Brygget for nederlag

Idag har Aksel gjesteblogga for meg. Og fordi jeg ikke hadde kameraet med bildet på, er bildet grovt og brutalt hotlinka et annet sted fra.

Hvis man liker øl av den litt dyre typen, utvikler man fort en viss bullshit-radar. Det er med øl som med leger som ikke dekkes av folketrygda – mange pene ord, men til syvende og sist mest vann og god tro. Ikke for det; jeg betaler gladelig dyre penger for god øl, og prøver det jeg finner av rare og spennende brygg. I den anledning plukket jeg og fruen opp en liten samling flaskeøl for prøvesmaking. Første kandidat var en øl fra St. Peters Brewery, en ”Honey Porter”. Bryggeriet skilter med den sedvanlige remsa; lang tradisjon, urørt kildevann fra hemmelig kilde, bygg håndplukket korn for korn av venstrehendte munker, tappet på en reprodusert 1770-talls ølflaske. Vi prøvde tidligere en lite imponerende bitter fra samme bryggeri, og tenkte å gi opplegget en sjanse til. Flaska var jo tross alt veldig fin.

Når det er sagt, er det siste gang vi lar den jævla flaska lure oss.

Når flaska just var åpnet lukta det veldig sterkt av honning, men det varte ikke lenge. Når innholdet kom over i glass slo lukta over til en slags blanding av pencillin og den ekle blå-og-gule typen multivitamin. Godt lukta det ikke.

Smaken er vanskelig å beskrive. Jeg har mye fordommer mot folk som tar i bruk spenstige metaforer for å beskrive drikkevarer; hvis vina smaker blyant og våt jord blir jeg mer skeptisk enn begeistret. Jeg blir nå nødt til å bite alt dette i meg. For dette smaker ikke øl. Ikke honning heller, for den saks skyld. Nærmere ettersyn viser at ølen ikke inneholder honning i det hele tatt, men ”honey flavouring”, som kan forklare de lumre kjemiske undertonene. Smaken ligger et sted mellom hostesaft, cherry coke og vaskemiddel; det eneste som i det hele tatt minner om øl er ettersmaken, men selv den leder tankene mer mot rødsprit enn humle. Alt i alt er denne ølen en så fantastisk clusterfuck at det tok flere forsøk før jeg i det hele tatt klarte å finne noe som helst å sammenligne med. På en måte er ølen ganske imponerende, men på samme måte som en fallskjerm heklet av navlelo; sikkert vanskelig å lage, men til syvede og sist absurd og ubrukelig

Om ølen er udrikkelig, har de i hvert fall tradisjonen i boks. Da John Murphy starta st. Peters hadde han aldri vært brygger. Likevel ville han ha en engelsk merkevare basert på ”kvalitet, innovasjon og tradisjon”. Det var litt vanskelig å starte en hundreårig tradisjon i 1996, men som professjonell merkevarebygger kjente han oppskrifta:
1) Kjøp et gods fra 1200-tallet.
2) Kjøp en (riktignok amerikansk) ølflaske fra 1700-tallet for emballasje.
3) Skaff noen påstår seg å kunne brygge, og lag øl som er så rar at folk blir nysgjerrige (Grapefruktøl, for eksempel).
4) Kjøp to pøbber og puss dem opp, og sørg for å få en premie for din upåklagelige innsats for lokalsamfunnet.

Så får lokalsamfunnet tåle at pøbbene deres bare serverer øl fra st. Peters. Ikke er jeg religiøs, men hvis det skulle finnes et sted hvor synderne skulle sperres inne til dommens dag, høres det ut som et bra sted.


+ Wild honey?
+ Hostesaft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s