gretne, og hadde bygd dronningceller i både sin nye skattekasse, og nede i yngelrommet, og de har drevet med dette så lenge at jeg nå er overbevist om at de kommer til å sverme om vi ikke splitter dem veldig snart. Dette betyr altså at vi må splitte kuben hennes.

De to bifolka osm hadde fått skattekasser hadde begynt å lage dronningceller i skattekassene. På denne sida her leste jeg at:

Etter en slik tavleoppflytting er det imidlertid viktig å etter en ukes tid sjekke om det er anlagt dronningceller på de oppflyttede tavlene. Dette skjer i blant som en følge av avstanden til hvor dronninga er, biene «føler seg dronningløse». Dersom en ikke fjerner slike eventuelle dronningceller kommer bifolket sannsynligvis til å sverme.

Oversikt over digitale birøkterbøker

Jubileumsbøker om honningcentralen og birøkterlag og sånn

Svermeceller

Vi røkta før toget 1. mai, og midt på dagen 3. mai. På søndagen var det en helt vill aktivitet der, mer enn jeg noen gang har sett før, men de var i godt humør, og ba oss ikke om å gå. Jeg har prøvd å bare skrive om hvordan det går med Gunnhildsdøtrene, men det funker ikke idagvi har flytta ting fram og tilbake mellom kubene. Derfor: Dette bildet viser hvor biene bor.

1. mai
Vi gjorde vårt første ordentlige inngrep! Vi flytte ei honningtavle over vekk fra Gunnhilddøtrene og til Gullveigs kube, Gunnhild fikk ei yngeltavle i bytte. Grunnen var at Siporas barn hadde spist opp all maten sin, og bygd massevis av cellekopper ytterst langs rammekanten, tre av dem hadde digre dronninglarver i seg. Siporas barn truer altså med å sverme, og det synes de vi skal la være med. Vi ga dem litt mer plass, og litt mer mat, og litt færre barn, og så håper vi det hjalp.


Cellekoppene så ikke sånn her ut. De var glattere i overflata, hadde litt tynnere vegger og satt litt dypere ned i voksen. Men jeg var så opptatt av å skjære celler at jeg rent glemte å ta bilde. Og dette var lov å bruke, og så nær jeg kom.

Håper også det ekstra yngelet gjør at Gunnhildsdøtrene blir litt fler. De står fortsatt på sju tavler, litt snautt, egentlig. Ser på facebook at andre har begynt å sette på skattekasser, mens vi fortsatt er bekymra for at de ikke har nok mat, selv om hele Sagene står i blomst. Kjennes ikke riktig. Gunnhild har færre droneceller enn de andre. Lurer på hvorfor?

3.mai
Tok en ganske kjapp sjekk på dem, og det var ikke kommet nye cellekopper hos Gullveig. Var en sentralt plassert cellekopp his Sipora, som ellers har oppført seg pent til nå. Stille dronningskifte? Nå? Men hun går jo rundt på yngeltavlene og ser ut til å ha det helt fint. Moste den. var ingen larve inni der.

Ting å tenke på til senere: Gullveig og Sipora har mer plass enn de andre. De har også masse fukt på diagnosebretta, og vi passer på å tørke av dem ofte så det ikke skal bli mugg. Er det på grunn av plassen? Det er neppe været, for Gunnhild har ikke dette problemet.

Ting jeg har lært siden sist
Når man bytter tavler mellom kuber for å utjevne bistyrken, skal man børste av biene. Jeg rista dem av etter beste evne, men det var noen igjen. Det gikk greit. Biene ble ikke spesielt sure over det, bare litt stressa over at vi stakk av med honninga deres.

Pollen

  • Denne uka har det kommet litt mer løvetann, og mer haveblomster
  • Dessuten har endelig kirsebærblomstene på sagene sprunget ut.

Sitroncologne

Jeg kjøpte den første flaska med sitroncologne en gang jeg skulle på laiv, og tenkte at det sikkert blir vanskelig å få vaska seg ordentlig når tredve mennesker skal dele én dusj, og jeg tenkte det kunne være verdt et forsøk, at kanskje jeg kunne la være å dusje og likevel lukte godt.

