Mangelsjukdomsnoia

Jeg har en underlig halvhypokondrisk redsel for mangelsjukdommer. Egentlig har jeg en generell noia for å påføre meg selv plager som jeg kunne ha unngått, og en konstant følelse av at det er min egen skyld om jeg er sjuk. Jeg har fått min andel stygge blikk for å ikke gå til legen med astmaanfall fordi jeg selv resonnerer meg fram til at ”det sikkert var den derre sigaretten i forrige uke”, eller ”kanskje de ekstra kiloene jeg har…” Fordi jeg resonnerer meg fram til at det helt og holdent er min egen skyld at jeg får pustevansker.

Ja. Jeg vet jeg ikke må oppfylle et uskydskriterium for å få behandling
Nei. Jeg bryr meg ikke.

Jeg er ikke så redd for skjørbuk, svekk og andre usannsynligheter. De finnes liksom ikke lengre. Struma og podagra derimot er det masse folk som har, – som med sjukdommene har fått jodløse og purinrike matvaner preget i ansikter og på tåledd. Ofte for resten av livet. For noen konsekvenser! Er det rart jeg bekymrer meg?

Det hender jeg har mareritt om struma om natta. Deretter kommer ofte en periode med det jeg selv pleier å kalle struma-noia, eller plutselig og ukontrollerbar redsel for å få struma. Det pleier å resultere i overdreven fiskespising og at jeg konstant beføler halsen min. Da jeg var veganer, ble strumafrykten mange hakk verre. Det hjalp lite at jeg visste at saltet mitt var jodberika, – strumanoiaen angrep hver gang jeg så en fisk, en sushisjappe eller hadde litt trang pologenser. På et tidspunkt klarte jeg til og med å spre den til flere av mine bekjente.

Dessverre har jeg også utviklet podagranoia. Da jeg var veganer var alltid hovedargumentet fra mine straightedge-veganske venner at kjøtt gir folk mange problematiske sjukdommer, og at jeg kunne unngå dem om jeg droppet kjøttvarene. ”Kult” tenkte jeg, og la bort alt av kjøtt, øl og fetevarer. Sjefs-sjukdomseksemplet deres var alltid podagra, en sjukdom jeg på det daværende tidspunktet ikke hadde noe forhold til, men som man stort sett får av purinrik mat, – kjøtt og øl. Det som gjør podagraen ekstra skremmende, er navnet den har på folkemunne, stormannssjuke. At den heter ”The disease of kings” på engelsk hjelper lite.

Så plutselig en dag i 2006 hadde jeg to mangelsjukdomsnoiaer som måtte ballanseres. Det var litt komplisert, for strumanoiaen kan bare kureres med fiskespising, og da podagranoiaen slo til for fullt valgte jeg å kurere den med animalsk totaltavhold. Det sørgerlige resultatet var at noiaene avløste hverandre. Kjenner jeg en kul på halsen hjelper det ikke å kjenne igjen mitt eget strupehode, – jeg lever på fisk i en uke og leser om struma på internett. Og når sommeren kommer og en overaktiv aircondition forvandler hendene mine til små vonde klumper får jeg podagranoia og prøver å vegetere.

Kanskje et ordentlig anfall av svekk eller skjørbuk kunne fått meg til å slappe av?

3 responses to “Mangelsjukdomsnoia

  1. Gærning!!! Podagra er jo bare sånt det står om i gamle bøker, sånt som Alexander Kielland og den slags folk fikk.

    Men du kurerte i hvert fall en mangelsykdom hos meg: mangel på latter i mitt liv. Jeg lo godt.

    Og her på matriklen har vi det aldeles strålende. Jeg og pappaen din maler kjøkkenveggen, lager fylt foccachia (med både animalske og vegetariske produkter!) og gleder oss over at Henrik ruslet litt til og fra mellom oss og Marie.

    Ta deg en biff!!!

  2. Så deilig å lese tekster av deg, Marthe – selv om du er sprø (c;

    Jeg er alltid redd for å ha ME, selv om jeg er norges mest hyperaktive menneske og prøver å trappe ned. Også er jeg redd for brystkreft fordi jeg aldri skjønner hvordan en sånn kreftkul egentlig skulle kjennes ut også blir jeg sittende og klype og dra meg i puppen og sukke og undre meg på om dette var sånt jeg burde gjøre oftere.

    Ellers har jeg forstoppelese på andre uken og shit just don’t happen. All denne sykdommen jeg ikke var redd for, men plutselig kom og var jævla plagsom.

    Klemmepå, det er altfor lenge siden (c;

  3. Virrvarr: ME har jeg aldri vært redd for, men brystkreften har jeg uroa meg for, for… det er da en klump der nede. Langt der inne. Et sted.

    Lenge siden, – javisst. Vi må gjerne leke en dag. Jeg vanker på det frodige majostua for det meste.

    Mamma: Ække gal så! Alsexander kjelland og en stadig større del av den norske befolkninga, – akkurat som skjørbuk. Så det! Og jeg vil ikke ha biff.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s