Biedød

Denne posten er noen uker forsinka, for jeg har hatt ferie i tre uker, og når jeg har ferie er det ikke så lett å åpne datamaskinen.

Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, for jeg var bortreist når det skjedde, men på grunn av fortsatt svermetrang hadde birøkterlaget beslutta å kjøre en omgang til med snelgrovebrett, og da vi åpna topplokket for å inspisere, var det kaldt og stille.

Kanskje dronninga hadde blitt med ved en feil? Eller kanskje en løs stropp hadde hengt foran luka og stengt dem inne. Kanskje det ganske enkelt var blitt for varmt for dem der oppe? Fælt var det uansett. At dronninga var borte var det ingen tvil om, forresten. Hele yngelrommet var tjoka fullt av dronningceller midt på tavlene, og vi lot dem være. Om ei så sen jomfrudronning klarer å parre seg får vi vel se på. Kanskje vi må slå sammen noen folk før vi vintrer inn. Men bortsett fra alt dette summer de fint. Summa i alle fall fint sist jeg så på dem.

Ellers – jeg har jo raffinert voksen fra dette døde folket, og å si det lukta godt ville være en overdrivelse. Bier og yngel og søt, søt honninglukt og død. Og jeg gjorde det hjemme på kjøkkenet, og det kjentes urent.

Noe har jeg i alle fall lært av dette. Når man skal koke ut bivoks, er det lurt å gjøre det når det regner. Første omgangen kokte jeg nemlig ut i strålende solskinn, og siden jeg kjente et sterkt behov for å lufte, siden jeg brakk meg endel, åpna jeg alle vinduene i leiligheten, og alle nabolagets bier, både små villbier og ulike slags tambier kom strømmende til for å røve voks. Og så fant de ikke veien ut, og bikkja var misfornøyd og det hele kjentes litt kaotisk. Neste gang gjorde jeg det i regnvær, og det gikk kjempefint.

Et lite og litt beslekta problem, som ikke handler om biene, men om meg, er at jeg har mista litt oversikten. De fleste av biene våre bor så langt borte, nå. Langt oppe i skauen fremdeles. Tidvis får jeg en sms om at noen andre har røkta dem, og det er jo veldig hyggelig av noen andre, men det er jo ikke jeg som har sett på hvordan de har det, – Og der oppe kan jeg ikke bare rusle innom og se etter hvordan de har det. En dag trodde jeg det hadde flytta inn ei dronning, og så var det bare noen som hadde øvd seg på merking på en drone, og jeg ser nytta av det, men siden jeg ikke er, eller har muligheten til å være engasjert i dette birøkterlaget, var ikke dét noe som hadde falt meg inn. Jeg tviler ikke på at biene har det bra, de der oppe produserer i alle fall mye mer enn de i byen, men jeg kjenner ikke at jeg har kontakten med dem på samme måte som når de bodde i nabolaget, og det kjennes ikke helt bra.

Det er ikke det at jeg har mista interessen for dem, tvert om, men de blir fjerne for meg.

Bybirøkt i 18 …60-70-80-eller noe.

Allreit, allreit. Bygdøy er ikke akkurat midt i Oslo, men jeg fant nå engang disse bildene på digitaltmuseum en dag jeg satt og lette etter noe annet, og det er jo ikke hver dag, at man finner bilder av birøkting i en villahave et sted mellom 1863 og 1883. Bildene er tatt av Ole Tobias Olsen, en ganske tidlig norsk fotograf som har etterlatt seg et stort fotoarkiv. Teknisk museum eier kameraene hans, og museumsansatte med kunnskapene i orden kan altså finne ut akkurat hvilket kamera som har tatt bestemte bilder. Sånt synes jeg er litt morsomt.

Når sant skal sies, irriterer det meg at jeg ikke selv klarer å tidfeste bildet på grunnlag av klærne. Det burde jeg da vært i stand til? Jeg klarer ofte det, men ikke idag. Idag får museets vide tidsavgrensning være bra nok.


(Lenke)


(Lenke)


(Lenke)

Solskinnssuffle fra Skyrim

I Skyrim er det et helt plott som handler om den berømte hoffkokken som har skrevet den superberømte kokeboka Uncommon taste, og som lever et tilbaketrukket liv under falskt navn, kanskje fordi berømmelsen ellers ville vært for tung å takle.

Det er bare det at kokeboka bare inneholder to oppskrifter, og at ingen av dem gir mening.

Enten er de som har skrevet teksten til kokeboka rablende idioter, – det er de forresten uansett, siden de har lagt ut ei oppskrift som inneholder nok muskat til å få deg på sjukehus. Ellers er det vel ikke usannsynlig at det er ment som et sleivspark til tv-kokker som alltid skal lage så mye rart.

