Bokliste 26. feb

Nok en gang måtte jeg restarte pc-en. Her er bøkene jeg hadde lyst til å lese, men ikke leste i midten av februar i år.

Mønstertegning

Dette er bare ei liste over bøker jeg hadde oppe i browseren når jeg innså at jeg måtte restarte maskina. Blogg er vist kort for web-log. Jeg synes å huske at folk drev og posta lenkesamlinger en gang i gamledager.

Jeg liker mønstre som gjentar seg, men jeg har aldri egentlig hatt noen suksess med å tegne mine egne. Ei jeg kjente snakka om at mønstertegning var det faget hun likte dårligst da hun gikk formgiving, og jeg kjente umiddelbart sjalusien vokse. Alle mine forsøk har vært på ruteark, og så har jeg ikke helt klart å visualisere godt nok, og så blir det hele feil. Det hender jeg kjøper linoleumsplater sånn at jeg kan skjære inn et mønster om jeg en gang kommer så langt at jeg klarer å tegne ett som jeg er fornøyd med, men så langt kommer jeg aldri. Har innsett at det finnes en app som heter Dobby light som man kan bruke på data-plata, men jeg skjønner ikke åssen jeg kjøper den. Kanskje den er veldig dyr.

Uansett. Jeg hadde sitti og sett på alle de fine gjentagende mønstrene til Wiener Werkstätte, og de gir meg en bestemt følelse av finhet. Så derfor lette jeg etter lærebøker, men jeg fant ingen gode. Kanskje alt alltid er blitt undervist fra person til person. Eller kanskje bøkene jeg er på jakt etter ikke er digitalisert. Steg for steg, er det jeg vil ha. Åssen verktøy man bruker. Gode tips og triks. Skjønner ikke helt hvorfor nesten alle treff handler om selve trykkinga, og så innmari lite handler om selve tegninga av mønsteret. Synes disse folka at det som jeg strever sånn med er så lett at det ikke er verdt å dvele ved?

Men.. altså, jeg skrev at dette var en tilfeldig sammenraska liste. Her er noen andre greier som lå oppe. Så jeg vet hvor jeg har det:

  • Enkle klær man kan sy selv (1974) var den første syboka jeg lærte fra. Jeg var ca 15 og lånte den på biblioteket og snikkopierte endel sider på skolebiblioteket og lot som om det var til skolebruk. Veeldig diskret.
  • Norsk tekstilordbok med oversettelser til engelsk og tysk (1954) er sikkert nyttig når jeg sitter og prøver å skjønne meg på drakthistoriske temaer. Moderne materialkunnskapsbøker holder nemlig slett ikke.
  • Jeg har alltid hatt lyst til å lære å veve. Fra jeg var lita. Delvis sikkert fordi jeg hadde følt meg moralsk overlegen om jeg vevde filleryer i stedet for å kaste utslitte klær, men også fordi det virker morsomt. Men jeg har ikke noe sted å putte en vev i leiligheten… selv om enkelte av de som selges brukt på finn hevdes å være sammenleggbare. men folk selger stadig brukte bordvever billig. Altså:  Bordvev, veving for alle (1982)

P.S.: Jeg innså plutselig at det finnes videoer på youtube. Herremin. Hvorfor kom jeg først på det nå?
PS2: Sist jeg var og kjøpte tegnebøker hadde de ikke de jeg pleier bruke, og jeg endte opp med noen bittesmå noen med prikkmønstra sider. De var jammen mye morsommere å sitte og øve på å tegne mønstre i dem. Prikkete bøker altså. Anbefales.

 

Språklæringsfrustrasjon

Nyttårsaften 2013/2014 fikk jeg for meg at jeg skulle lære koreansk. Mens jeg sto øverst på sankthanshaugen og delte ut nyttårsklemmer og trampa nyttårssøle inn i de semska skoa mine, kjentes det som en storslagen idé. Et nyttårsløfte som ikke handler om nytte eller selvforbedring, som ikke handler om slanking eller flid. Det kjentes uvanlig avslappende.

