Kristianiabohemen, laiv i to akter

Laiven Kristianiabohemen fant sted denne helga, og det var en veldig bra opplevelse. 

Alle deltakerne spilte historiske personer. Noen av karakterene var meget kjente, andre så perifere at mesteparten ble rene påfunn. Jeg spilte Lily Brun, en borgelig pike som Hans Jæger hadde villet frigjøre fra borgerskapets lenker. Det kjekke med å befinne seg i periferien, var handlefriheten jeg hadde til rolletolkning. Problemet var… vel. At jeg befant meg ugjenkallelig plassert i periferien. Det jeg syntes var utfordrende var å bestemme hvor mye jeg kunne vite om de forskjellige personaene. Et liv med bohemgalskap har etterlatt meg med ganske store kunnskaper om de fleste, sannsynligvis langt mer enn en gjennomsnittlig 21åring kunne i attennoenognitti. Jeg kjenner igjen Christian Kroghsa malerier på få sekunder, – selv malerier jeg aldri har sett før. Men hvor mange av maleriene hans var det sannsynlig at Lilly Brun hadde sett?  I tillegg, – jeg spilte forgapt i den intelligente Hans Jæger. Jeg endte med å «slette» mye av kunnskapen om Hans Jægers liv. Hadde Lilly lest Syg Kjærlighet? Sannsynligvis ikke. Jeg har pløyd meg gjennom dem med iver gjentatte ganger, – men de var forbudte bøker, og vanskelige å få tak i. Det merkelige var at jeg, selv om jeg overså tusener av ting som jeg selv kan så godt, endte med å la Lilly vite mer om kretsen, miljøet og bøkene enn det var sannsynlig at hun kunne. Om ikke annet gjorde det interaksjonen lettere. Det var dessuten morsomt å spille borgerlig og bluferdig. 

Jeg hadde noen utrolig spesielle opplevelser på denne laiven. Å diskutere ekteskap med Jæger var interessant. Han gjorde en overbevisende jobb i sine forsøk på å argumentere for fri kjærlighet uten å ta av helt. Han nevnte aldri obskjøne ord, men snakket heller om «drifter enhver mann og kvinne opplever, også før de er i gifteklar alder». Han var imponerende subtil, og jeg rødmet kraftig.

På spillets første dag, kom en mengde personer fra teatret. Alle hadde sett et dukkehjem. Å diskutere et dukkehjem som om det var den første gangen jeg hadde sett stykket, og med føttene godt planta i tiden var en ganske spesiell opplevelse. Å diskutere et dukkehjem med vissheten om at man selv er en kvinne som fremdeles bor i sin fars hus, og som i løpet av få år vil komme til å bli gift, ga det hele en helt ny dimensjon. Nora gikk fra å være en litterær karakter, til å være et farlig fremtidsbilde. Når Christian Krogh leste høyt fra Albertine, og slik presenterte Lilly for hva som ville skje om hun ikke valgte den trygge veien inn i ekteskapet, gjorde det hele til en klaustrofobisk og fortvilet situasjon. 

Morsomme nye spillteknikker fungerte forøvrig veldig godt, og de lave kostymekravene var befriende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s