Ikke vet jeg.

Uansett. Her er oppskrifta, uten fløfftekst og oversatt til norske mål:

Ingredienser
0,7 dl ku-ost
30 g smør
0,3 dl mel
en kopp melk
Litt salt
Litt pepper
En kopp Muskat. (eller en halv teskje, om man har vett i knollen)
Fire-fem egg (fem er nok passe, men jeg hadde bare fire – antall egg står ikke i oppskrifta)

Framgangsmåte

  • Lag hvit saus av smør, mel og egg.
  • Visp inn salt, pepper og muskat
  • Ta av plata
  • Ha i osten
  • Ta i eggeplommene
  • Visp eggehvittene mens resten kjøler seg ned
  • Vend i eggehvitter og røre (litt først, så resten)

180 grader, ca 25 minutter.

Jeg har aldri lagd en sufflé før, og jeg har aldri spist en sufflé før, men om det er ment å være en litt fløffy omelett ble det som det skulle. Godt var det også, selv om det sikkert hade vært lurt av meg å ha salat til. Bare skum-omelett til middag viste seg å være litt kraftig kost for mine sarte innvoller.


Noen ganger skulle jeg ønske at internett ikke fantes, for da kunne jeg gjøre ting uten å kjenne til de tusen andre som har gjort det før meg. For eksempel er det veldig veldig mange som gjennom åra har fulgt denne oppskrifta sånn halvveis, men forandra den nok til å ikke være farlig å spise.

Hanna og kurven hennes

Da vi først fikk Hanna, fikk vi en hundekurv av foreldrene mine. Den har opprinnelig tilhørt mammas lille puddel, Krølle, engang i stenalderen, og siden har min barndoms katter bodd i den i en haug år før den nå til slutt skulle bli Hanna sin.

Det er jo ikke en veldig stor kurv, og Hanna er bare en sånn måtelig liten hund, så det var jo ikke selvinnlysende at det skulle funke. Men det gikk helt greit. Dette er ett av de aller første bildene jeg noen gang tok av Hanna, som på det tidspunktet var ei mye tynnere og litt mindre bikkje.

En av Hannas hobbyer, er å legge alle lekene sine i kurven. Jo flere knokler hun fikk, og jo flere ting hun stjælte uten at vi visste om det, jo mindre plass ble det i kurven. Det tok ikke lang tid før det ikke var plass til henne i det hele tatt. Hanna var som regel heller å finne i sofaen, senga, stolen eller på fotskammelen, og det virka ikke akkurat som om hun led av noen stor kurvnød.

Da vi ommøblerte her om dagen, rydda jeg ut av kurven mens Hanna satt og fulgte interessert med, snuste på alle lekene sine, tygde litt på dem, logra sporadisk når det kom fram ei leke hun ikke hadde sett på lenge. Og ikke minst, senka halen i skuffelse når endel av tinga hennes gikk i søpla. Jeg kasta en haug ansiktsløse dyrebamser, rentygde ben og overraskende mange pene små skjell og plommestener før jeg danderte alle teppene på nytt.

Det øyeblikket teppet var på plass, prøvelå hun forsiktig kurven hun ikke har sovet i på mange år. Det tok et par prøveligg før hun fant en komfortabel liggestilling, men siden har hun blitt liggende. Eller, hun ligger jo fortsatt i sofaen, i senga, i lenestolen og på fotskammelen, men nå ligger hun fornøyd i kurven sin hver eneste dag.

Svermerier

Æsj, idag har jeg egentlig ikke noe lyst til å skrive om biene mine, for den siste uka har vært ordentlig dramatisk. Den ene kuba sverma på søndagen, rett inn i noens have. Når de først skulle sverme, kunne de da virkelig ha flydd til noen som syntes en diger bisverm ga litt krydder i en ellers grå og kjedelig hverdag? Men neida, sånne hensyn tar ikke dronningene våre, – de styrer ting på sitt eget vis og ikke skal vi komme her og fortelle dem hvor de skal reise med sine egne bier.

Det kjipeste var nok likevel at jeg ikke fikk vært der og opplevd det. Ei av de andre i birøkterlaget tok seg av alt sammen, ringte svermfangere og fikk dem ned i en svermekasse, og de andre i birøkterlaget fikk dem over i en kube. Mens jeg fikk oppdateringer over telefonen.

Den observerende birøkterkompis fulgte heldigvis med på svermfangernes arbeid og sugde i seg all kunnskap slik at hun skulle kunne lære det bort til oss andre ved neste korsvei. Det er ikke så veldig langt mellom korsveiene om dagen.

