Kikkhull til livet i Norge i 1743

Jeg prestenterer kildeutgivelsen Norge i 1743, i Lokalhistorisk magasin. Det er mye morsommere å lese teksten i bladet, eller i alle fall i .pdfen. Der er det nemlig både bilder og et intervju med de som tilrettela materialet for utgivelse. For morro skyld poster jeg selve bokpresentasjonen her også. 

Kikkhull til livet i Norge i 1743…
… Og en skattkiste for lokalhistorikere! 

Av Marthe Glad Munch-Møller

Med det femte bindet i serien er kildeutgivelsen Norge i 1743 fullført. Bindet handler om Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Her er beskrivelsene lokale embetsmenn skrev om distriktene sine for første gang samlet i sin helhet. Utgivelsen gir et sjeldent innblikk i de norske lokalsamfunnene i perioden, og inneholder rike beskrivelser med et vidt tematisk spenn.

I 1743, mot slutten av en nødsperiode, sendte Danske kanselli ut 43 spørsmål som embetsmennene skulle svare på. Dette var den mest omfattende undersøkelsen i sitt slag, og dekket Danmark, Norge, Island og Færøyene. En motivasjon bak undersøkelsen var å kartlegge distriktenes ressurser, noe som resulterte i en rekke inngående beskrivelser av værforhold, fisk og fiskevær, vilt, husdyravl, skog og sager, hva slags korn og frukt som ble dyrket, samt hvor rikt området var på salt og andre mineraler. Havner ble beskrevet etter hva slags, og hvor mange skip som kunne ligge der. Dessuten finnes oversikt over distriktenes toll-, losse- og ladesteder. I tillegg til det rent økonomiske, var en del av spørsmålene, og særlig en del av svarene rettet mot kulturelle og sosiale forhold.

Folkelynne og sosiale forskjeller
Befolkningen gis en variert omtale. Innbyggere i Åsen i Nord-Trøndelag ble beskrevet som ”et fromt og bøjelig folck”, mens folket i nabobygda Frosta ble omtalt som ”haardt og egensindigt”. Dialekteksemplene avspeiler også normer i befolkningen. I Norddal på Sunnmøre bruktes for eksempel det negativt ladde ordet ”kaalryggja” om en som hadde sittet så mye inne at han ikke tålte kulda.

Beskrivelsene av folkelynnet fokuserte på arbeid og hvordan dette ble utført. Yrkene var i stor grad knyttet til fiske og landbruk, men også en del håndverk. Arbeidsbeskrivelsene ble ofte blandet med verdibetegnelser. Sogneprest Iver Ludvigsen Munthe beskrev Voldas innbyggere som ”arbeidsomme og meget, om ikke for meget, dristige til søes”. Andre egenskaper, slik som hvorvidt innbyggerne ”inclinerte” til alkohol og tobakk, og om de var ”opsætzige imod øvrigheden” ble også framhevet.

Noen av tekstene bærer preg av å være skrevet under en nødsperiode. Ett eksempel kan være amtmann Ove Schjelderup i Nordlands amt, som beklaget seg over at innbyggerne ”var inclineret at leve vell”, og derfor brukte det de hadde uten å spare noe for fremtiden. Nødsårene 1741–1743 preger også andre beskrivelser: Oversikter over fødte og døde i distriktet illustrerer matkrisas konsekvenser, slik som i Stadsbygd prestegjeld i Sør-Trøndelag, hvor det for 1743 ble oppgitt 53 fødte og 156 døde.

Sykdommer, medisin og helse
I perioder med dyrtid og lite mat, slik som i 1741–43, var dysenteri og flekktyfus et stort problem. Disse, ”og anden alminnelig sygdom, [haver] lugt manges øyne til” skrev Christian Ulrik Tønder, amtmann i Romsdal. Dysenteri forklarte han med at folk flest ikke hadde annet å spise enn frossen havre og fisk.