Og det fungerte over all forventning. Eller. Jeg forventa jo at det skulle funke. En trenger ikke være veldig smart for å skjønne at det å splæsje 80% alkohol under armene dreper alle baseluskene, og jeg fortsatte å bruke colognen også etter laiven, under deodoranten, når jeg forsov meg og ikke rakk å dusje, eller en gang eller to om dagen om det var ekstra varmt vær. Og det ble en av de tinga jeg ble vant til, som gled inn i hverdagen min. Og så glemte jeg hvor mye bedre sitronspriten faktisk gjorde hverdagen min, siden jeg begynte å ta for gitt at det alltid ville finnes cologne til kjøps for 35 kroner flaska. Og dermed tenkte jeg aldri tanken at jeg burde kjøpe en fire-fem flasker i tilfelle produktet forsvant fra min lokale butikkhylle.

Som det gjorde. Når flaska var tom, og jeg kom tilbake for å kjøpe mer, var det ikke noe cologne på hyllene, og hun bak kassa skjønte ikke engang hva jeg mente når jeg spurte etter det.

Og jakta begynte, – først gikk jeg innom alle butikker som så ut som om de kanskje ble drevet av tyrkere, og deretter alle andre. Til sist gikk jeg innom alle butikker fra Storgata via både Brugata og hele Tøyengata opp til Tøyensenteret, i alle fall alle butikker som hadde såpe og sjampo og sånn, og forklarte mang en forvirra ung mann hva jeg var på jakt etter, uten at de hadde hørt om det. Og det ga meg en følelse av å leve på en litt annen planet enn alle andre. Er det virkelig bare meg som synes jeg trenger dette i hverdagen min? Nesten bare meg? I hele Oslo? Hadde jeg seriøst – uten å vite det – gjort meg avhengig av et produkt som ikke egentlig eksisterer på byens butikkhyller?

Da jeg tilslutt fant matbutikken like ved T-banen på Tøyen var jeg så hoppende glad at jeg kjøpte fire flasker, og mannen i butikken lo av meg, og spurte om jeg hadde tenkt å drikke det eller noe sånt, og jeg benekta det, naturligvis, og kjente meg litt dum, men mest glad. Dessverre lukta den ikke like godt som den forrige, og mye værre: den var tilsatt noe ekkelt, som smakte Go’negl. Så med det merket jeg har nå, må jeg vaske henda kjempegrundig hver gang jeg har brukt colognen for å unngå at… å spise en brødskive for eksempel, skal gjøre at alt smaker motbydelig i timesvis etterpå. Det verste er kanskje at jeg synes den beske smaken sitter på alt, kanskje fordi jeg sitter for mye med armene i kors eller noe sånt. Ordentlig ekkelt er det.

Så jeg leter fortsatt etter den gode colognen, og om jeg finner den blir jeg lykkelig, men det kan jo være at strøkommentaren fra mannen i butikken på Tøyen forklarer hvorfor jeg nå bare har ekkeltsmakende cologne, liksom… den gangen Scarlett O’Hara drikker parfymen sin i ren desperasjon… og at det er derfor jeg bare finner cologne med Go’neglsmak nå. Skuffelsens cologne. Men den fungerer jo den óg.

Lenkedump: Skjønnhet, kvinnehelse, fysisk helse

Dette er bare en liten lenkedump. Det er bøker jeg tenkte kanskje kunne være relevante for å få en følelse av de fysiske aspektene ved å være dame på starten av 50-tallet, eller til normer of forventninger. Litt tidsfølelse og sånn. Det er steg én i laivforberedelser til en laiv som er langt framme i tid.

Første sinnarøkt

Søndag 19/4 gikk vi ordentlig inn i kubene for første gang i år, litt urutinerte, siden det var et år siden sist, og vi tross alt skulle se ordentlig etter, og været var ordentlig varmt og sommerlig.

Det gode
Gunnhild har yngla (og de andre har såklart yngla litt mer), og henta pollen og nektar, – blant annet en litt underlig askegrå pollen, – jeg håper i alle fall det er pollen, og ikke en eller annen forferdelig biesjukdom – som kanskje, kanskje kommer fra de trærne jeg nevnte sist? Gunnhild har fortsatt bare syv tavler, de andre har åtte. Men nå har også Gunnhild færre døtre enn sine meddronninger. Og så har hun igjen en hel tavle av foret fra i fjor høst.