Nyttårsaften på sankthanshaugen

Når jeg skriver denne oversikta akkurat nå, er det fordi jeg snart har holdt på i to år. Vanligvis når jeg begynner å lære noe nytt, gir jeg opp etter et sted mellom 1 (islandsk) og 3 (japansk og tysk) måneder. Dette er første gang jeg har tippa tremånedersgrensa.

Det kjipe, er dog at jeg gjerne vil forstå dette språket, og akkurat nå føles det som om jeg ikke har lært noen ting. Jeg kan fortsatt ikke føre samtaler, jeg kan fortsatt ikke lese tegneserier, jeg forstår sjelden hva folk sier. Jeg har lært så mange ord, og så mye grammatikk, og gjort så mange diktatøvelser fra cd-ene i lærebøkene mine – og likevel føles det som om jeg ikke har kommet noen vei.

Derfor begynner jeg med begynnelsen, og skriver meg gjennom alle de forskjellige måtene jeg har prøvd å lære dette språket. Kanskje gjør det at at jeg, selv om jeg ikke skjønner språket skjønner at jeg har lært ganske mye.

1. Youtube (Januar 2014)
Jeg starta dagen derpå, på youtube, busyatoms seksdelers «Lær deg å skrive og lese»-leksjon. Videoene er gode, og det tok ikke mange dagene før alfabetet satt som spikra, selv om jeg lenge surra med noen av vokalene.

Jeg hamra inn alfabetet ved å bruke google street view og lese meg gjennom alle butikkskilt jeg kunne finne. Det hjalp noe innmari. Ikke minst var jeg fornøyd når jeg kom over ord jeg faktisk kjente igjen: apotek, postkontor, frisørsalong.

frisørsalong

Tadaa – en frisørsalong

2. Mer youtube (Januar 2014)
Youtubebrukeren med lesekurset har endel videoer også, og jeg fortsatte videre med dem.  Den første setningen jeg lærte meg var «jeg er ingen elefant». Nå er ikke dét en setning jeg har hatt voldsomt mye utbytte av i dagliglivet, men det var gøy en stund. Jeg kunne se videoene titusen ganger på rad og herme etter uten at noen hørte det. Jeg øvde i badekaret, pugga ord ved pulten, ved frokostbordet, på bussen. (Jeg har også en ordbok på do). Etter omlag ti videoer begynte jeg dog å gå grundig lei. Jeg kom fram til at jeg trengte noe annet og mer systematisk.

se, jeg juger ikke

… så ingen skal tro jeg farer med løgn

3. Første bok (Februar 2014)
… så jeg gikk på biblioteket og lånte boka Writing Korean for beginners Synes å huske at boka begynte veldig bra, og at den forklarte grammatikken på en måte som jeg kunne forstå. Etter omlag hundre sider begynte jeg å skjønne hvordan ting hang sammen, fortidsform og framtidsform  – men jeg kjente også at jeg lå etter på uttalen, for det er jammen ikke så lett å gjette seg fram til tonelag i et språk man egentlig ikke har hørt så mye og ikke kjenner noen som snakker.

… sånn så håndskrifta mi ut da, og sånn øvde jeg på ordstilling

4. Talktomeinkorean (Mai 2014)
Derfor bestemte jeg meg for å høre gjennom introtimene på Talk to me in korean-nettsida. Mye av tida er folka der ramt gode på å forklare ting. I begynnelsen bestemte jeg meg for å ikke skrive i det hele tatt, – bare høre, prøve å lære med øra. Det viste seg at det jeg hadde lært i boka faktisk var nyttig, – jeg klarte faktisk å lære med øra, noe som overraska meg litt. Det kjentes som om jeg faktisk hadde lært ting allerede, selv om jeg fortsatt ikke hadde noen brukbar mengde av hverken lytteforståelse, prateevne, grammatikk eller ordforråd. Kladdebøkene mine forteller at jeg begynte å ta notater og pugge ting etter leksjon nummer 7.

(Jeg kjøpte verbboka deres også. Den er… ikke så veldig god. Men det er fint at den har eksempelsetninger.)

