En flicka som är stark

Her om dagen fikk jeg en ny skrivemaskin i gave,* og der maskina fra i fjor først og fremst gleder med sin estetikk og sitt potensiale, tilfredsstiller lille frøken Gabrielle meg ved å være akkurat det hun er. Funksjonell og nydelig og vakker.

Og i helga har jeg sitti ved stuebordet og blitt venn med henne og lært meg funksjonene hennes og tasta med de store tastene mot det tørre fargebåndet så lenge at det nå kjennes underlig usubstansielt med dette flate, hvite laptoptastaturet.** Jeg skriver vanligvis relativt målbevisst, som de kaller det, men nå kjennes lyden av fingrene mot tastaturet på samme tid skjør og uvirkelig, og jeg tenker på hvor underlig overgangen fra skrivemaskin til datamaskin må ha vært for de som ikke var med hele veien, men venta med data til win-fem-og-nitti kom eller kanskje enda senere.

Lille frøken Gabrielle har tilhørt en arkitekt, akkurat som den forrige. Hun er også en Adler, også dét lik den forrige, selv om hun er oppkalt etter dattera til Grundig. (Der er noen fusjoner mellom Grundig og Triumph og Adler som jeg merker en total disinteresse for å sette meg inn i, og jeg stopper altså der.).

Jeg har slett ikke starta noen bærbare-Adler-skrivemaskiner-fra-arkitekthjem-samling.*** Det er tilfeldigheter. Hun var jo aldri noen planlagt anskaffelse, og det kom i grunnen litt plutselig på meg at hun sto på spisestuebordet mitt. En litt overraskende forelskelse, fulgt av en langt mer forventa forundring over hvilken betydning materielle forhold har for følelsen av arbeidet man gjør, for livsrytmen og rutinene. Jeg stopper her også før vannet når mølla. Jeg har en tendens til å bedrive ord når hjula først kommer i gang.

Forrige eier må være mer av et ordensmenneske enn noe ordensmenneske jeg har truffet på tidligere, for her ligger både bruksanvisning og brune børster, en pakke silicagel og skriveprøva fra da maskina ble testa på fabrikken en gang i 1968 pent på rekke og rad. Det kjennes ikke på riktig at alt er så pent og pyntelig plassert i originalforpakninga si. Det fascinerer meg litt, for det er bare når ting faktisk er ordentlig gammalt eller kjennes verdeligt på noe vis at jeg klarer å ta meg bryet med å ta vare på dem på den måten. Nye bruksanvisninger er så veldig… bruksgjenstander for meg. Selv instruksboka til symaskina mi er allerede krøllete og velbrukt, selv om det bare er gått et år.

~*~***~*~

Om dere vil høre noe underlig besnærende, kan dere forresten se på denne hviskevideoen, hvor en kar hvisker om butikken til mannen som skriver den fine skrivemaskinbloggen. Jeg trodde ikke jeg skulle ende med å lytte gjennom hele, men det gjorde jeg, og det kilte litt på ryggraden et sted. Det er så rart når noen hvisker, for det kjennes litt som om det er natt og noen sover, og noen deler noe som hviskekontrakten tilsier at skal forbli mellom sender og mottaker. Kontrasten mellom mine forestillinger om hvisking som kommunikasjonsform, og det å være kringkasta på nett lager en behagelig følelse av skurr i meg.


* Fra Morten, som er bassisten i flere av Aksels band.
** Jeg liker ikke ordet laptop, men laptoptastatur har så mye sprett i seg at det får forrang for alternativene.
*** Jeg har alltid skrevet flerledda sammensatte ord sånn her: «bærbare Adler-skrivemaskiner fra arkitekthjem»-samling, men etter å ha lest at det ikke anbefales koser jeg meg stort med alle disse nye bindestrekene.

One response to “En flicka som är stark

  1. Så moro at du har fått ennå en skrivemaskin. Kjekt å ha.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s