I følge visepastor i Herøy prestegjeld på Sunnmøre, var ingen helt fri for skjørbuk. Heldigvis, la han til, fantes det to ”skiønne urter til kuur for denne siugdom”, nemlig kløver og skjørbuksurt. Selv om det ennå ikke var oppdaget at skjørbuk var forårsaket av C-vitaminmangel, kjente man til flere virksomme medikamenter. I tillegg til molter og skjørbuksurt, nevntes furuknopper kokt i sur øl, og avkok av maur!

Ifølge Tønder kom skjørbuk ”deels af hafvets salte dunster (…)” og dels av at befolkningen bodde i hytter uten piper. Ideen om at dårlig luft gjorde en syk, ser vi også i Ørskog på Sunnmøre, der sognepresten skrev at de ikke hadde mye sykdommer, siden luften inne i fjorden var sunnere enn ute ved havkanten.

Kapellanen i Skogn prestegjeld i Nord-Trøndelag forklarte at: ”Til udvortes saar har den gemeene mand sine egne besynderlige medicamenter, saasom at komme gloende aske eller ildmørje i saaret saa snart det er faaet.” Ellers besto, ifølge amtmann Tønder i Romsdal, ”bondens apotech udi een flaske hamborger brendeviin”.

Mangfold
Norge var ikke noe homogent samfunn, og regionale og etniske kulturforskjeller kommer tydelig fram av besvarelsene. I bind fem er det samene som skiller seg klarest ut.

I følge major Peter Schnitler var Lapfinnernes lynne preget av ”deres naturlige frihed, at leve utvungen og at vanke omkring”. Schnitler påstår at samene holdt seg ungdommelige, siden de ikke kjente til tungt arbeid som pløying, husbygging og landbruk. Schnitlers beskrivelse av samene bærer preg av en tro på at forskjellige folkeslag hadde forskjellige medfødte egenskaper. Ifølge Schnitler ville samebarn som hadde vokst opp hos bønder, alltid løpe til fjells til folket sitt så snart de ble voksne. Han beskrev for øvrig samene som ”tilbøyelige til drikk”, og de er ”smaa, magre, naar de trede til nogen alder, suurøiede folk, fra en nordmand saa kiendelige, som en jøde fra en christen.” Samer som drev jordbruk levde som andre nordmenn, hevdet Schnitler, men la til at de ikke var så flittige som nordmenn i samme arbeid.

Samisk religion ble beskrevet i bruddstykker. Under overskriften ”Merkværdigheder i Nordlands amt” ble det fortalt om en sten som samene ofret til på vei til og fra fiske. Offeret ble gjort ved å putte tobakk i stenens sprekker og ved å smøre blod og fisk på den. ”Slik vankundighed” skal misjonstjenesten ha utryddet.

Norge i 1743 er tilrettelagt av Gerd Mordt, og utgitt av Riksarkivet i samarbeid med Solum forlag. Kilden gir et unikt innblikk i økonomiske, kulturelle og sosiale forhold, og er en skattkiste både for lokalhistorikere og som grunnlag for tematiske studier.

3 responses to “Kikkhull til livet i Norge i 1743

  1. Så bra det ble. Jeg leste det i pdf, så fikk jeg intervjuet også. Så moro å se bilde av Gerd Mordt. Sist jeg så henne, var jeg bitte liten og hun skulle på Framball på Phønix. Kanskje hun var sytten år. Hun sto inne på rommet til min venninnes storesøster, og hun hadde på seg en grønn ballkjole og var veldig pen. Vi to små sto i dørsprekken og kikket.

    Det er lenge siden det.

  2. ved sidan av å skrive om spanande ting har du eit fantastisk namn. eg er skitmissunneleg.🙂

  3. Mams: Takk takk. Det er jo litt stas å ha ting på trykk på ordentlig🙂

    Grapecityjuice: Jo da, – det er nesten som en meningsfull setning, med yrker og adjektiver… Men det er nok litt langt å presentere seg med, sånn til hverdags….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s