Og jeg fortsatte med disse leksjonene, begynte å skrive og pugge og fortsatte med dette til det plutselig var for vanskelig for meg. Jeg skjønte ingen ting av leksjon nr 2.19. Jeg var også i ferd med å utvikle en ganske total talesperre, og innså nødvendigheten av å sitte i et klasserom og stamme fram fremmede språklyder om jeg ikke skulle ende opp i en situasjon hvor jeg kunne språket, men ikke er i stand til å åpne kjeften. (Jeg har det problemet på Fransk)

Sommeren 2014 kjøpte jeg denne gramatikkboka. Den er bra, syns jeg. Men jeg blir i dårlig humør av at de aller fleste eksempelsetningene handler om stress, helse og slanking. Sikkert setninger man trenger, men det er ikke ting jeg liker å fylle hobbytida mi med.

5. Kurs (Høsten 2014.. 2015)
Så – høsten 2014 begynte jeg på Koreanskskolen. Jeg var livende nervøs, og kjemperedd for at alle kunne mer enn meg. Jeg meldte meg på nybegynnerkurset, hvor de lærer å skrive og lese, men endte med å hoppe opp til neste nivå, der de jobba med enkle setninger. Jeg memoriserte nesten hele boka til førsteklassen for sikkerhets skyld før neste time, fordi jeg var redd for å være dårligst i klassen. Men så viste det seg å være veldig hyggelig der. Vi var bare fire elever i klassen. Folka var hyggelige, læreren var flink og jeg lærte masse.

De første to kursa brukte noen tynne bøker, som er lagd for små barn, og med cd’er hvor voksne leser sakte, sakte med barnestemmer. Etter at jeg fikk en discman av kollegaen min, begynte jeg å høre på cd’ene på sengekanten før jeg skulle sove. Om igjen og om igjen. Jeg tror jeg lærte noe av det, – om ikke annet var det ganske søvndyssende.

Lærebok, – og nok en elefant.

Kursa har tatt vekk talesperra mi, og så er det veldig greit å ha noen andre som gir meg et puff i baken, i stedet for å minne meg selv om å fortsette å lære. Og så er det ganske hyggelig å tilbringe lørdagsformiddagene i menighetssenteret på Sankthanshaugen.

6. Bok (Jula 2014)
Jula 2014 begynte jeg å bruke denne boka, som jeg kjøpte fordi den markedsførte seg med at cd’en var lest inn av en kjendis. Jeg tenkte at når at cd’en var selve salgsargumentet, måtte den av nødvendighet være bra. Den har riktignok mer prating enn mange andre, men kjendisen høres ut som om hvert sekund i innspillingsstudioet er en lidelse, – liksom «hva har jeg gjort galt i livet som gjør at jeg må lese inn dialoger om å gå i butikken og kjøpe øl og nudler, det er ikke derfor jeg ble skuespiller». Ellers liker jeg denne boka innmari, innmari godt. Bra utvalg av ord man skal lære (endelig kan jeg ord som såpe, håndkle og dopapir, – skoleboka fokuserte heller på ord som «bunadjakke») Jeg brukte lytteøvelsene som diktater, og snakka meg muntlig gjennom alle oppgavene. Mellom første og andre semester på skolen gjorde jeg meg ferdig med første halvdel av denne boka. Mellom andre og tredje semester gjorde jeg den helt ferdig. Jula 2015 gyver jeg sikkert løs på de første par kapitlene i bok 2.

(Til jul fikk jeg også dessuten den store verbboka av foreldrene mine, og den ville jeg ikke vært foruten et sekund! Det er seriøst ikke noe poeng i å kjøpe verbboka jeg nevnte over her, når denne verbboka her finnes.)

7. Her er vi nå (Høsten 2015)
Kurs nummer tre var som å bli kasta ut på veldig, veldig dypt vann. I begynnelsen hadde jeg litt panikk. Boka forventer at jeg kan både masse gramatikk og en hel haug ord som jeg ikke kan. Før hver time prøver jeg å stamme meg meg gjennom neste ukes kapittel, og mye av tida forstår jeg ikke hva det står der. Selv etter at jeg har slått opp alle orda.

