Selvsentrert metaprat

Det siste halvåret har jeg få minner fra, jeg sitter bare igjen med noen få vage holdepunkter som tyder på at noe kanskje kan ha skjedd. Ellers er tida fra jeg kom hjem fra utenlandsferie i Polen i august, til en gang sent sent i desember fullstendig borte. Det er skremmende, for det kjennes så ukarakteristisk for meg, som har klare minner fra jeg var halvannet og framover. Som husker følelser som ikke kan reproduseres i voksen alder eller ord – den gyngende følelsen av å sitte i bæremeis, å hoppe ned fra trappa og være skråsikker på at pappa tar meg imot selv om han ikke vet at jeg hopper, første gang jeg prøvde å gå på sånne dårlige tremeiers barneskøyter, eller å holde en forelder i hver hånd, og holde igjen for å få ordentlig svingfart og de svinger meg framover og det kiler i maven. Og sånn henger mesteparten av livet sammen, sterke, klare kroppslige minner av lukter og øyeblikk og tanker og resonnementer hele veien fra jeg var bitte lita. Men det siste halvåret mangler.

Jeg vet godt hvorfor. Jeg, som rett nok aldri har sovet godt, ble med ett påhoppa av en plutselig og enorm søvnløshet, og den tok over alt, skrubba ned nervene og kverka humøret, grilla og spiste alle orkene mine, gjorde reaksjonsevnen treg og hodet numment. Gjorde det vanskelig å strekke til, fikk meg til å nedprioritere venner, gjorde meg redd for å ikke holde mål på jobb, gjorde dagene rutineløse og fikk dem likevel til å kjennes helt like. I den verste perioden hadde jeg minst en søvnløs natt per uke, og de fleste halvsøvnløse, jeg duppa ikke engang av på bussen på vei til jobb. Man blir deprimert av sånt. Og nervøs. Og ikke nødvendigvis så veldig hyggelig.

Det skjer noe i huet når klokka runder fire, og jeg hører avisbudet sprinte opp alle trappene. Når jeg skjønner at jeg må stå opp igjen om jeg skal komme meg på jobb. Når kroppen setter inn alle overlevelsesmekanismer og alt kjennes enkelt og hodet blir så klart så klart. Stille eufori. En underlig følelse av ro. Verden kjennes stille og uvirkelig og mørk, og jeg er alene i natta mens verden sover.

Jeg har fått fine allergimedisiner og på uforklarlig vis har redusert marerittgehalten til mindre enn ett i uka. De siste to ukene har jeg stått opp 7 nesten hver morgen, og sovna et sted mellom midnatt og to. Ting er altså på stell igjen, og dagene går med til å plastre sammen alt som ramla fra hverandre før jul, til å bygge opp de fine tinga i livet igjen og få det til å inneholde mer enn jobb-koma-prøveåsove: plukke opp hobbier, tegne, skrive, gjøre yoga, lese, gå turer lære språk. Jeg er fremdeles litt krampaktig. Er mye hjemme og gjør hyggelige ting alene eller med Aksel, men både jeg og livet begynner å kjennes fint og riktig igjen. Det er sjelden at «helt vanlig» har vært så befriende vidunderlig.

One response to “Selvsentrert metaprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s