Kjærleik

Jeg har aldri rissa navnet mitt inn i et tre. En gang for mange år sida fikk jeg for meg at jeg skulle, men Aksel mente det var slemt mot treet, og at det ikke hadde noen innvirkning på hvor glade vi var i hverandre, og kanskje hadde han rett i det.

Men likevel, disse trærne, som i generasjoner har fått navn rissa inn i seg av skjelvende fjortisser som kjenner forelskelsen rive så hardt i seg at det må få utløp et sted, og man kan jo ikke akkurat gå og skrike det ut offentlig heller. På dovegger må noen vaske det vekk, og kanskje noen skjønner at det er deg, og du er den som må stå og vaske, mens noen ser på, – og det hele blir med ett skamfullt og kjipt.

Men når du skriver noe ned blir det liksom varig, liksom ekte, selv om ingen vet at det er du som har skrevet det. Og muligheten for at noen skjønner det, og muligheten for at noen kommer til å kunne spore det tilbake til akkurat deg gjør at det hele kiler litt i magen og kjennes så uendelig mye mer vågalt enn noe annet du har gjort.

Da jeg var lita, hendte det jeg ble stående og lese på murstensveggen under vinduene ut mot veien på St Croix, der det ikke var skole mer da jeg var barn, men hvor det sto en hel serie med navn. Jeg fant navnet på en av lærerne på min egen skole, skrevet i gammeldags blyantskrift, – men jeg fikk meg aldri til å spørre om han hadde vært elev der da han var barn. Det hadde han sikkert.

Men uansett.

Jeg lurer på når det starta? Jeg har aldri funnet noe årstall lengre tilbake enn 70-tallet, selv da jeg som lita i det uendelige studerte blodbøka som sto bak skolen min, den med alle initialene og hjertene, den som vi lagde rosa, perlemorskimrende halskjeder av når konglene sprang ut en eller annen gang på året, – selv da fant jeg aldri noe eldre enn 70-tallet. Og jeg vet ikke om det er fordi trær er levende organismer, og fordi hjertene blir mer og mer utydelige helt til de forsvinner. Kanskje ligger det arr etter tusen førsteforelskelser ett eller annet sted der inne i stammen.

Eller kanskje det er en ny kulturell praksis som folk har lært på film, og som ingen hadde tenkt på tidligere. Selv om det høres rart ut. Veldig rart. Men det kan jo hende likevel. Om noen som er gamle skulle finne på å lese dette, og har lyst til å fortelle meg hvordan det egentlig er, eller egentlig var før i tida, må de gjerne fortelle meg mer. For eksempel i en kommentar.


Jeg gifter meg om to dager, og føler meg derfor romantisk innstilt, og fant derfor fram disse bildene som jeg tok i fjor. De øverste to bildene er i skauen bak Berg skole. Det nederste treet står foran universitetsbiblioteket, men jeg vet egentlig ikke om det er universitetsbiblioteket det hører til. Det er vel like sannsynlig at det tilhører Handelsgym eller Hartvig Nissen. Oslo, i alle fall. Treet bak min egen barneskole har jeg ikke tatt bilde av, men det kan jeg gjøre en annen gang.

2 responses to “Kjærleik

  1. Husker du alle inskripsjonene rissa inn i veggene på St Pauls, eldgamle, og i Nidarosdomen – enda eldre. Det er ikke trær, men likkavæl.

    • Det gjør jeg, vuttu. Men der hadde jeg egentlig inntrykk av at folk rissa ned sine egne initialer. Skulle tatt bilde av det, egnetlig. Men det kommer sikkert en annen gang🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s