… Og sånn ser håndskrifta mi ut nå

***

Sånn. Ved å skrive meg gjennom to år med læring… har jeg på ingen måte blitt kvitt frustrasjonen over å ikke forstå det jeg leser og hører. Ikke i det hele tatt.

Kanskje jeg i alle fall har minna meg selv om at jeg faktisk kan si mer enn «jeg er ingen elefant». Om ikke annet har jeg skrivi en gigantisk intropost som gjør at eventuelle senere innlegg (kanskje det kommer en jubelpost om at jeg faktisk skjønner noe, på et tidspunkt) har en bakgrunnshistorie som gjør dem forståelige.

Og noe har jeg jo lært. Når jeg hører på tilfeldige youtubevideoer, som jeg ofte gjør, skjønner jeg som regel hva de snakker om. Jeg skjønner ikke hva de sier, men jeg skjønner hva de snakker om, mye av tida, i alle fall. – Og når jeg surfer gjennom instagramtægger skjønner jeg i alle fall en del av det de folk skriver under bildene sine. Kanskje kommer det et jublende seiersutbrudd på en dag hvor jeg endelig har forstått noe ordentlig.

***

ETA: Så.. realiteten er at jeg skrev dette for noen måneder siden, men ikke putta det opp fordi jeg veldig godt visste at det kun er interessant for meg selv. Men når jeg nå en gang endte med å putte det opp likevel, får jeg vel slenge på et parhalvhjerta gledesutbrudd.

Nr 1: Jeg var sjuk i forrige uke, og lå på soffan og så meg gjennom en hel tv-serie. Jeg innså at jeg forsto mye mer enn tidligere. Altså, det var jo undertekster, men likevel. En gang gikk jeg ut på kjøkkenet og henta vann mens teven fortsatt var på, og jammen skjønte jeg ikke et par replikker da også.

Nr 2: Jeg fant en tegneserie jeg nesten skjønte. Jeg var bra fornøyd med meg selv på det tidspunktet. Barnetegneserie, dog, om en gutt og en hund og hunden har tenkebobler hvor den sier noe sånt som «jeg blir glad når jeg bæsjer på tur». Men nå finner jeg ikke tilbake til den, og det er jo litt teit.

Naken

Jeg er tydeligvis blitt eldre, – da jeg var lita var banneorda det første jeg slo opp når jeg fikk ei ny ordbok, men min nyeste ordbok kom jeg ikke på tanken før det hadde gått sikkert et halvår. Ikke festa det seg like godt heller, og jeg kan altså ikke navn på verken genitalier eller avføring på koreansk. Tenk det. Hva har skjedd med min indre tiåring?

Likeledes hadde jeg brukt digitaltmuseum i flere år før jeg kom på tanken å søke etter kodeord naken. Nå er det ikke så mange treff på det søkeordet, og når jeg tenker over det er det kanskje helt greitt. Der er en haug tegninger, en staut isbader og en unge på sauefell og en aktmodell på sauefell – folk som helt klart vet at de ble fotografert. Men så er det også dette, et minne fra en av Robert Colletts feltzoologiske ekspedisjoner.

Kanskje snikfotograferte han, og kanskje visste hun ikke at bildet ble tatt, og kanskje fikk hun aldri vite det, for om det ble fremkalt, ble det kanskje liggende i fotografens private samling. Siden bildet er tatt en gang rundt nittenhundre fikk hun kanskje aldri vite det heller. Jeg kan naturligvis ta feil, siden jeg bare gjetter. Men jeg kan også ha rett.

Jeg lurer fært på hva hun hadde tenkt, om hun fikk vite at museumssektoren hadde digitalisert hennes begynnelsen-av-puberteten-kropp.

