Italia, en sped begynnelse

Jeg er i Italia, for første gang i livet. Det kjennes litt ekstra rart fordi jeg er her alene, på et sted hvor alle er turistete og to og to. Men jeg har det deilig. I går kveld spiste jeg middag med to venninner som bor her i Firenze. Jeg la meg klokka ti, i senga i overkøya på det merkelige ungdomsherberget hvor alle sovesalgjestene deler én nøkkel, og hvor man ikke låser rommet om natta. Jeg sov som en sten og våkna av meg selv klokka halv åtte. Selv om jeg starta dagen med litt yoga, bøy og tøy hadde jeg sjekka ut før resepsjonisten var på plass i luka si.

.

Likevel, i løpet av den lille halvtimen fra jeg åpna øynene til jeg hadde kommet meg ut av senga, hadde jeg forstått at jeg ikke kunne dra på Uffici-galleriet idag. Jeg hadde gleda meg til museumsturen. Jeg hadde kjøpt billetter en uke i forveien, og grubla fælt på hva jeg skulle se, men nå har jeg bytta ut museum med litt mer jobbing. Om jeg har lært én ting av å leve med meg selv i årevis, er det at man aldri bør undervurdere Marthekraften. Den sniker seg inn og forpurrer alle forsøk på ekstravagans. Selv om det kjennes som om jeg er her på ferie, er jeg ikke det. Jeg skal gå på skole og lære smarte ting. Det er bare at jeg skal gjøre det i varmt sommervær iført en lett kjole, i stedet for i det klare høstværet hjemme.

Jeg skal presentere oppgava mi for klassen, og siden jeg har hatt en haug med andre ting å gjøre, skrev jeg presentasjonen på svært kort tid. ”Jeg kjenner dette stoffet som min egen bukselomme” resonnerte jeg ovenfor meg selv. ”Jeg klarer å skrive dette foredraget på en dag.” Skriveøkta foregikk fra ni torsdag morgen, til seks fredag morgen, – og det gikk som en (litt uartikulert engelsk) drøm. Derfor er Ufficigalleriet bytta ut med det jeg liker aller best å gjøre i hverdagslivet: å drikke sterk kaffe mens jeg utfører min sedvanlige magi på teksten. Det er alltid deilig å oppleve at en uformelig og ikke veldig vakker klump med ord blir forvandla til noe som både gir mening, og som jeg synes er interessant.

Han bak disken på kafeen syns visst er jeg er litt hard på kaffen. Han har også skjønt at om han bare snakker litt sakte, slipper han å snakke engelsk. At jeg forstår hva han sier betyr likevel ikke at jeg kan si noe forståelig tilbake. Kaffetoleransen jeg har opparbeidet meg gjennom år som kontorist og student får heller være min hemmelighet.

3 responses to “Italia, en sped begynnelse

  1. Næmmen, – du blogger jo, og du forteller så fint. Takk skal du ha. Jeg blir bare så glad om du får tid til litt mer blogging mens du er der nede. Det tror jeg mormor blir også.

    Lykke til med foredraget ditt. Her hjemme sitter jeg foran min pc og driver med noe av det samme. Forskjellen er at jeg slipper å se øynene på dem som skal vurdere meg, for jeg skal bare trykke på «send» når jeg er ferdig.

    Glemte jeg å si at du må kose deg også? Gjør det!

  2. Tilbaketråkk: Arbeid kan det neppe kalles « Livet leker

  3. Tilbaketråkk: Studentstresshormoner « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s