Et hemmelig rom

Da vi var små var jeg og lillebror fryktelig fascinert av hemmelige rom. Tante Signes skatoll hadde ett, men selv ikke det hemmelige rommet i skatollet kunne måle seg med onkel Nils’ hule bok. (Som igjen ikke matsja noen ting fra Fem-bøkene, men det får være en annen sak.)

Inspirert av den innhule boka ville jeg og lillebror lage våre egne skjulesteder, og skar opp bøker vi kjøpte for en tier på Viks antikvariat. Skjæringa var en prøvelse for våre svake barnenever, og våre forsøk på å lime sammen bøkene etterpå var virkelig katastrofale.

Først prøvde vi å lime sammen sidene en etter en, men boka ble så tjukk at den ikke lengre kunne stå i bokhylla, slik ei bok du har mista i badekaret ikke blir den samme igjen uansett hvor lenge ligger i syltepressa.

Da jeg var på besøk hos lillebror for ei tid tilbake, prata vi om alle de mislykka hule bøkene vi hadde lagd, og jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk. Jeg plukka fram ei bok som mamma skulle kaste en gang hun rydda i sin egen bokhylle. Jeg leste litt i den for å være sikker på at den ikke var verdt å ta vare på, fant fram en tapetkniv og satt igang med skjæringa.

I motsetning til tidligere forsøk, limte jeg ikke sammen sidene. Denne gangen limte jeg bare snittflatene. For å få et lim som var tynt nok til å trekke seg godt inn i papiret, rørte jeg inn vann i limet som har stått i hylla fra en gang på 90-tallet, da decoupage var siste mote for hobby-folket. Jeg begynte på utsida, og hver gang jeg hadde påført et lag med lim, la jeg hele boka i press under ei fjøl* for å være helt sikker på å ikke ende opp med nok ei badebok. Det fungerte, – det tynne decoupage-limet trakk godt inn i sidene, og sørga for å lime alt godt sammen. Fire-fem strøk på ut- og innsida var alt som skulle til.

Nå har jeg, endelig, ei slik bok jeg hadde lyst på da jeg var lita, et hemmelig rom jeg kan ha hemmeligheter i. At jeg ikke har hemmeligheter jeg kan ha i den er et problem jeg kan løse på et senere tidpunkt.

Resepsjon
Da jeg stolt skulle vise fram boka til mine kjente og kjære, gikk det slett ikke som planlagt. Én gispa. Ei anna ble stille. Alle avslutta med å si med dårlig skjult provokasjon i stemmen at «det var synd at du ødela boka». Jeg fortalte om min og lillebrors bokoppskjæringsprosjekter i barndommen, men det gjorde det bare værre. Vi hadde ødelagt flere bøker. Jeg fortalte om min onkels gamle oppskårne bok, og det balla bare på seg. Ei gammel bok som var ødelagt måtte være det verste av alt.

Jeg måtte gi opp. Jeg har tross alt brakt en leseplate inn i hverdagen min, og uansett hvor tilfreds jeg er med den, hører jeg mumling om at det er synd atboka forsvinner. Noen gangen får jeg følelsen av at bokas forsvinning er min skyld. Det nytter ikke å peke på langveggen i stua, den som er ei eneste stor bokhylle. Det nytter ikke å vise til bokhyllene på soverommet, eller til alle stablene som ikke har plass i bokhyllene fordi jeg altfor ofte går bananas på antikvariatet. Det hjelper ikke å forklare at jeg prøver å røkte i bokbestanden, at jeg vil at alt som står i hylla mi skal være bøker jeg er glad i og tyr til stadig vekk. Det nytter ikke å fortelle at jeg fremdeles jobber for å samle inn mine største leseopplevelser og trenger å lage plass til dem i hylla. For å få plass til flere bøker må jeg nemlig kvitte meg med bøker, noe som slett ikke er moralsk galt.

Jeg klarer nemlig ikke bortforklare at jeg har et usentimentalt forhold til bøker, for jeg har det. Jeg er, og vil for all framtid være bokdødaren. Men du, kjære leser. Kan ikke du si at den innhule boka mi er fin. Jeg har hatt den i en måned, og fremdeles har ingen sagt den er fin. I alle fal ikke uten å slutte setninga med et miskjennende …men.


* Det er merkelig tilfredsstillende å få til noe jeg for lenge siden hadde forkasta som en umulighet.
* Kvitte meg med bøker betyr «legge dem på en bookcrossingkafe».

11 responses to “Et hemmelig rom

  1. Hemmeligromboka di er fin! Veldig fin!🙂
    Vi har også huset fullt av bøker i bokhyller, stabler og kasser med bøker. De vi leser får stå, de andre er ikke hellige og må kanskje etterhvert gå.

  2. Den er kjempefin! Har også alltid hatt lyst på en sånn, men forsøkte aldri å lage en. Du har muligens inspirert meg… Skjønner ikke hvor du finner alle disse rare menneskene som ikke vet å sette pris på hemmelige rom.

  3. Jeg har alltid hatt lyst på en sånn jeg og! Jeg bare fikk ikke lov til å ødelegge bøker for å prøve. Lydig barn som jeg var så lot jeg dermed ideen dø. Du må legge noe litt skummelt og velidg spennende inn i den når du nesten er død, sånn at barnebarna dine kan finne det etter at du er borte og prøve å jakte ned den hemmelige Marthen. Hva var det hun skjulte?🙂

  4. Jeg sa da den var fin med en gang! Kjempe fin er den! (selv om jeg kommenterte at min hule bok uten lim gir en mer «ekte bok» følelse når man tar den ut av hylla uten å vite hva det er)
    😉

  5. Jeg har sett den på ordentlig, og den er kjempefin. Siden det var jeg som kasta den, har jeg lite negativt å si i sakens anledning, – men også jeg har et sånt litt hellig forhold til bøker. Man kaster ikke bøker, liksom. Men det er jo nettopp det man gjør. Bare spør bibliotekarer. De er spenna gærne, – de hiver bøker hele tida.

  6. Åh, den er kjempetøff, den hule boka di!😀
    Jeg tilbragte store deler av oppveksten med å lete etter hemmelige rom (og resten av den med nesa i ei bok), så nå fikk jeg jammen lyst til å prøve å lage en sånn selv. Jeg skal jo uansett snart ta en opprydning i bokhyllene mine. De er i ferd med å gå langt over sine bredder, og det må rett og slett lukes litt der.

  7. FIN!
    Sånn har jeg også lyst til å lage!

  8. Veldig fin🙂. Jeg har laget en sånn selv av ei bok som lå i ei «gis bort» kasse utenfor biblioteket. Hadde ikke jeg tatt den med meg så hadde den nå vært kasta, så sånn sett har den vel fått nytt liv som en bruksting. Noen bøker er hellige, men man kan ikke påsta at alle bøker er hellige. Hvis ikke du ville lest den så er den ikke særlig hellig.

  9. Takk for kommentarer til wikien! Jeg delte din fascinasjon for hemmelige rom, både i møbler og hus, og har nå en skipskiste med et slikt. Moro:-) Og så var det utrolig moro å snoke rundt på loftet til mormor og finne gamle «Kaptein Miki»-tegneseriehefter som hadde tilhørt mora mi. ++

    • Det tok litt tid før jeg kobla, – er du wiki-nybruker Lampe? Jeg har ei kiste stående i stua jeg og, dessverre inneholder den sengetøy og er helt fri for hemmelige rom!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s