Svermforhindringskurs
Onsdag etter jobb holdt Svein Heggedal et veldig bra svermforhindringskurs i regi av Bybi. Vi lærte hvordan vi skulle bruke Snelgrovebrett, og hvordan, og ikke minst hvorfor det er en bra måte ¨å dempe svermetrangen på.  

Vi ergra oss naturligvis litt over at vi ikke kjente til disse snelgrovebretta før, – de er tross alt grundig beskrevet i læreboka, så kunnskapen har jo vært tilgjengelig hele tida. Kanskje vi kunne forhindra søndagssvermenMen det tjener ingen ting til å tenke sånn, og alt i alt gjorde kurset oss veldig optimistiske.

Ei i birøkterlaget dro dagen etter på honningsentralen og handla, og torsdag klokka fem skulle vi altså få på disse bretta.

…Det skulle vi…

Ny sverm torsdag
Klokka fire, da jeg var på vei ut døra på jobb, kom det en sms fra kolonihagenaboen om at det satt en ny sverm i et tre. Heldigvis et tre i egen have denne gangen. Vi håpa innstendig (og forgjeves, skulle det vise seg) på at det var en ettersverm.

Det var en ganske dramatisk ettermiddag, og jeg skal fortelle hele historia når det har gått så lang tid at den har rukket å bli morsom. Den korte versjonen er i alle fall at biene tok seg en real flytur før de trofast fulgte sin dronning inn i svermfangerkassa. De følte kanskje ikke at fem meter var en fullgod svermeopplevelse, og ville ha mer ut av livet.

Jeg tok en video av svermen.

Etterarbeid
Fredag morgen var jeg oppe og klar til dyst klokka seks. Her skulle det røktes og settes på snelgrovebrett før en eneste nabo hadde rukket å sette seg i solveggen. Til vår skuffelse fant vi bare ei dronning. Gullveig, den mest svermetrengte av dronningene våre hadde blitt igjen hjemme, mens de andre hadde vært ute på vift. Sannsynligvis har vårt forsøk på å svekke Gullveigs folk for å forhindre sverming vært en suksess, men hatt som bieffekt at de andre folka har blitt for sterke for fort.

Dessuten har det vært en del kalde dager, og da er det vel ikke uvanlig at folka svermer når det kommer en nydelig sommerdag. Jeg har lest det i boka, så det må være sant.

Men: Vi er blitt fortalt på kurs at vi må forvente minst én, trolig to ettersvermer når hovedsvermen har flydd av gårde. Og i håp om å bevare vårt gode forhold til naboene, bestemte vi oss for å sende Gunnhild og Siporas kuber – riktignok uten Gunnhild og Sipora, siden de har sverma – på et ferieopphold i en mer landlig beliggende bigård. De tre andre tok seg av det, mens jeg dro på jobb, – jeg må gjøre det godt igjen ved å utvise ekstra flid i ukene som kommer. Det er et godt stykke til feriebigården. Der kan vi ikke røkte rett før og rett etter jobben, – men om ikke annet slipper vi (forhåpentligvis) at fire ettersvermer gjør oss upopulære i nabolaget.

Oppsummering
Nå har vi altså fem bifolk. Fem! Vi kan ikke ha fem bifolk i et tettbebygd liten have på størrelse med leiligheten min. På feriebigården står det to folk og en sverm. I haven har vi ett folk og en sverm. Svermen står for øyeblikket i svermfangerkassa i skyggen under en busk, mens den venter på å få sin egen kube i kveld.

.. og dét skal jeg fortelle om senere.

Metablogg

Du vil ikke tro hvor deilig det var da jeg skjønte at ingen egentlig leser bloggen min mer. Ikke tolk det dithen at jeg ikke vil at du skal komme tilbake. Visst vil jeg det! Men det betydde liksom at jeg kunne starte på ny frisk, at ingen kom tilbake fordi de håpte på mer av det gamle.

Jeg har uansett inntrykk av at den store bloggetida er forbi, at det mest er de som klarte å bli godt besøkte og velleste blogger tilbake i 2006-7-tida som har mange lesere, og at det uansett ikke er noe håp for oss som aldri oppnådde stort annet enn å bli lest av foreldrene våre. Men det gjør meg i grunnen ikke så mye.

Jeg har blogga ganske lenge, – begynte på livejournal i 2003, og det var nydelig og fantastisk. Jeg fikk venner der, både fra nær og fjern. De nære ble del av min virkelige vennekrets, og noen av de fjerne har jeg møtt en gang eller to eller aldri. En gang dro jeg til og med til Amerika og bodde hos noen livejournalvenner i to uker. Livejournal tilførte nye fine ting i livet mitt, og mange av disse fine tinga har aldri gått over. Det beste var kanskje det at en innadvendt aktivitet jeg alltid hadde drevet med med ett ble en utadvendt aktivitet som satt meg i forbindelse med andre mennesker.