Det… lærerike
I hele fjor avslutta vi bare røktinga én gang. Men da holdt naboen på å rive huset sitt, og biene oste alarmferomon så til og meg jeg som aldri har lukta det før tok tegninga. I år burde vi nok ha tatt en pause midt i, om ikke annet. Det underlige var at biene helt konkret kom etter meg, og ikke de andre i laget. Skjønte etterhvert hvorfor (tror jeg). Jeg hadde en halsvisja bie inni nettingen min, og den lå nok og anmoda de andre om å hjelpe til med å ta knekken på meg. Alternativ to kunne jo vært at bier ikke liker menstruerende damer, men det er kanskje mindre sannsynlig.

Sannsynligvis hadde vi også vært  litt for lenge nedi kuben. Kanskje de syns det er ekstra skummelt når det er første gang? Jeg gjetter på at de begynte å føle seg utrygge, og så hadde vi skrapa på et villbygg med honning i, og det liker de jo heller ikke. Og de hadde jo flydd opp en stund, men virka jo ikke.. sinte per se. Nå var de vel egentlig ikke det heller, i høyden litt bekymra. De var ikke veldig koordinerte når de konfronterte meg, var i høyden en tre-fire stykker som ba meg pelle meg vekk, og bare en som stakk, men… jeg kaller det fortsatt en lekson i å ta signalene. Jeg staker ikke bikkjer som knurrer på meg, og det er sikkert lurt å unngå å invadere hjemmet til titusen bier som ikke har veldig lyst på gjester.

Pollendagbok av korthet

  • Denne uka har jeg sett en haug propelltrær. Vet ikke hva de egentlig heter, men de er gule, og når man kaster dem opp i lufta roterer de sakte ned mot bakken.
  • Så de første løvetennene ved et par hushjørner på sagene, men det er ikke blitt noen overflod ennå.
  • Resten av byen fikk kirsebærblomster denne uka, men på sagene glimter de fortsatt med sitt fravær. Kanskje vi har senkirsebær? De er i alle fall ganske beske, men de er nå i alle fall ordentlige kirsebær, ikke prydplanter.
  • Fant denne lista over pollenfarver. Neppe justert for norske forhold, men den kan jo gi en pekepinn om hvilke trær biene liker, og hvilke farver pollen egentlig kan ha. Grått er mulig.

Og her er en litt ufokusert video av at biene går ut og inn av kuben sin. Små bier, dere har drevet meg til å bruke youtube som noe annet enn tilskuer.

Efit 2015

Dette er faktisk et tiårsjubileum. Eller, – det ville i alle fall vært tiende gang jeg gjorde dette, om jeg ikke hadde glemt det det ene året. I vår har vært en travel vår. Jeg prøvde å gjøre dette i februar, på en hyggelig dag hvor solnedgangene så sånn ut, og vi så på Pulgasari om kvelden, og hvor jeg var ute og gikk i flere timer. Om jeg hadde klart å gjennomføre den dagen, i stedet for å bare ta bilde annahver time, ville årets efit gitt inntrykk av at jeg er en aktiv og oppegående person. Siden jeg er småsjuk akkurat nå virker jeg derimot ganske dvask. Men livet er jo sånn også. Uansett er jeg halvannen måned på etterskudd, og det er ikke hverdag, men er lørdag. Ingen ting er som det pleier, men det gjør ikke noe

Tidligere efiter
2015 2014 – 2013 2012 – (2011) – 2010 – 2009 – 2008 – 2007 – 2006

09:00
Klokka åtte lå jeg fortsatt og snorka, men klokka ni hadde jeg gått av bussen og rusla bort til menighetssenteret på Sankthanshaugen, hvor det er koreanskskole på lørdagsformiddagene.

10:00
Etter første time er det pause, og vi får kjeks og kaffe, og jeg prøver å ta et bilde uten å på frekt maner knipse bilder av folk. Så dette er pultene og kladdeboka mi. Og ingen medstudenter.

11:00
Etter andre time er det nok en pause, og siden jeg alltid sitter vendt mot denne veggen og denne klokka og disse salmebøkene, tenkte jeg at akkurat dette bildet kommer til å minne meg om disse skoletimene også flere år inn i framtida.

12:00
Jeg tok egentlig et bilde da jeg gikk fra skolen, men så var det mennesker på bildet, og det var ikke like heldige bilder av alle, og derfor er det ikke noe bilde fra klokka tolv.