Og så lurer jeg på hva jeg selv ville tenkt om det var meg det gjaldt, og jeg var hundre-og-elleve år gammel og aldri hadde kommet på tanken om å leke med selvutløseren da jeg var tolv? Om jeg hadde hørt kameraet klikke, og så opp i det zoologen snek seg vekk, ville jeg nok blitt livredd, men sett at jeg kom over det ved en tilfeldighet hundre år senere. Etter at den svake grøsninga over å ha blitt iaktatt utenå vite det hadde gitt seg, tror jeg kanskje, kanskje jeg ville syns det var litt hyggelig også.


Dette er dratt opp fra kladdebunken min fordi jeg egentlig var sjuk og surrete i hue. Men da er jeg i alle fall ajour.

Øyeblikksbilde

Som et innfall spurte jeg fredag 23 oktober, sånn omtrent ved arbeidsdagens slutt hva mine facebookvenner sist hørte på. Delvis fordi jeg var nysgjerrig, delvis fordi jeg tenker at folk kanskje ville svare noe helt annet på dette spørsmålet, enn om jeg hadde spurt hva favorittbandet deres var. Og delvis fordi det ville gi meg et insentiv til å høre på ting jeg ellers ikke ville ha hørt. Sjøl prakker jeg sjelden mine musikkpreferanser på andre, og andre prakker sjelden sine egne på meg, for smakspreferanser er litt personlig og noe man skal respektere og slett ikke invadere. Bortsett fra kanskje på fest.

Jeg hadde egentlig tenkt å lage en spilleliste på youtube, men det funka ikke, så da kommer sangene heller i form av ei liste med lenker. De er oppført i den rekkefølga de kom inn. Nå skal jeg sette meg og høre ordentlig godt etter, og så håper jeg indelig ikke at noen jugde på seg en mer høyverdig sang enn den de egentlig satt og hørte på.

Den ene sangen, The Cling sin Keep it to yourself, er ikke lenka til. Bandet er oppløst for mange år siden, og låtene deres ligger ikke på nett mer. Jeg kontakta ett av bandmedlemmene med håp om at det skulle hjelpe, men jeg fikk ikke noe svar, og jeg vil ikke opplaste sanger ulovlig. Derfor får du ikke hørt på den. Men det er en fin sang.


Dette innlegget er egentlig posta søndag 8. november, men jeg har datert det bakover i tid, siden det kom inn en påminnelse fra min eneste leser, altså mora mi, om at jeg ikke hadde holdt løftet om å poste noe hver uke – og jeg prøver å opprettholde mitt eget selvbilde om at jeg er en som holder det jeg lover.

Naar jei ligger der og skriker af hele min sjæl efter Dem

tror Di saa jei i min fantasi nøjer mei me aa gjøre me Dem, saan som jei har gjort me hundrede skjøger?! – Aanej, me Dem løper jei jo linen helt ut, jei blir ikke mæt a Dem, jei ligger jo der og sukker og sukker efter hvasomhelst fra Dem: – efter aa slikke Deres sved, efter aa suge det blo som rinner fra Dem hver maaned, jei vil suge det inn i mei altsammen saa ikke en draape gaar tapt, jei ønsker mei aa kunne leve bare af affalle fra Deres legeme, Deres urin vil jei drikke, Deres exkrementer vil jei spise, alt, alt! vil jei gjøre me Dem som en menneskeli hjerne kan hitte paa – og jei ligger og leter efter noe som kunne tømme det hele ut, og finner tilslut ikke andet enn et aah, om jei kunne gjøre mei bitte liten og krype inn i Dem og kysse Dem og slikke Dem invendi, overalt, og bli derinne, og leve og dø derinne, inne i Dem – men det var jo heller ikke nok . . .

Første gang jeg begynte å lese Syk Kiærlihet var det med forbehold. Jeg hadde hørt den var et makkverk, at Jægers «moderne» norskortografi var uleselig, og at hele bokutgivelsen var påtrengende selvutleverende. Det jeg ikke hadde tenkt over er hvor godt jeg liker muntlig rettskriving, påtrengende selvutlevering og galskap festa til papir. For ingen skriver desperasjon som Hans Jæger. Få skriver depresjoner og elendighet som ham. Han Jæger kan ganske enkelt kunsten å ramme inn sine egne livsnederlag.

