Imitsj-trøbbel

Jeg klarer ikke møte blikket til kassadama, selv om hun ser påtatt oppmuntrende på meg og har høy, lys hestehale. Mens jeg gir henne det oransje sats-kortet som jeg kjøpte dagen før flakker blikket mitt usikkert mens jeg mumler noe meningsløst for å ikke virke dum.

Når jeg spør etter hva jeg trenger når jeg skal ha gymtime, innser jeg at prestasjonsangst og treningssenterskrekk får meg til å snakke som et barn. Hele meg skriker at jeg er ny her og dere må ta pent i meg, at dette ikke er meg, at dette ikke er den jeg er, bare noe jeg gjør. Jeg vil være usynlig, og det er derfor jeg skiller meg sånn ut.

Som om påtatt naivitet noen gang har fått noen til å virke lurere. I stedet for klartekst blander jeg inn et par «sånn» og «lissom» og «øh» i hver eneste setning. Og det selv om jeg kan teorien, selv om jeg vet at alt alltid går smudere om man bare spiller rollen, ikke lar nervøsiteten skinne gjennom, at det er lettere å late som om man er trygg. Jeg kan teorien. Jeg er laiver for svarte, jeg kan spille, jeg kan fake at jeg har eierskap til arenaer jeg ikke kjenner.

Men det var ikke det jeg gjorde idag.


Dette innlegget er halvannet år gammelt, og av en eller annen grunn posta jeg det ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s