Er jeg kvalifisert til å flytte?

Jeg har sett på leiligheter denne helga. Nei. Enda værre. Jeg har lett etter bokollektiver som vil ta meg imot, og av en eller annen grunn er det slettes ikke så hyggelig som det ser ut. 

Å finne kollektiver innebærer nemlig å gjennomgå den lange «er du kvalifisert til å bo med oss»-prosedyren.  Var jeg i en fraflyttingstrua kommune hadde det kanskje vært enklere. Hadde verden nå engang vært sånn at det var menneskemangel i stedet for boligmangel hadde kanskje folk blitt letta over at det fantes ei avslappa, hyggelig dame som både liker festing og studier, å lage middag og å bo sammen med nettop dem. Dessverre er det mange hyggelige, hjemløse damer og stor mangel på leiligheter. 

I noen av tilfellene får jeg æren av å sette meg på lista over potensielle innflyttbare mennesker. Små, crappy rom med høy leie har ei liste på kanskje tredve potensielle framtidige beboere. Man blir ikke optimistisk av sånt.

Jeg er på ca to visninger i uka. Noen av menneskene vil jeg helst ikke bo sammen med. De er ubehagelige, irettesettende og forklarer meg i klartekst at jeg går på visning på feil måte. Noen ser på meg som om jeg er så feil som jeg kan bli, som om mitt inntog i huset er noe som vil ødelegge et sart økosystem. Noen er hyggelige og imøtekommende. Andre er hyggelige, men ringer aldri tilbake. Det er demotiverende, og jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør galt. 

Scenario:
Marthe: *presenterer seg*

Utleieperson: Nikker, presenterer seg ikke, tar marthe med opp trappa mens han ser kritisk på henne. Han sluser marthe inn på et lite rom med utsikt til en bakgård.

Marthe: «Åh, så fint det er her! Er det greitt å ta bilder»

Utleieperson: Ser frastøtt ut. «Ja… joda, du kan vel det».

Marthe tar noen bilder av rommet, og blir med inn for å snakke på kjøkkenet, hvor de får unnagjort formaliteter som hvor mye det koster for strøm i måneden

Marthe: Så koselig kjøkken. Jeg liker farven veldig godt, og så deilig med utsikt til torggata. Jeg har drømt om å bo i torggata siden jeg var femten. Hvor mye deler man, av mat, tallerkner og stekepanner? 

Utleieperson: Det man har lyst til å dele. Det man har i skapene sine er det ingen som får lov å røre. En gang ødela noen teflonbelegget i stekepanna mi, så nå låner jeg ikke bort kjeler lengre. Det tok til og med lang tid til jeg fikk overtalt dem til å kjøpe ny stekepanne til meg.

Marthe: Ah. Ok. Jeg har fullt sett med både kjeler og tallerkner. Jeg har riktignok bare ting som tåler å bli lekt med. Jeg har bodd i kollektiv i ganske mange år, og folk er jo av og til litt uforsiktige.

Utleieperson: Tier megetsigende.

Marthe: Så… det er tre andre her, i tillegg til det tomme rommet. Jeg er student, men pleier skjelden å ha fest og sånn, og er mye på blindern på dagtid. Hva holder alle andre her på med?

Utleieperson: En student, en som jobber kvelder og aldri er hjemme, og jeg jobber på et kunstgalleri.

Marthe:  Åh, så spennende! Hvilket galleri? Kan jo hende jeg har vært der.

Utleieperson: Ett sånt med kunst. Her blir han streng i stemmen. Denne personen som er på visning har begynt å bli litt vel nærgående.  

Marthe: Åh. Ok. 

Utleieperson: Og forresten. Jeg tror jeg må lære deg hvordan man oppfører seg på visning. Man spørr om hvor mye det koster for strøm, og man ser på rommet, men man tar ikke bilder. Folk blir fornærma om du tar bilde av rommet. Det passer seg virkelig ikke. Om du holder på sånn er det ingen som vil leie ut til deg.

Marthe: Nei vel. Da er det kanskje på tide at jeg drar?

Utleieperson: Rister henne litt for kort i hånda. Hyggelig.

Marthe: Ja. Hyggelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s