St. Kilda

I 1930 ble de siste 36 beboerne på den klippebefengte øya Hirta evakuert etter eget ønske. Hirta er hovedøya i den lille øygruppa St. Kilda i Hebridenes vestre ytterkant, og da befolkninga ble evakuert hadde det bodd folk på øya siden bronsealderen. På starten av 1900-tallet hadde folketallet gått kraftig ned både på grunn av influensaepidemier og utflytting til Australia.

Kommunikasjon
Folketallet på st. Kilda har sannsynligvis aldri toppa 200 personer, og med unntak av fremmede skip som la til en gang i året hadde befolkninga forholdsvis lite kontakt med resten av verden. Dette inkluderte så lite kontakt med fremmede bakterier at hele befolkninga fikk en kraftig forkjølelse hver gang det kom fremmedfolk- og dermed fremmede bakterier til øya. Som en vidunderkur mot sjuktommer tok befolkninga tran som havhesten kastaopp når den ble fanga, og fuglefett og mel kokt i en fuglemage.

Journalisten John Sands var landfast på øya i 1876-77, og i håp om å bli henta tilbake til fastlandet fylte han hul trebåt med brev, festa det til ei blåse og sendte den til havs en dag det var østavind. Båten ble funnet i Skottland kort tid etter, en redningsaksjon ble organisert og Sands ble henta. Internett er ikke enige om hvorvidt de mange tre-postbåtene som ble sendt fra st. Kilda i tiden etter dette var en turistgimmik eller om befolkninga faktisk kommuniserte med omverden på denne måten. Idag sendes postbåtene ut for moro av de som vedlikeholder bygningene på øya hver sommer. Et flertall av båtene blir funnet i Skottland og endel av dem langs Norskekysten.

Dyreliv
At den gjenlevende befolkninga dro fra øya samtidig, var et funn for zoologene, som benytta anledningen til å studere hva som skjer med dyrelivet på en øy når den blir forlatt. I 1933 ble det foretatt en omfattende studie av musene på st. Kilda. På grunn av at øyas isolerte beliggenhet var smådyrene litt annerledes enn på fastlandet. Studiet av st. Kildas husmus «mus muralis», konkluderte med at det neppe var fler enn 12 husmus igen på øya, og at de var i ferd med å dø ut. Med min underlige forkjærlighet for Lundehunder syntes jeg i tillegg det var artig, var at Martin Martin som reiste til St. Kilda på 1690-tallet, skrev at

Their dogs are likewise very dexterous in climbing and bringing out from their holes those fowls which build their nests far under-ground, such as the scraber, puffinet, &c., which they carry in their teeth to their masters, leting them fall upon the ground before them, though asleep.

Sauene på St. kilda bodde på to forskjellige øyer, – Borerøya og Sauøya (Eller Boreray og Soay, som de vel egentlig heter). Disse sauene har det eldste arvematerialet blant dagens levende saueraser. Det er uenighet om hvorvidt sauene stammer fra øyas tidligere bosetning, eller fra vikingene som ga Sauøya navn. Sauene er relativt små, fins i mange farver, har kort hale og feller ulla si, og om det kommer en gjeterhund flokker de seg ikke sammen, men løper i stedet og gjemmer seg. Sauene er kanskje likevel mest kjent for alle studiene som er gjort av sauene som eksempel på hva som skjer med sauer på en avgrensa øy uten naturlige fiender.


Stumfilm fra st. Kilda finner du her, og om du skroller nedover sida finner du en meny hvor du kan velge mellom de forskjellige filmklippa. Dette klipper viser barn og damer som spinner og strikker. Ei av damene på filmen ble ifølge filmomtalen en hovedpådriver for å flytte til fastlandet etter av barnet hennes hadde dødd på grunn av manglende legetilgang.

Og bare så dere vet det, var hele denne posten ment som en slags lenke til en av de morsomste internettkildene jeg har støtt borti på en stund, nemlig Martin Martins beskrivelse av øya fra 1690-tallet. Les den.

P.S. Skjønte nettopp at tore på sporet var en tur på øya i 2002, men det programmet har jeg ikke sett.

* T. H. Harrisson and J. A. Moy-Thomas. «The Mice of St Kilda, with Especial Reference to Their Prospects of Extinction and Present Status» i Journal of Animal Ecology, Vol. 2, No. 1 (May, 1933).
* William George Black. «Folk-Names of British Birds» i Folklore, Vol. 2, No. 1 (Mar., 1891).

11 responses to “St. Kilda

  1. Kjempemorsom post.

    (Forkjølelse er vel for det meste virus.)

    • Hm. De kalte det vel en hoste. Men jeg kaller hosta jeg får når jeg er kald på tottene for forkjølelse. Fordi det liksom ligger i ordet at det er det man får når man er nedkjølt… hva heter det på ordentlig?

  2. Det kalles forkjølelse, selv om forskerne ikke klarer å finne ut at vi blir forkjøla av å bli kjølt ned….

  3. Somme tider kan et «link-drop» give indsigt i liv og viden, som man ellers ikke anede eksisterede. Meget interessant læsning; jeg opdagede undervej at jeg tidligere har hørt om fårene (sauene) på St.Kilda, netop fordi der er tale om genetisk «gamle» får.

    • Hei, Donald, og velkommen hit.

      Jeg skjønte også et stykke uti (google-)lesninga at jeg hadde hørt om sauene. For meg var det i en bok om tekstilproduksjonen på Grønland på 1400-tallet, den hadde et kapittel som beskrev plukking, sortering og tilbereding av ull, og jeg leste det veldig ivrig.

      Jeg er selv veldig begeistra for reisebeskrivelsen, og klarte ikke legge meg fordi det var så artig lesning.

  4. Dette er sånt som kan få en stakkars museumspedagog, nordist og tidligere Grønlands-boer til å rote vekk halve arbeidsdager (eller den såkalte fritida). Skal IKKE lese Martins beskrivelse nå midt i jobben, men seinere…. Takk!

    • Det er også sånt som får en nåværende masterstudent til å ikke legge seg om kvelden og heller sitte i pysjen og lese med pcen på fanget til lenge etter sengetid.

      Takk for seminarrapporten! Det var hyggelig å få to eksemplarer. Nå skal jeg ha en selv og gi en til en venn.

  5. Det gjør egentlig ikke noe at du blogger så sjelden, når du gjør det så grundig som dette. Nå har jeg holdt på med denne posten i tre vendinger, og jeg er ennå ikke ferdig med alle lenkene. Sånt liker jeg.

    Håper det ellers står bra til med en liten, sliten mumrik. Skulle den lille mumriken ha behov for noe av noe som helst nå i innspurten, så kan hun bare rope det ut. Da kommer det en mumimamma og oppfyller alle ønsker.

    Suss og klem.

  6. Ok, siden jeg er rent for flink (eller dårlig) til å skumlese, tenkte jeg med det første: Det er kanskje litt rart å kalle St.Kilda klippebefengt? For St.Kilda er nemlig nærstranden min her i Australia. Men så leste jeg litt mer og skjønte at alt nok henger sammen, internettet er best på å være fantastisk og tilfeldig.

    • Men du kan jo i alle fall glede deg over at din st. Kilda ble oppkalt etter «min» st. Kilda av utvandra Shetlendere som enten hadde skikkelig hjemlengsel eller god sans for ironi.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s