Skrivemaskinmani


For mitt indre blikk er det sånn jeg ser ut når jeg jobber. Selv om tredvetallet gikk over mens besteforeldrene mine fremdeles var ørsmå, og selv om jeg ikke har brukt ei skrivemaskin siden barndommen. Naturligvis kan ikke slike mentale bilder jages vekk av virkeligheta: De som har sett meg jobbe riktig riktig intenst vet at jeg er ei plump dame i skitten yogabukse og busserull, som sitter på knærne i sofaen, intenst framoverbøyd over ei altfor lita datamaskin som aldri aldri aldri fungerer som den skal. Foran meg ligger det stort sett en hund og gnager på en bamse, og pulverkaffen jeg drikker av koppen med hemulen på er stort sett svak og kald. Så mye for selviscenesettelsen.

Dette handler ikke om pulverkaffen eller om at knestående skriving er ubehagelig i lengden. Det handler om skrivemaskina.

Avsnitt 2. Hvor Marthe er gretten på datamaskina si
En gang før jul fikk jeg for meg at jeg skulle kjøpe ei skrivemaskin. Dere skjønner, i likhet med de aller fleste andre kontorister bruker jeg mange timer hver eneste dag på å skrive på data. Jeg har latt meg fortelle at tekstbehandlingsprogrammenes store fordel er at man kan endre det man har skrivi, men om man er en pirkefaen, sånn som meg, betyr det alltid at hver eneste setning blir skrivi. Sletta. Skrivi. Sletta. Skrivi. Endra. Droppa. Det sier seg selv at det blir dårlig med tekst ut av det. Det er blitt masteroppgave og artikler og ikke minst facebookoppdateringer av det hele, men det. tar. så. lang. tid.

Jeg begynte å lengte etter tekst jeg ikke kunne endre så snart den var festa på papiret. Jeg begynte å skrive for hånd, produserte hundrevis av dagboksider, notater, skriblerier og det begynte gradvis å løsne. Men jeg klarte bare improvisere fram tekst om jeg visste at ingen andre kom til å lese det. For selv med kulepenn stryker jeg ut ord og setninger. Desuten må jeg ta pauser hvor jeg febrilsk rister på venstrehanda som klamrer seg så altfor altfor hardt til penna.

Jeg skrev et brev i går. Det måtte skrives tre hele og to halve ganger før jeg klarte å legge det i konvolutten og lime igjen.

Avsnitt 3. Hvor Marthe nekter å innse at skrivemaskiner er håpløse
Oslo har ingen skrivemaskinreparatører lengre. I fjor leste jeg ett eller annet sted på internett at den siste skrivemaskinfabrikanten hadde lagt ned produksjonen.  I min naivitet trodde jeg ikke reparatørmangelen skulle være noe hinder for mitt maskininnkjøp. Jeg er jo et overmenneske i mitt eget hode, og har derfor for meg at jeg vil få til alt om jeg bare prøver mange nok ganger.

«Det finnes opptil flere kontrarie forfattere som insistererer på analog teknologi,» sa jeg til meg selv. «Derfor må det jo være en enkel sak når vi egenrådige ikkeforfattere skal hengi oss til mekanikken!»  Internetten fortalte meg dessuten at man kan blekke opp utslitte farvebånd. Man kan til og med kjøpe gamle bånd på ebay. Man kan mekke sjæl. Dette skulle gå lett.

Avsnitt 4. Hvor Marthe kjøper en reiseskrivemaskin
Inkjøpet var i grunnen en selsom opplevelse. Jeg hadde ingen avtale, for mannen som hadde lagt ut en gammel reiseskrivemaskin for salg ville ikke avtale tidspunkt nøyaktig, han ville jeg skulle ringe når jeg tilfeldigvis var i området. Området var indre Frogner, et godt stykke fra bussen. Bare ringinga var en utfordring, for telefonen min var ødelagt, og jeg hadde trenert å kjøpe en ny. Men jeg lånte en telefon og løy på meg å være i området. Kasta meg på tyvebussen og labba innover i et strøk jeg aldri hadde vært før, hvor husa ble større og større helt til de ligna avfolka leiegårder.

Og skrivemaskinas eier tok meg med opp alle trappene til det tomme loftet sitt. Og blikket hans flakka på den måten blikk flakker når man tenker «Herregud. Hva er det jeg holder på med?» Han forklarte meg at han var glad i den lille skrivemaskina. At han selv hadde lært seg å skrive på den. At den ikke fungerte helt som den skulle, men at den hadde tilhørt bestemora hans. Jeg trykka litt rundt på det dysfunksjonelle tastaturet, bemerka at knappene var pene. Trakk litt i dem så armene kom tilbake til utgangsposisjonen sin. Koste litt med spakene og kjente at jeg og den nok ville komme til å bli venner.

På spørsmålet om hva jeg skulle bruke maskina til, klarte jeg ikke svare. For ideen om at jeg ville skrive noe jeg ikke kunne slette kjentes plutselig så tåpelig, og jeg fikk lyst til å beholde motivasjonen for meg selv. Derfor stamma jeg fram noe om at jeg drev med laiv. At jeg ville ha en skrivemaskin til laiv. Jeg visste jo at det var minst femtiprosent løgn, men det var ikke en helt absurd påstand. Han hadde trodd jeg ville ha den som møbel, for den er ganske pen, og jeg stoppa tunga mi fra å uttrykke min skepsis til folk som har bruksgjenstander som møbel. Trekkspill på veggen, pianoer som lysestaker, symaskiner på hyller langs veggene. Grammofoner for den pittoreske retro-effekten. Nei. I stedet tok jeg skrivemaskina i armene og gikk min vei.

