Museum uten formidling

Anmeldelse av Digitalt museum
KulturIT og en rekke norske museer.

Nettstedet Digitalt museum ble lansert 19. mai i år, og inneholder bilder og gjenstandsbeskrivelser fra storaktører som Norsk Folkemuseum og Maihaugen, sammen med en voksende rekke museer av varierende størrelse. Siden er utformet av KulturIT, et selskap som drifter og utvikler IKT-løsninger for museumssektoren. Den svenske søstersiden ved samme navn ble lansert en måned etter den norske, og har samme utforming. Begge sidene viser fram samlinger som museene ikke prioriterer å vise fram, eller som er for skjøre til å bli stilt ut.

Målsetningen for Digitalt museum er ifølge KulturIT å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte”. Nettsiden omfatter et enormt materiale, fra portrettfotografier og middelalderklær til leketøy fra 80-tallet. Selve søkefunksjonen fungerer greit; den interesserte kommer langt ved å kombinere fritekstsøk med avgrensinger i tid og sted.

Digitalmuseets sterkeste side er det enorme stoffet de har tilgjengeliggjort og fortsetter å legge opp. En felles database for de norske museumssamlingene er en strålende idé. Digitalt museum gjør det mulig for store og små samlinger å inngå i en felles helhet hvor de utfyller hverandre, og gjør at små og store museer kan vise fram samlingene sine på lik linje. Museet fokuserer på å digitalisere så mye materiale som mulig, noe som gjør at den interesserte kan studere mange gjenstander av samme type, i stedet for å måtte stole på museenes utvalg av hva som kan sees på som representativt. Der for eksempel Norsk Folkemuseum har en tendens til å velge ut det spesielle for å representere det generelle, kan brukeren på Digitalt museum selv gjøre utvalget, og selv gjøre seg opp mening om stoffet.

Selv om intensjonen er god, og rammeverket til dels fungerer, går de store bredden utover kvaliteten. Hver gjenstand er avspist med svært lite informasjon. I ekstreme tilfeller er bare gjenstandsnavnet oppgitt, oftere er det kontekst, bruksområde og tid som mangler. Beskrivelsene er i stor grad en gjengivelse av museenes egne arkivkort, og informasjonen som er gjengitt er ofte svært mangelfull. Det som er tilstrekkelig informasjon for en museumsansatt som kan sin stilhistorie holder ikke mål som endelig produkt. Her har ikke mottakerbevisstheten vært høy nok.

Noe av poenget med et digitalt museum er at brukeren kan avgrense søkene sine i tid og rom. På Digitalt museum mangler de fleste gjenstandene tidsangivelse, og dukker derfor ikke opp i tidsavgrenset søk. Dette gjør at en side som kunne vært et uvurdelig redskap for forskere i all hovedsak kan brukes til kuriosasurfing. I tillegg er søkefunksjonen basert på fritekstsøk, noe som gjør at en hette fra middelalderen som var i privat eie i 1945 også dukker opp i et søk som tidsmessig avgrenser seg til 1940-tallet. Dette er lite hensiktsmessig. I tilfeller hvor gjenstandene er mulig å datere omtrentlig, hadde det vært en fordel om museene hadde gjort en kvalifisert gjetting i stedet for å la tidsfeltet stå åpent.

Det samme gjelder forsåvidt hele søkefunksjonen. Søking med gjenstandsnavn vil også gi treff i kategorier, og et søk på sko, resulterer i en rekke gjenstander som er sortert under kategorien «vedlikehold av klær og sko», uten at de av den grunn har noe med sko å gjøre.

I tillegg er det underlig at en nettside som sikter mot å bli en gjenstandsportal for hele landet ikke bestreber seg på å gjøre det mulig å søke med flere målformer. Søk på nynorsk gir sjelden noen treff, og selv om nettsiden inneholder store mengder samisk materiale, er det bare deler av dette stoffet som er beskrevet på samisk.

Digitalt museum er et flott tiltak med stort potensial. Siden museets målsetning er å gjøre samlingene tilgjengelige, ikke nødvendigvis å formidle dem, kan vi ikke forvente at tekstmassen skal bestå av store mengder nyskrevet materiale. Likevel er det et problem at stoffet er så dårlig kontekstualisert som det er. Digitalmuseet kunne vært så mye mer enn det er i sin nåværende form. For de mange som er interessert i historie uten å på forhånd ha stilhistorien i boks, vil Digitalt museum først og fremst bestå av en samling løsrevne ting uten kontekst. Økonomi, kjønn, klasse og tid er variabler vi trenger om vi skal kunne forstå og fortolke gjenstander, men som Digitalt museum ikke hjelper oss til å forstå.

Digitalt museum framstår i dag mer som et digitalt kuriosakabinett enn et digitalt museum. Heldigvis er siden under kontinuerlig utvikling; det blir fremdeles lasta opp nytt stoff og museene har mulighet til å gi gjenstandsbeskrivelsene litt sårt tiltrengt oppmerksomhet. Museet er morsomt som det er, men om de vil nå målsetningen om å ”tilgjengeliggjøre museenes samlinger til alle interesserte,” har de et godt stykke igjen.

Marthe Glad Munch-Møller,
masterstudent i historie, UiO

Denne anmeldelsen er på trykk i siste nummer av Fortid, altså nr 4/09 – Sykdom!

One response to “Museum uten formidling

  1. Tilbaketråkk: Kvinnekultur er ikke ordentlig kultur « Snusmumriken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s