Hugo Køhler og Hertugen

De siste par ukene har slektsforskerdelen av klipparkivene jeg leser på jobb plutselig blitt morsomme. Det paradoksale med slektsforskning er gjerne at andres slekter er kjedelige, men at din egen slekt er morsom å lese om bare fordi den er din. Men plutselig, plutselig dukka historien om Hugo Køhler og hertugen opp, og liknet mest på noe ut av en roman. Dette har igjen leda til ville diskusjoner på internetts mange avkroker.

Historia handler i korte trekk om Hugo Køhler, en kioskeier fra Kristiansand. På dødsleiet fortalte han barna han hadde med flere forskjellige damer at han egentlig ikke var Hugo Køhler i det hele tatt, men erkehertug Johann Orth, som offisielt hadde dødd i et skipsforlis noen år tidligere, uten at kroppen hans var blitt funnet. Det var morsomt, – historia hadde et svakt anastasiaskjær, både ved det surrealistisk magiske ved ideen om at den gamle kioskeieren egentlig kunne være hertug, og ved at grunnen til at det hele kom fram i lyset i bunn og grunn var et spørsmål om arv. I dette tilfellet et slott i Østerrike.

Det jeg synes er så snodig, er hvordan det hele har tatt av. På tross av at de to ikke liknet nevneverdig på hverandre, på tross av kronologiske oppsummeringer av Køhlers liv, og på tross av den utbredte forståelsen av at Køhler på dødsleiet ville pynte litt på sannheten om livet sitt. På tross av alt det her, har Køhlers etterkommere i motsetning til alle personene som hvert år hevder å være hertugen, ikke blitt avfeid. I stedet har Gamle Køhler blitt gravd opp i nattens mulm og mørke.

Jeg synes i grunnen det er litt spennende, jeg, å vente på dnaresultatene.

3 responses to “Hugo Køhler og Hertugen

  1. Jeg regner med at du holder oss oppdatert på hvordan det går med dna-analysene?

  2. Sør Trøndelag fordi kjæresten min bor der, og jeg kan bo hvor som helst egentlig. Nesten hvertfall.🙂

  3. Mamma: Joda, jovisst. Og at hele internettet er gale etter Køber, ser vi av at jeg brått og plutselig nådde en slags rekord på 150 engangslesere uten å skjønne helt hvor de kom fra,

    Marthe: Ah. Trøndere og/eller trønderinner er absolutt verdt å samle på. Men hold deg unna steder med navn som «fort Necessity» «boring» og «oddville» som er meget tilfeldig henta fra lista over rare amerikanskje stedsnavn,

    (http://www.geocities.com/capecanaveral/hall/8701/townname.htm )

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s