Om kunst og sopper

Jeg starta på skolen da jeg var seks. Skoleveien min var ca ti minutter lang, men med min evne til å bli distrahert klarte jeg fint å bruke en hel time hver vei. Jeg stoppa for å se på katter, biller, døde pinnsvin og samla tomflasker i håp om å få noen biter smågodt på veien hjem.

Et av høydepunktene på hjemveien, var jernbaneundergangen. Det var det jeg oppdaga billedkunst for første gang. All kunsten jeg hadde blitt presentert for tidligere hadde åpenbart vært beregna på unger, og var derfor så simplistisk at bare mennesker uten fantasi kunne synes det var fint. Barn har mye fantasi, og pedagogikk som kun er der for å kultivere når ikke nødvendigvis gjennom. Jeg hadde også en barnebok om Monet, men jeg begynte ikke å tåkete pastellfarver av den grunn.

Omtrent da jeg starta på skolen, var en av kortveggene i undergangen dekka med grafitti. Blåtroner grønn og lilla, mose og sopper. Mest fleinsopp, tror jeg, – for jeg sto lenge og pønska på hva slags sopper det kunne være, og spisse sopper hadde jeg skjelden sett i naturen. Noen var runde og noen flate, og andre dekka med mose. Ofte stoppa jeg bare for å se på det, fordi det var det fineste jeg hadde sett noen gang. Jeg visste ingen ting om magiske sopper, men jeg visste at bildet på veggen var perfekt, og at det beskrev akkurat hvordan jeg mente at en skog virkelig var, og fikk undergangen til å virke som en fuktig hule. Under sto det «Mushrooms» med store bokstaver. Jeg likte ordet selv om jeg ikke visste hva det betydde, og sa det høyt for meg selv noen ganger bare for å huske det. Mushrooms. Nesten rart å tenke på at det er det samme ordet som norsk «sopp».

Jeg var ganske skuffe da soppene ble dekka av kjedelige tags, og lurte fælt på hvem som kunne få seg til å gjøre noe sånt. Foredrene mine forklarte meg at det var sånn det var med grafitti, og at midlertidigheten var noe av det fine med kunstformen. Men deretter begynte jernbanen å pusse opp og male over hver eneste nye pis, og nå er undergangen kjedelig, farveløs og seksåringene som vandrer gjennom der nå har ingen mulighet til å oppdage billedkunsten helt på egenhånd.

Mimre mimre, – denne var i St.Croixundergangen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s