Og det jeg gjenga øverst her… Han lister opp en rekke fetisjer som er velkjente for alle som til tider formålsløst lenkesurfer på wikipedia. Kanskje bruker han det som metaforer? Kanskje ikke? Kanskje både mener han det og bruker det som metaforer på en og samme tid. Uansett fungerer det godt. Det er en type kjærlighetsbrev som en blir både skremt og smigra når man mottar.

Det jeg liker best med Jæger, er suget etter å definere seg og sine. Han fikk det jo til, samtidig som jeg har inntrykk av at den krampaktige defineringa av hele gruppen rundt ham ble oppfatta som ganske desperat og kanskje litt falsk av dem det gjaldt. Liksom Jæger er den siste i sin gjeng, på en måte de færreste er det, der han knugende klynger seg til en idé om hvordan vennegjengen, verden og kunsten engang var, – og fortsatt burde være. Det er litt trist når ens egne framtidsdrømmer er dårlig forkledd nostalgi.

Men altså, jeg liker å se hjerteblodet til folk.
Jeg som ikke har lest Knausgård engang

Hans Jæger – Syk Kierlihet


Dette innlegget er egentlig posta søndag 8. november, men jeg har datert det bakover i tid, siden det kom inn en påminnelse fra min eneste leser, altså mora mi, om at jeg ikke hadde holdt dette løftet til meg selv – og jeg prøver å opprettholde mitt eget selvbilde om at jeg er en som holder det jeg lover.

Påminnelse til meg selv

Hei, Marthe.

Du har glemt hvorfor du skriver denne bloggen, ikke sant? At det er en slags hjelp-til-selvhjelp-blogg som skal holde skrivemusklene dine igang når du ikke har noe nyttig å skrive. At det holder tankene snurrende og at det kanskje, kanskje holder noe av skrivesperra borte.

Ikke glem at bloggen, i alle fall nå for tida, er her for å jage vekk din egen evinnelige prestasjonsangst, at det er helt greit at den inneholder fjasete ting, så lenge det er ting som faktisk interesserer deg, og at hele poenget er å senke en eller annen terskel, for å fortelle deg selv at det ikke gjør noe at folk leser det du skriver, at det ikke er så himla farlig, og at det ikke trenger å være så himla bra.

Det er bare elleve uker igjen til jul. Elleve små innlegg klarer du da vitterlig å prestere. Ikke sant?

Joda. Det klarer jeg helt sikkert.

Kom på at jeg hadde skrevet dette bedre, om enn litt stream-ov-consciousness-ete før, men ikke lagt det opp. Jeg har hørt rykter om at gjentagelse er et bra virkemiddel. Også har jeg hørt rykter om at det aldri er bra å bruke for mange ord på å si noe man kan si på få ord. Jeg velger å stole på rykte nummer én, og limer inn den gamle, ubrukte posten her:

Jeg blogger for å holde skrivesperra på avstand. Det er det som er planen, at jeg skal skrive noe hver eneste uke, for å sørge for at orda fortsetter å finne veien gjennom fingrene mine. Når jeg ikke har noe annet å skrive. Jobbgreier, ting jeg liksom bør skrive, hender det at jeg utvikler en slags språklig forstoppelse, akkurat som man blir dårligere på å snakke om man ikke gjør det så mye.

Da jeg var lita var en av hobbyene mine å sitte foran datamaskinen og skrive ting for morro skyld, men jeg gjør ikke det mer. Nå for tida tilbringer jeg allerede hele arbeidsdagen foran en summende datamaskin og når jeg kommer hjem er det få ting jeg har mindre lyst til enn å skru på den like summende, like trege men til gjengjeld bærbare datamaskina og bruke fritida mi på den.

Men det er rart med det. Når jeg først er i gang, når jeg har vært i gang noen uker, og tankene og observasjonene mine begynner å komme med en slags «skriv ned dette»-knagg, hvor deilig det egentlig er å sette ord på alt som vanligvis bare flyter halvkaotisk rundt i huet mitt.