Som twin peaks er blokka mi

På fredag morra da jeg var på vei til jobb, møtte jeg en støvete gammel mann med frakk og stokk i heisen. Jeg var lett groggy. Jeg hadde nemlig vært på julebord på jobben dagen før, og tenkte et aldri så lite øyeblikk at det var huet mitt det var noe galt med, og at mannen nok ikke var så underlig som jeg ved første blikk hadde tenkt at han var. Det var før han åpna munnen.

– «Endelig kom tåka» sa mannen, og stemmen hans var sånn passe innhul.

– «Joa,» sa jeg, » jeg så ikke naboblokka idag jeg, for bare tåke.»

– «Nå kommer snøen» svarte mannen, fremdeles med den samme faretruenheta i stemmen. «Om noen sier noe annet, må du ikke høre på dem. De bare ljuger»

Selv om mannen var sånn passe støvete, hørte jeg ikke voldsomt nøye på hva han sa der og da, for selv om det var tåke, var det bart, og jeg låste opp sykkelen og forta meg på jobb. Da jeg sykla fra jobb, var det fremdeles ingen snø. På vei til kino senere på kvelden var det litt is på veien, og jeg fikk for meg at jeg var i ferd med å velte og dø. På vei til fest var jeg sikker på at jeg var uovervinnelig, men det var like glatt som tidligere. På veien hjem fra fest fikk mannen likevel rett. Snøen lava ned, og jeg og Aksel sykla hjem i klattete snøvær. Det var i grunnen både rent og vakkert, – og slett ikke glatt.

En time senere var snøen rent borte. Alt var vått, og gamlingen hadde rett. Om noen hadde sagt at det hadde vært snø der en time tidligere, hadde jeg slettes ikke trodd det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s