Lenkedump: Skjønnhet, kvinnehelse, fysisk helse

Dette er bare en liten lenkedump. Det er bøker jeg tenkte kanskje kunne være relevante for å få en følelse av de fysiske aspektene ved å være dame på starten av 50-tallet. Litt tidsfølelse og sånn. Det er steg én i laivforberedelser til en laiv som er langt framme i tid.

Første sinnarøkt

Søndag 19/4 gikk vi ordentlig inn i kubene for første gang i år, litt urutinerte, siden det var et år siden sist, og vi tross alt skulle se ordentlig etter, og været var ordentlig varmt og sommerlig.

Det gode
Gunnhild har yngla (og de andre har såklart yngla litt mer), og henta pollen og nektar, – blant annet en litt underlig askegrå pollen, – jeg håper i alle fall det er pollen, og ikke en eller annen forferdelig biesjukdom – som kanskje, kanskje kommer fra de trærne jeg nevnte sist? Gunnhild har fortsatt bare syv tavler, de andre har åtte. Men nå har også Gunnhild færre døtre enn sine meddronninger. Og så har hun igjen en hel tavle av foret fra i fjor høst.

Det… lærerike
I hele fjor avslutta vi bare røktinga én gang. Men da holdt naboen på å rive huset sitt, og biene oste alarmferomon så til og meg jeg som aldri har lukta det før tok tegninga. I år burde vi nok ha tatt en pause midt i, om ikke annet. Det underlige var at biene helt konkret kom etter meg, og ikke de andre i laget. Skjønte etterhvert hvorfor (tror jeg). Jeg hadde en halsvisja bie inni nettingen min, og den lå nok og anmoda de andre om å hjelpe til med å ta knekken på meg. Alternativ to kunne jo vært at bier ikke liker menstruerende damer, men det er kanskje mindre sannsynlig.

Sannsynligvis hadde vi også vært  litt for lenge nedi kuben. Kanskje de syns det er ekstra skummelt når det er første gang? Jeg gjetter på at de begynte å føle seg utrygge, og så hadde vi skrapa på et villbygg med honning i, og det liker de jo heller ikke. Og de hadde jo flydd opp en stund, men virka jo ikke.. sinte per se. Nå var de vel egentlig ikke det heller, i høyden litt bekymra. De var ikke veldig koordinerte når de konfronterte meg, var i høyden en tre-fire stykker som ba meg pelle meg vekk, og bare en som stakk, men… jeg kaller det fortsatt en lekson i å ta signalene. Jeg staker ikke bikkjer som knurrer på meg, og det er sikkert lurt å unngå å invadere hjemmet til titusen bier som ikke har veldig lyst på gjester.

Pollendagbok av korthet

  • Denne uka har jeg sett en haug propelltrær. Vet ikke hva de egentlig heter, men de er gule, og når man kaster dem opp i lufta roterer de sakte ned mot bakken.
  • Så de første løvetennene ved et par hushjørner på sagene, men det er ikke blitt noen overflod ennå.
  • Resten av byen fikk kirsebærblomster denne uka, men på sagene glimter de fortsatt med sitt fravær. Kanskje vi har senkirsebær? De er i alle fall ganske beske, men de er nå i alle fall ordentlige kirsebær, ikke prydplanter.
  • Fant denne lista over pollenfarver. Neppe justert for norske forhold, men den kan jo gi en pekepinn om hvilke trær biene liker, og hvilke farver pollen egentlig kan ha. Grått er mulig.

Og her er en litt ufokusert video av at biene går ut og inn av kuben sin. Små bier, dere har drevet meg til å bruke youtube som noe annet enn tilskuer.

