Eldre menn og gamle biler

Jeg liker veldig godt å få sympati.

Det er få ting som vekker mer sympati fra menn i 50- og 60-åra enn biltrøbbel. Nå er jeg så heldig å ha arva morfars gamle bil. Og morfars gamle bil er et vell av biltrøbbel; oljelekkasjer, eksos som spys inn i bilen i stedet for utenfor, mulige andre lekkasjer og et batteri som begår spontan harakiri i sorg hver gang jeg går fra den.

Du skal ikke være mer enn en meter fra en bil, før menn blir sympatiske og damer kalde. Altså. Jeg vet at damer er mindre glade i biler enn menn. Selv om jeg liker biler, har jeg alltid argumentert ganske hardt mot dem, siden de er slemme og miljøfiendtlige og gjør at mennesker og folk dør i både flomkatastrofer og bilulykker, så på den måten havner jeg rett i den bilhatende damekategorien. I tillegg vet jeg at en stor andel av 70-tallsfeministene jeg kjenner er sertifikatløse. De blir kjørt rundt av mennene sine, noe jeg synes er litt ironisk. I tillegg liker damer av en eller annen grunn å si at damer er mer empatiske enn menn. Stå en halv meter fra en bil og du kjenner hvor feil det er.

Idag gravde jeg fram bilen min fra en snøfonn. Det var kanskje en halv meter hardpakka snø rundt den. Over, under og på alle kanter. Mens jeg gravde kom det mange menn forbi og flere kom med oppmuntrende tilrop. «Stå på», ropte en. «Stakkar deg, så flink du er», sa en en annen. Man kunne nesten si de tok i litt. Jeg fikk lyst til å overbevise alle om at jeg er stor og sterk og graver vel så bra som noen annen, at jeg ikke trengte at noen klappa meg på hodet slik man gjør med en fireåring som ville hjelpe til på kjøkkenet. For jeg er flink til å grave, og kan kaste snøen over veien så den treffer på riktig plass.

Mens onkelen min, som etterhvert hjalp meg med utgravinga, henta bilen sin, sto jeg og venta med startkablene rundt halsen. Det kjørte mange mennesker forbi, både menn og damer. Alle menn i 50- og 60-åra stoppa og spurte om jeg trengte hjelp med å starte bilen. Alle sammen! Samtlige damer kjørte forbi, med blikket festa så stivt framfor seg at jeg fikk inntrykk av at det var bevisst. At de tenkte «Nei og nei. Om jeg møter blikket til ho bærta der må jeg sikkert hjelpe ho.»

Første gang jeg trengte startkabelhjelp, sa pappa at jeg måtte finne en mann. Om jeg kjenner meg selv rett, kan jeg ha vært litt irritert da jeg svarte at han var fordomsfull. Det var sikkert damer som kunne hjelpe også, sa jeg. Det var ikke det.

Det ergrer meg litt at han hadde rett.

6 responses to “Eldre menn og gamle biler

  1. Hmm.. jeg har tenkt noen ganger at hvis noen trenger hjelp av meg med startkabler så håper jeg endelig at de vet hvordan de skal gjøre det!🙂
    …og da føler jeg meg utrolig teit, for det er sånne ting man bare skal kunne egentlig…

    Nå har jeg ikke bil for tiden da, så jeg slipper litt unna problemstillingen. Jaja.

    • Serendipity cat –
      Jeg følte meg veldig dum første gangen jeg skulle få startkabelhjelp, og måtte følge med for å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det. Men nå etterhvert begynner det heldigvis å sitte. Og jeg har i grunnen fått så mye starte og dytte-hjelp nå, at år med hjelpsomhet ikke vil få meg i pluss, sånn rent karmamessig.

      Hege –
      Nei, gøy syns jeg i alle fall ikke det er. Av og til er det visst eneste utveien, for selv om følelsene mine sier «Marthe du må ikke spørre noen om hjelp om ting som du strengt tatt burde vite før du fikk deg en bil», men pinligheta må jo legges til side. Nå har jeg etterhvert måttet leke kvinne i nød så mange ganger at jeg vet hva som skal hvor og hva som er i veien når, – til sånt daglig småplukk i alle fall. Så jeg håper jeg etterhvert kan slippe det.

  2. Sånn er det bare, – man kan fortsatt leke kvinne i nød-leken. Det er ikke bra i det hele tatt!

  3. Glad jeg oppdaget bloggen din.

    Jeg lurer på om noen damer blir kalde når det gjelder biler fordi de kanskje ikke vet hvordan de kan ordne med problemet om det har med startkabler å gjøre? Men ikke at jeg vet egentlig. Bil er overflødig her i London, og jeg vet så vidt hvor clutchen er. Så mye hjelp fra meg!

    • Takk i like måde!

      Jeg tror nok du har rett i det. I tillegg er det en sammenheng mellom den klassiske ideen om hva som er mandig, og det å kunne hjelpe folk med bilen når den stopper.

      Nå begynner jeg heldigvis gradvis å skjønne bittelitt mer av disse tingene, i alle fall det daglige, men det er mye igjen. Det er få ting som kan få en til å kjenne seg mer hjelpeløs enn en stor maskin som på mystisk vis ikke fungerer.

  4. Jeg liker å hjelpe folk med å dytte løs bilene sine fra snøfonner. Får meg til å føle meg snill og sterk samtidig.

    Kanskje jeg er unntaket?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s