… Men så kom facebook.

… Og så kom alle bloggene.

Og plutselig var både den fjasete og den alvorlige funksjonen til livejournal dekka av andre nettsteder, og det begynte å tynnes i rekkene. Og så forsvant jeg også, lagde denne bloggen – i starten fylte jeg den med oversatte – og av og til u-oversatte versjoner av livejournalinnlegga mine, etterhvert ble dette hovedstedet for skriveriene mine, men det ble aldri helt det samme. Ikke det samme nettverket. Ikke like upretensiøst.

Det siste der er det viktigste, tror jeg. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg burde skrive noe viktig her, noe seriøst, noe alvorlig, noe politisk eller faglig eller i det minste noe smart. Og dét igjen begynte å kjennes som arbeid. Denne følelsen ble femdobla etter 22.juli, for da var hele verden med ett blitt mye mer alvorlig. Å skrive sånn kvasirosablogg om alle mine fjasete interesser kjentes ikke riktig mer. Og det nye alvoret gikk i grunnen aldri over, og i praksis tok det knekken på blogginga mi.

Men. En gang i fjor sjekka jeg statistikken og innså at jeg ikke hadde en eneste leser, fordi folk hadde skjønt tegninga, skjønt at jeg ikke gadd mer. Og det var kjempedeilig. For da kunne jeg jo starte på nytt, hengi meg helt til å skrive om de tullete hverdagslighetene som jeg er interessert i, uten hensyn til om noen andre faktisk synes det er interessant. Og det er der vi er nå. Jeg skriver om akkurat det som interesserer meg mest der og da. Og det kan være hvor teit det vil, for jeg skriver det uansett bare for meg selv.

Naturligvis hadde det vært fett om andre gadd å lese det òg, bevares! Kom og les. Men jeg tar det som en bonus, det er ikke det som er poenget med denne saken. Ikke for meg. Ikke nå. Selv om statistikken ligger og dupper omkring null lesere kjennes det ikke poengløst.

Alle biene vil fly sin vei.

Forrige uke var jeg borte, og de andre i birøkterlaget tok seg av all røktinga. Var jo fint å kunne besøke foreldrene sine, men det betyr jo også at jeg har gått glipp av ei uke i bienes utvikling, og det kjennes som jeg har mista litt følinga med hva de tusen små holder på med. Fram til i går har jeg, fordi jeg bare har sett droner på bilder, ikke forstått hvordan folk kan kjenne igjen dronene. Men når jeg nå endelig har sett dem i virkeligheten er det jo ingen tvil. De er jo svære, disse karene!

Dessverre er det endel lærerike opplevelser jeg har gått glipp av på grunn av min bortreisthet. De andre har satt på skattekasser – noe jeg aldri før har vært med på. Og i går skulle jeg for første gang røkte alene. Og jeg skulle egentlig sette på ei skattekasse, men jeg visste ikke åssen jeg gjorde det og lot det være.

Jeg hadde med ei ikkebirøktende venninne, som siden hun er ingeniør klarte å lukke remmene etter at jeg var ferdig, og hjalp meg med å skjære bort dronningceller på tunge, slitte og bifylte tavler. Slitte tavler er noe herk, forresten. De fulgte med biene, er fulle av svart, gammel voks og truer alltid med å ramle ned i kuben.

Og det gikk greit, bevares. Lille svake Gunnhild og hennes døtre har i mitt fravær fått to yngeltavler fra de andre, og igår hadde de jammen lagd sin første svermecelle, så til helga skal de endelig få sin første skattekasse. Det er spennende. Jeg hadde satt den på i går om jeg visste hvordan man gjorde det, men i min endeløse visdom hadde jeg ikke lest meg opp på det på forhånd.

Det mest svermeivrige bifolket var ordentlig gretne, og hadde bygd dronningceller i både sin nye skattekasse, og nede i yngelrommet, og de har drevet med dette så lenge at jeg nå er overbevist om at de kommer til å sverme om vi ikke splitter dem veldig snart. Dette betyr altså at vi må splitte kuben hennes.

De to bifolka osm hadde fått skattekasser hadde begynt å lage dronningceller i skattekassene. På denne sida her leste jeg at:

Etter en slik tavleoppflytting er det imidlertid viktig å etter en ukes tid sjekke om det er anlagt dronningceller på de oppflyttede tavlene. Dette skjer i blant som en følge av avstanden til hvor dronninga er, biene «føler seg dronningløse». Dersom en ikke fjerner slike eventuelle dronningceller kommer bifolket sannsynligvis til å sverme.

Så vi prøvde å ta vekk dronninggitteret på Gunnhild, i håp om at det skulle ha en effekt.