Efit 2015

Dette er faktisk et tiårsjubileum. Eller, – det ville i alle fall vært tiende gang jeg gjorde dette, om jeg ikke hadde glemt det det ene året. I vår har vært en travel vår. Jeg prøvde å gjøre dette i februar, på en hyggelig dag hvor solnedgangene så sånn ut, og vi så på Pulgasari om kvelden, og hvor jeg var ute og gikk i flere timer. Om jeg hadde klart å gjennomføre den dagen, i stedet for å bare ta bilde annahver time, ville årets efit gitt inntrykk av at jeg er en aktiv og oppegående person. Siden jeg er småsjuk akkurat nå virker jeg derimot ganske dvask. Men livet er jo sånn også. Uansett er jeg halvannen måned på etterskudd, og det er ikke hverdag, men er lørdag. Ingen ting er som det pleier, men det gjør ikke noe

Tidligere efiter
2015 2014 – 2013 2012 – (2011) – 2010 – 2009 – 2008 – 2007 – 2006

09:00
Klokka åtte lå jeg fortsatt og snorka, men klokka ni hadde jeg gått av bussen og rusla bort til menighetssenteret på Sankthanshaugen, hvor det er koreanskskole på lørdagsformiddagene.

10:00
Etter første time er det pause, og vi får kjeks og kaffe, og jeg prøver å ta et bilde uten å på frekt maner knipse bilder av folk. Så dette er pultene og kladdeboka mi. Og ingen medstudenter.

11:00
Etter andre time er det nok en pause, og siden jeg alltid sitter vendt mot denne veggen og denne klokka og disse salmebøkene, tenkte jeg at akkurat dette bildet kommer til å minne meg om disse skoletimene også flere år inn i framtida.

12:00
Jeg tok egentlig et bilde da jeg gikk fra skolen, men så var det mennesker på bildet, og det var ikke like heldige bilder av alle, og derfor er det ikke noe bilde fra klokka tolv.

13:00
En klassekamerat kjørte meg hjem, og ble med inn og vi spiste lønsj – rester etter bulgurmaten jeg lagde til bryllupsfesten min i forrige uke – og prata og drakk kaffe. Jeg tok en haug bilder, men hun fikk selv velge hvilket jeg skulle bruke.

14:00
For variasjonens skyld får du et bilde av Hanna. Det egentlig motivet på bildet er blomstene i vinduet, som stammer fra bryllupsfesten, og de er pene og gjør meg glad.

15:00
Jeg og Hanna fulgte klassekameraten til bilen. Hanna ville gå tur på kirkegården, for det er et av favorittstedene hennes. Jeg hadde egentlig bare tenkt å poste bilder fra kirkegården, for det skal jo være ett foto i timen, dette, ikke tre, men hun er så innmari bestemt på at det er kirkegården hun skal til, og det syns på bildet, og for at det skulle bli symmetrisk slengte jeg liksågodt på et bilde av krematoriet også. Jeg synes det er et ganske stilig krematorium.

16:00
Når jeg kom hjem viste Aksel meg at han var i stand til å høres mye mer køntri ut etter at han bygde om en av pickupene på gitaren sin.

17:00
Etter det… la jeg meg ned på sofaen og ble liggende der en god stund. Jeg spiste denne rare tyggisen. Den smakte kvae, det var litt rart, og jeg er usikker på om det var godt-rart eller dårlig-rart. Satte seg fast i plombene gjorde den også. Men den var made in Kurdistan, og jeg har aldri sett noe som var made in Kurdistan før, så jeg måtte jo kjøpe den når jeg så den i butikken.

18:00
En time senere ligger jeg fortsatt på sofaen. Prøver å finne ut hvor stort område bier sanker pollen fra. Noen sier tre kilometer. Samtidig sier de at man ikke skal flytte en bikube mindre enn tre kilometer, – for da kjenner de seg igjen og flyr tilbake der de sto før (som nevnt på mandag) – og de må da bety at de ikke flyr lengre enn halvannen kilometer? Uansett tegna jeg inn tre kilometersradiuser på kartet, men kommer til å forholde meg til den innerste når jeg går omkring og titter etter trekkplanter gjennom sesongen. Borte i godstolen sitter Aksel og leser om noe på internett.

