Pult

Vi bytta pulter etter sommeren hvert år på skolen, i alle fall er det sånn jeg husker det, og om ingen krangler på det er det nok sant. Vi hadde stålrørspulter, ganske gamle, og stolene var av den vanlige klasseromstypen, de som er nesten oransje og er lagd av finér som er pressa sånn omtrent til formen av en barnerumpe, med stillbart sete og bena plassert så langt ned at de er perfekte å vippe på, eller å hvile føttene på når vi fortsatt hadde for korte ben. Og både stolene og pultene hadde generasjoner av unger bak seg, hadde spor av det, skjulte tyggisklyser som i løpet av tiår hadde blitt harde som plast, navn på band vi aldri hadde hørt om, og elever som forlengst var uteksaminert. Jeg likte å vippe på stolen, men som sagt var stolene gamle og metalltrøtte, og en gang knakk stolbenet av. Og det var litt morsomt, men det var også litt flaut, for morfar var vaktmester på skolen, og hver gang noe sånt skjedde, sa lærerne «tenk på vaktmesteren, så mye ekstrajobb han får av sånne som dere», og de hadde rett i det, og jeg håpte at han aldri fikk vite at det var jeg som hadde knekt stolbenet.

Men uansett, det var jo ikke stolene det skulle handle om nå, det skulle handle om pulten min, den jeg kapra meg i fjerde klasse og klarte å holde på gjennom både femte og sjette. Når vi skulle velge pulter, om vi nå gjorde det, da – men det tror jeg vi gjorde, forta jeg meg å kapre akkurat den pulten, og flytte den til den faste plassen min, nest bakerste rad, på rekka ett hakk fra vinduet. Der jeg kjente meg usynlig nok til å kunne tegne uten at lærerne så det, uten å sitte demonstrativt lagt bak i rommet.

Pulten hadde svart virrvarr-mønster, og det gjorde det mye vanskeligere å tegne på den med blyant. Og selv om akkurat dét var en ulempe, ble det samtidig lettere å komme unna med det, for blyanttegningene mine syntes bare når man så skrått på dem. Uansett var det pent, – Den harde, mattslitte respatexen mot det myke, flisete treverket med den varme farven. Jeg er gjennom det viktigste, nå, selv om jeg ikke har fortalt om tverla som var i akkurat riktig høyde for bena mine, at den hadde ordentlig hylle under lokket, i stedet for den lille stålbøylen de andre måtte klare seg med, at den ikke hadde sånt irriterende blekkhus-hull og at stålrøra var blanke, ordentlig blanke i motsetning til den litt klebrige gråfarven som alle stolene hadde, og som de lysegrå pultene hadde, som fylte resten av klasserommet.

I frykt for at noen skulle skjønne at jeg hadde kapra klasserommets beste pult, passa jeg på å ikke fortelle noen om det. Nå vet dere det, og nå vet dere hvorfor jeg blir glad og rolig i magen bare jeg ser en overflate dekka med svart virrvarrmønstrete respatex.


Bildet av skolestolen, som internett sier at heter «norsk industristol», og slett ikke skolestol, har jeg lånt fra bloggeren «Jordbær med fløte«

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s