13:00
En klassekamerat kjørte meg hjem, og ble med inn og vi spiste lønsj – rester etter bulgurmaten jeg lagde til bryllupsfesten min i forrige uke – og prata og drakk kaffe. Jeg tok en haug bilder, men hun fikk selv velge hvilket jeg skulle bruke.

14:00
For variasjonens skyld får du et bilde av Hanna. Det egentlig motivet på bildet er blomstene i vinduet, som stammer fra bryllupsfesten, og de er pene og gjør meg glad.

15:00
Jeg og Hanna fulgte klassekameraten til bilen. Hanna ville gå tur på kirkegården, for det er et av favorittstedene hennes. Jeg hadde egentlig bare tenkt å poste bilder fra kirkegården, for det skal jo være ett foto i timen, dette, ikke tre, men hun er så innmari bestemt på at det er kirkegården hun skal til, og det syns på bildet, og for at det skulle bli symmetrisk slengte jeg liksågodt på et bilde av krematoriet også. Jeg synes det er et ganske stilig krematorium.

16:00
Når jeg kom hjem viste Aksel meg at han var i stand til å høres mye mer køntri ut etter at han bygde om en av pickupene på gitaren sin.

17:00
Etter det… la jeg meg ned på sofaen og ble liggende der en god stund. Jeg spiste denne rare tyggisen. Den smakte kvae, det var litt rart, og jeg er usikker på om det var godt-rart eller dårlig-rart. Satte seg fast i plombene gjorde den også. Men den var made in Kurdistan, og jeg har aldri sett noe som var made in Kurdistan før, så jeg måtte jo kjøpe den når jeg så den i butikken.

18:00
En time senere ligger jeg fortsatt på sofaen. Prøver å finne ut hvor stort område bier sanker pollen fra. Noen sier tre kilometer. Samtidig sier de at man ikke skal flytte en bikube mindre enn tre kilometer, – for da kjenner de seg igjen og flyr tilbake der de sto før (som nevnt på mandag) – og de må da bety at de ikke flyr lengre enn halvannen kilometer? Uansett tegna jeg inn tre kilometersradiuser på kartet, men kommer til å forholde meg til den innerste når jeg går omkring og titter etter trekkplanter gjennom sesongen. Borte i godstolen sitter Aksel og leser om noe på internett.

19:00
Og mens jeg er sliten og sitter og henger i sofaen, mekker Aksel sild til middag. Og så spiser vi silda

20:00
Etter maten satt vi og prata en stund, og så skulle vi egentlig på burdagsfesten til en av Aksels kamerater. Men forkjølelsen som jeg har gått og brygga på sist uke kjentes med ett ordentlig, og jeg skjønte at jeg ikke orka, og at jeg skulle være igjen hjemme. Dette bildet her er tatt mens jeg koker en kopp kaffe til Aksel og setter inn middagstallerknene i oppvaskmaskina mens jeg venter på at vannet skal koke.

21:00
Jeg strøk tøy mens jeg hørte på et kapittel fra en foredragsserie om «Religion i Aksetiden» som jeg lasta ned. Aksetiden… er vel en sånn underlig historisk kategori… men det gjør ikke så mye. Det er fortsatt morsomt.

22:00
Klokka ti satt jeg og leste tegneserier i sofaen, mens Hanna lå og boffa stille i søvne, og jeg spiste potetgull som jeg fikk i posten fra en venn i det fjerne utland.

23:00
Men så ble jeg sittende og se på youtubevideoer i en time mens jeg spiste altfor mye av den tiloversblevne sjokoladen fra bryllupet vårt, og plutselig nærma klokka seg tolv, og jeg følge meg dvask og ubrukelig. Jeg prøvde å ta søte sjølbilder med Hanna, for å ha noe å legge opp her, med sånn selfierotert kamera. Men Hanna hater å bli pekt på med kamera, og derfor ville ho ikke være med, og derfor ble bildene seende sånn her ut:

24:00
Jeg skulle jo legge meg tidlig, siden jeg ikke var i form. I stedet befant jeg meg utendørs ved midnatt, mens alle menneskene ute var våkne og hadde fest, mens jeg bare følte at det var en uendelig sen lørdagskveld og at jeg skulle ha sovet for lengst. Men kvart over var jeg endelig på plass i senga. Hver gang festdeltakerne et annet sted i blokka begynte å hoie, ble Hanna litt stressa og lagde små boffelyder langt der innunder dyna.