19:00
Og mens jeg er sliten og sitter og henger i sofaen, mekker Aksel sild til middag. Og så spiser vi silda

20:00
Etter maten satt vi og prata en stund, og så skulle vi egentlig på burdagsfesten til en av Aksels kamerater. Men forkjølelsen som jeg har gått og brygga på sist uke kjentes med ett ordentlig, og jeg skjønte at jeg ikke orka, og at jeg skulle være igjen hjemme. Dette bildet her er tatt mens jeg koker en kopp kaffe til Aksel og setter inn middagstallerknene i oppvaskmaskina mens jeg venter på at vannet skal koke.

21:00
Jeg strøk tøy mens jeg hørte på et kapittel fra en foredragsserie om «Religion i Aksetiden» som jeg lasta ned. Aksetiden… er vel en sånn underlig historisk kategori… men det gjør ikke så mye. Det er fortsatt morsomt.

22:00
Klokka ti satt jeg og leste tegneserier i sofaen, mens Hanna lå og boffa stille i søvne, og jeg spiste potetgull som jeg fikk i posten fra en venn i det fjerne utland.

23:00
Men så ble jeg sittende og se på youtubevideoer i en time mens jeg spiste altfor mye av den tiloversblevne sjokoladen fra bryllupet vårt, og plutselig nærma klokka seg tolv, og jeg følge meg dvask og ubrukelig. Jeg prøvde å ta søte sjølbilder med Hanna, for å ha noe å legge opp her, med sånn selfierotert kamera. Men Hanna hater å bli pekt på med kamera, og derfor ville ho ikke være med, og derfor ble bildene seende sånn her ut:

24:00
Jeg skulle jo legge meg tidlig, siden jeg ikke var i form. I stedet befant jeg meg utendørs ved midnatt, mens alle menneskene ute var våkne og hadde fest, mens jeg bare følte at det var en uendelig sen lørdagskveld og at jeg skulle ha sovet for lengst. Men kvart over var jeg endelig på plass i senga. Hver gang festdeltakerne et annet sted i blokka begynte å hoie, ble Hanna litt stressa og lagde små boffelyder langt der innunder dyna.

Pollendagbok uke 15

Jeg tror ikke bier går sultnere på Sagene enn andre steder i landet, men det skader jo ikke å prøve å holde oversikt. Sist uke har jeg gått rundt og sett på blomstene og trærne for å finne ut av hva som blomstrer når. Gjør det sikkert lettere å planlegge ting til neste år.

Schilla – en god del
De hvite som står sammen med schilla – litt
De gule som dukker opp sammen med schilla – litt
Kirkegårdsblomster – en god del på kirkegården
Påskeliljer – litt her og der
Krokus – litt her og der.

Dessuten står det fire av disse store trærne i Bjølsenparken. Men de lukter omtrent ikke i det hele tatt – tenk om biene ikke legger merke til dem? Jeg håper så innmari at de samler pollen fra disse, for pollenet er lilla, og det ville jo sett ganske stilig ut. Pollenvarselet sier at bjørkepollenet kommer neste uke, men jeg får inntrykk… tror jeg… av at bier bare samler pollen fra trær med blomster. Og om de går etter lukt, og nektar og sånn kjennes jo det kjempelogisk. Men kanskje det bare er tull? Jeg aner ikke! Pussig at dette ikke er lett tilgjengelig informasjon.

***
Uansett: På dette kartet har jeg tegna inn 1-2-3 kilometersradius rundt biene. Noen sier at bier flyr tre kilometer. Men det høres litt rart ut, siden det anbefales at man ikke flytter kuben mindre enn tre kilometer – på grunn av faren for at biene skal kjenne seg igjen, og fly tilbake til der de bodde før. Altså gjetter jeg på at de flyr sånn halvannen. Om jeg virker forvirra, er det altså fordi jeg hører på det folk sier, og folk sier mye forskjellig. Uansett har jeg bare sett etter blomster innafor den innerste sirkelen.