Avsnitt 5: Det er bare litt skam å snu
Skal jeg ha et virke knytta til skrivemaskiner, må det være som mislykka reparatør. Jeg har demontert maskina tre ganger. Jeg har vaska den med eddik for å få vekk støvet, har olja kriker og kroker med symaskinolje. Jeg har stramma noen av fjæra, og hver eneste gang har jeg trodde at det skulle fungere. Hver gang jeg har skrudd den sammen har det vært med den samme sitrende forventninga om at jeg endelig skulle få både fungerende maskin og mestringsfølelse det øyeblikket den siste skrua var på plass.

Den er ren, nå, men om jeg trykker på tastene nekter de oftest brukte bokstavene å trø tilbake på geledd. Som om det at de allerede er brukt gjør at de må fortsette å være klar til slag, – og hindre sine kamerater i å få være med. Båndet er fremdeles ikke blekka opp, for man trenger silikonspray til sånt, og hvor kjøper man egentlig silikonspray? Bærehanken må repareres neste gang jeg er hos en skomaker. Jeg har gjemt den lille Adleren mellom bøkene i den dypeste bokhylla.

Men det gjør ingen ting. Om den ikke er så god til å skrive, vet jeg at mesteparten av mekanikken fungerer som den skal. Dessuten har den artig proviniens, og gjenstander med litt historie kan være underholdende selv om de ikke vil spille på lag.  Maskina har tilhørt Maja Melandsø, en av Norges ledende funkisarkitekter på 30-tallet og en av Norges første kvinnelige arkitekter. Kanskje var den med da hun introduserte funkis-stilen til Trondhjem? Kanskje var den med da hun skrev boka «Sort og hvitt i ekteskapet» i løpet av 30-tallet? Om min lille reiseskrivemaskin fra 1929 allerede har vært med på å skrive ei hel bok fortjener hun sikkert å få hvile i sitt åttitredje år.

I alle fall til jeg blir en dyktigere reparatør.

***
Maskina på bildet er ikke min, men en som er klin lik. Fant den på flickr, og det er flere bilder der den kommer fra. Bildene øverst er forøvrig Brecht i -35 og to bilder fra Jason Lutes berlintegneserie bind 2. – Bildebehandlingsprogrammet mitt har skylda for at bilden er blitt så rare.

Forresten – denne skrivemaskinreparatørbloggen gjør meg glad.

6 responses to “Skrivemaskinmani

  1. Silikonspray finner du på Biltema.

    Er du sikker på at den ikke bare trenger en liten oppsmøring der armene er hengslet inne i maskinen?

    For en spennende maskin. Jeg lurer på om jeg har en Reimetall-maskin på loftet. Fars reiseskrivemaskin aner jeg ikke hvor havnet. Kanskje har vi en elektrisk reiseskrivemaskin også.

    ——–med mindre jeg har gjort noe så uvanlig som å rydde da…

    • Den svære skrivemaskina står rett oppafor loftstrappa, søte far. Ikke finn på å rydde, – jeg har jo lova å være ryddehjelp til sommeren! Om dere har reiseskrivemaskiner vil jeg naturligvis gjerne ha dem, – jeg vet den jeg hadde da jeg var liten nok er ett eller annet sted i huset. Grunnen til at jeg kjøpte ei lita maskin istedet for å hente din fars gamle, har ganske enkelt med husets størrelse å gjøre. Den store hjemme er en sånn som fordrer et helt møbel for seg selv. Og vi bruker allerede skrivebordet vårt til datamaskinen…

      Hva gjelder smøring, – jeg har smørt der. Men jeg må jo prøve en gang til. Tro ikke at jeg har gitt opp. Såsnart jeg får et ledig øyeblikk skrur jeg videre. Men det kan hende at det er noe trøbbel med fjærene, at jeg egentlig burde hatt noen nye. Sistjeg skrudde den fra hverandre så jeg at noen av fjærene var strukket litt ekstra, – liksom hekta noen snurr over festepunktet, om det gir mening? Og det kan være at jeg burde gjøre det litt fler steder. At de ganske enkelt ikke klarer å dra ordentlig i armene lengre.

      P.S. Om du tilfeldigvis uansett skal innom biltema før neste gang vi treffes, blir jeg glad for silikonspray. Det må visst til for at blekket skal feste seg eller noe.

  2. Maja Melandsø, du! Skulle ikke forundre meg om hun er mor eller bestemor eller noe sånt til Mette Melandsø. Mette er nemlig også arkitekt i Pir2, – arkitektfirmaet som tegnet Kvernhuset, og de holder også til i Trondheim.

    Tror forøvrig at vi har opptil flere (les 1 eller 2) skrivemaskiner på loftet. Hent dem om du vil.

    • Tror de kan stå fint på loftet deres i noen år til. Men det kan være lurt å skaffe bånd til dem før det er for sent…

      Men om dere finner min barndoms reiseskrivemaskin tar jeg den gjerne imot.

  3. Ingen silikonspray i huset, men det trenger jeg å ha. Derfor– Biltema på torsdag eller fredag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s