Adæptæisjen

Vanligvis leser jeg ikke bøker om jeg har sett filmatiseringa først.

Rasjonelt vet jeg at filmen og boka er to forskjellige greier. Jeg vet jeg ikke skal forvente at de sier det samme, og at det ofte er best om de ikke gjør det. Jeg vet at mitt øye er mer trent til å skjønne meg på bøker enn på film. Rasjonelt vet jeg at det kan lages en vidunderlig film av en dårlig bok og vise versa.

Jeg pleier å se filmatiseringer av bøker jeg liker: Jeg pleier å glede meg som udyr til å se dem, og jeg pleier å kjenne meg ulykkelig, svikta og ganske trist etterpå (og jeg pleier å vite at den følelsen er irrasjonell, men likevel ikke klare å jage den bort).

Det var naturligvis verre før, da jeg i min grenseløse dumhet ofte leste boka om igjen før filmen kom, som om det var noe poeng i det, annet enn å bli altfor knytta til en annen framstilling enn det jeg fikk se på skjermen. Å lese boka mindre enn to måneder før filmen gjør at jeg etablerer en eller annen form for fasit. Man kan ikke se film om man måler den opp mot en fasit, og når den fasiten først er på plass klarer jeg ikke å la vær å forholde meg til den. På ett tidspunkt skjønte jeg at den maniske boklesinga i forkant av kinobesøka bare var ødeleggende for filmopplevelsene mine, og så slutta jeg med det.

Jeg later som om jeg fortsetter med begynnelsen
Da jeg var ni leste jeg Den uendelige historie. Jeg har ikke lest den siden det, så alt jeg sier kan potensielt være forstyrra av at det har gått atten år. Boka var kanskje den tjukkeste jeg hadde lest i ett strekk og det tok tre dager, og det var sommer og jeg var ni og jeg tror knapt jeg gjorde annet enn å sitte med den fine grå boka med de røde og grønne bokstavene i fanget.

Inspirert av boklesinga mi nynna foreldrene mine (som er bra folk) på sangen fra filmen, og ettersom jeg ikke skjønte hvorfor de nynna boktittelen med melodi til leide de filmen og jeg gleda meg som jeg aldri hadde gleda meg til noe, gleda meg så det skalv i brystet og jeg ikke kunne sitte stille…

…og da jeg satt i den beige futurumsofaen på hytta og spiste honnykorn og så  filmen (la oss kalle den Neverending story, for at jeg skal slippe å skrive ordet filmen en gang til) kjentes det som om verden raste sammen. Kanskje ble opplevelsen ødelagt av at fantasyfilmatiseringer var tricky før CG-alderen, eller kanskje problemet var min enorme tilknytning til (tilsynelatende overfladiske) småtterier som at Atreju skulle være olivengrønn, at min mentale Bastian Baltazar Bux var en chubby og litt uskjønn unge (i motsetning til han på teve-n som var uforskamma søt), og at jeg hadde gleda meg til den derre greia som bare var en haug med øyne som svevde i lufta. Ikke likte jeg hundedragen heller. Filmens framstilling av det store intet gjorde fysisk vondt.

Sense of wonder er vanskelig å formidle til et kritisk barnesinn, og Neverending story kjentes som en destruktiv kraft. Som om de tre dagene jeg hadde sittet med den grå boka med de røde og grønne bokstavene var bortkasta. Plutselig smakte leseopplevelsen min vondt.

Tilbake til nuet
Og nå, som jeg er voksen og mindre kritisk og i mye mindre grad lar ei bok definere livet og selvfølelsen min, har jeg jo sett masse bra filmer som er basert på masse bra bøker. Men den avstanden hadde jeg ikke som barn. Omtrent tre ganger i året leste Barnemarthe bøker som var så bra, og traff så nært at jeg i løpet av det døgnet det tok å komme seg gjennom dem kjente livet forandre seg, forståelseshorisontene mine vred på seg, kameraet snudde.

Da jeg var barn kunne store deler av min selvforståelse endre seg i løpet av 300 sider og et døgn.

Et sånt nesten sjukelig forhold til enkeltbøker gjør det umulig å takle filmatiseringer.

Over til film-før-bok igjen
Men altså. Rasjonelt vet jeg jo at bok og film ikke er det samme. Rasjonelt vet jeg også at det lages en haug middelmådige filmer basert på vidunderlige bøker. Jeg forteller meg selv at jeg kan lese ei bok selv om jeg ikke liker en film som tilfeldigvis bærer samme tittel. Derfor ser jeg nå for tida ofte filmer uten å ha noe forhold til det litterære forelegget. (Men, jeg vet jo at jeg aldri hadde lest den uendelige historie om jeg hadde sett Neverending story først)

Det begynte med Ghostworld-filmen. Til min enorme overraskelse var den strålende. Til min enda større overraskelse ligna den ikke på tegneserien. Til min enorme forundring så jeg den uten å kjenne tegneserie og film sloss om oppmerksomheten. Og etterpå ble jeg sittende og gruble i en halv natt alene på kjøkkenet på Sogn studentby. Jeg likte  filmen på helt andre premisser enn tegneserien, og det kjentes nesten som utroskap.

Plutselig forsto jeg (litt for sent, kanskje) at jeg kan se en film uten å ha lest boka, og at jeg faktisk kan lese en gammel favorittbok etter å ha sett en dårlig filmatisering. Det høres sikkert åpenlyst ut for alle andre, men den kjipe filmen ødelegger ikke boka. (Herregud, jeg var 20 før jeg skjønte dette, det er nesten pinlig:) Selv om filmen er basert på boka trenger den ikke være et mindreverdig derivat. (Thefucknow?)