Gunnhildsdøtrenes overlevelseskamp

Jammen hadde de rett i at det er fint å ha flere enn en kube. Om vi bare hadde hatt Gunnhild og hennes døtre, ville vi kanskje aldri lært hvordan man bedømmer hva som er normal bistyrke, eller hva «godt med bier» egentlig betyr. For de andre kubene klarer seg i grunnen fint, det er bare Gunnhilds folk som er svakelige.

Nå har vi nemlig tatt den første lille titten opp i kuben for året. Det var bare elleve grader i skyggen, så vi rota ikke mye rundt, men det er ingen tvil om at det ikke er «godt med bier» hos ho Gunnhild. De andre bifolka formelig tøt ut av hullet på topplokket da vi åpna opp, og hadde fylt all ledig plass med nysamla honning. Om de har begynt å yngle, finner vi nok ut neste uke.

Hos Gunnhild var det ingen som kom ut for å hilse. Da vi tok av dronninggitteret, – hvor det lå noen døde bier som de hadde unnlatt å rydde vekk, fløy de ut med tydelig beskjed om at de ikke ville at vi skulle gripe inn. De hadde knapt lagd et eneste villbygg, og det er neppe det er fordi de er ryddige, men heller fordi de ikke har hatt ork til det. Den sjuende ramma hadde honning på den ene sida, men ikke på den andre. De andre folka hadde gjort seg fortjent til mer plass, men ikke Gunnhildsdøtrene.

Men sånn er nå livet. For alt vi vet, kan det bli fart og spenning i løpet av uka. Det er bare å vente og se. Forhåpentligvis kan vi ta en ordentlig titt oppi der i neste uke.

Og under har vi tilstanden idag. Bildene er mest for min egen del, for at jeg skal ha noe å sammenligne med neste år, og året etter, i tilfelle jeg glemmer hvordan det så ut. De døde biene ligger over pakkveggene, de friske er over vokstavlene.

Pult

Vi bytta pulter etter sommeren hvert år på skolen, i alle fall er det sånn jeg husker det, og om ingen krangler på det er det nok sant. Vi hadde stålrørspulter, ganske gamle, og stolene var av den vanlige klasseromstypen, de som er nesten oransje og er lagd av finér som er pressa sånn omtrent til formen av en barnerumpe, med stillbart sete og bena plassert så langt ned at de er perfekte å vippe på, eller å hvile føttene på når vi fortsatt hadde for korte ben. Og både stolene og pultene hadde generasjoner av unger bak seg, hadde spor av det, skjulte tyggisklyser som i løpet av tiår hadde blitt harde som plast, navn på band vi aldri hadde hørt om, og elever som forlengst var uteksaminert. Jeg likte å vippe på stolen, men som sagt var stolene gamle og metalltrøtte, og en gang knakk stolbenet av. Og det var litt morsomt, men det var også litt flaut, for morfar var vaktmester på skolen, og hver gang noe sånt skjedde, sa lærerne «tenk på vaktmesteren, så mye ekstrajobb han får av sånne som dere», og de hadde rett i det, og jeg håpte at han aldri fikk vite at det var jeg som hadde knekt stolbenet.

Men uansett, det var jo ikke stolene det skulle handle om nå, det skulle handle om pulten min, den jeg kapra meg i fjerde klasse og klarte å holde på gjennom både femte og sjette. Når vi skulle velge pulter, om vi nå gjorde det, da – men det tror jeg vi gjorde, forta jeg meg å kapre akkurat den pulten, og flytte den til den faste plassen min, nest bakerste rad, på rekka ett hakk fra vinduet. Der jeg kjente meg usynlig nok til å kunne tegne uten at lærerne så det, uten å sitte demonstrativt lagt bak i rommet.

Pulten hadde svart virrvarr-mønster, og det gjorde det mye vanskeligere å tegne på den med blyant. Og selv om akkurat dét var en ulempe, ble det samtidig lettere å komme unna med det, for blyanttegningene mine syntes bare når man så skrått på dem. Uansett var det pent, – Den harde, mattslitte respatexen mot det myke, flisete treverket med den varme farven. Jeg er gjennom det viktigste, nå, selv om jeg ikke har fortalt om tverla som var i akkurat riktig høyde for bena mine, at den hadde ordentlig hylle under lokket, i stedet for den lille stålbøylen de andre måtte klare seg med, at den ikke hadde sånt irriterende blekkhus-hull og at stålrøra var blanke, ordentlig blanke i motsetning til den litt klebrige gråfarven som alle stolene hadde, og som de lysegrå pultene hadde, som fylte resten av klasserommet.

