Sånt som gjør vondt

Det er fredagskveld, og vi er vakre som som rakkern, så pene at vi kan ta over verden ved vårt blotte åsyn. Jeg har høye sko; litt litt for trange høye sko fordi jeg fulgte kommandoen til mannen i skobutikken. Bød han meg på usannheter fordi de ikke hadde størrelse 40 i butikken? Trodde han ikke jeg ville merke at skoa var for trange? I en pose i veska har jeg et ekstra par, for uten dem vil jeg ikke klare å forsere den to og en halv kilometer lange oppoverbakken hjem.

Jeg gjemmer posen under bordet, nevner den ikke for noen av de andre. For det er vel mine rett-over-normal-brede føtter som er problemet, – at føttene nekter å bli klemt sammen sidelengs? Mer skambetont ville det vært om smerten skyldes overvekta mi, kanskje mine tredeputer ikke tåler 85 kilos vekt? Men det sier jeg ikke til noen. Jeg smiler i stedet påtatt selvsikkert og jobber inn et så jevnt ganglag som mulig, benytter alle anledninger til å sitte, lene meg mot bord og vegger, slik at kveldens slutt ikke skal bli for tung. For å jage skammen over føttenes fasong og hoftenes bredde, jage bort ideen om at brannen der føttene møter gulvet egentlig er min egen skyld, tenker jeg på kk-artikkelen hvor det står at man bør bruke høye sko noen timer hver dag, at litt trening jager vekk vondten. Dét er nemlig en skyld jeg er villig til å innrømme. Aldri i livet om jeg underkaster meg dette til daglig.

Vi hopper noen dager fram i tid
Skammen lar seg aldri jage. Men fordi det er få ting som provoserer meg så grenseløst som min egen skam over naturlige kroppslige ting, begynte jeg å intervjue mine venner, jeg tok dem for meg en etter en…

– Fan så vakker du er idag, sa jeg bardust til ei venninne som er én-noen-og-femti høy, usedvanlig slank og med en skostørrelse langt nede på 30-tallet. For meg gjør det liksom vondt med sånne pene sko.
– Det gjør alltid vondt svarer hun. Jeg har bare lært meg å ikke vise det.

Jaha

Blir du overraska om jeg forteller deg at jo tynnere damene er, jo villigere er de til å innrømme at høye sko gjør vondt. De lubne og tykke damene penser samtalen over på noe annet, eller forklarer at «disse skoa her er ikke så ille», eller at «de er bare ikke gått ordentlig inn ennå». Og jeg ser mine egne tanker bli reflektert i et lite blaff og et bortvendt blikk mens vi begynner å snakke om noe annet.

Tilbake til denne kvelden.
Historia slutter med noe som ikke burde vært en overraskelse. Den slutter i kveldsmørket utafor utestedet. Det er pause, og jeg står og kjenner på følelsen av å ha føtter, kjenner på følelsen av at hver eneste bevegelse isoleres i bena, mens jeg tenker på det såre ganglaget til de middelaldrende damene jeg satt og så på da jeg var på italiatur noen år tidligere. All min oppmerksomhet er retta mot bakkenivå.

– Plutselig kipper venninne nr. 1 av seg skoa sine, setter nylonstrømpene på den kuldslåtte asfalten og puster letta ut.
– Venninne nr 2 gjør det samme, mens hun lavmælt legger til at «jeg trodde at det skulle hjelpe å gå opp en skostørrelse».
– Venninne nr. 3 låner nr. 1 sine sko et øyeblikk, – for asfalten er fremdeles isnende vårkald.
– Nr 2. synes den kalde asfalten lindrer. Og den gjør det, en liten stund.

Før vi trekker på oss smila og selvsikkerheten og går inn igjen, mens jeg sender en takknemlig tanke til de hemmelige reserveskoa som ligger skjult i posen under bordet.

2 responses to “Sånt som gjør vondt

  1. Fin tekst. Dumme sko.

  2. Flott observasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s