Lever som jeg preker? Ikke jeg nei.
Og selv om jeg innså dette den natta på kjøkkenet på Sogn studentby, kjenner jeg meg om og om og om igjen ulykkelig av dårlige filmatiseringer. Min nye praksis med å se filmene før jeg leser bøkene gjør helt sikkert at jeg går glipp av masse supre leseopplevelser. Hadde jeg sett maskeblomstfamilien først hadde jeg for eksempel aldri giddi å lese boka, og å ikke lese den boka hadde vært et skikkelig tap. (For ikke å snakke om Janne, min vän, men der ble jo filmen lagd i Amerika, så den teller ikke).

Anyway:
Jeg er litt skremt over at Simon og eketrærne blir film, og vet nesten ikke om jeg tør se den. Jeg gruer meg til den spådde tv-serien basert på American gods. Dessuten er jeg skikkelig tvilrådig til til Hobbiten. (Men så sier jeg til meg selv fem ganger at jeg liker Ringenes herre-filmene bedre enn jeg liker bøkene, og at det derfor helst må gå godt.) Jeg vet jeg kommer til å legge av gårde til kinoen.

Dette handler forresten ikke om Kjærstad, selv om jeg så på den første episoden, og selv om jeg egentlig ikke hadde noe i mot den. (Men så hadde jeg bare lest to kapitler midt inni den boka på et usedvanlig langt dobesøk i et hjem hvor Erobreren lå delvis ulest på gulvet) Det som satt i gang denne tankerekka var at jeg kjøpte a single man for en tier på antikvariatet borte i gata. Takk og pris for sagene bokstue og tikronerskurven. Den forbedrer hverdagen.


(P.S. Åsaken til at det kom to innlegg på to dager, er at jeg to dager på rad har kommet inn for å skrive at bloggen er avslutta, at jeg ikke egentlig liker å blogge, at jeg ikke gidder mer, at bloggen bare gir meg dårlig samvittighet for å ikke skrive på den, at jeg lurer meg selv til å tro at det å blogge interessant er det samme som å være et interessant menneske, og at det er feil og litt teit, og at jeg derfor skal legge ned hele saken, og klare meg med papirdagbøker. Men, altså, nå kom det noe møl igjen i stedet for stillhetserklæringen jeg planla.)

(P.S.2: Årsaken til at dette og gårsdagens innlegg er helt annerledes i formen enn alle de andre er at de er skrevet i ett strekk og skikkelig kjapt og egentlig bare har vært en måte å få ut noe av tanketrykket hodet mitt byr meg på i perioder. Jeg pleier jo egentlig ikke skrive ting på internett i disse periodene, for jeg vet godt at indre trykk dytter ut både tanker som er allrighte å formidle, men også sånne som  burde vært unntatt offentligheten. Litt som å blåse opp en søppelpose og dælje til den med handa: fett nok at du fikk tilbake ringen du mista i søpla, men plutselig hadde du kjøkkengulvet fullt av matrester som egentlig hadde hatt det best i søppelsjakta. Dessuten kommer skrive-og-prate-trykket sammen med en vill optimisme som fratar meg all kritisk sans og interesse for rettskriving. )

(P.S.3: Forrige gang jeg skulle blogge i dette humøret degenererte det hele til en lang usammenhengende irritasjon over at jeg ikke liker stavelsen -ing, og at jeg som barn hata å skrive bokstaven liten b, fordi den kjentes pessimistisk, og at bokstaven b. gjør seg bedre i stavskrift på grunn av de oppadgående pennestrøka. I ettertid skjønte jeg ingen ting av det. Oh well. Me får sjå om de får no ut av det.)

7 responses to “Adæptæisjen

  1. Og eg fekk så utruleg mye ut av det. For du må gjerne legge ned bloggen din, – det er jo din blogg, men det er litt synd. Og kanskje kan du bare la han stå her, han plagar jo ingen, og så kan du skrive når du får lyst. Eg les drøssevis av bloggar, og aller best likar eg slike ramlande, sludrande, fossande innlegg som dette. Tankestrømmar som kjem rett frå hjernen er ganske friske å lese for oss som står på utsida.

    Det var bare det.

    • Jeg kom inn dagen etter for å slette de derre postskripta, men så likte jeg så godt det mentale bildet av å dælje til en søppelpose, så det fikk bli. Jeg hadde jo ikke tenkt å slette noen ting, jeg hadde bare tenkt å sette punktum, men jeg er ikke så god på punktum, – komma, semikolon og tankestrek er mer for meg. Posten ved juletider er for semikolon å regne, den forrige er et slags komma med hikke og denne her får æren av å være en tankestrek.

      Det var ikke ment som en komplimentfisking, – det er egentlig bare du som leser den, uansett, skjønneru. Men jevnlig får jeg en ide om at jeg burde skrive ting som er politiske eller faglige, men egentlig får jeg ut alt det faglige på jobben og alt det politiske i oppheta diskusjoner ved middagsbordet, og dermed når det ikke fingrene. Vanligvis får papirdagboka resten av overskuddet, facebook de korte uttrykka og bloggen ingen ting. Poff.

  2. Feil, Marthe.. Jeg leser også bloggen din, ikke bare Hege. Og jeg liker også slike flytende spontane innlegg, slike der tankene flyr av gårde og man blir sugd med. Jeg liker å skrive slik selv også men har fått blokkering rett og slett. Enig med Hege, ikke legg ned bloggen, bare ha den og la det stå til. Jeg har bare blogget en gang siden nyttår og datteren min har for øvrig formidlet at hennes blogg er kommet til ende, og det er trist.

  3. Jeg også leser deg, Marthe!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s