I frykt for at noen skulle skjønne at jeg hadde kapra klasserommets beste pult, passa jeg på å ikke fortelle noen om det. Nå vet dere det, og nå vet dere hvorfor jeg blir glad og rolig i magen bare jeg ser en overflate dekka med svart virrvarrmønstrete respatex.


Bildet av skolestolen, som internett sier at heter «norsk industristol», og slett ikke skolestol, har jeg lånt fra bloggeren «Jordbær med fløte«

Kjærleik

Jeg har aldri rissa navnet mitt inn i et tre. En gang for mange år sida fikk jeg for meg at jeg skulle, men Aksel mente det var slemt mot treet, og at det ikke hadde noen innvirkning på hvor glade vi var i hverandre, og kanskje hadde han rett i det.

Men likevel, disse trærne, som i generasjoner har fått navn rissa inn i seg av skjelvende fjortisser som kjenner forelskelsen rive så hardt i seg at det må få utløp et sted, og man kan jo ikke akkurat gå og skrike det ut offentlig heller. På dovegger må noen vaske det vekk, og kanskje noen skjønner at det er deg, og du er den som må stå og vaske, mens noen ser på, – og det hele blir med ett skamfullt og kjipt.

Men når du skriver noe ned blir det liksom varig, liksom ekte, selv om ingen vet at det er du som har skrevet det. Og muligheten for at noen skjønner det, og muligheten for at noen kommer til å kunne spore det tilbake til akkurat deg gjør at det hele kiler litt i magen og kjennes så uendelig mye mer vågalt enn noe annet du har gjort.

Da jeg var lita, hendte det jeg ble stående og lese på murstensveggen under vinduene ut mot veien på St Croix, der det ikke var skole mer da jeg var barn, men hvor det sto en hel serie med navn. Jeg fant navnet på en av lærerne på min egen skole, skrevet i gammeldags blyantskrift, – men jeg fikk meg aldri til å spørre om han hadde vært elev der da han var barn. Det hadde han sikkert.

Men uansett.

Jeg lurer på når det starta? Jeg har aldri funnet noe årstall lengre tilbake enn 70-tallet, selv da jeg som lita i det uendelige studerte blodbøka som sto bak skolen min, den med alle initialene og hjertene, den som vi lagde rosa, perlemorskimrende halskjeder av når konglene sprang ut en eller annen gang på året, – selv da fant jeg aldri noe eldre enn 70-tallet. Og jeg vet ikke om det er fordi trær er levende organismer, og fordi hjertene blir mer og mer utydelige helt til de forsvinner. Kanskje ligger det arr etter tusen førsteforelskelser ett eller annet sted der inne i stammen.

Eller kanskje det er en ny kulturell praksis som folk har lært på film, og som ingen hadde tenkt på tidligere. Selv om det høres rart ut. Veldig rart. Men det kan jo hende likevel. Om noen som er gamle skulle finne på å lese dette, og har lyst til å fortelle meg hvordan det egentlig er, eller egentlig var før i tida, må de gjerne fortelle meg mer. For eksempel i en kommentar.


Jeg gifter meg om to dager, og føler meg derfor romantisk innstilt, og fant derfor fram disse bildene som jeg tok i fjor. De øverste to bildene er i skauen bak Berg skole. Det nederste treet står foran universitetsbiblioteket, men jeg vet egentlig ikke om det er universitetsbiblioteket det hører til. Det er vel like sannsynlig at det tilhører Handelsgym eller Hartvig Nissen. Oslo, i alle fall. Treet bak min egen barneskole har jeg ikke tatt bilde av, men det kan jeg gjøre en annen gang.